Tusen takk Korona

Vi er sakte men sikkert på vei mot det vi en gang husker som normalen.
Etter ni uker, langt ifra normalen, tar vi nå små musesteg steg tilbake igjen.

Jeg skal være ærlig, det er både skummelt og godt. Å se lys i enden av tunnelen.
Men samtidig er det rart å kjenne på at normalen er skummel.

Du kom inn i livene våre her til lands som en solid eksplosjon ingen så komme, til tross for at vi stod med hendene fulle av dynamitt og lunta var tent. På 0,3 sekunder hadde du inntatt landet, snudd oppmed på alt, og vi hadde tømt hyllene for havregryn, dopapir og tørrgjær.

For det vil jeg takke deg Korona.

Det høres kanskje rart ut, for på mange måter så er du det noe av det værste som har skjedd i mitt liv.
Iallfall skumleste. Men samtidig har du gitt meg mye. Aller mest kunnskap om meg selv.

Og jeg vet med sikkerhet at jeg ikke er den eneste som kjenner litt på det.

Du skjønner det Korona, at her i nord, er vi ganske bortskjemte, iallfall de fleste av oss.
Selv om verden er et farlig sted, kjenner vi svært lite til konsekvensene av det som skjer.

Vi har det trygt og godt her i nord, og det har vi hatt lenge.
Veldig lenge.

Så lenge, at all luksus har blitt en selvfølge og vane for oss.
Og når vi kommer så langt, forsvinner takknemligheten.
og etterhvert blir vi både utakknemlige og kravstore.

Du vet, mye vil ha mer og f…. ja du skjønner poenget.

Så kom du Korona, og alt ble snudd på hodet.
Plutselig opplevde vi at en usynlig fiende, mikroskopisk liten, tar oss til fange.
Bokstavelig talt sperrer oss inne, både i hus og land.

På mange måter tror jeg at vi tenkte vi var trygge for deg, som for det meste annet.
Land for land erobret du, slo knockdown på store kjemper vi knapt kunne vært stortåa til.
Hva gjorde vi? Vi stod å så på.

Som vi ellers gjør. Vi er vant med det. Selv om det herjer og smeller i landet.
Er vi vant med å ha tribuneplass og se på det hele som fyrverkeri på nyttårsaften.

For hvorfor i alle dager skulle du ville ta oss?
Oss vikinger i nord?

Men du kom, plutselig var en smittet, så to, så fem, så 15, så 30 så 100.

Til tross for lite erfaring med krig, handlet vi raskt.
En helt vanlig torsdag morgen, ble en helt uvanlig torsdag formiddag.

En standhaftig men ørlitt skjelven statsminister talte til landet.
Korona er her, lukk dørene!

Beskjeden var enkelt og tydelig.

På få minutter var landet stengt.
Rutinene våre borte, arbeidsplasser begynte allerede å falle før talen var over,
og alle skjønte umiddelbart at hverdagen var borte.

Lite forberedt var vi, og til tross for klare instrukser, vokste hamsteren i oss alle.

Og etter ni uker, er jeg temmelig sikker på at flere av oss har nok tørrgjær og hermetikk for resten av 2020, og 2021.

Ni uker er gått siden den dagen, og ni uker, det gjør en forskjell for de fleste.

Ni svært innholdsrike uker for min del Korona,
Ikke bare kom du og preget livene til både oss voksne og våre barn,
vi i vårt hus har også opplevd dødsfall og fødsel i ditt selskap.

Og tro meg, du gjorde alt annerledes. Absolutt alt.

Men jeg skal og være såpass dumdristig å si at vi har hatt godt av det.

Selv om det det har gjort vondt.

De tre første ukene i ditt selskap vil jeg aldri ha tilbake. Såpass ærlig skal jeg være.
Jeg klarer ikke en gang forsøke å kjenne på følelsen jeg hadde i kroppen i de ukene som høygravid, grunder, mamma til seks, lærer til 3 trinn, og ansatt i en underbemannet barnehage. Et sted går grensen for de fleste, og du gjorde jeg måtte krysse flere enn jeg visste jeg hadde.

Jeg tøyde strikken til det maksimale og enda litt til

sliten og høygravid

og samtidig fikk jeg all oppfølging forbindelse med svangerskap revet vekk, en viktig sykehustime ble avlyst, oppfølging til vår kronisk syke gutt forsvant, min mor døde og all omgang med gode venner ble forbudt.

Det gjorde vondt, skikkelig vondt.

Men på andre siden, sitter jeg med kunnskap og erfaringer ingen andre enn du kunne gitt meg.
Og en takknemlighet for alt det jeg før tok som en selvfølge.

Jeg tror du har gjort mye med de fleste Korona,
Familier er blitt tvunget til å være sammen, mye sammen. I en hverdag som er opp ned.

Hjemmekontor, og barnehage i ett, fungerer svært dårlig.
Det kan de aller fleste bekrefte.

Du satte oss på prøve.
Men vi gjorde det, og gjennomførte.

Ikke bare måtte vi være mye sammen, vi måtte også samarbeide.
Være kreative, og ta hensyn.

Jeg tror jeg skal tørre å påstå at vi har snakket mer sammen i de fleste husstander nå i disse ukene enn på veldig lenge.
Sett hverandre på en ny måte. Kanskje til og med blitt bedre kjent?

Du har ikke bare gjort oss mer bevisste på oss selv og familien.
men også mennesker rundt.

Vi har skjønt at vi kan gjøre enn forskjell selv med små handlinger.
Plutselig har vi sett de som er ensomme, vi som hadde mer enn nok med oss selv, har løftet blikket og sett hele bygården de bor i, handlet til enken i nabohuset og tatt en telefon til mennesker vi ikke har snakket med på lenge.

Jeg kan kanskje strekke det så langt Korona, ved å si at du trolig har gjort oss iskalde nordmenn mer medmenneskelige.

Kjære Korona,
Å si at det har vært hyggelig å ha deg på besøk vet jeg ikke om jeg skal si.
For jeg skal ærlig innrømme at jeg kjenner det blir godt du drar nå.

Men en takk for alt du har lært meg, skal du få.

Tenk at noe så smått, skulle bli så stort.
På så mange måter
Det, hadde vi aldri trodd.

4 kommentarer
    1. Jeg er også takknemlig for covid19. Jeg forstår at har vært vanskelig for mange familier, men hos oss har denne tiden vært positiv. Vi har vært mer sammen å snakket mer enn før. Når vi ikke har andre å være sammen med så tolererer vi hverandre på en helt annen måte. Vi har vært mer rause, tolmodige å snille med hverandre. Selvsagt har ikke hver dag vært like bra, men vi blir fortere smilende etter en krangel. Håper bare vi husker å lærer av disse månedene. Lykke til med flytting.

    2. Enig i det meste! Korona har lært oss masse, og vi som har vært så heldige å slippe å bli syke (til nå hvertfall), kan kanskje til og med komme ut av dette som bedre mennesker. MEN, tolker det du skriver som om du tror det hele er over nå! Det er vel å være litt vel optimistisk. Tror det er den holdningen hos mange mennesker som kan felle oss nå- om vi tror det hele er over. Er vi ikke forsiktige nå, vil dette blusse opp igjen og restriksjonene kommer tilbake, en etter en. Noe å huske på mener jeg!

      1. Tror så absolutt ikke dette er over (dessverre) Som sagt skrev jeg museskritt, og kan skimte lys i enden av tunnelen.

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg