I går var første kvelden, på 5 ukers dagen din.

Du fant ikke roen nær meg, oppå brystkassen, slik du har sovet hver eneste kveld siden jeg endelig fikk hilse på deg.
Det hadde blitt en vane, jeg må innrømme det.

En vane jeg trivdes godt med, blæra mi ikke like mye.
men jeg visste jo godt, at denne tiden går så alt for alt for fort.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Så satt jeg der, å vippet deg i stolen for å finne søvnen.
Og da slo det meg.

Dette har ingen forberedt meg på.

Ingen forbereder deg på, den siste gangen.

Alle forbereder deg på den første.
Det finnes bøker, tv serier, podcaster, blader og en hel haug med mødre, svigermødre og venninner som forbereder deg, på godt og vondt på den første gangen. Bombaderer deg med erfaringer du ikke har spurt om, råd du kanskje ikke trenger og historier som kan komme godt med.

Den første gangen har du all mulighet i verden til å stille forberedt, det er opp til deg.
Hvordan tiden blir, vet du ikke, men du kan forberede deg.

Men siste gangen.
Da du står der med en baby du følte ble født i går, men nå er fem uker stor.
Som nå plutselig trenger å være i fred for finne roen, og som allerede begynner å gjøre litt vondt å bære på i lengden.

Som begynner å bli nysgjerrig på omverden, og ikke lengre har tid til å bare ligge tett og nært, men vil se verden, mennesker og høre lyder.

Ingen forbereder deg på, at tiden vil føles som sand mellom fingerene.

Hvordan magefølelsen lurer deg nærmest hver eneste dag.
Hvordan den vrir og vender på seg. Fra å være temmelig tilfreds med tilværelsen til å nærmest vrenges i smerte fordi du vet at du holder din aller siste baby, du har opplevd din siste fødsel, ditt aller siste svangerskap.

Jeg fikk mitt første barn som 21 åring, i år fyller jeg 35 (gulp)
I 14 år har jeg nærmest konstant gått gravid eller bært en liten skatt.

Jeg er beriket med syv barn, all fornuft i meg sier at jeg har armene fulle og vell så det, likevel så er det en overveldende del av meg som så inderlig skulle ønske at denne reisen ikke er over.

Følelsen av å være komplett er tilstede, trygg og god, langt ned i magen.
Det føles godt, men likevel så inderlig trist.

Det er mye, ved denne tiden jeg ikke kommer til å savne, såre pupper, fødselsangst, hemoroider,renselsen, barseltårene.
Men ingenting, absolutt ingenting kan slå det å møte babyen for første gang, lukten av en nyfødt, nybakt søskenkjærlighet,
For ikke glemme på spenningen, nysgjerrigheten som er der, når man venter spent på å se hvem som gjemmer seg i magen.

Jeg leser de sist sidene i det som trolig vil bli det viktigste kapittelet i mitt liv.
Kapittelet hvor alt ble annerledes.
Hvor jeg gikk fra å bare være meg, til å bli mamma og kone.

Det kapitelet som er fylt med øyeblikk som får tårene til å flomme og stoltheten til å bruse.
De øyeblikkene jeg heftig har dokumentert for å prøve å ta vare på følelsen, begeistringen og magien.

Vi nærmeste oss sist avsnitt med roen av en sovende baby i hus, dagene som venter vil gi oss så mye fart og spenning at vi knapt klarer å henge oss på.

Og for all del, jeg gleder meg, fryder meg over hva som kommer.
Se flokken min vokse opp. Syv små skal bli store, etterhvert voksne, og selv forme sitt liv.
Og jeg er så heldige å få være støttende tilskuer.
Klar med en varm klem, en skulder å gråte på og et godt råd når de trenger det.

Jeg gleder meg til å se de vokse.
Fylle seg selv, og bli selvstendige mennesker.
Få enda sterkere bånd og at vi tilslutt vil bli en stor gjeng som kan oppleve mye sammen.

Så hva gjør jeg nå? Nå nyter jeg alle stunder jeg kan av en sovende baby på brystet, gurglende lyder på armen, de første milepælene og øyeblikkene. Og bruker det som motivasjon når niplene blør, hjernen skriker etter søvn og armen verker etter byssing.

Jeg er her og nå.

og prøver å gjøre meg klar, for det som kommer.