Ingen forbereder deg på det.

I går var første kvelden, på 5 ukers dagen din.

Du fant ikke roen nær meg, oppå brystkassen, slik du har sovet hver eneste kveld siden jeg endelig fikk hilse på deg.
Det hadde blitt en vane, jeg må innrømme det.

En vane jeg trivdes godt med, blæra mi ikke like mye.
men jeg visste jo godt, at denne tiden går så alt for alt for fort.

Så satt jeg der, å vippet deg i stolen for å finne søvnen.
Og da slo det meg.

Dette har ingen forberedt meg på.

Ingen forbereder deg på, den siste gangen.

Alle forbereder deg på den første.
Det finnes bøker, tv serier, podcaster, blader og en hel haug med mødre, svigermødre og venninner som forbereder deg, på godt og vondt på den første gangen. Bombaderer deg med erfaringer du ikke har spurt om, råd du kanskje ikke trenger og historier som kan komme godt med.

Den første gangen har du all mulighet i verden til å stille forberedt, det er opp til deg.
Hvordan tiden blir, vet du ikke, men du kan forberede deg.

Men siste gangen.
Da du står der med en baby du følte ble født i går, men nå er fem uker stor.
Som nå plutselig trenger å være i fred for finne roen, og som allerede begynner å gjøre litt vondt å bære på i lengden.

Som begynner å bli nysgjerrig på omverden, og ikke lengre har tid til å bare ligge tett og nært, men vil se verden, mennesker og høre lyder.

Ingen forbereder deg på, at tiden vil føles som sand mellom fingerene.

Hvordan magefølelsen lurer deg nærmest hver eneste dag.
Hvordan den vrir og vender på seg. Fra å være temmelig tilfreds med tilværelsen til å nærmest vrenges i smerte fordi du vet at du holder din aller siste baby, du har opplevd din siste fødsel, ditt aller siste svangerskap.

Jeg fikk mitt første barn som 21 åring, i år fyller jeg 35 (gulp)
I 14 år har jeg nærmest konstant gått gravid eller bært en liten skatt.

Jeg er beriket med syv barn, all fornuft i meg sier at jeg har armene fulle og vell så det, likevel så er det en overveldende del av meg som så inderlig skulle ønske at denne reisen ikke er over.

Følelsen av å være komplett er tilstede, trygg og god, langt ned i magen.
Det føles godt, men likevel så inderlig trist.

Det er mye, ved denne tiden jeg ikke kommer til å savne, såre pupper, fødselsangst, hemoroider,renselsen, barseltårene.
Men ingenting, absolutt ingenting kan slå det å møte babyen for første gang, lukten av en nyfødt, nybakt søskenkjærlighet,
For ikke glemme på spenningen, nysgjerrigheten som er der, når man venter spent på å se hvem som gjemmer seg i magen.

Jeg leser de sist sidene i det som trolig vil bli det viktigste kapittelet i mitt liv.
Kapittelet hvor alt ble annerledes.
Hvor jeg gikk fra å bare være meg, til å bli mamma og kone.

Det kapitelet som er fylt med øyeblikk som får tårene til å flomme og stoltheten til å bruse.
De øyeblikkene jeg heftig har dokumentert for å prøve å ta vare på følelsen, begeistringen og magien.

Vi nærmeste oss sist avsnitt med roen av en sovende baby i hus, dagene som venter vil gi oss så mye fart og spenning at vi knapt klarer å henge oss på.

Og for all del, jeg gleder meg, fryder meg over hva som kommer.
Se flokken min vokse opp. Syv små skal bli store, etterhvert voksne, og selv forme sitt liv.
Og jeg er så heldige å få være støttende tilskuer.
Klar med en varm klem, en skulder å gråte på og et godt råd når de trenger det.

Jeg gleder meg til å se de vokse.
Fylle seg selv, og bli selvstendige mennesker.
Få enda sterkere bånd og at vi tilslutt vil bli en stor gjeng som kan oppleve mye sammen.

Så hva gjør jeg nå? Nå nyter jeg alle stunder jeg kan av en sovende baby på brystet, gurglende lyder på armen, de første milepælene og øyeblikkene. Og bruker det som motivasjon når niplene blør, hjernen skriker etter søvn og armen verker etter byssing.

Jeg er her og nå.

og prøver å gjøre meg klar, for det som kommer.

4 kommentarer
    1. Her sov størstemann på meg lenge. Han blei storebror når han va 13/14 mnd, og sov fortsatt oppå meg😅 sjøl når lillebror i magen sparka han, og magen var stor, klarte han å ligge der.
      Etter lillebror var født, måtte han dele litt plass, men vi fikk til på ett vis. Verst med mor si blære som du sier😄

    2. Kjenner på den følelsen. Den siste gangen. Når alle sier jeg bør slutte amme på natten, men så synes jeg det er en kos når hun ellers ikke har ro til å ligge tett inntil. Den lille stunden jeg kan gre fingrene gjennom det korte håret og virkelig kjenne på varmen, kjenne på kjærligheten. Siste barnet her også og det gjør nesten litt vondt når hun greier nye ting. For det er siste gang jeg får oppleve den første gangen, men vi koser oss, som vi koser oss.

    3. Det var en god beskrivelse av min følelse akkurat nå ❤️ Å nyte den 4. og aller siste babyen ❤️ Det er et slags paradoks med barna – man vil stoppe tiden så de er små for alltid, samtidlig som man er stolt som bare en mamma (og pappa) kan være når de utvikler seg og lærer stadig nye ting. Alle aldre har sin sjarm. Det er så enkelt (og vanskelig) som å bare være her og nå. Jeg har innsett at følelsen av å være «ferdig», som mange beskriver, aldri vil komme til meg; fornuften sier at det holder nå, men hjertet – kommer alltid til å ha plass til en baby til ❤️

    4. Ååååå ❤️ jeg kjenner meg så veldig igjen i dette Nina! Jeg har «bare» tre, og hun som akkurat fylte 1 er min siste. Jeg er 42, så både alder og overskudd gjør at jeg også lukker dette kapittelet, og selv om jeg er så utrolig takknemlig og glad for de jeg har, er det sårt å aldri mer skulle få oppleve det magiske og fantastiske ved svangerskap, fødsel og nyfødtperioden ❤️ Jeg har tenkt flere ganger det siste året at «jeg savner denne perioden mens jeg står midt i den» hvis det gir mening. Klem til deg ❤️

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg