I går var det 21. januar. I utgangspunktet en helt vanlig dag, men også spesiell på mange måter.
I går hadde jeg termindato med lillebror.
Som har holdt oss med selskap siden 8. januar kl 13.30.

I likhet med sine fleste søsken kom han kjapt til verden, men det kan vi snakke mer om senere.
Nå vil vi bare stolte vise han frem. For nå er han endelig her 🙂
Daniel er 14 dager i dag, enn så lenge prøver vi å bli kjent.
Han viser mer og mer av seg selv, men som nyfødte flest forandrer de seg fra dag til dag.
Som mange av dere har skjønt, har veien frem til nå vært litt humpete, men det betyr jo at det bare kan bli bedre fra nå?
Daniel ble hentet ut av magen av flere årsaker.
Men en frisk og fin gutt på 3930 gram og 51 cm kom til verden to uker før termin.
Det var så uendelig godt å ha fødselen bak seg og ikke minst gledet vi oss til å ha hele flokken samlet for første gang.
Men det skulle vise seg at det hele skulle bli litt annerledes enn vi hadde håpet.
Vi var så heldige å ha en barnevakt som fikk skjøvet alt annet til side og tilbydde til og med pappen å sove en natt med oss.
men siden jeg gjerne ville ha fødebagen min (hadde strategisk lagt den igjen hjemme)  valgte han å reise sendt på kvelden og planen var å komme tilbake morningen etter.
Men med fem ja faktisk seks små så er det lite som går som planlagt. Det er vi forsåvidt vant med, men når man blander inn en hel dose med hormoner og slitne voksne kan jeg ikke si annet enn at det blir utfordrende å stå i.
Iløpet av første natt etter fødsel fyltes huset vårt seg med sykdom, en etter en falt de som fluer, og vi nøyde oss ikke bare med et virus, og nei da.
Vi snakker omgangssyke, noe influensalignende og hånd-fot-munn.
En salig blanding med andre ord.
Dermed ble mannen låst og jeg og lillegutt måtte klare oss med det lille vi hadde på sykehuset for en stund.
Iløpet av kvelden i inngangen på døgn to merket jeg at han begynte å bli sulten.
Dårlig kombo med mamma som har treg melk.

Han hang som klistret til meg den natten mens jeg febrilsk prøvde å tilby han noen dråper råmelk.
Morningen etterpå var det klart for legesjekk og jeg synes minsten virket så skjelven.
Tok det opp med barnelege som ba om blodsukker og dermed ble det full alarm.
Meget lavt resultat, dette måtte opp asap.
Han fikk tett oppfølging det neste døgnet og sakte men sikkert så vi at det gikk riktig vei.
I samråd med legen ble vi enige om at vi skulle bli en dag ekstra (til fredag) for å la minstemann komme seg og ikke minst se at virusfesten hjemme roet seg.
Jeg GLEDET meg som en unge da jeg la meg torsdag, nå skulle vi endelig få vise lillebror og ikke minst komme oss hjem til senga si.
løpet av natten våknet jeg hyppig, ikke bare pga lillebror men også pga diffuse smerter i kroppen.
Da modningen kom følte jeg meg IKKE bra.
Ble tatt godt hånd om og det viste seg at jeg hadde høy feber og infeksjon i kroppen.

En antibiotika etter den andre ble testet uten funksjon, jeg frøs og svettet om hverandre og kjente virkelig ikke igjen kroppen.
Så plutselig fant vi en løsning og på mandag kjente jeg det hele begynte å snu
Noen dager med feber og en kropp som knapt ville ut av senge for å gå på do fikk jeg virkelig utnyttet kompetansen til de fantastiske jordmødrene, barnepleierene og legene på føde/barsel på Ringerike sykehus. FY søren for noen flinke damer.
Men til tross for flinke folk og trygge rammer.
Nå var jeg sliten og savnet etter flokken borret seg inn i både hjerte og magen.
9 dager vekke fra flokken gjør sitt med en allerede sliten mamma.
Tirsdag var jeg så klar som bare en mamma med savn kunne bli, men en dag til måtte vi altså klare.
Onsdag fikk vi reise hjem. og det var jammen meg godt (og slitsomt)
Så sliten som jeg var i kroppen og hodet etter det lange oppholdet på barsel.

Vi hadde noen rolige dager, jeg gikk på antibiotika ved hjemreise og fikk en kur jeg måtte ta ferdig.
Kroppen hanglet fortsatt og jeg slet med ekstra hodepine og magesmerter.
Fredag fikk vi hjemmebesøk av jordmor fredag (dag to etter hjemreise) og hun avdekket at minstemann hadde gått ytterligere ned i vekt etter hjemreise.
Kanskje ikke så rart alt tatt i betraktning, men nå måtte alle kluter til. Gutten måtte få i seg mat.
Amme amme amme og tilbud om tillegg etter amming ble taktikken.
Barseltårene mine SPRUTET annethvert minutt og jeg kjente veldig på både å ha sultet gutten og ikke minst det å ikke kunne tilby han nok mat.
Og jammen klarte jeg å bebreide meg selv med å ikke ha sett at han var sulten også.
Iløpet av helgen skjedde det mye, han tuslet litt opp i vekt og jeg merket at det økte med melk også.
Vi følger fortsatt nøye med, og i følge boken skal han ha tatt igjen fødselsvekten sin nå, det har vi ikke klart.
Siste offisielle vekt er 3770 og han ble født 3930.
Så vi har enda en liten vei å gå. Vi krysser fingrene for at matfatene mine klarer å henge på behovet hans og at jeg klarer å fullamme denne karen slik jeg har gjort med de andre. Det er på mange måter viktig for meg, kanskje for viktig men det merker jeg er et eget innlegg 😉
Vi er iallfall hjemme nå, og gjett om han har blitt tatt godt imot.
Jeg er så stolt over barna som bare har omfavnet han, både liten og stor.
alle Spør etter han, og inkluderer han godt allerede.
Fy søren så heldig du er Daniel.
Du har mye å glede deg til.
For jeg vet godt du har 5 ivrige søsken som står klare når du er klar for å utforske verden.
Gled deg.

Annonsørinnhold

De fineste festkjolene i butikk nå