Uten filter er mitt mantra.
Vise ting akkurat slik det er og hvordan det føles.
Verden trenger åpenhet, ærlighet og ektehet (?) og er det noe jeg tørr, så er det å vise det.
Men det ekte kan være brutalt.
Brutalt og kanskje til og med skummelt.
Voldsomt rett og slett.
Jeg er vrengt for tiden, følelsene er bokstavelig talt til å ta og føle på.
Det hele svinger noe enormt.
Advarsel brå høyresving, med en kraftig venstre rett etterpå.
Og jeg har bestemt meg for å dele de.
For andre, men kanskje aller mest for meg selv.
Det er godt, å ikke være alene, dele, få støtte, råd og bekreftelser på at dette er noe andre kjenner seg igjen i, og kanskje til og med høre at de har vært gjennom det.
Og står støtt på andre siden.
Men så dukket hun opp.
“jeg heier så inderlig på deg, du er så tøff! Jeg venter med deg, termin på samme dag, første fødte. Og ved å følge deg, forstår jeg på mange måter virkeligheten rundt dette”
Jeg fikk umiddelbart en klump i magen (ved siden av babyen…)
Tenk om jeg skremmer henne, tenk om jeg har gjort hennes fryd og glede om til frykt.
Fordi omtrent alt jeg deler er angst og frykt og tårer?
Jeg VET at det å dele angsten og frykten jeg har, gir jeg mange, veldig mange en meget etterlengtet bekreftelse på at de ikke er alene. Og det TRENGER man. Det siste man trenger når man er redd og trist er å føle seg ensom.
Men hva gjør jeg med de som ikke gruer seg? Som skal gjennom dette første gang?
Bare skremmer jeg? Skaper jeg frykt?
Eller viser jeg mangfold?
Jeg merker jeg er redd for at det første alternativ.
Og det siste jeg ønsker er å skremme.
Så kjære du, som skal føde for første gang, som følger meg.
Som ser meg miste meg selv mot hver eneste fødsel, som ser meg felle tårer, kjøre emosjonell berg og dalbane og bli nærmest tullerusk.
Vit, kjære du, at selv dette til tross.
Det er så inderlig verdt det.
Så inderlig, inderlig inderlig verdt det.
All angsten, frykten, uroligheten, søvnløsheten,
er så inderlig verdt det.
Alt sammen.
For all “elendighet” til tross, dette er magisk, unikt og enormt kraftfult.
Ingen annen opplevelse du skal gjennom i livet vil kunne måle seg med den reisen du tar nå.
Og husk, at fødsel er ikke slutten, det er begynnelsen.
På et helt nytt liv, sett fra en helt annen side.
Det er klisje og si, jeg vet, men det er helt sant.
Ingenting vil bli som før etter dette.
Og det også, på godt og vondt.
Jeg håper ikke jeg skremmer deg, jeg håper heller du kan ta med deg mine erfaringer.
Vite og huske at alle følelser er lov.
Og du,
om du ikke kjenner på et snev av angst eller skrekk, så er det også helt helt innafor.
Håper at uansett hvor du føder så blir fødselen en god opplevelse for deg ❤
Heier på deg ⚘ Lykke til ❤
Dette er din reise, og det er fint at du deler noe så nært og fint. Jeg tror det finnes gode balanser der ute, som gjør at folk får se mangfoldet. Og så håper jeg at de som skal gjennom det, greier å møte med et åpent sinn for å få SIN opplevelse av det 😊 min opplevelse er annerledes enn din, jeg har født fire barn, og har funnet en enorm ro i kontrollen man mister i raske fødsler. Så forskjellig kan det være. På alle arenaer i livet. Takk for at du deler 😊
Jeg har ikke fødselsangst, men er livredd for å gå gravid igjen, på grunn av tap av to barn i svangerskapet.
Allikevel skal vi prøve igjen. Og jeg gruer meg, jeg gleder meg og jeg kjenner angsten kryper nærmere hver gang vi snakker om å sette i gang igjen ❤
Jeg syns det er så utrolig fint at du gir angsten et ansikt! Ja, du har fødselsangst, men nå har du stått i det flere ganger og jeg syns du er dødstøff! Det er vondt og vanskelig å jobbe seg igjennom angst, men det går som oftest bra ❤
Heier masse på deg nå i innspurten! Du er en fantastisk inspirasjon ❤
Håper jeg en dag kan bli en like god og fin mamma som deg 🙌🦸♀️
Jeg er selv førstegangsfødende, vært en Berg og dalbane. Jeg synes det er godt å ha noen å “føle sammen med”. Jeg er også åpen, slik som du, om frykten, angsten, tidligere traumer osv.
Tross vi hele tiden får beskjed om “så bra du setter ord på ting” “det er supert at du er så ærlig om dette”, så føler vi vel et lite snev av sørgmodighet over at vi må si dette, fortelle, dele, gang på gang. For vi må jo være ærlige med oss selv, vi skulle jo ønske at vi ikke hadde det slik. Det er godt å ha noen som også prater om det, føler rundt det og skaper publisitet rundt emnet. For slik gjør du det lettere å prate om det, ta kontakt, be om hjelp og ikke minst si ifra om at “nei dette er ikke godt nok, jeg trenger mer/noe annet”.
Ja du har nok påvirket meg til tider i negativ retning, at jeg har blitt mer bekymret enn nødvendig på nattestid, men det ville jeg blitt uansett om jeg leste avisene, innslag eller lignende. At du er åpen om psykisk helse, gjør det lettere for andre å være det.
For der sitter du, i et hus, med mann og barn, en på vei og er nedbrutt, men likevel går det bra. Det går fint. Du viser at det er helt greit å være åpen om det, å ikke livredd for konsekvenser av vår ærlighet. Takk.