Lørdagstrusselen.

Jeg lærer aldri, jeg fatter det ikke.

Det jeg skal skrive om nå er trolig min minst gode egenskap.
Mitt største problem er vel kanskje at jeg ikke klarer å slutte den onde sirkelen.

Gang på gang repeterer dette seg, hver eneste lørdag smiger den seg på.

Jeg vet i skrivende stund at jeg ikke er alene, faktisk er det slik at jeg har en medansvarlig i dette hus.
Både jeg og min mann er nemlig like gode, eller elendig bør vi vel kalle det,  på dette.

Vi kaller den for lørdagstrusselen.

Som regel, starter den i det vi åpner øynene alt alt for tidlig.
I stor kontrast til ukedagene hvor ungene må draes opp, spretter de opp i helgene.
Før fuglene fiser.

Propp full av energi og med et støynivå som rister på skalaen før begge øynene er åpne.

Det er da det begynner.

Hvis dere ikke roer dere ned nå, blir det ikke lørdagsgodt.

Og derifra fortsetter det, med gjentagende trusler for å bevare husro, sinnet og håret.

Lørdagsgodtet brukes som et hemmelig men likevel tydelig våpen.
Et desperat forsøk på å få en rolig lørdag, for en gang skyld.

Resultatet?
Vell, uten overdrivelse,

Det stikk motsatte.

Det sier seg jo egentlig selv, at stemningen blir ikke særlig bedre når man truer med å ta ifra ukas godis ifra en hissig fireåring som nekter å ha på seg dress ute fordi solen skinner.

Det blir ikke akkurat nydelig pianospill og fuglesang når du sier null sjokolade til en allerede mutt snart treåring som ikke får saft til frokosten.

Min unnskyldning?
Truslene kommer i desperate stunder, på mange måter blir jeg målbundet av mine egne barn.
Tom for ord og desperat etter å stogge gråt og slukke brann.

Smeltehjernen er uten tvil til stede, og gjør terskelen enda lavere for å benytte meg av disse truslene.

Lørdagene, er i godt selskap med jul og om jeg tenker meg godt om påsken også.

Julenissen hører alt, og påskeharen kan titt og ofte ombestemme seg.

Og før du begynner å vifte med pekefingeren og himle med øynene, la meg nok en gang få presisere at jeg er så inderlig klar over at dette ikke fungerer, men jeg skal og innrømme at det er ørlitt deilig.

Å kjenne på makten, og ikke minst muligheten av å true bare ørlitt.

Så får det bare bli sånn, at lørdag, enn så lenge, får bli den mest upedagogiske dagen i uka.

Så får vi se, om jeg lærer, sånn etterhvert.

14 kommentarer
    1. Godt å høre vi er fler. Selv om jeg faktisk ikke har sagt det i dag. Gått overraskende bra her i dag. Men har truet med at vi ikke kan gå ut om ikke de fikk på seg klærne.

    2. Vel…du er ikke den eneste😂 vi har hatt noen runder med dette noen lørdager vi og. Fant ut en gang at jeg trumfer igjennom. Hva skjedde? Jo kidsa fikk grønnsaker og dip..hva fikk jeg tilbake? Jo barn som ser på meg,smiler og sier….dette er uansett sunnere så det går fint. Konklusjon: kom ingen vei med det😂😂😂

    3. Hva om å prøve å la trusselen bli alvor? At de faktisk ikke får godteri?
      I lengda vil det faktisk funke å komme med trusler når de opplever en gong i ny og ne at det faktisk kan stemme 🙂

    4. Uten å vite det fant vi den perfekte løsningen på lørdagsmas! 😀
      På grunn av at vi ønsket å unngå sukkerkikk på kvelden begynte vi ganske fort med å gi lørdagsgodt på morgenen, til og med før frokost (er ikke de mest pedagogiske her heller).
      Etterhvert har vi sett hvilke goder som oppstår pga av dette. Barna sitter med hver sin skål med litt snacks, koser seg med en film (i verste fall to), og mor og far i huset kan legge seg nedpå litt lenger og bare nyte at det er helg.
      Vinn-vinn 😀

    5. Hehe… skal ikke si jeg ikke kjennner til den der 😏når jeg bruker den så håper jeg jo inderlig at ungene da skal forstå at nå er det alvor, nå må de høre etter liksom… ellers må jeg jo ta vekk lørdagsgodt eller feks spilletid… og man vil jo ikke det, man vil bare at de skal høre 😩 da føler man seg passe kjip når man ender med et utbrudd av en annen dimensjon når de velger å trosse og satse på enda en advarsel før moroa er over…det er så kjett.. og så skylder jeg på ungene fordi de burde valgt å høre… men egentlig har jeg jo bare lurt meg inn i min egen felle… jeg vet bare ikke helt hva jeg skal gjør annerledes i visse situasjoner… når du har prøvd å snakke rolig, være på barnets høyde, forklare hvorfor søttentusenganger.. sagt feks: vil du ut å leke? Ungen : ja! Meg: ja da må vi ha på dress, det er kaldt ute..ungen: Nææææææij , wræææææl, skrik, dunk borti nærmeste ting, spark i beina, tramp i gulvet, ul som en ulv…. og i hverdagen kanskje man faktisk må ut døra hvis ikke kommer man for sent både til skole og jobb… det går jo ikke… da har man ikke mulighet til å vente ut ungenes utbrudd alltid… i de situasjonene klarer jeg ikke alltid være pedagogisk.. noen ganger må man ty til lørdagstrusselen 🤷🏻‍♀️😅

    6. Takk takk takk!!!!!! 😁 endelig noen som innrømmer det! Godt å ikke være alene! 😎Men alikevel ganske utrolig hva vi voksne kan finne på å si, som ikke henger sammen med den aktuelle situasjonen i det hele tatt! 🙈

    7. Som mor, bonus mor og mormor, er det å kjenne seg igjen i det du skriver. Men kommer seg med årene. Stooor klæm fra korgen 🤩😍💖

    8. Som mor, bonus mor og mormor, er det å kjenne seg igjen i det du skriver. Men kommer seg med årene. Stooor klæm fra korgen.

    9. Kjenner meg så godt igjen! Men, idag har jeg faktisk ikke truet med å ta lørdagsgodisen! Jeg aner ikke hva som har skjedd men jeg bare orket ikke🤷🏼‍♀️😂

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg