Det begynner nesten å bli så jeg kan si at det var i tradisjonens tro..

Fødselsangsten overrumplet meg sakte men sikkert, og tilslutt hadde den et godt grep.
Et slik et som gjør at jeg kryper inn i en hule bare jeg har plass.

Soverommet, gjerne litt mørkt og kjølig er min favorittplass, der både vil og kan jeg ligge hele dagen, og natten.
Jeg prøver, så godt jeg kan, å komme ut innimellom. For å få litt luft, se dagslys og ikke minst være med mann og barn.
I korte stunder, gikk det, før jeg måtte tilbake igjen til hula. Slik kunne jeg ikke ha det, det var fortsatt flere uker igjen.

Jeg hadde et inderlig ønske denne fødselen.
Å få lov til å være tilstede.

Altså, for all del, jeg er der jeg, men ikke i mine fulle fem.
Pga ekstremt hurtige fødsler (0 rier til barn ute på under 1 time) mister jeg fullstendig kontroll og evne til å kommunisere.
Har mer enn nok med å henge med kroppen, holde meg i ro og holde angste unna.

Jeg visste dato denne gangen, hvilken dag jeg skulle bli sjubarnsmor.
Og det gjorde kanskje angsten ørlitt sterkere, samtidig gav den meg all mulighet til å forberede meg så godt jeg kunne.

Angsten gav samme symptomer som gangene før, en rastløshet, svimmelhet, kvalme, hjertebank og ikke minst følelsen av å ikke få puste. Og alt dette kjente jeg på, flere uker før datoen nærmet seg.

Jeg ORKET ikke å ha det slik i mange uker. Orket ikke.

Fra tidligere hadde jeg prøvd ulike ting for å jage vekk angsten.
Nettkurset til engodfødsel.no hjalp meg masse til å etablere meg ny kunnskap rundt fødselen og en lydfil der gav meg mental trening. Det hjalp, roet meg ned. Men jeg kjente på trangen til å prøve noe nytt, noe mer.

Jeg testet dermed kurset til positivfodsel.no, basert på hypnobirthing prinsippet.
Kan tro jeg var skeptisk. Jeg begynte på kurset flere ganger, men merket at skeptikeren satt på skuldra mi og hvisket meg i øret til en hver tid. “dette kommer ikke til å hjelpe, dette kommer ikke til å hjelpe”

Men så, kom det en kveld to uker før fødsel ca hvor jeg kjente det toppet seg.
Nesten så hjerte snurpet seg sammen.

I nærmest ren desperasjon fant jeg frem en lydfil fra kurset(som jeg tidligere hadde valgt å hoppe over pga skeptikeren i meg)
La meg godt tilrette, og fokuserte på den lille damens stemme.

Også skjer det noe, på kort tid, kortere enn før, blir jeg helt rolig, sånn på ordentlig.
Ingen trange lunger, eller sammensnurpet hjerte.
Ingen makspuls eller kvalme.

men en rolig kropp, med rolig puls.

Jeg sovner før filen er over.
Og våkner som nærmest et nytt menneske.

Det er helt rart, kan ikke forklares, og jeg tørr nesten ikke si noe mer en dette.
For det hele kan nærmest virke litt to good to be true.

Hva det var, vet jeg ikke, men lydfilene fortsatte jeg med.
Hver dag og enkelte dager flere ganger.

Dagene fløy, og jeg ble mot alle odds roligere og roligere. Fortsatt engstelig, men på en annen måte.
Mest engstelig for at min siste fødsel skulle bli en utavdegsjæl opplevelse slik de andre hadde vært.
Ikke angst, men en redsel mer, for at ting ikke skulle bli slik jeg håpet.

Men så kom dagen.

07.04 2020.

Dagen jeg skulle bli 7 barns mamma.

Vi var godt forberedt på at ting ville bli annerledes uansett. Pga restriksjoner på sykehuset.

Jeg måtte tusle inn på sykehuset alene, men jeg visste at i 3. etasje ventet et jordmor som jeg kjente godt.
Som hjalp meg rundt fødselen til Daniel, og som hadde fulgt meg hele dette svangerskapet.

“Jeg har så lyst til å gi deg en klem” sa hun med verdens varmeste smil.
Nærmest lyste opp gangen jeg gikk nedover.

Men klemme kunne vi ikke.
Selv om jeg også kjente, at en klem var nok akkurat det jeg trengte.

Inn på mottaksrommet først.
Jordmora hadde en tydelig og klar plan.

Slik og slik skulle det gjøres, enklest mulig, minst mulig undersøkelser og rett på sak.

Først en ctg, Båndene ble festet rundt den store magen til en ørlitt stressa mamma.
Og inne i magen viste det seg å være en ørlitt stressa baby.

Vi satt en god stund, så vi fikk ned pulsen, han og jeg.

Når CTG var godkjent, fikk jeg vite at legenvisiten slapp jeg, nå var neste stopp fødestuen.

Hvilepulsen ble umiddelbart borte.

Si ifra til mannen du Nina, sa jordmor, så skal jeg fikse siste rest.

Vi møtes i gangen, han og jeg.
Møter blikkene kort.

Vi vet begge at om kort tid, vil livet bli annerledes.

Inne på fødestuen er det en magisk stemning.
Dempet belysning, noen stearinlys brenner her og der og alt er rolig.

Likevel blir jeg uvell i det sekundet jeg trer inn.
Jeg ber om å få lov til å legge meg litt ned da kjenner at hode svimler.

Jordmor er smart, og får meg elegant i fødesengen.

Legg deg her du.

Jeg følger ordre og legger meg i fødesengen, nok en gang overrasket over at den er så myk som den er.

Nå gir jeg dere litt tid for dere selv, så du får hentet deg litt inn.
også kommer jeg inn og vi tar vannet.

Hun sier det som om det er et spm,selv om det ikke er det.
Hun vet godt at noen bare må hjelpe meg å ta styring.

Så går hun ut.

Jeg bruker ikke lang tid før jeg kjenner meg overraskende rolig.
Jeg orker å sette meg opp igjen, tusle noen turer på do, tulle litt med mannen og får av meg klærne og hopper inn i sykehusskjorta.

Når Jordmor kommer inn igjen, sitter jeg klar.

Så fint, sier hun.

Da tar vi vannet.