Det er klisje, å starte et innlegg med denne overskriften
iallefall når jeg videre nå skal fortelle deg at dette innlegget, det er til deg.
Ja, deg. Akkurat du som nå leser bloggen min.
Som trofast taster inn adressen min eller som åpner en link når jeg tipser dere om at det har skjedd noe nytt her inne.
Jeg er umektelig stolt av denne plassen. Utallige timer med innsats,tro meg det er faktisk slik man sier, man bruker enormt mye tid på bloggen. Jeg deler inspirasjon, kreativitet, tanker, drømmer og meninger. Samlet til en bunke med ord og bilder, som forhåpentligvis kan gi mening eller inspirasjon til noen der ute.
Et sted hvor jeg kan blåse ut tanker, dele ideer, drømmer og opplevelser.
og på veien har den også blitt min arbeidsplass.
DET  er nesten så jeg må klype meg i armen.
Tenk å få leve av noe man synes er så gøy?
Så mange spennende mennesker jeg har fått møte, blitt kjent med og lært enormt mye av.

Om jeg har blitt rik? VELDIG, på penger? så langt der ifra.
Men akkurat nok til smør på skiva og nye sokker når det trengs.
Men rik på relasjoner, erfaringer og ikke minst mennesker rundt meg.
Bloggen har gjort uendelig mye med og for meg.
Den har i praksis vært veien fra syk til frisk.
Jeg hadde vært psykisk syk i 6 år når jeg bestemte meg for å begynne å blogge.
Vi var midt i prosjekt “ha det gøy”, målet var å finne meg selv igjen.
Le litt, kjenne glede og ikke minst kjenne at man har det temmelig godt.

Det er mye terapi i det å samle tanker, drømmer og ønsker til ord.
Det kan jeg igrunnen anbefale alle å gjøre.
Men det som har hjulpet meg aller mest, er dere.
Rett og slett dere.
Dere er min lykkepille, mitt leksikon og inspirasjonskilde.
Jeg gjemte meg godt i begynnelsen av bloggingen, da var det mest dorullugler og papptallerkenkunst som kom frem. Men etterhvert har vi delt mer og mer fra vårt.

Største steget var egentlig å få sin egen snap.
Der ble ting rått og ekte, ingen filter (ok, av og til da)
Og den virkelige dialogen med dere begynte.
Det er først det siste året jeg har innsett det virkelig, at det er dere som er min medisin.
Gjennom snap har jeg fått en helt annen dialog med dere,
det ble noe annet enn kommentarene på bloggen, det ble så mye mer
Dere applauderer når jeg skriker ut i frustrasjon over femte time med rugging på samme dag,
Dere heier når jeg skal trosse komforsoner,
dere deler tips, råd og erfaringer når jeg spør.
Og snappene dere sender meg,
folkens.
Dere får småbarnslivet til å bli uendelig vakkert.

Enhver småbarnsmamma burde hatt tilgang til min snap.
Flere av dere har jeg fått æren av å bli kjent med.
Noen av barna har jeg fulgt fra første spark i magen til første skritt på stuegulvet.
Jeg har sett flere trøtte mårramammatryner enn del fleste, jeg har sett søndagsturer i parken, grilling av pølser i peisen i hytta, påskeeggjakt, flere tusen bursdagsbarn, sta og egne to åringer som nekter å kle på seg til barnehagen. Jeg har sett sovende barn, og barn som ikke vil sove og mødre som så gjerne vil sove.
Å være småbarnsforeldre er alt på en gang. En berg og dalbane,
tivoliets heftigste tur som burde at en advarsel til de med hjerteproblemer og sterkt behov for egentid.
Man føler rett som det er for å trykke på stoppknappen, rope ned til mannen ved siden av spaken at han må stoppe, fordi du MÅ av. Men denne karusellen stopper ikke, den går og går helt til du synes det er gøy igjen. Du risikerer å bli svimmel, ør og kvalm. Men jammen er det mye fint å se underveis.
Selvfølgelig er jeg ør og svimmel og småkvalm innimellom jeg også. Men takket være dere ser jeg utsikten når vi er på toppen og hvor uendelig flott den er. Jeg kjenner det kiler i magen når vi sklir nedover i hurtig tempo så vi nesten blir vektløse og jeg kjenner spenningen i det vi sakte draes opp mot neste topp.

Dere har ikke bare vært min medisin,
Dere er også mine forbilder.
I disse dager foregår en nominasjon i min bransje.
Vixen awards.
En egen “oscar” utdeling for influencere om jeg kan kalle det det.
Jeg skal innrømme at denne prisen har vært uviktig og uvesentlig for meg i mange år.
Fakta er at jeg igrunnen har vært passe flau over å presentere meg som en blogger.
Det er jo ikke til å skyve under en stol at det er mye drama og overflød i min bransje,
men, når jeg snur meg og ser tilbake.
På hva bloggen har gjort med meg, hva dere betyr for meg og ikke minst hvor vanvittig mye innsats jeg legger i dette, begynner også tanken å hvile på at en slik pris, en slik klapp på skulderen hadde vært umektelig moro å få.
Jeg var så heldig å være en av de nominerte i fjor, blant Sophie Elise og Kristin Gjelsvik, Caroline Berg Eriksen og andre kjente.. lille meg…
For første gang var jeg invitert til å delta på feiringen, men gjett hvem som fødte noen dager før da 😉
Og nå er sirkuset igang igjen.
Og det er dere som lesere som bestemmer.
Alle kan stemme på en hver i hver kategori,
Du kan nominere akkurat den bloggen du ønsker i Vixen awards, og jeg vil oppmuntre deg til å gjøre det.
Og ønsker du å nominere meg, ja da blir jeg uendelig takknemlig for det.
 
OG DU…
Takk for at du leser <3
 
Del gjerne din hverdag med meg på snapchat: Idebankmamma