Søsken – sjalusi eller kjærlighet, hvordan er status her hjemme?

Man vet aldri hvordan de små reagerer når det kommer et nytt familiemedlem i hus.
Uansett hvor mye man har forberedt, lest, snakket og informert om det hele vet man aldri hvordan reaksjonene blir.
Det er igrunnen ikke så rart. Jeg kan sammenligne med meg meg selv som førstegangsmamma. Jeg leste alt jeg kom over, trodde jeg var beredt og visste hvordan dette skulle bli. Babyen kom ut som et slag i trynet. Her får man temmelig kjapt bevist at det er stor forskjell på teori og praksis.
Så jeg må innrømme jeg var ekstra spent denne gangen. Ikke bare er det hele fire som skal ta henne imot. Men vi har også en liten kar som akkurat hadde rundt 16 mnd idet han tiltok rollen som vaskeekte storebror.
Å forberede han var jo rett og slett bortkastet energi. Vi pekte på den store magen, sa baby, resultatet ble at han trodde at mage het baby. Vi skjønte fort at her måtte vi bare ta det som det kom.
Etter å ha snappet 14 dager (ja for det er det hun er i dag) fra barselboblen er det kanskje det spørsmålet vi får aller mest.
Hvordan takler søskene denne overgangen? Hvordan håndtere sjalusi?
Jeg har drøyd med å svare, rett og slett fordi jeg ikke kan komme med et godt råd.
For saken er, at her har overgangen fra 4 til 5 gått overraskende og klissete bra.


Nesten litt for bra.
Jeg skrev jo et innlegg før hun kom, om hva jeg ville gjøre annerledes. Og et av målene var å slippe de andre barna mer til, med de tidligere babyene har jeg hatt en tendens til å nærmest beskytte babyen fra søskene, stengt de andre ute.
Vært livredd for at de skal vekke babyen når den endelig sover, holde henne feil osv.
Er nok hønemor (og en sliten mamma) som har styrt, men jeg har virkelig jobbet med meg selv og latt de stolte søsken flokke seg rundt henne rett som det er. Om dette kan ha vært en medvirkende årsak til null sjalusi så kan jeg isåfall tipse om det.
La de stolte storesøsken slippe til. La de kose, holde, utforske og se.

Det som fasinerer meg mest er nok han som nå har rundet 17 mnd. Han skjønte ingenting, hun kom som lyn fra klar himmel og er støtt og stadig i armene til både meg og pappan. Han er nedgradert, ikke lenger familiens superstjerne, de størresøskene løper forbi han for å se på minstesøster før de leker med han.
Istede for å aggere, har han reagert med å følge etter.
Han har ikke holdt henne, men han nusser, koser, pirker og utforsker.

Selv i hans travle hverdag har han tid til å stikke innom sofaen for en nuss på lillesøsters hode før han stabber videre.
Det er jo ingen tvil om at spebarnstiden (jeg vil si de første 100 dagene) er unntakstilstand, Babyen krever en voksen til en hver tid. To armer opptatt til en hver tid. Det krever sitt både av store og små.
Tålmodighet er alfa omega, jeg må nok innrømme at jeg sprekker så og si hver dag og det går rett som det er en kule varmt.
Lite og oppstykket søvn gjør sitt det også med lunta jeg ikke kan skryte på lengden på i utgangspunktet. Men slike øyeblikk som dette fyller enkelt på:

Jeg tenkte jeg skulle ta en prat med eldstefrøken her, om hvordan hun synes det var å være storesøster til fire og igjen ha en mamma og pappa som sjonglerer en baby nok en gang.
Jeg merket at hun også hadde noe på hjertet, lange blikk og noen tydelig sukk symboliserte at det snart kom noen ord.
Jeg satte meg i sofaen ved siden av, koblet vesla på puppen, gav eldstefrøken et langt blikk og et smil.
Mamma…?
Hun tok invitasjonen og benyttet muligheten, vi var helt alene i stua, hun, meg og minstemor.
Ja? Sier jeg og merker jeg er spent.
Kan vi få en til?
En til?
Ja, en til baby?
Men kjære deg, er det ikke nok med Oda?
Jo, men babyer er i magen i ca ett år (dette har hun regnet på) og om ett år er jo Oda nesten like stor som Jonatan og da har vi ingen baby i hus lengre.
Og den beste tiden, er den tiden med baby synes jeg, sier hun mens hun beundrer minstesøsteren sin, gir henne en nesenuss på panna og sukker litt ekstra.
Jeg gir henne et nuss på panna og hviler hodet inntil hennes.
Så sitter vi der begge og bare beundrer det lille mirakelet og sier ingenting.
Hun har igrunnen rett, tiden vi sitter i nå, er både tøff og unntakstilstand, men fy søren så fin den er også.
Vi har bragt en fersk sjel inn i hus, ei lita frøken som litt etter litt skal vise oss hvem hun er.
En del av familien har hun vært lenge, nå gjenstår det at hun finner sin plass.
Hennes spørsmål oppsummerer også igrunnen situasjonen vi har her i hjemmet akkurat nå.
Vi er en gjeng med slitne, trøtte, og veldig veldig forelska mennesker. Som er kastet inn i en ny hverdag. Hver av oss må vi inne vår plass igjen og ikke minst, gjøre rom for ei til….. minst…
3 kommentarer

    1. Gravid i 5.mnd med nr2, og da selverklært styreleder i de lettrørtes forening nå om dagen, ble jeg så rørt av det du har skrevet.
      Så mange blandete følelser jeg nå har rundt å rokke ved min 5-åring sin kjente tilværelse ved å plassere inn et søsken ble nå ganske beroliget , og brått veldig positivt 🙂 For selv om 5-åringen gleder seg nå, så har jo jeg tenkt realistisk også om hvordan det kan bli…
      Tusen takk!

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg