“Kvinner er som skapt for å føde.”
“Å føde er det mest naturlige vi kan gjøre.”
“Kroppen er skapt til å føde.”
“Det er jo bare smerte.”
” Mange har gjort det før deg, og enda flere kommer til å gjøre det etter deg”
 
 
Hørt det før?
Jeg og, mange mange ganger.
Gjerne i forbindelse med at jeg prøver å fortelle at jeg er engstelig og redd.
Ja ikke bare engstelig og redd, men søvnløs, uvell og ødelagt.
Umenneskelig og utenfor meg selv.
Jeg har røsket opp mange tabudører, bare ved å være ærlig.
Lite visste jeg at fødselsangst også skulle gjemme seg bak en slik dør.
Min første tanke, når to blå lyste mot meg denne gangen var hard og brutal.

SHIT jeg skal føde igjen.
Knapt noen uker på vei, flere 100 dager unna fødsel, alikevell det første jeg tenker på.
Så fikk jeg ristet det av meg litt, det skjer så mye annet, mye i magen, mye utenfor.
Jeg var i relativt god form og hang med som vanlig.
Men så, begynte bekkenet å skrante, regelmessige kynnere ble premature rier og jeg og kula fikk beskjed om å ta det med ro. Plutselig hadde jeg tid til å tenke.
En rask titt på kalenderen kunne fortelle meg at svangerskapet hadde blåst avgårde.
Jeg måtte begynne å ta det med ro fra uke 30, jeg følte jeg knapt hadde kommet over sjokket med positiv test.Ukene som fulgte gikk de og, temmelig fort.
Fødselsangsten pirket meg på skuldra, rett som det var, men jeg klarte å riste den av meg.
Jeg bestemte meg for å kjempe imot.
Ha fokuset på prisen (eyes on the price) og finne ut enkle tiltak, enkle våpen jeg kunne ta i bruk.
Det finnes 1000 bøker osv, men jeg trengte noe enkelt…Jeg fant engodfødsel.no. En lydfil på 10 minutter, som gir deg mental trening mot fødselen.
Avspenning, og mentalt fokus på det en skal igjennom, uten skremselspropaganda og fakta. Rent fokus på hvordan fokusere og takle.Jeg har brukt filen regelmessig, ikke bare får den meg mer fokusert men gjør det også lettere å sove. Den hjalp godt, og hjelper enda.
Men nå, godt på vei inn i siste uke mot termin, er angsten i ferd med å ta sitt siste og største jafs.
Jeg har klart å holde den i sjakk til en hvis grad, ikke latt den bli altoppslukende.

Men nå kjenner jeg at jeg er i ferd med å tape.
Ikke tapt enda, jeg nekter å gi meg.
For det jeg vet, er jo at det er værst nå….mens vi venter.
Jeg er klekkelig klar over at kroppen min har klart dette før.
Men jeg har aldri født for femte gang før, jeg har aldri presset denne frøkena ut.
Jeg har aldri måtte kjøre så langt til sykehuset før som nå.
Jeg har valgt å snakke litt om angsten, åpne opp og være ærlig, ikke bare med helsepersonell men alle rundt meg, inkludert mine fantastiske følgere på snap. (følg meg gjerne Idebankmamma)
Og det viser seg, som ved det meste annet…
Jeg er ikke alene.

Flere kunne fortelle meg at de kjente seg igjen, i følelser, tanker og ikke minst hvordan man følte seg.
Jeg beskrev hvordan jeg hadde det en tårevåt kveld, rett etter et anfall hvor jeg satt å gispet etter luft.
Jeg kom meg til hektene, tuslet i seng og skrev ned.
Meldingene rant inn, heiarop, trøsteste ord, noen kritiske og andre også røsket opp tabudøren og fortalte meg at dette var jeg så absolutt ikke alene om.
Men det skulle vise seg at vi hadde mer til felles, bortsett fra angst…
Og det er opplevelsen av reaksjonen og forståelsen rundt oss.

Dette har du gjort før, vi er som skapt til å føde.
Du vet, det jeg innledet det hele med.
10 av 10 kunne fortelle at de opplevde nærmest å bli hånet, om ikke hånet iallefall bagatelisert over fødselsangsten sin. Ikke bare fra helsepersonell, men også de nærmeste rundt seg.
Og det er vel også motivasjonen min bak innlegget.
Jeg ønsker ikke forsvare, men forklare.
En tilsynelatende felles oppfatning, er at de som selv ikke har erfart fødselsangst, tenker at det er smertene man er redd for. Og for all del, det er så absolutt ikke noe jeg ser frem mot, og for noen ligger kanskje mest av angsten her. Men angsten kan bunne mye dypere enn som så.
En historie fra fortiden, overgrep, dødsangst, frykten for at “drømmen skal ryke”, ikke å mestre, det ukontrollerte, ikke kjenne morsfølelsen, miste kontrollen. Noe skal skje med barn eller mor.
Eller noe helt annet som gjør at man ser på fødsel med angst i kropp og sjel.
Jeg føler jeg sitter på venterommet uten å vite når det er min tur.
Titt og ofte kommer det en dame i luken, roper et navn og jeg holder pusten for å høre om det er meg hun roper på….
Jeg skal være ærlig, jeg har det ikke godt.
Jeg har mest lyst til å dra puta over hode, lukke øya ekstra hardt og åpne de igjen etter alt er overstått.
Men jeg vet, vet så inderlig godt at dette må jeg gjennom.
Takle på min måte.
Det er tiden før som er den værste.
Og vær så snill… ikke gjør den værre.
Ikke for meg, eller de andre som er redde.
Har du ikke et godt råd, en god klem eller litt forståelse.
Hold munn og prøv å forstå.

Denne måneden vil bli en måned jeg vil huske resten av livet.
Det vet jeg.
En måned jeg forhåpentligvis vil se tilbake på mens jeg sukker litt og blir fylt med gode følelser.
Og om en stund, vil jeg kanskje også være glad jeg er ferdig med denne måneden.
Planene er ikke mange, men store.
De er unike, store og difuse men veldig klare.
En lett blanding mellom oppussing og…. familieforøkelse.

I mai skal jeg føde.
Mest sannsynlig mitt siste barn.
For siste gang skal jeg bringe et nytt liv til verden, se en nyfødt, bare noen sekunder gammel sjel inn i øynene mens hun smaker på luft for første gang.

Mai er i utgangspunktet en fin måned i seg selv, måneden hvor alt snur, månenden hvor man går barfot i gresset for første gang dette året, månenden hvor blomstrene titter frem og vi blir minnet på hvor usannsynlig deilig det er med varme i luften og fuglekvitter.
Det er vårt femte barn, men første vårbarn.
I mitt hodet må det være den beste måneden å få barn, iallefall når du har en liten barnehage fra før.
Vi er velsignet med aktive barn, barn som liker å være ute, utforske, klatre, leke og røre seg.

Som foreldre er vår og sommer den enkleste tiden å være foreldre til nettopp slike barn.
Kanskje en assistanse med en glidelås, en borrelåsretting og lue på de kjølige dagene.
Men ingen vinterdress, votter med umulige tomler, 3 lag med tøy eller snø overalt.
Iløpet av en hjemmedag har jeg ikke telling på hvor mange ganger barna veksler på å være inne eller ute. Det er herlig å se de samle seg i sofaen etter en lang dag ute med ferske fregner i kinna og grønnske på knærne.
Så da kommer våren, livet blir snudd på hodet de neste dagene, det er helt sikkert.
Jeg har begynt å legge planer, prøver å planlegge litt middager
 
og føre opp alle avtaler så ingenting skal drukne i ammetåken.
Jeg sender en stille takk til meg selv for å ha laget kalenderboken for 2017 også.. i år trenger jeg den virkelig.
Og du… om du også har lyst på en.. (egenreklame) får du den til hele 60% rabatt akkurat nå.
Sjekk ut kos med kaos her.