Det er en merkelig følelse.

Han ble født i går, men samtidig alltid vært her.
Han er en helt naturlig del av vårt kaos nå, samtidig føles han så fersk og liten.

Men i dag, nesten i skrivende stund er han en måned stor.
Han ligger å vipper i stolen, mens en sliten, lykkelig og gørrstolt syvbarnsmamma sitter med en fot på stolen og vipper han.

Syvbarnsmamma.
Syv-barns-mamma

SJUBARNSMOR.

Jeg har prøvd å si det til meg selv på utallige måter og varianter, men forstår det ikke.
Jeg, JEG har født syv barn, og alle er de mine.. altså våre.

Jeg og den fineste mannen jeg vet om.

Vi er to store og syv små, to av de kan ikke gå, tre av de bruker bleie, to må mates, en krever mat hele tiden, en trenger hjelp på do, tre trenger hjelp til påkledning, tre våkner støtt og stadig gjennom natten, det sier seg selv at vi er slitne.

Slitne men lykkelige.

Det gir et realt påfyll i hjerte å se at gjengen tar imot et nytt medlem som krever enormt stor plass med så åpne armer.
Alle har på sitt vis virkelig ønsket han velkommen.

Minstemann var helt tydelig skeptisk i begynnelsen. Synes den vesle karen klarte å bråke usannsynlig mye til å være så liten.
Vi hadde noen dager med MYE sympatigråt. Men dette gikk heldigvis over (det holder med all annen gråt her i huset)
Nå er han nysgjerrig, og lager en lyyys stemme når han prater om bebe som han blir kalt.
Kan det være inspirert av baby tro?

Oda, har fått et eget innlegg, hennes hengivenhet til den nye lillebroren er til å ta og føle på.
Hun har rett og slett smeltet med helt med sin enorme kjærlighet til den lille sjefen i huset.

Resten av flokken må også ha sin daglig dose babykos og stikker rett som det er bortom lillebror bare for å snuse litt på han.

Det nærmest krangles om å få holde han. Luksusproblem, men for en liten kropp kan det bli litt voldsomt å gå fra fang til fang.
Så mor og minstemann må innimellom trekke oss litt tilbake.

Det er mye som skjer for oss om dagen, i tillegg til alt.
Vi vet at livet slik det er nå vil om ikke lenge bli ganske annerledes.

Vi voksne kjenner nok på at vi både gruer og gleder oss.
Det er enorm jobb foran oss, og vi kjenner nok på at vi ikke helt vet hvilken ende vi skal begynne.

En to do liste er vi i gang med og den er grusom lang.

Men tilfredsstilende å stryke ut. Uten tvil!

Så får vi se, om vi kommer i havn.
Minstemann er liten men opptar mye tid.
Han fullammes og det ser ut til at vi begge trives med det. Vektoppgangen er tilfredstillende, og jeg er ikke for mye plaget med sår. Han ble født med særdeles stramt tungebånd, dette er klippet men det gjorde ikke store utslaget på ammingen som også gikk tålelig greit før klipp faktisk.

Men han spiser godt, jeg har nok mat så da fortsetter vi slik vi gjør nå.

Jeg tviholder litt på alt som heter babykos, dette er siste gang og det gjør vondt og godt på mange måter. Det tror jeg fortjener et eget innlegg. Men vi samsover, ammer, koser og nyter så godt det lar seg gjøre.
Selv om lite søvn, konstant klistremerkebaby og aldri armene fri setter preg.

Det er meg og lillegutt og lillegutt og meg til en hver tid. Min egentid de fire ukene vi har hengt sammen er 2 eller 3 dusjer.. jeg husker ikke 😉 Ellers er han med meg enten i armene, i selen eller i vognen rett ved.

Men knips så er det over.

Nå gleder vi oss til vi får se mer av hvem lillebror er.