Er du våken?

Mannen har sneket seg lydløst inn på soverommet føles det ut som.
Plutselig står han der bare. Over meg, ut av det blå.

jeg ligger i sengen med minstemann koblet på venstre pupp.
Han er i gang med måltid nummer 654839 denne natten føles det ut som.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

Jeg skulle gjerne ha sovet litt til, mumler jeg trøtt.

Det er greit, sier han og spretter ut av sengen igjen.
Da spiser vi frokost nå, sier han i det han lukker døra og sender lukten av kaffe og rundstykker inn på soverommet.

Minstemann begynner å gnukke og gni, grynte og knurre.
Lage lyder som forteller at søvnen snart er over.

Vi kommer visst snart roper jeg etter han.

Ok hører jeg tilbake fra gangen.

Minstemann søker litt til, en liten attpåtår før vi står opp.
Jeg benytter muligheten til å scrolle litt.

Og DER husker jeg hvilken dag det er.
Sosiale medier er tapetsert med strigla barn med kjemmet hår og festdrakter, fargerike, instagramvennlige kaker og festbord.
Det ene bildet mer perfekt enn det andre.

Det er jo 17. mai.

Jeg prøver å gni søvnen ut av øynene til ingen nytte.

Pokker er vi der alt.

Minstemann slipper taket og har slumret inn i drømmeland igjen.
Jeg sniker meg ut og får 5 minutter på badet før døren rives opp.

Minstemor er fortsatt i pysjen, stikker innom for å gi en kos før hun løper videre.

Lukten av kaffe og rundstykker lokker meg ut.

Og i det jeg runder hjørnet til kjøkkenet ser jeg de sitte der hele gjengen.

Flokken min.

Ingen i festdrakt eller i striglet hår.
Her snakker vi sovesveis og pysj på høyt nivå.
Frokostbordet ser ut, akkurat slik det var i går.

En helt vanlig søndagsfrokost.

Jeg ser kaffekoppen står klar ved plassen min, fy søren som det skal smake nå.
I det jeg setter rompa ned i sofaen roper minstemann på meg.

Akkurat slik han pleier.

17. mai ble annerledes for de fleste i år.
jeg må innrømme at jeg gruet meg litt til det.

Men på mange måter kjenner jeg at timingen var helt perfekt.

Det er lenge siden jeg har sovet så ufattelig dårlig så mange netter på rad.
Det er lenge siden jeg har kjent på så lite overskudd,
det er lenge siden jeg hadde så lite kontroll på hva som er hvor.
Det er lenge siden jeg har hatt så lite tid for meg selv eller til overs.

En vanlig 17. mai.
Hadde blitt totalt kaos.

Totalt kaos.

Jeg aner ikke hvordan vi skulle ha pyntet 7 barn og oss selv, rekke et tog, tålmodighet nok til kø(er), utholdenhet til tørrprat og ikke minst lommebok tykk nok til all isen og ballongene.

Jeg henter lillemann, tar han med inn til resten av flokken.
Blir sittende å observere.
Nyter å ha han litt i armene, god og varm som han er.
Kaffen får vente.

Det er ekstra god stemning.
Jeg skjønner raskt hvorfor.

Pappa har gjort ekstra stas på dagen, for jammen står det sjokolademelk på bordet.
Firåringen danser nærmest på stolen i det han fyller glasset (litt for) fullt.

Sjokosjoko la-de, sjokosjoko la-de synger han mens smilet går nesten rundt.

Det er jammen ikke mye som skal til for denne gjengen, det skal de ha.
Et glass sjokolademelk og dagen blir bra.

Pålegg sendes på kryss og tvers, samtlige har sjokolademelkbart rundt smilet.
Jeg plasserer minstemann og blir med på kalaset, røsker til meg smøret før det blir sendt på andre enden av bordet.

Jeg løfter kaffekoppen.

Hipp Hipp sier jeg.

HURRAAAA roper de.

Gratulere med dagen fine folk.
Gratulere med dagen.

Vi er sakte men sikkert på vei mot det vi en gang husker som normalen.
Etter ni uker, langt ifra normalen, tar vi nå små musesteg steg tilbake igjen.

Jeg skal være ærlig, det er både skummelt og godt. Å se lys i enden av tunnelen.
Men samtidig er det rart å kjenne på at normalen er skummel.

Du kom inn i livene våre her til lands som en solid eksplosjon ingen så komme, til tross for at vi stod med hendene fulle av dynamitt og lunta var tent. På 0,3 sekunder hadde du inntatt landet, snudd oppmed på alt, og vi hadde tømt hyllene for havregryn, dopapir og tørrgjær.

For det vil jeg takke deg Korona.

Det høres kanskje rart ut, for på mange måter så er du det noe av det værste som har skjedd i mitt liv.
Iallfall skumleste. Men samtidig har du gitt meg mye. Aller mest kunnskap om meg selv.

Og jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er den eneste som kjenner litt på det.

Du skjønner det Korona, at her i nord, er vi ganske bortskjemte, iallfall de fleste av oss.
Selv om verden er et farlig sted, kjenner vi svært lite til konsekvensene av det som skjer.

Vi har det trygt og godt her i nord, og det har vi hatt lenge.
Veldig lenge.

Så lenge, at all luksus har blitt en selvfølge og vane for oss.
Og når vi kommer så langt, forsvinner takknemligheten.
og etterhvert blir vi både utakknemlige og kravstore.

Du vet, mye vil ha mer og f…. ja du skjønner poenget.

Så kom du Korona, og alt ble snudd på hodet.
Plutselig opplevde vi at en usynlig fiende, mikroskopisk liten, tar oss til fange.
Bokstavelig talt sperrer oss inne, både i hus og land.

På mange måter tror jeg at vi tenkte vi var trygge for deg, som for det meste annet.
Land for land erobret du, slo knockdown på store kjemper vi knapt kunne vært stortåa til.
Hva gjorde vi? Vi stod å så på.

Som vi ellers gjør. Vi er vant med det. Selv om det herjer og smeller i landet.
Er vi vant med å ha tribuneplass og se på det hele som fyrverkeri på nyttårsaften.

For hvorfor i alle dager skulle du ville ta oss?
Oss vikinger i nord?

Men du kom, plutselig var en smittet, så to, så fem, så 15, så 30 så 100.

Til tross for lite erfaring med krig, handlet vi raskt.
En helt vanlig torsdag morgen, ble en helt uvanlig torsdag formiddag.

En standhaftig men ørlitt skjelven statsminister talte til landet.
Korona er her, lukk dørene!

Beskjeden var enkelt og tydelig.

På få minutter var landet stengt.
Rutinene våre borte, arbeidsplasser begynte allerede å falle før talen var over,
og alle skjønte umiddelbart at hverdagen var borte.

Lite forberedt var vi, og til tross for klare instrukser, vokste hamsteren i oss alle.

Og etter ni uker, er jeg temmelig sikker på at flere av oss har nok tørrgjær og hermetikk for resten av 2020, og 2021.

Ni uker er gått siden den dagen, og ni uker, det gjør en forskjell for de fleste.

Ni svært innholdsrike uker for min del Korona,
Ikke bare kom du og preget livene til både oss voksne og våre barn,
vi i vårt hus har også opplevd dødsfall og fødsel i ditt selskap.

Og tro meg, du gjorde alt annerledes. Absolutt alt.

Men jeg skal og være såpass dumdristig å si at vi har hatt godt av det.

Selv om det det har gjort vondt.

De tre første ukene i ditt selskap vil jeg aldri ha tilbake. Såpass ærlig skal jeg være.
Jeg klarer ikke en gang forsøke å kjenne på følelsen jeg hadde i kroppen i de ukene som høygravid, grunder, mamma til seks, lærer til 3 trinn, og ansatt i en underbemannet barnehage. Et sted går grensen for de fleste, og du gjorde jeg måtte krysse flere enn jeg visste jeg hadde.

Jeg tøyde strikken til det maksimale og enda litt til

og samtidig fikk jeg all oppfølging forbindelse med svangerskap revet vekk, en viktig sykehustime ble avlyst, oppfølging til vår kronisk syke gutt forsvant, min mor døde og all omgang med gode venner ble forbudt.

Det gjorde vondt, skikkelig vondt.

Men på andre siden, sitter jeg med kunnskap og erfaringer ingen andre enn du kunne gitt meg.
Og en takknemlighet for alt det jeg før tok som en selvfølge.

Jeg tror du har gjort mye med de fleste Korona,
Familier er blitt tvunget til å være sammen, mye sammen. I en hverdag som er opp ned.

Hjemmekontor, og barnehage i ett, fungerer svært dårlig.
Det kan de aller fleste bekrefte.

Du satte oss på prøve.
Men vi gjorde det, og gjennomførte.

Ikke bare måtte vi være mye sammen, vi måtte også samarbeide.
Være kreative, og ta hensyn.

Jeg tror jeg skal tørre å påstå at vi har snakket mer sammen i de fleste husstander nå i disse ukene enn på veldig lenge.
Sett hverandre på en ny måte. Kanskje til og med blitt bedre kjent?

Du har ikke bare gjort oss mer bevisste på oss selv og familien.
men også mennesker rundt.

Vi har skjønt at vi kan gjøre enn forskjell selv med små handlinger.
Plutselig har vi sett de som er ensomme, vi som hadde mer enn nok med oss selv, har løftet blikket og sett hele bygården de bor i, handlet til enken i nabohuset og tatt en telefon til mennesker vi ikke har snakket med på lenge.

Jeg kan kanskje strekke det så langt Korona, ved å si at du trolig har gjort oss iskalde nordmenn mer medmenneskelige.

Kjære Korona,
Å si at det har vært hyggelig å ha deg på besøk vet jeg ikke om jeg skal si.
For jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner det blir godt du drar nå.

Men en takk for alt du har lært meg, skal du få.

Tenk at noe så smått, skulle bli så stort.
På så mange måter
Det, hadde vi aldri trodd.

Det kom liksom litt kastet over meg, eller det føles iallfall slik.

Jeg har riktignok hatt noen dager denne uken med litt ekstra.
Litt telefonmøter, gjesting i podcast, viktige avgjørelser osv.

Små og litt større ting som setter smeltehjernen på prøve.

Så jeg burde kanskje sett den komme?

Jeg vet jo den kommer, det gjør den alltid, men har nok for liten tid til overs nå til å kjenne på at den bygger seg opp.
Til å forberede meg, kanskje prøve å ta noen rolige dager i det jeg kjenner at hode, kropp og sjel er i ferd med å tappes helt.

Men i dag kom den, nybaktmamma knekken.
Helt ut av det blå, med en sovende baby på brystet, ungeflokken rundt meg og frost2 på TV i bakgrunnen.
Tårene bare begynte å trille, og en overveldende følelse av utmattelse bare rullet elegant over meg.

En titt på klokken fortalte meg at jeg skulle være omringet med små soldater i noen gode timer til, og jeg må innrømme at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle komme meg gjennom de.

Flokken aner ofte lunta, når mamma eller pappa er ved randen.
Det hele kan ha to utfall.
1, de velger å trykke på knapper, gjøre situasjonen enda mer uutholdbar og tøff og tester grensene til den store gullmedalje.
2. de trår varsomt og tar hensyn. Utnytter sjansen og ber om spill, skjerm eller lesetid fordi de vet at mamma, orker ikke å “showwe” i dag.

Heldigvis ser det ut til at de velger alternativ 2 i dag.

Jeg må innrømme jeg er redd, denne knekken.
Den minner meg for mye om årene i mørke, 6 år med depresjon gav meg mye av samme følelsen.
Hvor alt jeg var glad i bare visnet, alt ble trist og trått. Jeg mistet lysten og motivasjonen til å gjennomføre noe som helst.

Kreativiteten ble borte, og værst av alt, kjærligheten også.

Selvfølgelig er jeg redd denne knekken skal vare like lenge som de årene, fange meg, binde meg og ødelegge meg.
Ta fra meg mammalykken, forventningene for alt som kommer og stoltheten.
Men heldigvis vet jeg og inderlig godt, at dette trolig bare er en knekk.

Den bare føles så voldsom, mektig og uovervinnelig akkurat nå.
Men jeg har fortsatt lykken, takknemligheten og stoltheten i behold. Det var det første depresjonen tok ifra meg.

Depresjonen kom litt ut av det blå, hormonene i svangerskapet var nok utløseren, langt ifra a4 oppvekst uten optimale forhold  var årsaken.

Nå, er jeg bare sliten, men selv om tårene renner er veien kort til latter.
Jeg ser de små øyeblikkene, kjenner hjerte smelte av smilene, barnelatteren, og kjærligheten blant flokken.

Jeg har skrivende stund har vært sju barns mamma i 5 uker og 3 dager, akkurat på klokka.
I løpet av de 38 dagene har min lengste pause, tid for meg selv vært de 10 minuttene jeg har på meg når jeg løper rundt dusjen for å skylle av hormonsvette og morsmelk.

I løpet av de 38 dagene har jeg opplevd magiske øyeblikk, stirret utallige timer på sovende baby (de er så søte når de endelig sover) , kjent på enorm takknemlighet og stolthet, og ikke minst sett hvor unektelig godt jeg og min fantastiske mann samarbeider. Hva i alle dager skulle jeg gjort uten han.

Men og en overveldende trøtthet etter alt for lite søvn, en utmattelse og frustrasjon og en forferdelig følelse av utilstrekkelighet.

nybaktmamma knekken skal man ta på alvor,
når noe drar i kroppen sin nødbrems bør man stoppe, hvis ikke kan det fort ende i en ulykke.

Helgen står på dørkarmen og vil inn, helgen er god på mange måter, ingen klokke å rekke, ingen matpakker og smøre, ingen henting eller levering å organisere.

