Du vet, når du har vært på konsert og utsatt ørene for ørlitt for høy lyd og du kommer hjem og skal legge deg.
Den lyden du får i hodet da?
Jeg kaller den lyden for dataveps, en lys summende lyd som forteller deg at ørene har jobbet på høygir.
Den lyden, hører jeg nå.
Om jeg har vært på konsert?
Nei så lang der ifra, eller jo kanskje vi skal kalle det en konsert.
En klagekonsert?
Ørene mine piper i stillhet fordi de er utsatt for mye og høy lyd.
Men det er langt ifra musikk.
Vi snakker vaskeekte, beinmargsgravende, hjerteskjærende, nerverpirrende barnegråt her.
Helgen har vært preget av mye, men aller mest av gråt.
Og ikke bare fra en, ikke fra to, ikke fra tre, nei jeg tror vi toppet det med 4 stk hylende barn på en og samme tid en periode.
På et tidspunkt der, var det ikke langt unna at jeg gråt en skvett selv.
Det er unntakstilstand i huset, slik er det alltid når det er en nyfødt som krever sitt.
Men denne helgen har det ikke bare vært en nyfødt som har gitt fra seg hjerteskjærende lyder.
Legg til en syk liten storebror på ett og to slitne barnehagebarn preget av en ny hverdag, ja da har du vårt klagekor.
I helgen har jeg kjent at jeg lever, jeg har kjent på makspuls selv om jeg knapt har rørt meg, kjent på hodepine som allerede ved morgengry har dirret i hjernebarken, frustrasjon og aggresjon om hverandre, fortvilelse og utmattelse i skjønn harmoni, men også et snev av takknemlighet i det en urolig sinna kar synker sammen, finner roen og jeg får tid til å snuse på det lille hodet.
Vår første lang helg som syvbarns foreldre, og jeg skal være helt ærlig med dere, denne helgen har jammen meg vært LANG.
Vi er et team, mannen min og meg, og uten han hadde ikke endene i dette huset møttes.
Ingen må fortelle hva den andre skal gjøre, det er som en vell koreografert dans.
men denne helgen har vi tråkket litt i bena på hverandre.
Det er nytt for oss, å sjonglere sju.
Men dette har dere da gjort før? Tenker du kanskje.
For all del, babyer har vi holdt og stelt, men aldri denne karen.
Og aldri har vi sjonglert sju.
Vi er i en læringsprosses, og noe sier meg at denne helgen har læringskurven vært bratt.
Vi har jo klart det, vi sitter her nå, på søndag ettermiddag med puls og pust begge to.
Men jeg vet ikke om jeg skal tørre å påstå å si at vi har hatt den beste helgen i våre liv.
Jeg tror det er lenge siden jeg har vært så sliten som jeg er nå.
Og jeg har helt ærlig ikke helt telling på hvor mange ganger jeg har spurt meg selv i helgen,
hva i huleste er det vi driver med.
Men så skjer de, akkurat når du trenger de.
De små, noen ganger mikroskopiske øyeblikkene som gjør det hele verdt det.
Lillebrors trillende latter som koser seg glugg fordi han får tulle med verdens beste storesøster
En betatt liten storesøster som bare må kose, dille og dulle med den nyfødte lillebroren.
En liten kar som klarer alle brikkene i puslespillet helt for seg selv, og en større en som klarer salto på trampolina.
Et kyss i nakken fra verdens fineste mann, mens (den enkle) middagen lages
Fullstendig stillhet mens alle koser seg med cookies bakt av storesøster
Og noen minutter helt alene i sengen med en nyfødt liten bylt med de vidunderligste lyder.
Jeg vet bedre helger vil komme, mest sannsynlig og forhåpentligvis vil de være i flertall.
Men slike kaotiske helger vil også komme igjen, og igjen og igjen.
Det er alltid så harmonisk hos dere, sa den første meldingen jeg åpnet i dag på instagram.
Jeg leste den mens det hørtes ut som om verden falt sammen bak meg.
To brødre i krig, en liten i vogna som ikke ville sove og en febersyk liten kar slet med sitt.
Harmonisk?
Hvor?
Og her kommer motivasjonen bak innlegget.
Jeg har sagt det før, og sier det igjen.
Tro ikke på alt du ser på sosiale medier, og for all del, sammenlign deg ikke.
Husk at selv om jeg er aktiv, deler mye, så er det kun 10 minutter av min 24 timers hverdag du ser.
Jeg har ikke tid til å filme, ei heller lyst til å vise, når mini sliter med å finne roa, to gutter lager verdenskrig og en er proppfull av feber. Da har jeg mer enn nok med mitt, og for å ikke snakke om at jeg ikke ønsker å vise barna i en slik situasjon.
Så selv om du aldri ser barna mine gråte på snap, insta og blogg, så kan de, i likhet med alle andre barn å utrykke alle følelser.
Heldigvis.
I helgen har de vist at de har følelser og mye av de, og jeg har kjent noen runder på mine egne også.
Men vi kom oss gjennom.
Denne gangen og.
Kjære fine deg, du har nettopp satt et nytt liv til verden, bare det er en stor jobb. Et nytt lite under dere alle skal bli kjent med. Klart det er tøft og det kan gå ei kule varmt innimellom, det gjør det helt sikkert for alle, selv om de ikke vil innrømme det. Og med så mange barn synes jeg dere gjøre en kjempejobb.
Det går seg til, jeg beundrer dere uansett for den jobben dere gjør.
Å, jeg kjenner det såå igjen! ❤️ Vår minste, nr 4, kom i slutten av mai for snart ett år siden.. Da var det lang langhelg med fri torsdag-søndag og så langhelg fredag -mandag uka etter om jeg husker rett. Og ammetrøbbel og øreverk på lille storesøster og en liten som ikke gikk opp i vekt av flere årsaker.. Jeg holdt på å gå under. Det har kommet flere sånne helger der jeg lurer på hva vi driver med.. Og så kommer det gode dager og helger der vi samler overskudd og gleder oss over kaoset vårt 😅 Kjekt å følge dere i deres kaos!
Kjære fine deg❤ Dere er i en barselboble hele gjengen. Det vil bli bedre😊 Her med bare 3 kids i hus nå i helga ( 4 mann hos sin mor ). 3 unger på 3,6 og 8 år = 20 unger. Det har vært skriking,krangling mellom de 2 minste,utestemme som flittig blir brukt inne, ei på 6 år som har startet i sin…tja…preteen periode med frekke svar,banning,elsker å få lillemor til å skrike osv osv…så ja….man puster virkelig ut på kveldene når ungene er lagt..som du sier: man kjenner man lever. Dere er råe som har 7 barn og med god hjelp i en store storesøster så vil jeg jammen si dere er heldige❤❤ Kjeksene så kjempegode ut🤗 Hold ut,barseltid krever sitt og det blir bedre..MYE bedre😘
Kjære flotte, sterke Nina! Jeg håper virkelig mamma-politiet holder meningene for seg selv denne gangen… Selvfølgelig er du ekstra sliten etter denne langhelgen, det tror jeg de fleste skjønner. Dere har alle hjemme i to ekstra dager, noen syke barn, frustrerte barn og ikke minst så har du faktisk nettopp født. Så du har lov til å gråte en skvett du også og føle deg sliten, bare husk på at vi er her og støtter deg og “tar deg imot” sånn på avstand ❤❤
Tusen takk for at du deler dette. Tenk hvor mange frustrerte foreldre du hjelper, bare ved å si: Du er ikke alene 🥰 Livet består av flest hverdager, og også mange dager som ikke er så bra. Flott at du bruker din plattform til å vise det 😊