Jeg lærer aldri, jeg fatter det ikke.

Det jeg skal skrive om nå er trolig min minst gode egenskap.
Mitt største problem er vel kanskje at jeg ikke klarer å slutte den onde sirkelen.

Gang på gang repeterer dette seg, hver eneste lørdag smiger den seg på.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg vet i skrivende stund at jeg ikke er alene, faktisk er det slik at jeg har en medansvarlig i dette hus.
Både jeg og min mann er nemlig like gode, eller elendig bør vi vel kalle det,  på dette.

Vi kaller den for lørdagstrusselen.

Som regel, starter den i det vi åpner øynene alt alt for tidlig.
I stor kontrast til ukedagene hvor ungene må draes opp, spretter de opp i helgene.
Før fuglene fiser.

Propp full av energi og med et støynivå som rister på skalaen før begge øynene er åpne.

Det er da det begynner.

Hvis dere ikke roer dere ned nå, blir det ikke lørdagsgodt.

Og derifra fortsetter det, med gjentagende trusler for å bevare husro, sinnet og håret.

Lørdagsgodtet brukes som et hemmelig men likevel tydelig våpen.
Et desperat forsøk på å få en rolig lørdag, for en gang skyld.

Resultatet?
Vell, uten overdrivelse,

Det stikk motsatte.

Det sier seg jo egentlig selv, at stemningen blir ikke særlig bedre når man truer med å ta ifra ukas godis ifra en hissig fireåring som nekter å ha på seg dress ute fordi solen skinner.

Det blir ikke akkurat nydelig pianospill og fuglesang når du sier null sjokolade til en allerede mutt snart treåring som ikke får saft til frokosten.

Min unnskyldning?
Truslene kommer i desperate stunder, på mange måter blir jeg målbundet av mine egne barn.
Tom for ord og desperat etter å stogge gråt og slukke brann.

Smeltehjernen er uten tvil til stede, og gjør terskelen enda lavere for å benytte meg av disse truslene.

Lørdagene, er i godt selskap med jul og om jeg tenker meg godt om påsken også.

Julenissen hører alt, og påskeharen kan titt og ofte ombestemme seg.

Og før du begynner å vifte med pekefingeren og himle med øynene, la meg nok en gang få presisere at jeg er så inderlig klar over at dette ikke fungerer, men jeg skal og innrømme at det er ørlitt deilig.

Å kjenne på makten, og ikke minst muligheten av å true bare ørlitt.

Så får det bare bli sånn, at lørdag, enn så lenge, får bli den mest upedagogiske dagen i uka.

Så får vi se, om jeg lærer, sånn etterhvert.