Dette er ord fra en sliten mamma i ammetåken.
På fanget har jeg laptopen, en fot i sofaen og en fot
lett plassert på en blå 10 år gammel vippestol.
Og det er nettopp denne vippestolen disse ordene skal handle om.

I vippestolen sitter en liten gutt, han gløtter med øynene, det er ikke mange vipp igjen før de lukkes helt.

Han er fjerde barnet i våre rekker i denne stolen.
Vippestolen som nærmest har blitt en del av familien.

Annonsørinnhold

Trendy jakker som får frem vårfølelsen

For noen ganger er en metallramme og litt tekstil alt som skal til for å redde en småbarnsfamilies hverdag.

Det hele startet for ni år siden, et tips ifra en erfaren trebarnsmamma til en sliten, trøtt og desperat førstegangsmamma med såre armer og sliten rygg og følelsene utenpå kroppen.

Så sliten og trøtt hadde hun aldri vært.

Denne førstegangsmammaen var meg.

Prøv den da vel, kanskje hun vil sitte i den?
Iallefall litt, innimellom? sa hun mens hun vippet sitt minste barn lett i stolen som stod på kjøkkenbordet.

Jeg var desperat, villig til å prøve alt.
Kanskje denne kunne gjøre at jeg kunne gå på do, ALENE!?

Det skulle vise seg, at den drevne trebarnsmamman hadde rett.

Dagen etterpå, fant jeg en brukt på finn.no

Denne ti år gamle vippestolen hadde vært hos en annen familie før oss, den var godt brukt, og det er jo et godt tegn tenkte jeg. Kos dere med den og bruk de godt sa mamman i det jeg tok den ut av armene hennes.

Jeg tok den inn en stormfull aprildag og siden har den vært med oss i tykk og tynn grøt,
gode og onde dager, gjennom melk og vann, tårer og latter.
Den har holdt det kjæreste vi har under store øyeblikk.
Vært med på navnefest, jul og bursdager, den første grøten, de første smilene og lokket frem den første latteren med sine vuggende bevegelser.

Når ingenting annet har hjulpet, har den vugget overtrøtte unger inn til drømmeland,
Når vi som foreldre ikke aner vår arme råd og føler vi har prøvd alt for at de små øyelokkene skal glippe litt. Når gråten ikke vil stogge, har den vært det som både liten og stor trenger. Med sine vuggende myke bevegelser ingen annen teknisk, elektrisk duppedings kan kopiere. En bevegelse som er så myk og enkel at selv en liten bevegelse fra barnet selv setter den i gang, har den bysset alle våre fire små i søvn.

Den har stått på stua, kjøkkenet, gangen, i hagen og baderomsgulvet, Den har vært hos bestemor, oldemor,venner, på fjellet og vært dypt savnet  mens vi satt på et hotellrom i Tyrkia.

Den har vært i vaskemaskinen utallige ganger, og blitt brukt før den ble helt tørr igjen.
Den har vært en venn i sykdom, venn i nøden (hurra jeg fikk gått på do OG dusjet med begge armene fri)

Den har vært den som har holdt midtpunktet når de store barna møter den minste. Vært en ekstra favn når mamma og pappa må romme en av de større barna.

Den er vår venn, barnas trygghet og godstol.

Tusen  takk Baby Bjørn for at dere har laget noe så genialt,
Noe så behagelig, lekkert og fantastisk ut av noe så enkelt.

Måtte dere lage stolen i evig tid, og måtte alle slitne småbarnsmødre lykkes like godt som oss med denne.

Vår litt slitne stol forlater aldri mitt hjem, den skal ikke arves bort eller selges.
Den skal stå.

Til den dag jeg blir bestemor og får en sliten sønn eller datter på døren.
Da skal stolen på ny finnes frem, og skape magi i et nytt hjem.

Signer gjerne dersom dere også mener denne stolen i all sin
enkelhet trenger litt heder og ære.