Det er noe med det, en blivende storesøster på snart 3 er på mange måter en tikkende bombe.
Du vet det vil være en en reaksjon, og i hennes tilfelle en eksplosjon.

Oda er nemlig mye.
Mye av alt.

ingen er så glad som Oda, men ingen er så sint som Oda heller.
Hun er et fyrverkeri av følelser.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

De er så tydelige at de er smittsomme.
Er Oda glad, er alle glad, er Oda lei seg, blir vi også triste, er Oda sint, er det temmelig dårlig stemning i heimen.

Hva hun forstod mens han var inne i magen var jeg litt usikker på.
Hun hadde jo tross alt gjort dette før, men hva husket hun egentlig av det?

Daniel, ble født for 15 mnd siden, da var Oda 1,5 år.
Hun forstod ikke stort i forkant da, men tok han likevel veldig godt imot.

Ville hun gjøre det samme igjen.

Jeg ble litt skeptisk, da jeg i lang tid måtte overbevise henne om hvorfor mammas mage var stor.

Baby sa jeg når hun dultet borti.

neeeei sa hun og rynket lurt på nesen.

Da kjønn og navn ble klart, snakket vi mye om Tobias, hun var med å vasket tøyet, gjorde i stand sengen og pakket bagen min til sykehuset. At mamma måtte på sykehus forstod hun, men rynket fortsatt på nesen når vi fortalte at det skulle komme ut en baby.

Vi så på bilder av alle barna som baby, og linket det regelmessig til at det i magen også lå en slik, Oda derimot, var litt usikker.

Helt til vi nærmet oss med stormskritt.
Mamman var inn i fødeboblen, ute av stand til å være med alle og hadde etablert meg en hule på soverommet.

Oda besøkte meg regelmessig, sørget for at jeg fikk en kos og selskap rett som det var.
Og nå, nå var det baby i magen, og den skulle ut, helst nå.

Hver eneste morgen kom hun inn på rommet, løftet optimistisk på dyna og like skuffet hver gang over å se magen.

Skulle ikke du på sykehuset mamma?

På null komma niks gikk fornektelsen bort og hun ble utålmodig som en blivende bestemor for første gang.

Reaksjonen hennes når hun fikk se lillebror på facetime kommer jeg aldri til å glemme.
Mer tydelig kjærlighet ved første blikk skal man lete lenge etter.

Hun ble tvers igjen myk og mør og kunne ikke annet enn å si ååååååå.

Hun er håpløst forelsket i lillebror.
Første dag i barnehagen ble vanskelig, ikke fordi hun skulle være i barnehagen, men fordi hun ikke skulle være med lillebror.

Hun må ha en god dose med kos, snus og beundring før hun er klar til å forlate han for noen timer.
Hun har knapt tid til å vaske henda når hun kommer hjem før hun må se han igjen.

Hun koser, nusser, synger, duller og prater med han så mykt en treåring bare kan.

Hun beundrer han, sukker, og passer på han.

Jeg har, helt ærlig, aldri sett et menneske så betatt av en annen.

Man kan ikke fortelle en treåring at nå kommer det en bror og han skal du være glad i.
Man kan ikke styre en reaksjon, og det er lov å reagere på alle slags vis.

Men jeg skal være ærlig, jeg er svært svært takknemlig for at hun har reagert på dette viset.
Det gjør selvsagt hverdagen som nybakt syvbarnsmor hakke enklere.