Tenk at jeg bor her,

Tenk at vi bor her.

Annonsørinnhold

Vårens fineste sneakers til dame

Tenk, at dette er vår by, blitt vårt sted.
Byen, bergstaden vi bor i.

De omgivelsene jeg før lengtet etter å reise tilbake til, er mine hver eneste dag.
Den lufta som fyller lungene ørlitt bedre, den som river mer i nesa, er rett utenfor døren.

Jeg var livredd, skal ærlig innrømme det.
Den dagen vi pakket som om fanden var etter oss, stappet 7 unger i bilen, uten å vite hva som egentlig ventet oss.
Flyttet til et hus vi ikke hadde sett før, som vi skulle leie i ubestemt tid. Hvordan vi stablet storfamilien inn i et hus uten noen ting. Vell viten om at flyttelasset med alt vi eide og hadde var på vei etter oss.

Hvordan det hele gav oss en følelse av blanke ark, ny giv og mot.
For det er akkurat det som kreves, mot. Mot for å følge egne drømmer selv om alle rundt synes det virker dristig. Selv om de andre ikke forstår, selv om de andre stritter i mot.

Dette gjorde vi for oss, for vår familie. Skummelt, det er klart.

Men nå er vi her. Barna funnet tilrette på skole og i barnehage.
Vi er i ferd med å skape egne arbeidsplasser og dekke et behov i lokalsamfunnet.
Bli en del av folkelivet og næringsamfunnet på denne unike plassen.

Nå er ikke dette et sted vi besøker, ikke et sted vi reiser hjem ifra.
Men stedet vi reiser hjem til.

Jeg har flere ganger svinset innom tanken på at det skal bli stusselig å reise igjen,
før jeg innser at vi ikke er på ferie. Vi er her.

Det er uvirkelig, enda.
Men usannsynlig deilig.

Det er rart, enda.
men føles likevel riktig.

Kan jeg være så klisje og si at jeg føler meg lykkelig?

Hjemme?

nei det vet jeg ikke om jeg kan si, jeg har hverken vokst opp her eller noen tilknytning.
Men at jeg kan gjøre dette til hjemme, det tror jeg av hele mitt hjerte.