En helt spesiell body.

Jeg husker jeg følte jeg var på ukjent farvann. I full storm og med et aldri så lite sjømonster under meg.
På ukjent grunn vaglet jeg meg fremover. Usikker, klam i hendene og veldig veldig spent.
Jeg hadde akkurat passert de magiske tolv, det hele var litt tryggere, men langt ifra trygt. Offentlig men langt ifra forstått. Veldig synlig for meg, ikke fult så synlig for resten av verden.
Jeg husker jeg prøvde å strutte litt ekstra, der jeg stod. La hånden nederst på tskjorten for å fremheve den lille kulen som gjemte seg under.
Jeg var 12 uker på vei, om 6 måneder skulle jeg bli mamma for første gang.
Og der stod jeg, for første gang i babyavdelingen på en helt vanlig HM.
Det føltes langt ifra vanlig, det føltes uvirkelig.
Jeg griper tak i en body, det føles uvirkelig at det som ligger inni den voksende kulen skulle fylle den.
Jeg titter rundt meg, i magen vet jeg ikke hva som skjuler seg. Jeg tenker jeg må finne noe som hverken er rosa eller blått. Noe nøytralt, søtt men fornuftig.
Noe i meg har lyst til å gå bananas, så smått og nydelig. Jeg hadde hverken kjent liv eller sett i magehulen, alikevell var jeg sikker i min sak, jeg bar på en liten Amalie.
Kanskje jeg skulle følge magefølelsen, velge rosa?
Jeg turte ikke.
Jeg går til den hylla hvor fargene er duse, milde og beige.
Noen få grønne og gule også. Stripete og nøytrale.
Jeg plukker opp en body, og sukker høyt.
Denne tar jeg med meg hvisker jeg til meg selv.
Jeg hører noen le lavt bak en hylle, jeg som trodde jeg var alene.
En annen dame kommer så vidt tilsyne. Over hånda har hun mange små plagg hengende. Rosa de aller fleste. Hun tar noen skritt. Hun trenger ikke holde en hånd nederst på tskjorten for å synliggjøre kulen. Magen er stor og struttende, hun har ikke mange dager igjen.
Gratulere da, sier hun og går forbi.
Hun så det! Hun så det!
Stoltere dame skal du lete lenge etter, i det jeg tuslet ut av HM, en helt uvanlig tirsdag på vei hjem fra jobb.
En liten pose i hånden, som rommet det største jeg kunne tenke meg å bringe hjem.
En body.
En body som forvandlet alt.
Når jeg kjøpte den var jeg bare Nina, når den ble tatt i bruk var jeg også mamma.
Det ble tøft, det ble vakkert, det ble slitsomt og det ble magisk.
Den omslynget min førstefødte jente, den gikk i arv til hennes lillebror.
hennes første lillesøster bar den også. Bror nummer to hadde den på seg også.
Og nå, 11 år senere, hennes minste søster
For 11 år siden stod jeg der, med hånden nederst på tskjorten og struttet.
I dag sitter jeg her uendelig rik, med en liten prinsesse i en utvasket 11 år gammel body.

Man vet aldri hva man har i vente, når man skal kjøpe en helt spesiell body.
 
 

5 kommentarer
    1. Jeg husker da jeg kjøpte det første tøyet til frøkna vår,I love mum and dad bodyer og sokker. Hadde ENDELIG kommet trygt over 12 uker,på 3. forsøk,og var egentlig nervøs for å kjøpe inn noe i tilfelle det skulle være en grunn til at det heller ikke den gangen skulle gå bra. Men nå er det snart 5 år siden jeg kjøpte de klærne,og når jeg snart er ferdig ned skolen så skal vi prøve å få nr.2 som også kan bruke det tøyet. Det ligger klart i en kasse på loftet.

    2. Det var en utrolig rørende lesing. Skjønner at denne “gamle” og “utvaska” betyr mer enn mange nyinnkjøpte ja. Slik har det vært på andremann til oss også. Arvet er best. Det gir så mange gode minner ❤️

    3. Det er jo samme body som jeg kjøpte til mi første, for snart 11 år siden. Hun kom hjem i buksa i samme serie. ?

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg