Det krever mot å gjøre store endringer, å bryte fra det man er i, for å tre inn i noe man ikke kjenner.

Det er klart det har vært både skummelt og vanskelig å falle på vår avgjørelse. Og enda skumlere var det kanskje å si det høyt.
Du vet, alt blir så mye mer virkelig da.

Vi har fått ufattelig masse heiarop og lykkeønskninger fra dere, og det gjør godt. Veldig godt.
Å vite at man har mennesker der ute som både heier og ønsker oss godt, til tross for at valget vårt kanskje kan virke litt hodestups og spontant.

Jeg har forklart litt hva som ligger bak valget vårt, men til tross for det er det fortsatt mange som sitter å gaper.
At dere tørr, dristig gjort! Hva om dere angrer?

Siste spørsmål har hengt seg litt i hjernebarken min.
Tvunget meg til å tenke, enn hvis.
Hva om.

Tenk om vi angrer.

Det er ganske store forandringer som følger med, når vi legger ned butikken vår.
pakker ned et hus på 400 kvm på østlandet.

Tar med 3 skolebarn og 2 barnehagebarn og 2 hjemmeværende barn og flytter.
Til et 200 kvm hus (snakke mer om det senere), på fjellet.

Til nye skoler, ny barnehage, og mens vi etablerer et nytt levebrød.

Til et helt nytt sted, nytt klima, nye mennesker.

Tenk om vi angrer.

Det er et godt spørsmål å stille, en viktig tanke å kjenne litt på.
Men der stopper det.

For vi lager oss ingen plan b, ikke basert “på tenk om, eller enn hvis.”
For rundt dette, er det INGENTING vi vet.

Vi vet ikke om vi kommer til å trives, vi VET ikke om dette er det riktige.

Det vi derimot vet, er at vi kommer til å angre dersom vi ikke gjør noe.
For her vi er nå, slik vi har det nå, trives vi ikke med.
Og jeg må innrømme at jeg vil heller angre på noe jeg har gjort enn noe jeg ikke har gjort.

Vi har bare et liv, og det vil jeg leve, ikke bare overleve.

Jeg reiser ikke alene, det vet jeg godt. Og at vi voksne velger å gjøre vårt for å få det bedre, vil få konsekvenser for barna våre. Noen kan se på dette som et svært egoistisk valg, og tildels er jeg enig.
For dette er en avgjørelse basert på at vi setter oss først i køen.

Men vår teori er enkel, har mamma og pappa det bra, har barna det bra.
Vel så lett er det kanskje ikke, men at det er en viktig faktor, kanskje den aller viktigste er det for meg ingen tvil om.

For å være en god forelder, godt forbilde, og god veileder, må man ha det bra.
Og det er det ingen andre enn deg selv som kan sørge for.

Når det er sagt, er selvsagt barna informert og mye snakket med om dette,
Her er det rom for å mene akkurat hva man vil om denne avgjørelsen og vi står klare for å ta imot følelsene og tankene når de kommer. Og de kommer, rett som det er. Under tannpuss, rundt frokostbordet, en helt vanlig tirsdag og en litt grå søndag over noen pannekaker.

De vet de kan komme til oss å mene akkurat hva de vil om dette.
De er også klare over at det ikke vil endre hva vi har bestemt.
Men at det å dele, både triste, skumle og spennende tanker blir lettere å håndtere ved å dele.

Det høres kanskje enkelt ut, men jeg skal innrømme at terskelen er høy.
Det er noe med at selv om det ikke er godt, er det trygt.
Hva som er nå vet vi jo hva er, hva som venter rundt neste sving derimot.

Jeg velger å dele reisen vi har begitt oss ut på.
Og er beredt på å ta imot det som måtte komme.

Jeg forstår jo at det kan være vanskelig å se at noen gjør en så stor endring uten å reagere.

Men vårt ønske er å vise at det er lov å sørge for å få det bra, selv om man er forelder.
Og kanskje, men bare kanskje, kan det hende at vår reise inspirer andre mennesker til å tørre følge sitt hjerte.