Tilsynelatende kan de komme helt uten forvarsel.
Plutselig sitter du der på sengekanten mens tårene strømmer nedover begge kinn.
For fem minutter siden var det kanskje ingenting som tilsa at du om litt skulle føle deg overveldet, ja kanskje til og med litt trist?
Jeg har god kontroll på følelsene mine, kjenner meg selv godt.
Det er en av styrkene mine etter mange år med depresjoner og psykiske utfordringer.
Men som barselkvinne, (elsker det ordet, så høytidelig og viktig på mange måter)
Mister jeg fullstendig kontroll.

Jeg synes de er skumle, jeg skal være såpass ærlig.
Skumle av flere årsaker.
Skumle fordi jeg ikke helt klarer å holde meg samlet, skumle fordi de kommer så brått og uten forvarsel.
Ekstra skumle fordi de minner meg så alt for godt om hvordan det egentlig var, å ikke være psykisk frisk.
Jeg bagatelliserer nok sykdommen min, nå som jeg står utenfor den.
Tenker med lette skuldre at det kanskje ikke var så ille. Ikke så tøft.
At det hele bare var en illusjon og at det gikk over så innmari enkelt.
Barseltårene minner meg på at det overhode ikke var enkelt.
Men mørkt, tungt og innmari ensomt.
Trøsten er, at barseltårer er helt normalt, ja kanskje til og med sunt?
Det er klart det følger mye følelser med å plutselig få dette ansvaret servert i fanget.
Vi har riktig nok hatt ni måneder til å forberede oss.
men alt skjer likevell så plutselig.
Man trer inn i et rom med kul på magen og kroppen full av forventinger, og blir trillet ut med en baby i armene.

Vips så var en mamma født.
Det sier jo seg selv, det kan man ikke forberede seg til, sånn ordentlig.
Kroppen er plutselig tom, men hjerte svulmer over.
Kanskje ikke av forelskelse, (slapp av den kommer) men av overveldelse og skrekkblandet fryd.
Du visste jo at du skulle bli mamma, men ante ikke hvordan det ville føles.
Det er 14 dager siden fødsel.
Barseltårene bør trekke seg tilbake nå.
Heldigvis kjenner jeg det går riktig vei, jeg gråter ikke for alt lengre.
Ligger ikke alene i sengen og hulkegråter uten at jeg helt vet hvorfor.

Men jeg reagerer fortsatt litt utenfor min egen kontroll.
Tårene sitter løst, men triller ikke ustanselig.
Det er viktig, å la tårene trille, men også viktig å ta de på alvor.
Barseltårene skal være der, men de skal også forsvinne.
Sitter de i for lenge, må man ta tak.
Barseltårer og følelser må snakkes om.
Ikke pakkes inn.
På den måten blir de kanskje ikke så skumle for neste mann.
Og eventuelt barseltårene som sklir over til noe mer alvorlig blir enklere fanget opp.
Derfor snakker jeg, om de skumle barseltårene.
Og det burde du også <3

Annonsørinnhold

Skjønnhetsproduktene som er verdt hver krone