Men helgen er og krevende. Mye lyd, mye som skjer, mye lyd, mye av det meste, lite av hvile.

måtte de holde seg på alternativ 2 hele helgen.
Så får jeg kanskje ristet av meg knekken.

Ha en fin helg.
Ta vare på dere selv.

Klem fra en meget sliten men lykkelig mamma.

I går var første kvelden, på 5 ukers dagen din.

Du fant ikke roen nær meg, oppå brystkassen, slik du har sovet hver eneste kveld siden jeg endelig fikk hilse på deg.
Det hadde blitt en vane, jeg må innrømme det.

En vane jeg trivdes godt med, blæra mi ikke like mye.
men jeg visste jo godt, at denne tiden går så alt for alt for fort.

Så satt jeg der, å vippet deg i stolen for å finne søvnen.
Og da slo det meg.

Dette har ingen forberedt meg på.

Ingen forbereder deg på, den siste gangen.

Alle forbereder deg på den første.
Det finnes bøker, tv serier, podcaster, blader og en hel haug med mødre, svigermødre og venninner som forbereder deg, på godt og vondt på den første gangen. Bombaderer deg med erfaringer du ikke har spurt om, råd du kanskje ikke trenger og historier som kan komme godt med.

Den første gangen har du all mulighet i verden til å stille forberedt, det er opp til deg.
Hvordan tiden blir, vet du ikke, men du kan forberede deg.

Men siste gangen.
Da du står der med en baby du følte ble født i går, men nå er fem uker stor.
Som nå plutselig trenger å være i fred for finne roen, og som allerede begynner å gjøre litt vondt å bære på i lengden.

Som begynner å bli nysgjerrig på omverden, og ikke lengre har tid til å bare ligge tett og nært, men vil se verden, mennesker og høre lyder.

Ingen forbereder deg på, at tiden vil føles som sand mellom fingerene.

Hvordan magefølelsen lurer deg nærmest hver eneste dag.
Hvordan den vrir og vender på seg. Fra å være temmelig tilfreds med tilværelsen til å nærmest vrenges i smerte fordi du vet at du holder din aller siste baby, du har opplevd din siste fødsel, ditt aller siste svangerskap.

Jeg fikk mitt første barn som 21 åring, i år fyller jeg 35 (gulp)
I 14 år har jeg nærmest konstant gått gravid eller bært en liten skatt.

Jeg er beriket med syv barn, all fornuft i meg sier at jeg har armene fulle og vell så det, likevel så er det en overveldende del av meg som så inderlig skulle ønske at denne reisen ikke er over.

Følelsen av å være komplett er tilstede, trygg og god, langt ned i magen.
Det føles godt, men likevel så inderlig trist.

Det er mye, ved denne tiden jeg ikke kommer til å savne, såre pupper, fødselsangst, hemoroider,renselsen, barseltårene.
Men ingenting, absolutt ingenting kan slå det å møte babyen for første gang, lukten av en nyfødt, nybakt søskenkjærlighet,
For ikke glemme på spenningen, nysgjerrigheten som er der, når man venter spent på å se hvem som gjemmer seg i magen.

Jeg leser de sist sidene i det som trolig vil bli det viktigste kapittelet i mitt liv.
Kapittelet hvor alt ble annerledes.
Hvor jeg gikk fra å bare være meg, til å bli mamma og kone.

Det kapitelet som er fylt med øyeblikk som får tårene til å flomme og stoltheten til å bruse.
De øyeblikkene jeg heftig har dokumentert for å prøve å ta vare på følelsen, begeistringen og magien.

Vi nærmeste oss sist avsnitt med roen av en sovende baby i hus, dagene som venter vil gi oss så mye fart og spenning at vi knapt klarer å henge oss på.

Og for all del, jeg gleder meg, fryder meg over hva som kommer.
Se flokken min vokse opp. Syv små skal bli store, etterhvert voksne, og selv forme sitt liv.
Og jeg er så heldige å få være støttende tilskuer.
Klar med en varm klem, en skulder å gråte på og et godt råd når de trenger det.

Jeg gleder meg til å se de vokse.
Fylle seg selv, og bli selvstendige mennesker.
Få enda sterkere bånd og at vi tilslutt vil bli en stor gjeng som kan oppleve mye sammen.

Så hva gjør jeg nå? Nå nyter jeg alle stunder jeg kan av en sovende baby på brystet, gurglende lyder på armen, de første milepælene og øyeblikkene. Og bruker det som motivasjon når niplene blør, hjernen skriker etter søvn og armen verker etter byssing.

Jeg er her og nå.

og prøver å gjøre meg klar, for det som kommer.

//annonse

Altså, denne tiden den flyr, det er så klisje og si

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

men denne karen her.

Han ble jo født i går men vært her alltid.

Denne gangen merker jeg at jeg tviholder litt, blir ikke stressa av alt jeg skulle ha gjort mens han sover på brystet, nyter faktisk hver sekund, tviholder på den spesielle tiden dette er. Skrekkblandet fryd kjenner jeg på at dette er siste gangen.
For all del, jeg er veldig klar over at vi er ufattelig heldig som har opplevd dette syv ganger, men det er noe med det å skulle vite at det ikke vil være en nyfødt i dette hus igjen.

Men jeg ser frem mot tiden som kommer, vi er over den første kneika nå,  vi begynner å venne oss til livet med syv små, selv om vi enda har mye å lære og erfare.

Lillebror vokser og trives, ammingen begynner å gå seg til nå, litt startproblemer har det vært, slik det ofte har vært med mine små. Men her forventet jeg masse trøbbel skal jeg være ærlig. Siden han kunne tatt gullmedalje i stramt tungebånd.
Tilbakemeldingene fra legen var at de aldri hatt sett så stramt tungebånd før.

Men vi klarte det, jeg armerte meg opp og beskyttet meg så godt jeg kunne mot sårhet og sprekker.
Multi-mam kompressene som jeg har skrevet om tidligere var heldigvis med fra første stund i bagen, og i mellom ammingene smørte meg jeg multi-mam balm. Denne har jeg ikke testet tidligere, men ble anbefalt å prøve, og så også i kommentarene rundt forrige innlegg om kompressene at flere av dere hadde testet denne med gode erfaringer.

Balmen er pleiende og lindrende og kan bruks så ofte man vil, men aller helst minst 2 ganger i døgnet.
for min del var den ikke bare pleiende men praktisk også, fordi den hjalp så ikke ammeinnleggene festet seg til de såre brystvortene.

Altså, jeg haaaater når det skjer.
Folk klager over å rive av plaster, vel prøv å riv av et ammeinnlegg fra en sår og sliten nippel.
Det er pain det!

Balmen kommer i en praktisk og liten tube, er veldig drøy og varer lenge.
Kjekk å ha med seg i stellevesken når man er på farten og ikke har tid eller lyst til å lufttørke sårene.

Nå begynner veslegutt og jeg å finne ut av teknikken og jeg merker sårheten blir bedre og bedre for hver dag.
Jeg er takknemlig for hver dag vi klarer fullamming selv om det krever sitt.
For det er jammen ikke en selvfølge.

Dersom du sliter med sårhet, sår eller sprekker i forbindelse med amming er min første anbefaling å oppsøke hjelp.
Få noen til å se på om dietaket er optimalt, og dere jobber godt sammen. For det er det amming er, et samarbeid.
Og noen ganger er det ikke alltid lett å samarbeide, ei heller å vite om samarbeide er godt.

Noen ganger er det endring av ting og tang som må til, andre ganger er det tid som trengs.
Babyen blir større, mer dreven i (amme)faget og gapet høyere.

Og dersom siste er en viktig faktor er det jo helt supert at det finnes ting som denne balmen
som kan lindre litt i perioden man må stå i det. Den lindrer og pleier og det er det man trenger.

Lykke til.

Det krever mot å gjøre store endringer, å bryte fra det man er i, for å tre inn i noe man ikke kjenner.

Det er klart det har vært både skummelt og vanskelig å falle på vår avgjørelse. Og enda skumlere var det kanskje å si det høyt.
Du vet, alt blir så mye mer virkelig da.

Vi har fått ufattelig masse heiarop og lykkeønskninger fra dere, og det gjør godt. Veldig godt.
Å vite at man har mennesker der ute som både heier og ønsker oss godt, til tross for at valget vårt kanskje kan virke litt hodestups og spontant.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Jeg har forklart litt hva som ligger bak valget vårt, men til tross for det er det fortsatt mange som sitter å gaper.
At dere tørr, dristig gjort! Hva om dere angrer?

Siste spørsmål har hengt seg litt i hjernebarken min.
Tvunget meg til å tenke, enn hvis.
Hva om.

Tenk om vi angrer.

Det er ganske store forandringer som følger med, når vi legger ned butikken vår.
pakker ned et hus på 400 kvm på østlandet.

Tar med 3 skolebarn og 2 barnehagebarn og 2 hjemmeværende barn og flytter.
Til et 200 kvm hus (snakke mer om det senere), på fjellet.

Til nye skoler, ny barnehage, og mens vi etablerer et nytt levebrød.

Til et helt nytt sted, nytt klima, nye mennesker.

Tenk om vi angrer.

Det er et godt spørsmål å stille, en viktig tanke å kjenne litt på.
Men der stopper det.

For vi lager oss ingen plan b, ikke basert “på tenk om, eller enn hvis.”
For rundt dette, er det INGENTING vi vet.

