Å stifte familie, få barn og en gang bli foreldre er noe de aller aller fleste drømmer om.
Noe som de ser på som et mål i livet og som livets største oppgave.
De fleste av oss får oppleve nettopp dette, og for mange er det nok en større og mer overveldende oppgave enn de noen gang ser for seg.
Foreldrerollen gir mer av alt som kanskje var lite før, som et smil, latter, gjør livet stappfull av de små øyeblikkene, minner og milepæler, og mindre av det som du ikke visste du satte pris på, som feks søvn, alenetid i dusjen og en varm middag.
Foreldrerollen snur livet opp ned, ja ikke bare livet, men verden opp ned. Du støter på gleder og utfordringer du ikke kunne forestille deg fantes. Oppgaver du aldri har løst, oppgaver du aldri har utført.
For noen er det første gang de holder en baby i det de får den på brystet, for andre er det først når barnet er større de store utfordringene kommer.
Foreldrerollen er kanskje den rollen vi føler oss mest usikker på i livet, er det ikke da rart at vi blir verdensmestere når vi tar oss friheten til å dømme andre i samme rolle?
Plutselig kan vi sitte på vår høye hest og dømme om andre er egnet i foreldrerollen de strever i.
Jeg mener, når vi kan lese slike artikler som denne – “denne mammaen får andre mødre til å steile”,
skulle man tro at de aller fleste vår råsikre i sin plass og rolle som mamma?
Men sannheten er vel at vi alle fortsatt leter etter vår plass og kommer til å gjøre det så lenge vi er foreldre?
Vi vokser med barnet, prøver å feiler og lærer oss vår egen sti å gå.
Det finnes heldigvis ingen fasit på å være mamma eller pappa, det finnes ingen fast nedtråkket sti som vi alle skal tråkke i. Vi mister ikke personlighet og meninger så fort vi blir foreldre?
Vi er selv blitt formet av våre foreldre, og skal forme våre barn som igjen har sin egen personlighet og behov. Hva som er og hva føles riktig er helt klart og helt forståelig helt forskjellig.
Hva gir oss da rett til å reagere og fortelle hva som skal føles riktig for andre?
Å få viftet en pekefinger foran nesen og høre at noen forteller deg at du ikke er egnet som foreldre kan vi alle være enig i gjør vondt, særlig hvis årsaken ikke er at du gjør noe feil, men noe annerledes.
Annerledes enn en annen forelder.
Vi skal bry oss, men ikke med, vi skal bry oss om.
Jeg har en utfordring og en oppfordring.
Kan vi ikke heller heie litt på hverandre?
Gi hverandre en klapp på skulderen og et heiarop?
Støtte hverandre, rose hverandre og gi hverandre råd, når det trengs og ønskes?
Vi er alle i samme vaglete båt.
Livende redd for at den skal velte og sende oss i det iskalde vannet.
Annerledes kan være bra, annerledes kan være flott og vi kan lære av alt som er annerledes.
VI har mye å lære av hverandre.
La oss juble litt over alle mammaer og pappaer som trapper noen trinn opp på selvtillitsstigen.
I morgen, skal DU skryte til en annen forelder, gi noen gode ord!
Jeg heier på dere, alle sammen!
Dere gjør en SUPER jobb!
Tipp topp tommel opp!
