Jeg står foran speilet på soverommet. I sengen min ligger et lite nurk på 6 dager å sover.

Det er tidlig fredags morgen.
Femåringen har akkurat vært innom, delt noen av sine flertusen daglige ord med meg før hun spratt videre. Hun sa mye, jeg hørte ikke alt.
Men det siste hun sa før hun gikk, gav gjenklang og ordene har jeg hørt igjen og igjen i hodet mitt.
Hun så på meg, mens jeg lå å ammet min nyfødte, som akkurat har krøpet ut av en sprengt og full mage.
Hun tittet en stund, før hun smilte og sa.
Mamma… nå er hele du mamma nå.
Jeg skjønte ikke hva hun mente og spurte.
Hun forklarte;
Ja for nå har du skikkelig mammakropp også. En god og myk en, som er god å kose på. Det er derfor Oda liker så godt å være i nærheten av deg, du er jo nesten som en madrass.
Hun klemte litt på magen min før hun jumpet ut av sengen og hoppet ut av soverommet så museflettene spratt.
 
Nesten som en madrass.
Jeg karret meg ut av sengen. Stiv og støl og veldig øm både her og (ja du vet…) der.
Et hår som roper DUUUSSSJ. Et ansikt som ikke har sett sminke siden 2. trimester, 2 trøtte øyne.
Pupper som ser ut som to slitne silikonpupper etter et hardt liv.
Såre, sprengte og en smule deformerte. Den ene større enn den andre. Ingen tvil om hvilken pupp som er den neste hun skal spise av.
Så er det magen..
Nesten som en madrass…
Igrunnen en god beskrivelse, fra en sprengt heliumsballong og rett over til en godt brukt madrass.
Mammakroppen der altså.
Jeg står der foran speilet og klarer ikke helt bestemme meg for om ordet er negativt eller positivt ladet.
Mammakroppen..

Hun grynter litt bak meg, hun på 52 perfekte cm og nesten 4 kilo.
Sporene på magen, er avtrykk av henne.
Og hennes fire andre nydelige søsken.
Kroppen min er en maskin, den har laget fem mennesker.
Ved hjelp av en liten celle fra den jeg elsker høyest ble de til. Alle fem.
Kroppen min har bygd hver fot, hver arm, hvert hjerte.
Båret de frem til friske barn.
Født de naturlig.
Og gitt de dråper av gull i livets start.
Mammakroppen min er fantastisk.
Mammakroppen min er rå.
Mammakroppen min er sliten.
Mammakroppen min er nesten som en madrass.
Kroppen min har prioritert andre, i flere år har den næret andre, bygd kroppene til andre.
Gitt liv til andre og satt seg selv på sisteplass.
Mammakroppen har gjort en tapper innsats som har satt spor og preg jeg må bære resten av livet.
Kroppen min oppfylte drømmen min, men forlot for å gi meg den drømmekroppen.
Jeg er mamma, takket være min kropp.
Jeg er uendelig takknemlig.
Og konsekvensene.. ble det en mammakropp?
En kropp ingen higer etter, en kropp godt skjermet fra magasiner, tv og media generelt.
En kropp man blir hyllet for om man TØRR å vise den frem.
En kropp man må ha mot for å vise frem?
Skal jeg skjemmes, over mammakroppen min?
Eller burde jeg bære den frem med stolthet for jobben den har gjort?

Hodet forteller meg en ting, hjerte en annen
De kommer nok aldri til å bli enige..
Men uansett, er denne kroppen, mammakropp eller ei min, nå og så lenge jeg lever.
Jeg får gjøre det beste ut av det.
Selvsagt skal den pleies og settes på førsteplass igjen etterhvert, det trenger den.
Alle kropper trenger det, mammakropp eller ei.
Men sporene etter jobben den har gjort kommer jeg aldri til å bli kvitt.
De kommer alltid til å være der.
Litt som en madrass, kanskje litt fastere…
 
 
Hva tenker du når du hører ordet Mammakropp?
Bli med oss på diskusjonen på snapchat da vel.
Legg meg til ved å trykke her om du er på mobil eller legg meg til: Idebankmamma