Vi vet ikke om vi kommer til å trives, vi VET ikke om dette er det riktige.

Det vi derimot vet, er at vi kommer til å angre dersom vi ikke gjør noe.
For her vi er nå, slik vi har det nå, trives vi ikke med.
Og jeg må innrømme at jeg vil heller angre på noe jeg har gjort enn noe jeg ikke har gjort.

Vi har bare et liv, og det vil jeg leve, ikke bare overleve.

Jeg reiser ikke alene, det vet jeg godt. Og at vi voksne velger å gjøre vårt for å få det bedre, vil få konsekvenser for barna våre. Noen kan se på dette som et svært egoistisk valg, og tildels er jeg enig.
For dette er en avgjørelse basert på at vi setter oss først i køen.

Men vår teori er enkel, har mamma og pappa det bra, har barna det bra.
Vel så lett er det kanskje ikke, men at det er en viktig faktor, kanskje den aller viktigste er det for meg ingen tvil om.

For å være en god forelder, godt forbilde, og god veileder, må man ha det bra.
Og det er det ingen andre enn deg selv som kan sørge for.

Når det er sagt, er selvsagt barna informert og mye snakket med om dette,
Her er det rom for å mene akkurat hva man vil om denne avgjørelsen og vi står klare for å ta imot følelsene og tankene når de kommer. Og de kommer, rett som det er. Under tannpuss, rundt frokostbordet, en helt vanlig tirsdag og en litt grå søndag over noen pannekaker.

De vet de kan komme til oss å mene akkurat hva de vil om dette.
De er også klare over at det ikke vil endre hva vi har bestemt.
Men at det å dele, både triste, skumle og spennende tanker blir lettere å håndtere ved å dele.

Det høres kanskje enkelt ut, men jeg skal innrømme at terskelen er høy.
Det er noe med at selv om det ikke er godt, er det trygt.
Hva som er nå vet vi jo hva er, hva som venter rundt neste sving derimot.

Jeg velger å dele reisen vi har begitt oss ut på.
Og er beredt på å ta imot det som måtte komme.

Jeg forstår jo at det kan være vanskelig å se at noen gjør en så stor endring uten å reagere.

Men vårt ønske er å vise at det er lov å sørge for å få det bra, selv om man er forelder.
Og kanskje, men bare kanskje, kan det hende at vår reise inspirer andre mennesker til å tørre følge sitt hjerte.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt den samme sangen på repeat og ifra ulike duppedingser.

Sangen skjuler seg i dukker, i tryllestaver, i smykkeskrin, i håndholdte speil, i tøfler (!!?) og med regelmessige mellomrom har den festet seg i hjernebarken litt bedre enn man ønsker.

Variasjonen har ligget i språket.
To varianter har gått igjen.

La den gåååå La den gåååå

Eller den andre, og jeg vet du kan den..

Let it goooo, let it goooo.

Det er jo til å miste hodet av.

Så kom den gode nyheten, Disney hadde følt vår desperasjon, sett at det i stor grad var behov for å gi folket (les: foreldrene) variasjon. Frost 2 var under produksjon og klare til å løpe over kinolerettet før jul 2019

Vi hadde holdt ut i seks år, gjett om vi gledet oss!

Kinoturen ble en milepæl og høydepunkt for oss, vesla på 2 år (nå 3) som er familiens største frost fan rett foran sin far (no kidding) skulle få sin første tur på Kino.

Og vi, som storfamilie, tar oss aldri råd til kinotur.
Jeg mener, en slik seanse for en stor familie koster like mye som et lite matbudsjett for en uke.

Filmen? Magisk.

Gjensynsgleden var så stor at mor felte en tåre allerede under introen.
Ja ja jeg innrømmer det, både Anna, Elsa, Olaf, Svein og Kristoffer har funnet en real stor plass i mitt hjerte også.

Iløpet av kort tid, vi snakker dager, merket vi savnet.
Påfyllet av Frost gjengen hadde gjort godt, men samtidig vondt værre.
Vesla nekta å se første film, og forlanget å se oppfølgeren.

Hverken frostfeber eller Olaf sitt frosne eventyr kunne stogge savnet.

Et raskt googelsøk gav oss svaret.

Vi måtte vente et halvt år før filmen kunne sees hjemme i stua.

25 mai var datoen vi markerte i kalenderen.

Men så, 11 mai skulle vise seg å være langt ifra en helt vanlig mandag.

For i dag, våknet jeg til tidenes beste nyhet.
I det jeg plukker opp telefonen for å sjekke klokka lyser det mot meg.

DIN FORHÅNDSKJØPTE FILM ER KLAR TIL AVSPILLING.

Folkens, mamas and papas, smått og stort.

Dagen er ENDELIG her.

Frost 2 er tilgjengelig til digital leie I DAG!

Gjett om vi gleder oss, gjett om vi fryder oss og GJETT om vi skal kose oss!

I dag blir det kinodate, i dag blir det feststemning.

I dag blir det endelig frost 2 hjemme i stua.

psst vi har kjøpt den hos iTunes de med android kan kjøpe den på Google play feks

Lillebror er straks 5 uker liten, 5 uker stor.

Ingen helt nyfødt som slumrer seg gjennom dagen lengre, men med små korte våkenperioder mellom bleieskift, mating og soving. Han følger sine søsken når det kommer til soving, dagen er det lite eller ingen dyp søvn, natten er mer preget av litt lengre strekker med søvn… iallfall innimellom.

Men søvn er viktig, for alle parter.
Min erfaring er at jo mere søvn vi legger tilrette for for disse små, jo bedre blir dagen både for liten, litt større, nesten størst og de store. Mer opplagt, de spiser bedre og har det bedre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så hva gjør man da, jo man gjør det som trengs for at de skal sove.

Og i likhet med sine søsken, følger lillebror deres spor.
I det vi bikket fire uker, var det ikke lengre bare å sove på brystet lengre, da trengtes det litt stimuli for å finne søvnen.
og det aller beste, er bevegelse.

Og bevegelse det gir vi han.

En liten rugg i vognen som han (heldigvis) trives i, en liten trille vi har her inne som vi bruker som dagsoveplass.
Da har vi mulighet til å både rugge, flytte på han og ha han med oss der vi er.

I dag, delte jeg en liten seanse på snap jeg visste var en ren invitasjon til mammapolitiet.
Hva jeg delte? En døsig og trøtt baby i vogna si, og en litt døsig og trøtt mamma som rugget den.

Men viktigst av alt, en trygg, fornøyd og rolig baby og en temmelig stolt og trygg mamma.

“Tenk at du som syvbarnsmor faller i samme fella igjen”

Lød den første på.

“Hvorfor rugger du han?” spurte flere.

og noen kunne fortelle.
“Jeg er så glad for at jeg aldri begynte å rugge og gav min baby den uvanen.”

Hun har nok rett, jeg faller nok i denne fella igjen.
Eller falt og falt fru blom, jeg la meg oppi den, frivillig.

For meg er ikke dette noen felle, dette er en selvfølge.
Jeg er mamman hans, og mine aller viktigste arbeidsoppgaver er å holde han trygg og tilfreds.
I mine øyne, kommer det foran både stell og mat.

Jeg ammer jo når han er sulten, skifter bleie når han bæsjer, hvorfor skulle jeg ikke da bysse når han strever med å finne søvn?

Jeg er villig til å amme selv om skuldrene er såre og brystene skriker etter egentid, jeg er villig til å skifte bleie selv om jeg er bokstavelig talt dritt lei, og jeg er villig til å rugge og bysse til krampa tar meg.

Det er jo min oppgave, er det ikke?
Som mor og omsorgsperson?

Også, kan jeg tilføye, sånn dersom det ikke er blitt sagt mange nok ganger.
Babyer er like ulike, som du og jeg.

De er seg selv og ingen andre. Det som funker for en baby fungerer ikke nødvendigvis for alle andre.

Noen babyer har fagbrev i søvn fra første dag utenfor magen.
Faktisk, selv om det er vanskelig å fatte, er det noen baby som sover så mye at foreldre nærmest kjeder seg den første tiden.

Andre babyer derimot, sliter med å forstå søvnkonseptet i flere uker, måneder ja til og med år.
Babyer er født med ulike behov, og behovet for en eller annen søvn assosiasjon er medfødt, ikke noe vi gir de.

Og i likhet med å hjelpe de med å innføre fast føde, respekt for andre mennesker og nye ord, må vi som omsorgspersoner også hjelpe de med å sove,

Enn så lenge er det en av de få tingene våre barn har hatt til felles. Bevegelse har hjulpet de å finne en god gjemt søvn.
bevegelse eller pupp og i deseperate tilfeller, begge deler. Helt sant.

Om jeg synes det er gøy?

Nei, gøy, det er å strekke strikken for langt.
Noen dager gjør jeg det med glede, andre ganger gir ruggingen meg grå hør og det hele føles ut som et kapittel med bortkastet tid. Men, jeg gjør det med glede fordi det er det han trenger. Hjelp til å sove.

Og gjett hva, det varer ikke evig.
Pr dags dato kjenner jeg ingen som pupper eller rugger konfirmanten sin søvn.

Altså, dette føles SÅ godt!
denne lørdagen kan jeg leve lenge på!

