Som jeg skrev her om dagen, så har ikke svangerskapet klart å overbevise meg denne gangen.
Det har rett og slett ikke gått opp for meg, at den vanvittig rå kroppen min lager enda en liten soldat.
Etter de første ukene var passert forsvant også de mest plagsomme symptomene og det ble såpass greit at jeg
til tider rett og slett glemmer at jeg er gravid (skulle til å skrive var 😅)
Men kula vokser, i rekordfart, og minner meg støtt og stadig på at her skjer det ting missy, det er bare å gjøre seg klar.

Men med seks små, blogg og andre kanaler pluss en butikk i full fres har man også andre ting å legge tankene på.
Så kula blir støtt og stadig skjøvet vekk, iallfall fra tankene.
Men, jeg merket jo at nervene kom på plass, da plutselig fikk opp en prikk i kalenderen, og skjønte det ikke lengre var måneder eller uker til
den ordinære ultralyden, men dager.
Og her i huset skal jeg love deg dagene flyr fort.
VELDIG fort.
Jeg både gledet meg og gruer meg, en ekkel og tung frykt lå på skuldrene på at jeg hadde brukt opp mine sjanser.
Sju friske barn.. er det virkelig mulig?
Dagen før hadde vi fult program, så den gikk heldigvis unna på et blunk.. men når ettermiddagen kom
hadde vi en liten soldat som bare ble tettere og tettere og varmere og varmere.
Iløpet av noen timer hadde vi en ganske så syk liten lillebror, og jeg forstod at sjekken jeg gruet meg til skulle bli hakke tøffere å stå i.
Ingen hånd å holde i, det ble bare meg, helt alene, og kula.
Det ble noen tapre tårer, på et mørkt rom med en febervarm kar på brystet den kvelden.

Så kom den plutselig, dagen i dag.
Dagen jeg ikke hadde ventet på, men likevel litt.
Det er noe med lukten der oppe i 3. etasje.
Det knyter seg liksom litt ekstra i magen i det heisdøra går opp og skiltet “kun for fødende” møter meg.
herregud jeg skal føde igjen…
Jeg rister tanken av meg like fort som den popper opp.
Først dette, alt annet senere.
Jeg får noen minutter på venterommet.
Rundt meg sitter par, noen holder hender, andre sitter med hver sin mobiltelefon og scroller seg gjennom diverse feeder.
jeg har bestemt meg for å la telefonen ligge i lomma, prøve bare være tilstede.
Det er vanskelig å finne et sted det naturlig å hvile blikket, heldigvis slipper jeg å lete så lenge.
Niiiina?
Et pittelita jordmor står i døråpningen og smiler godt.
Jeg spretter opp.
Vi tusler sammen nedover gangen.
Hun gransker meg.
Så rart, sier hun.
Jeg var sikker på at jeg hadde sett deg før, men det tror jeg neimen ikke.
Jeg ler smånervøst tilbake, ser ikke helt hvor hun vil.
Ja, det er ikke mange som besøker oss så ofte som deg sier hun og dulter borti meg.
Nei det er sant, sier jeg og smiler tilbake.
Rutinespørsmålene kommer på rams, tidligere fødsler, størrelse på barn, hvordan det er med meg nå, og tanker og forventninger rundt dette svangerskapet.
Jeg merker jeg blir mer og mer ordfattig ettersom spørsmålene dreier seg mer og mer om dette svangerskapet.
Nei, skal vi ta en titt, sier hun og slår armene mot benken.
Jeg sukker før jeg nikker og reiser meg opp, finner en grei plass og før jeg vet ordet av det er både gele og probe på magen.
Jeg rekker å trekke pusten godt før jeg helt tydelig ser en liten kropp komme frem på skjermen.
Hun løfter av ultralydproben og spør meg, vil du vite kjønn om jeg kan se det?
Ja takk sier jeg, og kjenner umiddelbart en ny følelse i kroppen.
Der, sånn helt plutselig går det opp for meg.
Babyen vi ser på, skal gjøre vårt kaos komplett.

Den lille kroppen, er inni min kropp, og skal etterhvert bli min baby på utsiden.
Jeg skal er så ufattelig heldig at jeg får oppleve å kjenne liv i håndflaten mot en kulerund mage, snuse inn lukten av en nyfødt sjel, amme, bysse, kose, lære å kjenne, et helt nytt menneske som jeg og den jeg elsker aller høyest har laget sammen.
Den herlige flokken på 6 soldater skal bli til 7, tro det eller ei, men det er rett og slett helt ubegripelig.
Frem til nå.
Nå ser jeg barnet ligge der, hel og fin, to bein, to armer, to føtter godt plantet i morkaken, turner og spreller.
Med et friskt hjerte og en alldeles nydelig oppstoppernese i profil.
Jeg, jeg som for 14 år siden på mange måter hadde ingen, er overhode i en familie på snart 9.
Jeg blir nesten nummen i fingrene og merker det suser i hodet.
Akkurat som om noen har gitt meg en sjokkbeskjed.
men ingen sjokkerende nyheter fra den snille lille jordmoren.
Kun godt nytt.
Alt ser fint ut.
Og der ligger jeg, 20 uker på vei og skjønner at jeg skal bli mamma.
Tårene triller, og triller og triller.
Går det bra med deg sier hun og legger en varm hånd på min.
Ja da, sier jeg, veldig.
Hun tar en bonusrunde over den vesle kroppen, fingre og tær, navlestreng og hjertekammer.
Alt ser så fint ut som det kan.
Og fy søren så uendelig takknemlig jeg er.

Og gjett om jeg gleder meg til å avsløre kjønn.
Det er helt merkelig, å være den eneste som vet.
litt moro og litt rart.
Jeg har snakket med flotte Heidi, bak Heidis Cakery, og i morgen blir det trolig en skikkelig overraskelse på hele gjengen.

Annonsørinnhold

Januarsalget: Stor oversikt over de beste kjøpene