Selv om du ikke hadde sagt det høyt, hadde jeg nok også skjønt det.
På mange måter, er dere litt av samme vesen.
Latteren din kunne fylle et helt rom, trillet rundt og gjorde andre lattermilde.
Smilet ditt lyste opp en hver regnværsdag.
Og du smilte, mye.
Iallfall før du ble syk.
Det var nesten umulig å ikke være glad, sammen med deg.
Smilet ditt smittet.
Sinne ditt, det merkets godt det også, akkurat slik som henne på tre år.
Det nærmest buldret rundt deg når noen hadde tråkket deg på tæra.
Det var ikke ofte du sa noe da, men vi merket det godt.
Det var ingen tvil når du var sint.
Du satte glassene ekstra hardt inn i oppvaskmaskinen, smalt med skapdører og trampet usedvanlig hardt til å være ei lita dame med nette ben.
Og hun elsker å bake, eller, smake.
Hun og sjokoladekaka di hadde vært en perfekt match.
Om ingen hadde stoppet henne er jeg sikker på at hun hadde spist halve kaken.
Resten av kaken er det nok flere som hadde kranglet om,
Jonatan for eksempel, han er en skikkelig kakemons.
Han hadde gitt deg en god unnskyldning til å bake, så ofte du ville.
Du spiste jo nesten aldri noe selv.
Var mest opptatt av å fylle andres munner.
Jeg husker du sa, at lukten gjorde deg lykkelig.
Og det kjenner jeg meg igjen i.
Jeg baker mye jeg også mamma, og lukten gjør meg uten tvil lykkelig.
Det er mye, jeg kjenner meg igjen i med deg mamma.
Selv om vi egentlig er veldig ulike.
Det ble aldri slik det burde.
Vi fikk et mor og datter forhold med kjepper i hjulene.
Sykdom og avhengighet kan gjøre mye med et forhold.
Det ødela vårt.
Og på dager som dette, gjør det ekstra vondt.
På dager som dette, kjenner jeg på at du skulle vært der, rundt bordet med oss.
Spist kake med oss, feiret en treåring med brask og bram.
Sett hvor heldig jeg er.
Hvor rik jeg er.
Og selv vært omringet av en herlig herlig flokk med barnebarn.
Hadde du bare vært frisk, hadde du vært verdens beste mormor.
Jeg skulle ønske du kunne se hva og hvem livet gav meg.
Sett barna leke og le sammen,
Sett hvor empatiske og gode de er med hverandre.
Hvor fine de er sammen. Flokken min.
Hvor mye kjærlighet de har til hverandre, hvor stolte de er av lillebror og hvor gode de er med han.
Tenk jeg er beriket med syv små, mamma, det hadde du aldri trodd.
Ikke jeg heller.
Du rakk aldri å møte de minste, slik ble det.
Kanskje var det det aller beste, kanskje ikke.
Vi møttes siste gang idet du tok dine siste åndedrag, da hadde vi ikke møttes på flere år.
Jeg måtte seg deg inn i øynene en siste gang.
Det var rart å sitte der, med liv i magen og deg på dødsleie i hånden.
Han sprellet på innsiden, mens jeg holdt deg i hånden og ventet på døden på utsiden.
En måned senere ble han født.
Verdens fineste punktum.
Det er vondt å svelge, noe som aldri ble slik det skulle blitt.
Det er vanskelig å godta at det aldri ble som man skulle ønske.
Selv om du har gjort mye vanskelig for meg,
Har du også lært meg mye.
Jeg hadde lovet meg selv å ikke gråte, men slaget er tapt.
Allerede i det jeg skrev overskriften kjente jeg tårene presse på.
Var det ikke i går, jeg fikk hilse på for første gang.
Snuse deg på hodet og sukket lettet ut.
Et svangerskap var over, reisen var i gang.
Du, og jeg, den fine pappan din og en herlig bukett med søsken. Herremin det var verdt ventetiden.
Det var jo du som kom.
I morgen når pappa plukket deg opp kommer gliset til å være ekstra stort o
Bursdaaaaag kommer du til å juble
Og hele flokken skal juble med deg
3 år liten og 3 år stor.
Hvor dette året ble av er jeg usikker på, at det har gått fort er jeg helt sikker på.
Så kjære lille store 3 åringen min, gratulere med dagen.
En av familiens minste trekløver, likevel en av de som tar størst plass.
På godt og vondt.
For det skal du ha lille venn.
Du tar plass.
Du har lært det løpet av dette året, at du kan kreve din plass.
Og at vilje er makt.
Noen ganger er jeg sikker på at viljen din er dobbel så stor som du er.
Du er en bestemt liten sjel, som tydelig kan vise med hele kroppen at verden går det mot.
En liten fot, som stamper hardt i bakken, en furteleppe under en litt småmøkkete nese og et sinna blikk bak noen rufsete hårfjoner.
Selv om du er liten er kroppsspråket tydelig.
NEI, jeg vil ikke! noen ganger får meget tydelig kroppsspråk selskap med tydelige ord også.
De kommer på rams nå, de små kloke ordene fra ditt meget lærevillige hode.
Du er nysgjerrig som få, og rett som det er, står du der plutselig å observerer, mens jeg gjør mine daglige sysler.
Du elsker å få være med, med små armer bidrar du så godt du kan.
Klesvask, rydde, støvsuge, det er ikke den ting du ikke klarer.
Det hjalp mye å komme seg opp på to ben.
Det ble en helt annen verden for deg da, da du begynte å gå.
Nå går du ikke lenger, du løper, overalt.
Og skulle du høre musikk, danser du. Uten stopp.
Hele kroppen din uten stopp, stadig i bevegelse.
Kjære deg, hvor ble det av den lille som bare ville ligge tett inntil og som aldri gav meg armene fri?
Nå løper du rundt som en virvelvind.
Selv om du er liten, krever du plass. Jo mere jo bedre.
Aller helst vil du være ute. Uansett vær og tid.
Du er liten enda men jammen har du blitt stor.
Storesøsterrollen har du tatt med entusiasme og begeistring.
At du som liten, skulle bli mo i knærne og myk i stemmen av å se en som var enda mindre er kanskje noe av det vakreste jeg har sett.
Du har en omtanke og empati jeg ikke kan skjønne få plass i den lille kroppen.
Du fanger opp følelser i rommet og gir omsorg og en klem dersom du tenker det trengs.
Lite er, som noen lubne hender rundt nakken en litt slitsom dag.
For er det noe du klarer, vesle treåringen min, så er det å få meg til å smile.
Flere ganger, hver dag, gjør du meg varm om hjerte og glad langt ned i magen.
Latteren din er en lykkepille og ditt lure blikk lar jeg meg sjarmere av rett som det er.
Men jeg har også lært, at det er viktig å nye de lykkelige øyeblikkene.
For det er kort, fra himmel til helv..ja du skjønner hva jeg mener.
Alt som skal til, er en brødskive som tilsynelatende ikke skulle deles selv om jeg spurte deg.
Eller at barnetv velger å vise brillebjørn og du aller helst skulle sett peppa pig.
Livet med deg, vesle 3 åring er et eventyr.
Og jeg er så uendelig takknemlig for å få være med.
Takknemlig for at du valgte meg, og at du er du.
Hvorfor endre på alt så plutselig?
Hva er det dere holder på med?
Spørsmålene har kommet flere ganger daglig siden vi slapp bomben om flytting og avvikling av butikken vår.
Jeg ser det diskuteres om våre valg i ulike fora og mange har mange oppfatninger og teorier.
Jeg kan forstå, at for de fleste virker denne avgjørelsen litt tatt ut av det blå, spontant og proppfull av galskap.
jeg kan til dels være enig i det siste, galskap er det jo å skulle pakke ned, og flytte ni mennesker, med en temmelig fersk liten en og ellers nok å gjøre.
Men spontan er den ikke.
Jeg kunne valgt å kalle det etterpåklokskap, men av hensyn til eget sinn og vett velger jeg å fokusere på det positive, nemlig at vi har lært en all mass av de to siste årene, på godt og vondt.
Det er litt over to år siden vi annonserte at vi satset for fult på Kos med kidsa. At vi skulle pakken sammen butikken i det pittelille røde huset på bygda vi trivdes så godt i, og flytte den til et stort lokale mer sentralt og med et hav av muligheter.
For å få kabalen til å gå opp, valgte vi å flytte etter, privat.
Til et sted vi hadde bodd 8 år tidligere, det var her vi etablerte oss som familie.
Et sted vi også flyttet fra av en grunn, vi trivdes ikke.
Men nå kanskje?
denne gangen skulle det bli bedre, sant?
Kort oppsummert, det ble det ikke.
Kanskje snarere tvert imot.
Jeg kjente på det veldig raskt, kanskje allerede etter et halvt år.
Stedet hadde ikke forandret seg, og satsingen på butikken var fantastisk moro, men med en heftig pris.
For å få det store maskineriet til å gå rundt, ble det jobbing. MYE jobbing, ikke bare i butikken men også administrativt.
Møter med leverandører, papirarbeid, regninger, lover og regler, usannsynlig mye å forholde seg til, på en profesjonell og formell måte, og er det noe jeg ikke er god på, er det å være formell.
Jeg liker å være nedpå, enkel og direkte.
Snakke et språk alle forstår og henger med på.
Jeg liker joggebukser, snekkers og slitne Tskjorter, ikke dressbukser, høye hæler og skjorter.
og viktigst av alt, prioritere og være med barna mine. Når jeg vil.
Og med et sabla stort maskineri, blir det sabla mye jobb og dette går det sabla mye tid på.
Så mye, at jeg hverken hadde tid til mine egne barn eller meg selv på et tidspunkt.
Da Daniel ble født i 2019 kjente jeg på en form for lettelse, for å ha en anstendig unnskyldning til å trekke meg litt tilbake fra alle forpliktelser. Selv om en annen følelse dro en annen vei. Butikken var også min mann og mitt skaperverk, som en baby om du vil.
Og det føltes langt ifra godt å distansere seg så mye som jeg gjorde.
Så da spratt jeg, frem og tilbake, fra baby til baby
Dårlig samvittighet og magefølelse begge plassene.
Det ulmet lenge før jeg luftet det for min mann,
Jeg husker det godt, jeg grudde meg til å si det. På mange måter skammet jeg meg.
Det skal litt til, å innrømme at man har valgt feil. Tatt en real feilvurdering.
Av seg selv og situasjonen.
Jeg husker jeg sa det, over en kjele med kokende poteter.
Han på den ene enden av kjøkkenøya på det nyoppussede kjøkkenet vårt, jeg på den andre.
Trives du nå?
Gjør ikke du? Var det første han svarte.
Jeg fikk forklare meg, og han kunne fortelle at han ikke var på samme plass som meg.
Selv om han jobbet minst like mye som meg, trolig mere. Jeg gikk tross alt å la meg før midnatt.
Han mente det gikk fint, overskuddet og motivasjonen var fortsatt på plass.
Men han kunne kjenne seg igjen i å ikke ha funnet sin plass her.
Vi lot det hele ligge.
Snakket ikke mer om det.
Sommeren kom, huset ble fylt med familie fra nord, eller Trøndelag om du vil.
Vi hadde flere uker med gjester, men ukene fløy.
Fy søren som vi koste oss.
Så dro de igjen.
Jeg flyttet fra trøndelag som 14 åring, langt ifra frivillig, men som 14 åring har man ikke så mye valg.
Dersom den du bor hos flytter, ja da må du flytte med.
På mange måter savnet trøndelag siden, iallfall menneskene.
Men angrer ikke på at jeg havnet her, jeg mener, se hva jeg har fått?
Den sommeren, satte igang en tankeprosess hos oss.
Ville vi kaste bort tiden med å bo på et sted vi ikke trives?
Bare fordi jobbene våre var her?
Mange pendler, det kunne vi klare og.
Men hvor?
Vi saumfarte finn.no husker jeg, hver for oss og sammen. Brukte kveld etter kveld på å titte, utforske og drømme litt.
Vurderte å krype tilbake igjen til bygda vi flyttet fra eller et helt annet sted, kanskje Nord Norge? Nei, langt unna kunne det ikke bli, vi hadde jo tross alt butikken.
Alt vi visste der, den sensommeren var at vi ikke ville bli boende et sted vi ikke trivdes.
Men det hele var langt ifra enkelt å lande.
Det føltes både flaut, skummelt og trist.
Det vi trodde skulle bli vårt sted å bli gammel og stedet barna skulle lande, det ble bare ikke sånn.
Vi grudde oss til å ta det opp med barna også, og bestemte oss for å drøye.
Vi hadde jo ikke bestemt oss for hvor eller når enda.
Så kom høsten.
Jeg merket noe skjedde med mannen rundt september oktober.
Han sa han bare vare sliten og at høsten satte preg på humøret.
Men idet november banket på døren, knakk han.
Han var sliten, veldig sliten, så sliten at han følte seg lei og mettet på det vi var sikre på var vårt kall.
Sliten av å sjonglere regninger og lønninger, sliten av ansvar og stadig noe som burde eller måtte gjøres.
Lei av å komme hjem, kaste i seg middag for å så jobbe litt mens barna så på tv, kaste de i seng også jobbe til han selv gikk i seng. Sliten av å aldri kunne se ordentlig opp fra papirer og pc, for å være med barn og familie.
Sliten av å aldri kunne prioritere slik han ville, men slik han måtte.
Plutselig stod vi samme terskel.
Vi bestemte oss for å reise bort, vi tok med oss alle, stappet bilen full og reiste opp til Bestefar på Røros.
Selv om to små ikke var helt friske, var behovet for å komme oss vekk så alt for stort.
Bare litt påfyll av fjelluft, trønderfamilie, avlastning og julestemning.
Den turen landet de fleste brikkene.
De gjør ofte det der oppe. Litt roligere tempo, nydelige omgivelser, fjellufta.
På vei hjem, ble vi enige.
Vi måtte gjøre en endring.
Vi bare viste ikke hva eller hvordan.
I magen sprellet vårt siste vidunder, vi visste at om ikke mange månedene skulle vi bli beriket av en liten sjel til.
Og dermed ingen tvil om at vi har hendene fulle noen år fremover.
Vi bestemte oss for å prøve å finne ut hvordan motivasjonen til jobben og arbeidsplassen vi selv hadde skapt til oss selv og våre ansatte kunne komme på plass igjen.
og det aller viktigste?
Vi måtte roe ned tempo, mindre vareutvalg og lavere omsetning var faktisk noe vi traktet etter.
men for å få det til å gå, må også kostnader ned.
Det skulle vise seg å ikke være mulig.
Nok en runde i tankekverna, vi måtte jo få dette til å gå, det måtte vi.
Men hvorfor?
For hvem?
Og var det riktig at det gikk på bekostning av familien vår, barna våre og oss selv?
Svaret der, måtte vi ikke lete lenge etter.
Nei.
Deretter begynte en temmelig tung prossess.
Vi skjønte at butikken, den måtte gå.
Vår egen arbeidsplass, og jobben til tre fantastiske mennesker til.
Vi klarte rett og slett ikke mer.
Likevel pushet vi det, litt til, litt til og enda litt til.
Men tilslutt sa det bare stopp.
Hva som tippet det helt vet jeg ikke, men den kvelden falt alle brikkene på plass.
Jeg satt å rugget minstemann, og helt tilfeldig kom jeg over en husannonse jeg automatisk stoppet ved.
Hvor huset var?
Røros.
Jeg sendte det til mannen uten å tenke meg meg om.
Og responsen fra han var klar.
Det er jo hit vi skal, det burde vi skjønt for lenge siden.
Han hadde rett.
Røros har vært en del av meg siden jeg kan huske.
Her har jeg tilbragt masse tid.
Familie er årsaken.
Røros har vært en del av oss siden start.
Her har vi hatt med hele flokken, og reist alene.
Feiret bursdag, påske, førjul, og pustet frisk høstfjellluft.
Her skjer det noe med oss, med pulsen.
Vi trives her. Barna også
Ikke bare fordi det er ferie.
Det er mange grunner til at Røros gjør noe med oss.
Omgivelsene, lufta, folket, tempoet, stedet.
Har du vært der, tror jeg du forstår hva jeg mener.
Det er klart det skulle bli Røros.
Så vi bestemte oss, den kvelden. Røros er stedet.
Klart det er litt skummelt, men og fantastisk deilig å ha landet på noe.
Vi har en plan.
Samtidig er lite planlagt.
At vi fortsatt skal drive for oss selv ligger i kortene. Tror ikke vi er skapt for noe annet. Men at vi har lært mye av de siste årene om hva som betyr mye for oss skal vi ta med oss. Roligere tempo, drifte slik at vi kan prioritere mere tid sammen som familie og med barna.
Vi har en tanke, et ønske om hva vi vil drive med, og vi håper og tror det vil fungere slik vi håper.
En retning som vil gi oss mer verdi, mere tid med barna og ikke minst mulighet til å inspirere.
Vi er mange, en stor familie utenfor alt som heter A4, å finne et sted å bo er vanskelig.
Vi liker huset vi bor i nå godt, men det er stort. VELDIG stort.
Og så stor plass trenger vi ikke.
Vi har en drøm om å bygge selv, et hus som er bygd opp til den uvanlige familien vi er, som er praktisk og fornuftig lagt opp til antall mennesker, men som ikke er gigantisk. Vi trenger ikke voldsomt og stort hus, vi trenger bare et hus som er tilpasset oss.
Så når vi først er i gang, har vi bestemt oss for å bygge.
Derfor ser vi nå etter et hus å leie, enn så lenge er ikke noe helt i boks, men det dukker opp.
Det bare vet jeg.
Vi har lært så ufattelig mye av dette.
Både om oss selv og verden rundt.
Det har gjort vondt, men samtidig veldig godt.
Kanskje aller mest å se at jeg og mannen har så like verdier.
Det gjør det vesentlig lettere å spille på lag.
Vi står i en tøff tid nå.
Butikken og det vi var sikre på skulle bli vårt livsverk ebber sakte men sikkert ut.
Hyllene tømmes og arbeidsdagene til våre ansatte telles sakte men sikkert ned.
Men vi prøver så godt vi kan å heve blikket.
Det vil bli bedre, det må det bare.
Åh herremin jeg er så glad for at jeg bestemte meg for å unna meg litt nytt tøy i garderoben.
Som nevnt tidligere har det alltid endt opp med at perioden etter fødsel har vært preget av slitne mammaklær og generelt plagg jeg ikke har følt meg særlig vel i. Alt i påvente av at klærne i skapet en gang skal passe.
DET skal jeg ikke gjøre igjen denne gangen. Denne gangen jeg skal jeg unne meg å føle meg fresh og fin nå også.
Første bestilling har ankommet, og jeg er sååå happy.
Bommet ørlitt med størrelsene da det er vanskelig å vite hvor denne kroppen er nå, så noen plagg ble litt store,
men så godt med noe nytt i skapet.
Jeg brukte rabattkode 415445 som gir 33 % rabatt på dyreste vare og 5% på det som allerede er på salg.
Mine favoritter var blant annet denne vide buksen og den freshe fine grønne toppen:
Jeg har allerede funnet meg noen nye ønskeplagg på listen (har satt av et lite beløp hver måned som jeg kan handle for)
Og her er noe av det som står på ønskelista
Det er to enkle kjoler som jeg tror ville vært superdeilige å ha til forhåpentligvis varme sommerdager
Også har jeg alltid hatt lyst på en jeans shorts, og nå fant jeg endelig en jeg likte, den finnes også i en lysere variant.
Og den kan jo kombineres med så mangt.
Nei så lang der ifra, eller jo kanskje vi skal kalle det en konsert.
En klagekonsert?
Ørene mine piper i stillhet fordi de er utsatt for mye og høy lyd.
Men det er langt ifra musikk.
Vi snakker vaskeekte, beinmargsgravende, hjerteskjærende, nerverpirrende barnegråt her.
Helgen har vært preget av mye, men aller mest av gråt.
Og ikke bare fra en, ikke fra to, ikke fra tre, nei jeg tror vi toppet det med 4 stk hylende barn på en og samme tid en periode.
På et tidspunkt der, var det ikke langt unna at jeg gråt en skvett selv.
Det er unntakstilstand i huset, slik er det alltid når det er en nyfødt som krever sitt.
Men denne helgen har det ikke bare vært en nyfødt som har gitt fra seg hjerteskjærende lyder.
Legg til en syk liten storebror på ett og to slitne barnehagebarn preget av en ny hverdag, ja da har du vårt klagekor.
I helgen har jeg kjent at jeg lever, jeg har kjent på makspuls selv om jeg knapt har rørt meg, kjent på hodepine som allerede ved morgengry har dirret i hjernebarken, frustrasjon og aggresjon om hverandre, fortvilelse og utmattelse i skjønn harmoni, men også et snev av takknemlighet i det en urolig sinna kar synker sammen, finner roen og jeg får tid til å snuse på det lille hodet.
Vår første lang helg som syvbarns foreldre, og jeg skal være helt ærlig med dere, denne helgen har jammen meg vært LANG.
Vi er et team, mannen min og meg, og uten han hadde ikke endene i dette huset møttes.
Ingen må fortelle hva den andre skal gjøre, det er som en vell koreografert dans.
men denne helgen har vi tråkket litt i bena på hverandre.
Det er nytt for oss, å sjonglere sju.
Men dette har dere da gjort før? Tenker du kanskje.
For all del, babyer har vi holdt og stelt, men aldri denne karen.
Og aldri har vi sjonglert sju.
Vi er i en læringsprosses, og noe sier meg at denne helgen har læringskurven vært bratt.
Vi har jo klart det, vi sitter her nå, på søndag ettermiddag med puls og pust begge to.
Men jeg vet ikke om jeg skal tørre å påstå å si at vi har hatt den beste helgen i våre liv.
Jeg tror det er lenge siden jeg har vært så sliten som jeg er nå.
Og jeg har helt ærlig ikke helt telling på hvor mange ganger jeg har spurt meg selv i helgen,
hva i huleste er det vi driver med.
Men så skjer de, akkurat når du trenger de.
De små, noen ganger mikroskopiske øyeblikkene som gjør det hele verdt det.
Lillebrors trillende latter som koser seg glugg fordi han får tulle med verdens beste storesøster
En betatt liten storesøster som bare må kose, dille og dulle med den nyfødte lillebroren.
En liten kar som klarer alle brikkene i puslespillet helt for seg selv, og en større en som klarer salto på trampolina.
Et kyss i nakken fra verdens fineste mann, mens (den enkle) middagen lages
Fullstendig stillhet mens alle koser seg med cookies bakt av storesøster
Og noen minutter helt alene i sengen med en nyfødt liten bylt med de vidunderligste lyder.
Jeg vet bedre helger vil komme, mest sannsynlig og forhåpentligvis vil de være i flertall.
Men slike kaotiske helger vil også komme igjen, og igjen og igjen.
Det er alltid så harmonisk hos dere, sa den første meldingen jeg åpnet i dag på instagram.
Jeg leste den mens det hørtes ut som om verden falt sammen bak meg.
To brødre i krig, en liten i vogna som ikke ville sove og en febersyk liten kar slet med sitt.
Harmonisk?
Hvor?
Og her kommer motivasjonen bak innlegget.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen.
Tro ikke på alt du ser på sosiale medier, og for all del, sammenlign deg ikke.
Husk at selv om jeg er aktiv, deler mye, så er det kun 10 minutter av min 24 timers hverdag du ser.
Jeg har ikke tid til å filme, ei heller lyst til å vise, når mini sliter med å finne roa, to gutter lager verdenskrig og en er proppfull av feber. Da har jeg mer enn nok med mitt, og for å ikke snakke om at jeg ikke ønsker å vise barna i en slik situasjon.
Så selv om du aldri ser barna mine gråte på snap, insta og blogg, så kan de, i likhet med alle andre barn å utrykke alle følelser.
Heldigvis.
I helgen har de vist at de har følelser og mye av de, og jeg har kjent noen runder på mine egne også.
Jeg vet i skrivende stund at jeg ikke er alene, faktisk er det slik at jeg har en medansvarlig i dette hus.
Både jeg og min mann er nemlig like gode, eller elendig bør vi vel kalle det, på dette.
Vi kaller den for lørdagstrusselen.
Som regel, starter den i det vi åpner øynene alt alt for tidlig.
I stor kontrast til ukedagene hvor ungene må draes opp, spretter de opp i helgene.
Før fuglene fiser.
Propp full av energi og med et støynivå som rister på skalaen før begge øynene er åpne.
Det er da det begynner.
Hvis dere ikke roer dere ned nå, blir det ikke lørdagsgodt.
Og derifra fortsetter det, med gjentagende trusler for å bevare husro, sinnet og håret.
Lørdagsgodtet brukes som et hemmelig men likevel tydelig våpen.
Et desperat forsøk på å få en rolig lørdag, for en gang skyld.
Resultatet?
Vell, uten overdrivelse,
Det stikk motsatte.
Det sier seg jo egentlig selv, at stemningen blir ikke særlig bedre når man truer med å ta ifra ukas godis ifra en hissig fireåring som nekter å ha på seg dress ute fordi solen skinner.
Det blir ikke akkurat nydelig pianospill og fuglesang når du sier null sjokolade til en allerede mutt snart treåring som ikke får saft til frokosten.
Min unnskyldning?
Truslene kommer i desperate stunder, på mange måter blir jeg målbundet av mine egne barn.
Tom for ord og desperat etter å stogge gråt og slukke brann.
Smeltehjernen er uten tvil til stede, og gjør terskelen enda lavere for å benytte meg av disse truslene.
Lørdagene, er i godt selskap med jul og om jeg tenker meg godt om påsken også.
Julenissen hører alt, og påskeharen kan titt og ofte ombestemme seg.
Og før du begynner å vifte med pekefingeren og himle med øynene, la meg nok en gang få presisere at jeg er så inderlig klar over at dette ikke fungerer, men jeg skal og innrømme at det er ørlitt deilig.
Å kjenne på makten, og ikke minst muligheten av å true bare ørlitt.
Så får det bare bli sånn, at lørdag, enn så lenge, får bli den mest upedagogiske dagen i uka.
Gårsdagens innlegg fikk enorm respons.
Innboksen var full av kjærlighet og støttende heiarop når jeg åpnet gluggene i dag tidlig.
En fantastisk start på dagen etter en dårlig natt.
Noe som viser meg at vi kan hvis vi vil og får tenkt oss om.
Jeg tror vi må være dette enda mer bevist, sende en god venn og mamma en virtuell klapp på skuldra.
Si oppmuntrende og gode ord til hverandre, det vil utgjøre en forskjell.
Men så fikk jeg også en del spørsmål fra dere,
Men hva om vi ser noe som er potensielt farlig? Kanskje til og med snakk om liv og død?
Og det er helt klart, det er faktisk stor forskjell
på å bry seg med og bry seg om.
Vi har alle et ansvar å bry oss om de rundt oss.
Både de vi kjenner og kun de vi ser.
Som voksne har vi i fellesskap et ansvar for at alle barn har det trygt og godt.
Men selvsagt må vi fortsatt ha i bakhodet at det er mange veier til Rom.
Men, ser man noe man vet kan være direkte farlig så mener jeg man bør si ifra, men det betyr ikke at man ikke
fortsatt vokte sine ord.
La meg gi deg et eksempel.
Jeg satt en gang bak i bilen og snappet mens vi kjørte.
I ren ammetåke og barselhjerne hadde jeg glemt å rette opp bøylen på babystolen.
Iløpet av få sekunder tikket de første meldingene inn.
Den første lyder ca slik:
Jeg er temmelig sikker, men correct me if I´m wrong. men tror bøylen på den bilstolen babyen sitter i skal være opp. Nå så jeg stolen bare raskt, så kan hende jeg tar feil. Men vil anbefale deg å undersøke det.
Den neste meldingen, husker jeg ordrett og kommer jeg aldri til å glemme:
Du er klar over at du har satt babyen din i en dødsfelle? Men du har jo så mange unger så kanskje ikke så farlig om du mister en?
Det er ikke så vanskelig å se, hvilken av disse to meldingene jeg tok best imot.
Hadde ikke hun første sendt meg melding, hadde jeg ikke forstått hva hun som sendte melding nummer to mente, og trolig ikke svart henne for å finne ut heller.
Men takket være fremgangsmåten til hun bak melding nummer en, tok jeg et raskt googlesøk og fant ut at hun hadde helt rett.
Jeg klikket raskt bøylen på plass og takket henne selvsagt. For om det skulle ha skjedd noe, hadde trolig hennes melding utgjort en forskjell.
Men alle eksemplene jeg tok opp i går, handlet ikke om livsfare, hverken for meg eller lillebror.
For det meste handlet det om at det gjorde vondt å se på at jeg gjorde noe annerledes enn hva de ville gjort.
At jeg for eksempel ikke var konsekvent nok med å la han sove for seg selv, eller amme etter klokka slik andre kanskje har valgt å gjøre.
Det er godt mulig disse meldingene også kommer fra et godt sted, med gode intensjoner, jeg kan se det. Men de gjør ikke godt, de redder ikke liv og i værste fall kan de ta knekken på en sårbar mor.
Med syvende barn på brystet har jeg fått litt ben i nesa, disse kommentarene preller av meg.
Det er klart, enkelte dager er jeg mer mottagelig enn andre, og de klarer å klipe meg ørlitt i skinka før jeg rister de av meg.
Men jeg er heldigvis der at jeg stoler på meg selv i den grad at jeg vet at de ikke har hverken grunnlag nok eller kunnskap nok om meg og mitt til å ha rett til å mene noe som helst.
Men historiene jeg har lest i dag, de stikker. Langt inn i hjerterota.
Flere av dere har virkelig hatt utfordringer med mammapoliti, selv i nære relasjoner.
Andre mødre som støtt og stadig påpeker hva en annen gjør galt.
Gang på gang på gang.
Og det værste?
De roser aldri. Heier aldri, klapper aldri på skulderen.
Og det er DET vi trenger. Det vet vi jo?