Dette var første lørdagen vi nailet siden fødsel. Når jeg tenker meg om.. siden lenge før fødsel.

første lørdagen hvor det ikke handlet bare om å overleve men å leve også.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder i vår

første lørdagen hvor vi koste oss mer enn stabbet oss gjennom dagen.

det var en lørdag med sen frokost, havregrøt til lunsj og pizza med et lite glass øl på far til middag.

en tur ut, med flere ja og hurra enn nei nei nei!

med fem skåler smågodt og store smil til Barne-TV

En lørdag som har latt meg se alle barna, le så magen ble sår, tatt en fem minutter dusj og drukket to kopper VARM kaffe.

denne lørdagen trengte vi, denne lørdagen minnet oss på hvor rike vi er, heldige vi er.

denne lørdagen viste oss, at vi nailer dette.

jeg og min mann, og våre sju fantastiske soldater.

Det er en merkelig følelse.

Han ble født i går, men samtidig alltid vært her.
Han er en helt naturlig del av vårt kaos nå, samtidig føles han så fersk og liten.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Men i dag, nesten i skrivende stund er han en måned stor.
Han ligger å vipper i stolen, mens en sliten, lykkelig og gørrstolt syvbarnsmamma sitter med en fot på stolen og vipper han.

Syvbarnsmamma.
Syv-barns-mamma

SJUBARNSMOR.

Jeg har prøvd å si det til meg selv på utallige måter og varianter, men forstår det ikke.
Jeg, JEG har født syv barn, og alle er de mine.. altså våre.

Jeg og den fineste mannen jeg vet om.

Vi er to store og syv små, to av de kan ikke gå, tre av de bruker bleie, to må mates, en krever mat hele tiden, en trenger hjelp på do, tre trenger hjelp til påkledning, tre våkner støtt og stadig gjennom natten, det sier seg selv at vi er slitne.

Slitne men lykkelige.

Det gir et realt påfyll i hjerte å se at gjengen tar imot et nytt medlem som krever enormt stor plass med så åpne armer.
Alle har på sitt vis virkelig ønsket han velkommen.

Minstemann var helt tydelig skeptisk i begynnelsen. Synes den vesle karen klarte å bråke usannsynlig mye til å være så liten.
Vi hadde noen dager med MYE sympatigråt. Men dette gikk heldigvis over (det holder med all annen gråt her i huset)
Nå er han nysgjerrig, og lager en lyyys stemme når han prater om bebe som han blir kalt.
Kan det være inspirert av baby tro?

Oda, har fått et eget innlegg, hennes hengivenhet til den nye lillebroren er til å ta og føle på.
Hun har rett og slett smeltet med helt med sin enorme kjærlighet til den lille sjefen i huset.

Resten av flokken må også ha sin daglig dose babykos og stikker rett som det er bortom lillebror bare for å snuse litt på han.

Det nærmest krangles om å få holde han. Luksusproblem, men for en liten kropp kan det bli litt voldsomt å gå fra fang til fang.
Så mor og minstemann må innimellom trekke oss litt tilbake.

Det er mye som skjer for oss om dagen, i tillegg til alt.
Vi vet at livet slik det er nå vil om ikke lenge bli ganske annerledes.

Vi voksne kjenner nok på at vi både gruer og gleder oss.
Det er enorm jobb foran oss, og vi kjenner nok på at vi ikke helt vet hvilken ende vi skal begynne.

En to do liste er vi i gang med og den er grusom lang.

Men tilfredsstilende å stryke ut. Uten tvil!

Så får vi se, om vi kommer i havn.
Minstemann er liten men opptar mye tid.
Han fullammes og det ser ut til at vi begge trives med det. Vektoppgangen er tilfredstillende, og jeg er ikke for mye plaget med sår. Han ble født med særdeles stramt tungebånd, dette er klippet men det gjorde ikke store utslaget på ammingen som også gikk tålelig greit før klipp faktisk.

Men han spiser godt, jeg har nok mat så da fortsetter vi slik vi gjør nå.

Jeg tviholder litt på alt som heter babykos, dette er siste gang og det gjør vondt og godt på mange måter. Det tror jeg fortjener et eget innlegg. Men vi samsover, ammer, koser og nyter så godt det lar seg gjøre.
Selv om lite søvn, konstant klistremerkebaby og aldri armene fri setter preg.

Det er meg og lillegutt og lillegutt og meg til en hver tid. Min egentid de fire ukene vi har hengt sammen er 2 eller 3 dusjer.. jeg husker ikke 😉 Ellers er han med meg enten i armene, i selen eller i vognen rett ved.

Men knips så er det over.

Nå gleder vi oss til vi får se mer av hvem lillebror er.