Nybakt – mamma – knekken

Det kom liksom litt kastet over meg, eller det føles iallfall slik.

Jeg har riktignok hatt noen dager denne uken med litt ekstra.
Litt telefonmøter, gjesting i podcast, viktige avgjørelser osv.

Små og litt større ting som setter smeltehjernen på prøve.

Så jeg burde kanskje sett den komme?

Jeg vet jo den kommer, det gjør den alltid, men har nok for liten tid til overs nå til å kjenne på at den bygger seg opp.
Til å forberede meg, kanskje prøve å ta noen rolige dager i det jeg kjenner at hode, kropp og sjel er i ferd med å tappes helt.

Men i dag kom den, nybaktmamma knekken.
Helt ut av det blå, med en sovende baby på brystet, ungeflokken rundt meg og frost2 på TV i bakgrunnen.
Tårene bare begynte å trille, og en overveldende følelse av utmattelse bare rullet elegant over meg.

En titt på klokken fortalte meg at jeg skulle være omringet med små soldater i noen gode timer til, og jeg må innrømme at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle komme meg gjennom de.

Flokken aner ofte lunta, når mamma eller pappa er ved randen.
Det hele kan ha to utfall.
1, de velger å trykke på knapper, gjøre situasjonen enda mer uutholdbar og tøff og tester grensene til den store gullmedalje.
2. de trår varsomt og tar hensyn. Utnytter sjansen og ber om spill, skjerm eller lesetid fordi de vet at mamma, orker ikke å “showwe” i dag.

Heldigvis ser det ut til at de velger alternativ 2 i dag.

Jeg må innrømme jeg er redd, denne knekken.
Den minner meg for mye om årene i mørke, 6 år med depresjon gav meg mye av samme følelsen.
Hvor alt jeg var glad i bare visnet, alt ble trist og trått. Jeg mistet lysten og motivasjonen til å gjennomføre noe som helst.

Kreativiteten ble borte, og værst av alt, kjærligheten også.

Selvfølgelig er jeg redd denne knekken skal vare like lenge som de årene, fange meg, binde meg og ødelegge meg.
Ta fra meg mammalykken, forventningene for alt som kommer og stoltheten.
Men heldigvis vet jeg og inderlig godt, at dette trolig bare er en knekk.

Den bare føles så voldsom, mektig og uovervinnelig akkurat nå.
Men jeg har fortsatt lykken, takknemligheten og stoltheten i behold. Det var det første depresjonen tok ifra meg.

Depresjonen kom litt ut av det blå, hormonene i svangerskapet var nok utløseren, langt ifra a4 oppvekst uten optimale forhold  var årsaken.

Nå, er jeg bare sliten, men selv om tårene renner er veien kort til latter.
Jeg ser de små øyeblikkene, kjenner hjerte smelte av smilene, barnelatteren, og kjærligheten blant flokken.

Jeg har skrivende stund har vært sju barns mamma i 5 uker og 3 dager, akkurat på klokka.
I løpet av de 38 dagene har min lengste pause, tid for meg selv vært de 10 minuttene jeg har på meg når jeg løper rundt dusjen for å skylle av hormonsvette og morsmelk.

I løpet av de 38 dagene har jeg opplevd magiske øyeblikk, stirret utallige timer på sovende baby (de er så søte når de endelig sover) , kjent på enorm takknemlighet og stolthet, og ikke minst sett hvor unektelig godt jeg og min fantastiske mann samarbeider. Hva i alle dager skulle jeg gjort uten han.

Men og en overveldende trøtthet etter alt for lite søvn, en utmattelse og frustrasjon og en forferdelig følelse av utilstrekkelighet.

nybaktmamma knekken skal man ta på alvor,
når noe drar i kroppen sin nødbrems bør man stoppe, hvis ikke kan det fort ende i en ulykke.

Helgen står på dørkarmen og vil inn, helgen er god på mange måter, ingen klokke å rekke, ingen matpakker og smøre, ingen henting eller levering å organisere.

Men helgen er og krevende. Mye lyd, mye som skjer, mye lyd, mye av det meste, lite av hvile.

måtte de holde seg på alternativ 2 hele helgen.
Så får jeg kanskje ristet av meg knekken.

Ha en fin helg.
Ta vare på dere selv.

Klem fra en meget sliten men lykkelig mamma.

8 kommentarer
    1. Kjære deg….du er ikke alene❤ mine 8 år som mamma kjenner jeg titt og ofte på det samme. Ett av mine barn har utfordringer og det har vært myyyyyye med han. Jeg får sånne kneiker som deg hvor tårene bare triller mens jeg ser på ungeflokken. Så mye bekymringer,så mye tanker,lite søvn,krangling mellom barna,testing av grenser osv osv. Beste er at mødre ofte kjenner seg igjen og det gjør det lettere å snakke om det❤
      Vi er mange i denne båten. Hold ut,det blir bedre❤

    2. Nybaktmamma-knekk tror jeg mange får. Da jeg selv var der, var det lite snakk om det. Heldigvis var mine knekker svake. Og ikke langvarige.
      Jeg har ikke lett for å gråte når jeg er sliten. Biter tennene ubevisst sammen, og holder ut. Men når det endelig har løsnet, har gråten kommet som en foss. Og det har virkelig rensket opp i systemet. En stor lettelsesfølelse i etterkant.
      Godt at du har så god selvinnsikt, slik at du tør å kjenne på disse følelsene. Og at du har en mann, og faktisk også barn, som forstår.
      Heier på deg, Nina. Klem.

    3. Du er så flink til å sette ord på disse følelsene. Og det er deilig for oss rundt å kjenne oss ”normale”! Takk for alt du belyser. Det er så normalt å få disse knekkene med hormoner i fritt fall. God klem til deg- du er fantastisk.

    4. Takk for at du deler tankene dine, takk for at du setter ord på disse følelsene. Jeg skulle ønske jeg hadde funnet bloggen din for seks år siden, da jeg selv opplevde en knekk etter å ha født tredjemann. En skikkelig attpå(skatt)klatt. Jeg tenkte hele veien, at dette skulle gå så bra, det var tross alt nr tre! Men livet sto plutselig midt i døra og sperret veien, og jeg var ikke forberedt. Ikke klarte jeg å sette ord på det heller… Da hadde dine kloke ord vært gode å ha. Jeg heier på deg, dette kommer til å gå bra❤️

    5. Det er noe som skjer hos mange rundt 6 uker etter fødsel ❤️ Nå går både kropp og sjel inn i en ny fase 🥰 du er god 💪🏻 Heier på deg igjennom denne knekken 🤗

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg