foto: Ola Vatn
Min store frykt, har, siden jeg presset meg frem  (for det er jo det man gjør) for å lykkes som blogger, er å havne på fremsiden av landets store aviser.
For er det en ting som er sikkert så er det at det skal godt gjøres at å stikke seg frem såpass mye at man
kommer på fremsiden i landets største avis bare skal følge med seg positivt.
Jeg er klar over at ikke alle kan like meg, og det ønsker jeg vel heller ikke å oppnå, men likevel er jeg et sårbart menneske som har følesene nærmest utenpå om dagen blant annet pga hormonene et svangerskap bringer med seg.
Så hvorfor gjøre det da?
Vell svaret er temmelig enkelt;
For saken, og hvilken forskjell det kan gjøre.
Når Edda fra VG ringte meg og presenterte saken hun ville skrive, var jeg ikke i tvil.
Klart jeg vil bidra til å forsøke å åpne tabudøren det er på tide å rive ned.
Det er klart jeg vil forsøke å bidra til at mødre der ute ikke føler seg alene og at det er mulig å snu det hele.
Det er klart jeg har lyst til å belyse at familier er forskjellig og det er bra.
Sammen med journalist Edda og fotograf Ola som tilbringte hele 6 timer med oss.
Ble vi enige om å dra det hele ned på jorda.
Ikke pakke ting inn i vatt, ikke lete etter den mest ryddige kroken i huset og la barna være nettopp det de er, barn.
Det hele ble ikke særlig vanskelig når Oda kom travende inn i stua for barnehagen med ansiktet fult av tusj.
Du kan tenke deg fotografen kastet seg over kamera 😉
Jeg våknet lørdag med sommerfugler i magen.
Noen lette, noen tunge.
Jeg var fryktelig spent på. hvordan dette skulle bli mottatt.
Jeg vet jo at vi har et helt lass med fordommer som bare venter på en mulighet å angripe oss.
Men så tikker de inn, en etter en etter en.

Og i løpet av dagen kjente jeg at det hele var så inderlig verdt å trosse frykten.
Mange takket meg, flere heiet på oss.
Høyt og tydelig.
Og det var og er så inderlig godt.
Jeg har sagt det før og sier det igjen.
Jeg forventer ikke at alle skal forstå våre valg, med alle barna, og grunderlivet og bloggen og alt.
Vi er jo temmelig langt ifra A4,
Men jeg forventer at de rundt meg skal respektere.
Så setter jeg pris på at mennesker rundt oss også har tillit til at vi ønsker og vil våre barns beste og gjør dermed også valg som etter våre meninger er gode.
Både for barna og for familien.
For det er faktisk slik at selv om ikke du ville gjort det slik,
Kan noen andre gjøre det.
I dag kom jeg over et kommentarfelt om artikkelen, og det hagler selvfølgelige bastante meninger.
men vet du hva jeg ser aller mest?
Uvitenhet.
De tror de vet hvem jeg er
De tror de vet hva min psykiske sykdom har betydd og vil bety for vår familie og våre barn
De tror det vet hvor tykk lommebok vi har og må for at barna våre skal få det de trenger og litt til.
De tror de vet hva som står bak våre valg og hvilke kamper vi har stått i bare ved å lese overskriften.
De tror de vet, men sannheten er jo at de aner så og si ingenting.
De vet kun det jeg har delt, men forstår de hva de hører og leser?
Det er enorm mye uvitenhet rundt psykisk sykdom, mange påstander og ikke minst mye frykt tror jeg.
Og jeg er så glad, for at jeg turte å ta en for laget…

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp