Det er noe med det, en blivende storesøster på snart 3 er på mange måter en tikkende bombe.
Du vet det vil være en en reaksjon, og i hennes tilfelle en eksplosjon.

Oda er nemlig mye.
Mye av alt.

ingen er så glad som Oda, men ingen er så sint som Oda heller.
Hun er et fyrverkeri av følelser.

De er så tydelige at de er smittsomme.
Er Oda glad, er alle glad, er Oda lei seg, blir vi også triste, er Oda sint, er det temmelig dårlig stemning i heimen.

Hva hun forstod mens han var inne i magen var jeg litt usikker på.
Hun hadde jo tross alt gjort dette før, men hva husket hun egentlig av det?

Daniel, ble født for 15 mnd siden, da var Oda 1,5 år.
Hun forstod ikke stort i forkant da, men tok han likevel veldig godt imot.

Ville hun gjøre det samme igjen.

Jeg ble litt skeptisk, da jeg i lang tid måtte overbevise henne om hvorfor mammas mage var stor.

Baby sa jeg når hun dultet borti.

neeeei sa hun og rynket lurt på nesen.

Da kjønn og navn ble klart, snakket vi mye om Tobias, hun var med å vasket tøyet, gjorde i stand sengen og pakket bagen min til sykehuset. At mamma måtte på sykehus forstod hun, men rynket fortsatt på nesen når vi fortalte at det skulle komme ut en baby.

Vi så på bilder av alle barna som baby, og linket det regelmessig til at det i magen også lå en slik, Oda derimot, var litt usikker.

Helt til vi nærmet oss med stormskritt.
Mamman var inn i fødeboblen, ute av stand til å være med alle og hadde etablert meg en hule på soverommet.

Oda besøkte meg regelmessig, sørget for at jeg fikk en kos og selskap rett som det var.
Og nå, nå var det baby i magen, og den skulle ut, helst nå.

Hver eneste morgen kom hun inn på rommet, løftet optimistisk på dyna og like skuffet hver gang over å se magen.

Skulle ikke du på sykehuset mamma?

På null komma niks gikk fornektelsen bort og hun ble utålmodig som en blivende bestemor for første gang.

Reaksjonen hennes når hun fikk se lillebror på facetime kommer jeg aldri til å glemme.
Mer tydelig kjærlighet ved første blikk skal man lete lenge etter.

Hun ble tvers igjen myk og mør og kunne ikke annet enn å si ååååååå.

Hun er håpløst forelsket i lillebror.
Første dag i barnehagen ble vanskelig, ikke fordi hun skulle være i barnehagen, men fordi hun ikke skulle være med lillebror.

Hun må ha en god dose med kos, snus og beundring før hun er klar til å forlate han for noen timer.
Hun har knapt tid til å vaske henda når hun kommer hjem før hun må se han igjen.

Hun koser, nusser, synger, duller og prater med han så mykt en treåring bare kan.

Hun beundrer han, sukker, og passer på han.

Jeg har, helt ærlig, aldri sett et menneske så betatt av en annen.

Man kan ikke fortelle en treåring at nå kommer det en bror og han skal du være glad i.
Man kan ikke styre en reaksjon, og det er lov å reagere på alle slags vis.

Men jeg skal være ærlig, jeg er svært svært takknemlig for at hun har reagert på dette viset.
Det gjør selvsagt hverdagen som nybakt syvbarnsmor hakke enklere.

 

Jeg merker at det nærmest klør i munnen.
Og samvittigheten tyter ut både her og der.

Jeg har, eller rettere sagt, vi har noe usagt.
En stor hemmelighet som virkelig begynner å gnage og som jeg har inderlig lyst til å fortelle dere.

Helt ærlig, siden jeg først er i gang,  har jeg flere på lur, men det er spesielt en som virkelig gnager hull på samvittigheten.
Selvfølgelig, vi deler jo ikke absolutt alt her på sosiale medier, selv om det kanskje kan virke sånn.

Husk at det dere ser er knappe prosenter av en hel hverdag hos oss.

Men vi har bestemt oss. Dette er noe vi ønsker å dele med dere.
Vi ønsker å ta dere med på reisen vi har foran oss, vi både gleder oss og gruer oss.
Det er jo ikke alle hemmeligheter som er like gode, men til syvende og sist vil det kanskje ende godt?

Det ligger store forandringer foran oss, som vi både håper og tror vil komme oss til gode på mange vis.
Og som kanskje kan være både spennende og lærerikt og ikke minst til inspirasjon og følge med på?

Og er det en ting som er sikker, så er det at vi ønsker å ta med dere på denne reisen.
Vi har lært ufattelig mye av dere på veien hit vi er nå, det er jo ikke bare vi som deler med dere.

Hver eneste dag har jeg flotte dialoger med dere, blitt kjent med flere av dere, fått se mye av dere hverdag, sett barn bli født (nesten) tatt sine første steg, si sine første ord, og ikke minst hverdagsøyeblikk som sliter på en kropp men fyller et hjerte til randen. Dere har hjulpet meg se det fine i en småbarnshverdag, dere har hjulpet meg å se magien i mammarollen. Dere har hjulpet meg til å se at jeg aldri, absolutt aldri er alene.

Hemmeligheten vi bærer på nå, den vil vi dele.
Vi må bare finne riktig måte å gjøre det på.

Video? Tekst? Livesending? Instagram? Snap? Blog? Facebook?

Muligheten er (for) mange.
Fortell oss gjerne i kommentarfeltet hva dere tenker er best.
Så kan vi kanskje følge flertallet.

Uansett sprekker vi snart, så den som venter på noe godt…venter ikke forgjeves.. eller noe sånt 😉

Det kommer til å bli en del av de det neste året.

Alt som gjøres og gjennomføres for første gang.

Det er kanskje noe av det mest magiske med å følge et nytt liv fra nyfødt til selvstendig individ.
Alle de “første gangene”.

Med et helt ferskt liv som knapt har smakt på luft, er det klart at det blir mange milepæler, noen store noen små.

Ekstra spesielt blir det denne gangen da vi vet at vi vet, at dette er våre siste første.
Det kommer ingen flere å fyller på i rekkene.

Og alle gangene, blir det for første gangen som komplett familie.

Slik som i dag.

For første gang, tok vi turen ut av huset, alle sammen.

det tok oss bare en ørliten time fra første til siste var ute av døren, og vi oppnådde fullstendig kaos bare et par tre, seks sju ganger Iløpet av en times tid.

Ferden var ikke lang, det var over veien og til nærmeste lekeplass.
Men det holdt i massevis.

Målet var at alle skulle trekke frisk luft ned i lungene samtidig.

Og det oppnådde vi.

Jeg kan selv ikke huske sist jeg var ute med gjengen heller.
Så det føltes godt både for kropp og sjel.

Et par turer (for mye) på huska, sand over alt,

Skrubbsår på to tre knær og noen ekstra fregner på kinna ble resultatet.
Og jeg må innrømme at jeg god dose mestringsfølelse gav det også.

Nå er vi igang, familien er komplett og vi har verden for våre føtter.
Vi har masse spennende å dele med dere, gleder meg til vi kan fortelle dere mer.

forresten, appropo dele.
Nå som svangerskap osv er over, så blir det jo ikke det samme fokuset her inne lenger.
Og da er det store spørsmålet, hva vil dere lese her inne?

hva ønsker dere å vite mer om, høre mer om, se mer av?
Mere video? Mere hverdag? Mere kreativt?

Legg gjerne igjen en kommentar som forteller oss hva du vil se mer av her inne fremover.

Det er liksom rart med det, hver eneste morgen er lik.

Hun klamrer seg ekstra hardt i armen til pappan i det de trår inn.
Selv om de gjør det hver eneste dag, så er det noe med avskjed.

Det er aldri gøy.

Heldigvis er det en helt egen stemning der om morningen, de ansatte har en unik evne til det.
Et roligere tempo på et vis, selv om de er mange.

Barn som tusler litt akkurat dit de vil, leker med hvem de vil, i sitt eget tempo før dagen etterhvert starter.

Hun har sine egne rutiner, med matboksen under armen drar hun med seg pappan bort til bordet for å sette i gang frokosten.
Hun liker å observere litt, se hvem som er tilstede, hvem som gjør hva, mens polarbrød og yoghurt fortæres.

En rolig start på en ellers hektisk dag.

Hun leker med alle, litt her og litt der.
Menger seg med de som gjør det hun har mest lyst til.
Hun er tre år, og hun elsker barnehagen.

 

Torsdag for fem uker siden, ble barnehagen brått og brutalt revet fra henne.
Ingen mulighet til å forberede, snakke om det eller planlegge.

Det bare skjedde.

Corona skjedde.

Hele verden ble snudde på hodet og alt stoppet.

Vi skjønte ingenting, alle snakket om hvor rart og merkelig og ubegripelig det hele var.
Hvem vet hvor mye hun på tre skjønte

Å leke med andre er ikke lov, å klemme de vi er glad i er ikke lov.

Hvorfor ikke?

Så skjer det, kampen mot viruset er i ferd med å gå i vår favør.
Myndighetene mener, håper og tror at det er en riktig avgjørelse å åpne barnehagene igjen.

Et ørlite håp om at dette steg tilbake igjen til den vante hverdag dukket opp i meg.
Dette er både skummelt, rart og godt på en gang, men jeg, vi, velger å være med på anbefalingene.

Men så, dukker det opp, det ene skrivet etter det andre.
Informasjon ifra den gode, fine barnehagen våre barn er så heldige å gå i.

Med trygge, usannsynlig dyktige mennesker som vi vet gjør alt i sin makt og enda litt til for våre barn.
De har jobbet iherdig for å etterstrebe myndighetenes retningslinjer for åpning av barnehagen.

Og den klumpen jeg var så godt i gang med å fordøye i magen, vokser seg bare større og større.

Barnehagen åpner igjen på mandag, men utifra hva jeg ser,
er det ikke den barnehagen de er vant med vi sender de inn i igjen.

Det er trygt sier de, og det vil jeg så inderlig tro på,
men retningslinjene forteller meg så absolutt ikke det samme.

Levering blir ikke lenger slik den var, med begrenset tid, skal barna leveres ute ved porten, voksne skal holde 2 meter avstand, og innenfor en gitt tidsramme skal man ha møtt opp, levert barnet og dratt igjen.

Barna blir delt inn i grupper, og disse barna er også de de skal forholde seg til gjennom uka. Kun de, ingen andre, til tross for at flere er i barnehage. Ingen leking på kryss og tvers av gruppene eller hva slags aktivitet de driver med.

Rutinene er borte, ingen rolig start med frokost rundt bordet, rett i lek.

Henting er lik levering, ute ved porten, holde avstand og en prosess som skal være så kort som mulig slik at alle barn blir hentet innen stengetid.

Alle regler er snudd på hode, man skal ikke lengre leke med alle, lekene skal ikke deles, og rutinene er endret.

Barnas trygge hverdag er det kun et snev av igjen.
De ansatte.

Men de ansatte har også fått hverdagen snudd på hodet, de nye retningslinjene tatt i betrakning.

Vi har fått god informasjon, og de har virkelig gjort så godt de kan. Men hvordan forberede en liten kropp på en helt annerledes hverdag? Først og fremst, hvordan forklare ei på 3 hvorfor hun ikke kan leke med alle, når vi har fortalt henne hele livet at hun alltid skal inkludere alle, hvordan forklare at hun ikke skal dele, når vi har oppfordret henne hele livet til å gjøre nettopp det.

Og jeg tørr ikke tenke på de ekstra belastningen de ansatte har på seg for å få hverdagen til å gå rundt.
Ta hensyn til alle retningslinjer, samtidig som de skal ta vare på barnas trygghet, være tilgjengelig og ikke minst ha kapasitet til å forklare og svare på alle spørsmål som dukker opp både fra små og store.

Inkluderer disse nye retningslinjene gratis kloning av ansatte og blekksprutarmer?

På mandag kommer det mange barn som aldri har hatt så lang pause fra barnehage før, for mange må nok en ny tilvenning på plass. Men hvordan legge tilrette for det på en trygg og god måte , ute, ved porten i to meters avstand?

Og oppi alt, har de ansatte en god liste med nye arbeidsoppgaver som må gjennomføres i hverdagen.
Alt må vaskes ned etter hvert måltid, etter hver gruppe, hvem skal få tid til det,
samtidig som de passer på at gruppene ikke blandes?

Hvem skal vaske alle lekene, når?

Hvordan skal de forklare, slik at man forstår at man ikke lengre skal dele og være med alle?

Da datoen ble satt, begrunnet Erna datoen med at de ansatte hadde god tid til å tilrettelegge.
Retningslinjene var klare og sist redigert 15. april, 2 virkedager før porten skal åpnes.

God tid?

De har jobbet dag og natt for å få dette til å i det heletatt være i nærheten av å gå rundt. Flere styrere sitter fortsatt å klør seg i hodet og leter febrilsk etter nok resurser for å være i nærheten av å kunne gjøre det de er aller best på,

sette barna først.

Våre barn skal i barnehage. Av flere årsaker må de det.
Jeg er helt ærlig ikke redd for viruset, jeg velger å tro at de som har fattet dette har vesentlig mer peiling på virus enn meg.

Men jeg frykter hverdagen de går inn i.
I en allerede annerledes hverdag skal også barnehagen bli helt annerledes.

Om det er så trygt de ønsker å påstå, er det da virkelig nødvendig å utsette de for denne på kjenningen?
Og ikke minst,

 

har vi en plan på hvordan vi skal svare når en treåring spør hvorfor man ikke skal dele?

 

 

Det er fire cm sier hun og smiler.

Jeg kjenner jeg blir varm nedover bena, der var vi i gang sier hun og storsmiler.

Jeg kjenner jeg umiddelbart blir uhell.
Hjerte hamrer så raskt og hardt at jeg kan høre mine egne hjerteslag i ørene og føle de helt ut i fingerspissene.

Jeg blir kvalm, skikkelig kvalm.
Svimmel og kjenner jeg blir rød og varm i toppen.

Jeg legger meg over på siden i fosterstilling mens jeg kjenner vannet sildre.
Har du en kald klut?
får jeg stotret frem.

Mannen spretter opp og ordner saken.

Jeg får den og legger den over HELE ansiktet.
I et desperat forsøk i å prøve å lukke omverden utenfor og stenge panikktankene utenfor.

Det er et salig kaos i hodet, og tankene veksler mellom å være spent, redd, lykkelig på et vis, engstelig.

Men jeg orker ikke si noe.

Jeg ligger slik, med håndkle mellom bena og klut over ansiktet en god stund.
Jeg gjentar lydfilen fra positivfodsel.no i hodet mitt, sier det jeg vet har funket å lytte til, til meg selv.

Også, er det som å det som å skru av en bryter.
Svimmelheten forsvinner, kvalmen fordufter, hjerte roer seg ned og susingen i ørene falmer.

Puh sier jeg og fjerner kluten fra ansiktet.

Det der var heftige greier.

Ja jeg så det, sa mannen, du er temmelig rød i toppen.
Går det bedre nå?

Ja, mye bedre.

Ikke lenge etterpå, kjenner jeg første murring.
Ikke vondt, nesten ikke ubehagelig en gang, selv om jeg merker jeg spenner meg litt.
Nå er vi igang.

Jeg legger meg på siden.
Gløtter på mannen min et par ganger mens jeg bare klemmer hånda hans ekstra hardt.
Han ser på meg også.

Vi sier ingenting, trenger det ikke.

En ny murring kommer.

Ikke vond den heller.
Men må puste ørlitt ekstra for å ikke anspenne meg.

Så blir det rolig igjen.

Jeg ber mannen sette på litt musikk, så lukker jeg øynene.
Tror jeg dupper litt innimellom, mens jeg småvåkner når murringene stikker innom.

Jordmor som har tuslet med sitt i bakgrunnen titter regelmessig innom.
Gir meg positive ord som jeg trenger og høre, og passer på minstemann i magen som også har roet seg ned.

Det tusler innom, rett som det er.
Jordmor sier det aldri, men i ettertid får jeg vite at hun vil kategorisere murringene som dårlige rier.
Jeg må si meg enig, i den grad at jeg ikke vil kategorisere de som vonde.

For gode rier, er vel vonde?

Jeg vet at dette er bare begynnelsen, men klarer på en helt ny og annerledes måte å beholde roen, ikke fokusere så mye på hva som kommer, men hvordan ting er nå.

Etterhvert tørr jeg til og med å flytte litt på meg, setter meg litt opp i skredder stilling og merker takene endrer seg litt.
Fortsatt ikke vonde, men med mer kraft.

Jeg tusler til og med en tur på toalettet, og selv helt alene, er jeg rolig, veldig rolig.

Jeg opplever å endelig få være tilstede.
Vi ler, prater, jeg klarer å kommunisere mer enn korte ja og nei.
Jeg har dialog med jordmor, som forteller om hennes spennende måte å jobbe på.
Hun reiser rundt i landet og hjelper til på ulike fødeavdelinger.

Jeg merker jeg blir glad av å høre det, flere fødekvinner fortjener en jordmor som henne.

Jeg merker etterhvert at hun ser på klokken.
Jordmor altså.

Vi har et skjema vi må følge Nina, og om ting ikke tar seg opp må vi vurdere drypp.
Jeg er glad jeg er tilstede, og får forklart min engstelse for drypp.
Hvordan jeg har hørt dårlige erfaringer om heftige stormrier og ukontrollerte smerter.

Hun betrygger meg om at vi skal ta det forsiktig.

Men du har jo hatt litt murringer Nina, skal vi se om du gjør noe?

Jeg har mine tvil, men siden ting er såpass rolig lar jeg henne undersøke.

Hun smiler enda bredere.
det er 6 cm her altså sier hun.
Så her skjer det noe.

Jeg må innrømme jeg ble overrasket. En slik fremgang har jeg aldri opplevd.
Hos meg har det sagt pang. Fra knapt åpning til barnet ute.

Jeg hadde jo ikke hatt vondt enda?

Jeg tusler en ny runde på do.

Merker at det blir en helt annen stemning i fødestuen så fort jeg ikke er der.
Litt lettere på et vis.

Da snakker de sammen, mannen min og jordmor.
Ler og kniser.

Jeg blir litt ekstra lenge inne på doen.. bare for å få litt tid helt for meg selv, og la de le litt uten meg.

Herremin, i dag kommer du sier jeg høyt.
I dag, i dag er mitt gravid kapitel i livet over, og snart, får jeg se deg.
Det blir både rart og godt å si takk og farvel til denne gravide kroppen.

Jeg kjenner det kiler i magen, ikke babyen, men sommerfugler, og kan nesten ikke tro det.
Jeg kjenner gode følelser i kroppen, og jeg er i fødsel??

Jeg tusler ut igjen.
Smiler til både jordmor og mannen.
Han smiler tilbake.

Og uten og si noe ser jeg at han tenker at det er godt å se meg slik.

Nina, sier jordmor og bryter den gode stillheten.

Nå må vi faktisk hente drypp.
Prøv å stå litt imens også ser vi hva som skjer.

Jeg stiller meg opp på prekestolen, liker den ikke.
Jeg føler meg liksom så fødende da, om du skjønner.

Men kjenner den virker.

Fortsatt ikke smertefulle rier, men kraftfulle.
Jeg må konsentrere meg mer for å ta de imot med en avslappet kropp.
Men det går.

Jeg konsentrerer meg, tillater meg å gå litt inn i boblen mens jeg hører jordmor styrer med drypp i bakhånd.
Jeg later som jeg ikke ser eller hører henne.

Nå er det meg, kroppen og den fine mannen min som sørger for at prekestolen ikke forsvinner hver gang jeg får en ri.

Etter å ha stått en liten stund, slenger jeg meg opp i sengen igjen.
Riene kommer og går, men jeg håndterer de fint.
Benytter meg godt av pausene.

På et tidspunkt ber jeg om lystgassen, ikke for smertene, men jeg merker jeg sliter litt med å slappe av.
Jeg får den aldri til å fungere helt, men å puste i masken hjelper meg å finne roen igjen.

Så merker jeg at det skjer noe.
Jordmor skal sette på en overvåkning på lillebrors hode, og i det hun driver med sitt, merker jeg at lillebror er ferdig med å vente.

Oj, sier jordmor, hun kjenner det også.
Nå tror jeg du bare skal følge kroppen din jeg.
For nå er det en baby som vil ut herifra.

NEI er min første tanke, ikke søttan.
Det er dette jeg gruer meg til.

Jeg kjenner metallsmaken i munnen (slik som jeg alltid gjør før pressetrangen kommer)
Og med ett kjenner jeg at det blir vanskeligere å jobbe med kroppen.

Mannen flytter seg, til “plassen” sin.
Bak hodet mitt, så jeg kan holde i hans hender over hode mitt og bruke som motvekt.

Men jeg merker at jeg spenner meg, livredd for den overveldende pressetrangen som bare overtar kroppen fullstendig.

Følg etter kroppen din nå Nina, slik du har gjort hele veien.
Jeg prøver alt jeg kan å slappe av, venter på neste rie som skal overmanne meg.

Men det skjer ikke.

Pressetrangen er der, men den er kontrollerbar.
Ikke overveldende, ikke voldsom, men tydelig.

Jeg velger å følge etter kroppen.
Presser litt, men ikke voldsomt.

Jeg får en pause, pressetrangen tar en pause.
Også kommer det en ny en.

Dette er en helt ny opplevelse.
Jeg får til å snakke mellom pressingen.
Planlegge hva vi skal gjøre på neste rie, og forberede meg litt.

Jeg merker lillebror sklir lengre og lengre ned, og tilslutt står han der, like ved utgangen.

Jeg merker adrenalinet tar over, kroppen begynner å riste og for første gang under hele fødselen kjenner jeg på smerter.
Det er noe med anatomien her, stort hode, liten åpning, det må jo kjennes på et vis.

Se ned nå, se ned nå sier jordmor i det jeg kjenner neste rie komme over meg.
Jeg klemmer alt jeg klarer i mannens hender og gir lillebror et siste dytt ut av kroppen min.

Jeg ser ned, og ser en baby, hel, rosa og fin komme ut av meg.

fyyyyyy faaaaen jeg klarte det roper jeg og strekker armene i været.

Fyyyyy faen!

Han, i likhet med sin minste storebror gråter litt før han tisser en god stråle utover rommet.
Skjorten min blir knappet opp og en stor liten bylt blir lagt oppå meg.

Jeg gråter ikke.

Jeg jubler.
Og er så ufattelig stolt og ikke minst uendelig overrasket over hvordan denne fødselen ble.
Ikke en eneste smertefull rie? er det virkelig mulig.

For en drømmefødsel!

Vannet tok de 11.00

Murringene kom ganske umiddelbart

kl 15 setter hun igang drypp

kl 16.15 begynner trykketrangen

og kl 16.25 ble lillebror født.

 

 

4170 gr, 53 cm lang og 37,5 rundt hodet

Langt ifra liten, tatt i betrakning at han faktisk ble hentet ut i uke 38.

Vi nyter de to timene vi får sammen, spiser godt, både liten og stor.

Og bare fryder oss over, å ha lagt angsten bak oss, og vet så inderlig godt at vi har fremtiden foran oss.

Og nå, begynner reisen vår, som komplett familie.

Det begynner nesten å bli så jeg kan si at det var i tradisjonens tro..

Fødselsangsten overrumplet meg sakte men sikkert, og tilslutt hadde den et godt grep.
Et slik et som gjør at jeg kryper inn i en hule bare jeg har plass.

Soverommet, gjerne litt mørkt og kjølig er min favorittplass, der både vil og kan jeg ligge hele dagen, og natten.
Jeg prøver, så godt jeg kan, å komme ut innimellom. For å få litt luft, se dagslys og ikke minst være med mann og barn.
I korte stunder, gikk det, før jeg måtte tilbake igjen til hula. Slik kunne jeg ikke ha det, det var fortsatt flere uker igjen.

Jeg hadde et inderlig ønske denne fødselen.
Å få lov til å være tilstede.

Altså, for all del, jeg er der jeg, men ikke i mine fulle fem.
Pga ekstremt hurtige fødsler (0 rier til barn ute på under 1 time) mister jeg fullstendig kontroll og evne til å kommunisere.
Har mer enn nok med å henge med kroppen, holde meg i ro og holde angste unna.

Jeg visste dato denne gangen, hvilken dag jeg skulle bli sjubarnsmor.
Og det gjorde kanskje angsten ørlitt sterkere, samtidig gav den meg all mulighet til å forberede meg så godt jeg kunne.

Angsten gav samme symptomer som gangene før, en rastløshet, svimmelhet, kvalme, hjertebank og ikke minst følelsen av å ikke få puste. Og alt dette kjente jeg på, flere uker før datoen nærmet seg.

Jeg ORKET ikke å ha det slik i mange uker. Orket ikke.

Fra tidligere hadde jeg prøvd ulike ting for å jage vekk angsten.
Nettkurset til engodfødsel.no hjalp meg masse til å etablere meg ny kunnskap rundt fødselen og en lydfil der gav meg mental trening. Det hjalp, roet meg ned. Men jeg kjente på trangen til å prøve noe nytt, noe mer.

Jeg testet dermed kurset til positivfodsel.no, basert på hypnobirthing prinsippet.
Kan tro jeg var skeptisk. Jeg begynte på kurset flere ganger, men merket at skeptikeren satt på skuldra mi og hvisket meg i øret til en hver tid. “dette kommer ikke til å hjelpe, dette kommer ikke til å hjelpe”

Men så, kom det en kveld to uker før fødsel ca hvor jeg kjente det toppet seg.
Nesten så hjerte snurpet seg sammen.

I nærmest ren desperasjon fant jeg frem en lydfil fra kurset(som jeg tidligere hadde valgt å hoppe over pga skeptikeren i meg)
La meg godt tilrette, og fokuserte på den lille damens stemme.

Også skjer det noe, på kort tid, kortere enn før, blir jeg helt rolig, sånn på ordentlig.
Ingen trange lunger, eller sammensnurpet hjerte.
Ingen makspuls eller kvalme.

men en rolig kropp, med rolig puls.

Jeg sovner før filen er over.
Og våkner som nærmest et nytt menneske.

Det er helt rart, kan ikke forklares, og jeg tørr nesten ikke si noe mer en dette.
For det hele kan nærmest virke litt to good to be true.

Hva det var, vet jeg ikke, men lydfilene fortsatte jeg med.
Hver dag og enkelte dager flere ganger.

Dagene fløy, og jeg ble mot alle odds roligere og roligere. Fortsatt engstelig, men på en annen måte.
Mest engstelig for at min siste fødsel skulle bli en utavdegsjæl opplevelse slik de andre hadde vært.
Ikke angst, men en redsel mer, for at ting ikke skulle bli slik jeg håpet.

Men så kom dagen.

07.04 2020.

Dagen jeg skulle bli 7 barns mamma.

Vi var godt forberedt på at ting ville bli annerledes uansett. Pga restriksjoner på sykehuset.

Jeg måtte tusle inn på sykehuset alene, men jeg visste at i 3. etasje ventet et jordmor som jeg kjente godt.
Som hjalp meg rundt fødselen til Daniel, og som hadde fulgt meg hele dette svangerskapet.

“Jeg har så lyst til å gi deg en klem” sa hun med verdens varmeste smil.
Nærmest lyste opp gangen jeg gikk nedover.

Men klemme kunne vi ikke.
Selv om jeg også kjente, at en klem var nok akkurat det jeg trengte.

Inn på mottaksrommet først.
Jordmora hadde en tydelig og klar plan.

Slik og slik skulle det gjøres, enklest mulig, minst mulig undersøkelser og rett på sak.

Først en ctg, Båndene ble festet rundt den store magen til en ørlitt stressa mamma.
Og inne i magen viste det seg å være en ørlitt stressa baby.

Vi satt en god stund, så vi fikk ned pulsen, han og jeg.

Når CTG var godkjent, fikk jeg vite at legenvisiten slapp jeg, nå var neste stopp fødestuen.

Hvilepulsen ble umiddelbart borte.

Si ifra til mannen du Nina, sa jordmor, så skal jeg fikse siste rest.

Vi møtes i gangen, han og jeg.
Møter blikkene kort.

Vi vet begge at om kort tid, vil livet bli annerledes.

Inne på fødestuen er det en magisk stemning.
Dempet belysning, noen stearinlys brenner her og der og alt er rolig.

Likevel blir jeg uvell i det sekundet jeg trer inn.
Jeg ber om å få lov til å legge meg litt ned da kjenner at hode svimler.

Jordmor er smart, og får meg elegant i fødesengen.

Legg deg her du.

Jeg følger ordre og legger meg i fødesengen, nok en gang overrasket over at den er så myk som den er.

Nå gir jeg dere litt tid for dere selv, så du får hentet deg litt inn.
også kommer jeg inn og vi tar vannet.

Hun sier det som om det er et spm,selv om det ikke er det.
Hun vet godt at noen bare må hjelpe meg å ta styring.

Så går hun ut.

Jeg bruker ikke lang tid før jeg kjenner meg overraskende rolig.
Jeg orker å sette meg opp igjen, tusle noen turer på do, tulle litt med mannen og får av meg klærne og hopper inn i sykehusskjorta.

Når Jordmor kommer inn igjen, sitter jeg klar.

Så fint, sier hun.

Da tar vi vannet.

Uken som har vært, kan oppsummeres med ett ord.

HEFTIG.

En allerede ganske så intens periode gikk inn i en overveldende periode.

07.april kl 16.25 ble familien vår komplett, og Tobias entret verden med brask og bram.
Mer om fødselen kommer.

Iløpet av en uke har jeg kjent på alle følelsene i boka tror jeg.
Hvor rå kvinnekroppen er, hvor uovervinnelig man føler seg etterpå,
hvor sårbar og ensom man føler seg i en annerledes tid, innestengt og ensom.

Takknemligheten som flommer over når man for syvende gang får et friskt og velskapt barn i armene,  utmattelsen som tar overhånd i det piffen av adrenalin eter fødsel går ut av kroppen blir paff.

Søskenkjærligheten som gjør deg mør i hjerte og stoltere enn du kunne ane.

Forelskelse det er umulig å forklare,

Fortvilelse, engstelse og en uendelig trøtthet som gjør hjernen treg og uopplagt.

Men vi er i gang, i gang med livet slik det skal bli.
Vi er komplette, jeg, den fineste mannen i verden og 7(!!) vakre skatter, laget av ren kjærlighet.
Barselopphold ble det to ganger denne gangen.. håper det stopper der.
Inn og ut av Barsel to ganger holder pr baby er min konklusjon. Selv om de er helt fantastiske der, er hjemme best.

Tiden fremover blir tøff.
Vi er i en annerledes tid, alle sammen.
Og lillebror Tobias har vist oss at verden går videre, til tross.

Nå må vi over barselkneik, knekke ammekode (eller ikke) og finne ut av en ny rytme.
Så annerledes hadde det blitt, uansett.

Vi er i bobla nå, alle sammen.
Det krangles om å få holde den lille kroppen, vi snuser, koser og beundrer alle sammen.
Noen, skjønner mer enn andre.

Minste storebror, som mange av dere har lurt på hvordan reagerer.
Merker nok aller mest at mamma endelig kan løfte igjen, hun har til og med vært med på gulvet og lekt.

Den lille bråkebøtta med de rare lydene bryr han seg ikke stort om enda.

Det er mye som skal skje for oss fremover, mye vi ikke har delt enda som vi både gruer oss og gleder oss til å dele med dere.
Men mest av alt gleder vi oss veldig til å ta dere med på reisen, for det er helt sikkert.

Vi har litt av en reise foran oss.

 

Reklame | Ellos official

Jeg vet jeg kommer til å gå skysseltrafikk mellom to rom de neste ukene.

Kanskje en gang i blant innimellom tusle innom stua, men rommene jeg uten tvil kommer til å tilbringe mest tid i
er soverommet og badet.

Nå er TV installert der inne, seng til meg og den lille er klar, men jeg vil så inderlig gjøre det litt hyggelig og med litt inspo fra Ellos har jeg fryktelig lyst til å unne meg litt hverdagsluksus på de to rommene for denne perioden.

(og tiden etterpå selvsagt)

Og selvsagt får jeg også dele rabattkode med dere:
Rabattkoden gir 33% rabatt på den dyreste varen på til ordinær pris + 5% extra rabatt på alle salgsvarer. Gjelder t.o.m 30/4.
Koden er:  415444

La oss begynne å dagdrømme litt på soverommet:
Her ønsker jeg meg nytt sengetøy gardiner og gjerne et sengeteppe som jeg kan slenge over når vi får besøk av nybakte søsken gjennom dagen.

Valget har trolig falt på nydelige tykke fløyelsgardiner som likevel slipper inn litt lys.
De har dobbel bredde så det holder med en lengde pr vindu. Og som enkelt bare kan trees på stanga.

Nydelig sengetøy i lin med fantastiske detaljer.

Og et deilig sengeteppe, dette også i lettstelt lin.
Lette tekstiler nå mot den deilige våren vi går inn i mot.

Badet vil bli brukt til stell av både baby og meg, og egenpleie.
Hver eneste minutt alene på badet er gull verdt.
Samtidig på må jeg legge til rette for at det er enkelt og praktisk.

På badet har jeg investert i noen nye håndklær, disse vevde hamamhåndkleene passer storfamilien perfekt.
lette, tynne, hurtigabsorberende og tørker raskt. Ekstra bonus er det at tar liten plass i skapene til tross for sin gode størrelse.

og noen ekstra myke håndklær til babyen og som også er kjekke for oss å bruke.

Og jeg, jeg fortjener en ny badekåpe.
Av erfaring er det ikke alltid man rekker å tørke seg på vei ut av dusjen med en liten sjef, og da er disse
kåpene i frotte gull verdt.

 

Rabattkoden gir 33% rabatt på den dyreste varen på til ordinær pris + 5% extra rabatt på alle salgsvarer. Gjelder t.o.m 30/4.
Koden er:  415444

At ting blir annerledes rundt denne fødselen og tiden etter har jeg fått godt forklart og er for såvidt til den grad det er mulig forberedt på nå. Det må jo bare bli slik det blir.

Vi har lagt tilrette for at det skal bli best mulig ut ifra situasjonen.
Barna får et kjent menneske hjem til oss.

Mannen får være med på fødsel og 2 timer etterpå.
Så må han hjem.

Og det er her, jeg kjenner at jeg vingler noe veldig på hva som vil være riktig for meg å gjøre.

For jeg er nok en av de som har synes det har vært helt innafor å være litt på barsel og med glede tatt en ekstra dag egentlig.
For å være sikker på at maten kommer i gang, at ammingen er på plass og ikke minst formen min.

Det ble i det lengste laget med Daniel, men ni dager er vel i overkant mange dager på sykehus for de aller fleste.

Men, jeg liker å kunne klare meg selv.
Å ikke være til bry for de som jobber der på en måte.
Selv om jeg vet så inderlig godt at de er jo der av en grunn.

Men siden jeg er frisk og rask, liker jeg å kunne hente min egen mat, et glass vann når jeg er tørst og genrelt bare ta en rusletur i gangen for å få igang kroppen.

Synes det er hyggelig å ta i mot besøk, for så å sende de hjem.
Godt med selskap, godt med alenetid.

Nå er barsel en litt annen opplevelse.
Man blir trillet inn på rommet, og der må man bli til man reiser hjem.
Glass vann, mat osv må det draes i snora for.

Ingen tusling i gangene og ei heller besøk.

Kan jeg dra litt paralleller til fengsel her?
Jeg føler iallfall på det.

Jeg vingler veldig, en del av meg merker at jeg trolig trenger ro.
Samtidig vet jeg at det får jeg i stor grad her hjemme også, på godt og vondt er ungene vant med at jeg er på rommet.

At de kan komme på “besøk” for så å tusle ut igjen.

Men jeg, jeg hører derimot alle lyder, kjenner på samvittigheten når jeg hører to små gråter og en pappa som ikke klarer å være både her og der, unger som krangler, bråker og ikke hører.

Men her hjemme kan jeg gå ut av rommet, fikse meg selv, tusle i gangene, få besøk og sende de ut igjen.

Men så vet jeg og, at etter 48 timer må vi ut av huset igjen, for å ta alle obligatoriske tester.
For så å hjem igjen.

Det er ikke langt fra oss til sykehuset, men med alle hjemme krever det en del å organisere ut og innfart.

Og fullstendig stillhet, ro og hvile når jeg måtte ønske, det må jeg innrømme høres veldig fristende ut etter disse intense ukene.
Kanskje det blir så godt at jeg glemmer at jeg ikke kan gå ut?

Bare meg, og han karen inni utenpå, brystet, slumre meg gjennom noen døgn.

Should I stay or should I go?

Jeg tror jeg pakker bagen så jeg kan bli, også får jeg ta det litt deretter.

Uten filter er mitt mantra.

Vise ting akkurat slik det er og hvordan det føles.
Verden trenger åpenhet, ærlighet og ektehet (?) og er det noe jeg tørr, så er det å vise det.

Men det ekte kan være brutalt.
Brutalt og kanskje til og med skummelt.

Voldsomt rett og slett.

Jeg er vrengt for tiden, følelsene er bokstavelig talt til å ta og føle på.
Det hele svinger noe enormt.

Advarsel brå høyresving, med en kraftig venstre rett etterpå.

Og jeg har bestemt meg for å dele de.
For andre, men kanskje aller mest for meg selv.

Det er godt, å ikke være alene, dele, få støtte, råd og bekreftelser på at dette er noe andre kjenner seg igjen i, og kanskje til og med høre at de har vært gjennom det.
Og står støtt på andre siden.

Men så dukket hun opp.

“jeg heier så inderlig på deg, du er så tøff! Jeg venter med deg, termin på samme dag, første fødte. Og ved å følge deg, forstår jeg på mange måter virkeligheten rundt dette”

Jeg fikk umiddelbart en klump i magen (ved siden av babyen…)
Tenk om jeg skremmer henne, tenk om jeg har gjort hennes fryd og glede om til frykt.
Fordi omtrent alt jeg deler er angst og frykt og tårer?

Jeg VET at det å dele angsten og frykten jeg har, gir jeg mange, veldig mange en meget etterlengtet bekreftelse på at de ikke er alene. Og det TRENGER man. Det siste man trenger når man er redd og trist er å føle seg ensom.

Men hva gjør jeg med de som ikke gruer seg? Som skal gjennom dette første gang?
Bare skremmer jeg? Skaper jeg frykt?
Eller viser jeg mangfold?

Jeg merker jeg er redd for at det første alternativ.
Og det siste jeg ønsker er å skremme.

Så kjære du, som skal føde for første gang, som følger meg.
Som ser meg miste meg selv mot hver eneste fødsel, som ser meg felle tårer, kjøre emosjonell berg og dalbane og bli nærmest tullerusk.

Vit, kjære du, at selv dette til tross.

Det er så inderlig verdt det.

Så inderlig, inderlig inderlig verdt det.

All angsten, frykten, uroligheten, søvnløsheten,

er så inderlig verdt det.

Alt sammen.

For all “elendighet” til tross, dette er magisk, unikt og enormt kraftfult.
Ingen annen opplevelse du skal gjennom i livet vil kunne måle seg med den reisen du tar nå.

Og husk, at fødsel er ikke slutten, det er begynnelsen.

På et helt nytt liv, sett fra en helt annen side.

Det er klisje og si, jeg vet, men det er helt sant.
Ingenting vil bli som før etter dette.

Og det også, på godt og vondt.

Jeg håper ikke jeg skremmer deg, jeg håper heller du kan ta med deg mine erfaringer.
Vite og huske at alle følelser er lov.

Og du,

om du ikke kjenner på et snev av angst eller skrekk, så er det også helt helt innafor.