Jeg får den servert hver eneste dag.
Noen dager flere ganger også.
Men det er  dessverre ikke bare meg, hver eneste dag ser jeg også andre bli utsatt for de samme setningene.
Hadde det vært meg så hadde jeg aldri gjort det slik.
Jeg ville gjort det slik, det hun gjør er jo helt galt.
Skjønner ikke hva hun tenker med, jeg hadde aldri gjort det.
 
Jeg snakker selvfølgelig om mødre, som snakker om andre mødre.
La meg først si det usaklig og lettfattelig.
JEG ER SÅ DRITT LEI!.

Det hele fascinerer meg, for det finnes kanskje ikke en rolle vi blir tildelt i livet hvor vi vil føle oss mindre sikre.
Hvor vi støtt og stadig vil tvile på egne avgjørelser og handlinger.
men likevel, antar vi å ha kunnskap nok til å bedømme om andre gjør riktig eller galt.
Plutselig blir vi så trygge i vår rolle og i våre handlinger at vi kan si høyt og tydelig at det de andre gjør er helt feil,
ofte fordi de velger å gjøre noe du ikke ville gjort eller har gjort.
Mange av oss har en felles drøm, å få barn, stifte familie.
Danne en hjem, en egen flokk og tilhørighet.
Men glemmer vi at det kun er drømmen som er felles?
Hver og en av oss er forskjellige, ja faktisk unike.
og det er klart, at det er også våre meninger, holdninger og ikke minst personlige egenskaper som også vil
være med å forme hvordan vi takler ulike utfordringer og metoder vi velger for å løse de.
Og det å få barn, er en av disse utfordringene.
En stor og overveldende utfordring for de fleste.
Jeg trodde det var klisje, men jeg tror alle (ja jeg vil påstå det) vil skrive under på når jeg sier at det å få barn gir mer av alt
man knapt la merke til før, latter, milepæler og mindre av det du ikke visste du tok for gitt, som feks søvn og egentid.
eller for all del, en dusj.
Å bli foreldre er en læringskurve brattere enn noen annen.
Du får bokstavelig talt et liv kastet i armene samme dag som du kanskje våknet uten barn, og det lille livet, er ditt ansvar.
Og sammen skal dere finne ut av hvordan akkurat dere vil ha det. Hva som passer for deg og ditt barn.
Og det siste man trenger, er noen som står klar med brillene godt plantet ned på neserota og en krokete pekefinger.
For når vi sitter der, sårbar og uendelig stolt.
skulle man så inderlig hatt en heiagjeng med seg, som jubler med en, heier deg frem, hjelper deg å se alle de gode tingene du gjør og sier.
Istede, bruker vi opp all ekstra energi på å kritisere, snakke andre ned for å heise oss selv opp? leter etter det vi vil
kalle feil og mangler, og for å forsterke det hele roper vi det gjerne ut i kommentarfelt, sosiale medier og forum.
Se hva hun gjør feil a! Se!

 
For ikke mange dager siden, var det en større profil som valgte å dele et helt ferskt svangerskap på en utradisjonell måte.
Forstå meg rett, når jeg velger å bruke utradisjonell så sammenligner jeg med den tradisjonelle som henger igjen ifra 1970 hvor vi
ikke delte svangerskapet før vi minst hadde passert 12 uker, fordi vi trodde og mente at spontanabort var mors egen feil.
Hun var så uendelig lykkelig, tårene rant og barna jublet da de alle slapp taket på den positive testen og fikk se to streker lyse mot de.
Ren og skjær lykke preget hele videoen i mine øyne.
En lykkelig stor familie som skulle bli enda større.
Og kortere tid enn hva de to blå strekene hadde brukt for å bli synelige florerte meningene om familiens måte å dele den store nyheten.
Og flere oppsummerte det enkelt.
Det hele var fryktelig galt å gjøre, siden de ikke kunne finne på å gjøre det slik selv.
Hva jeg mener, skal jeg spare meg for å utbrodere.
For vet du hva, det spiller ingen rolle hva jeg mener.
Det aller aller viktigste er at familien har tatt valg de selv kan stå innenfor og mener selv er riktig.
Det aller viktigste er at vi ser oppegående foreldre, med uendelig kjærlighet til sine tre barn, og den lille lille spiren i magen.
Det er DET som spiller noen rolle.
Ikke hva jeg mener eller hvordan jeg ville gjort dette.
Vi må stoppe, så enkelt er det.
Vi må stoppe å bry oss med, heller bry oss om.
Vi er jo i samme vaglende båt
Det vil jo ikke gjøre det noe enklere å lage storm?
Vi må heie hverandre opp og frem.
Innrømme feil, rope ut styrker.
Dele råd når det er ettspurt.
Holde munn når det er viktig.
Så i kveld har jeg en utfordring til deg
La oss juble litt over alle mammaer og pappaer så de kanskje trapper noen trinn opp på selvtillitsstigen.
I morgen, skal DU skryte til en annen forelder, gi noen gode ord til noen du synes fortjener det.
Jeg heier på dere, alle sammen!
Dere gjør en SUPER jobb!