Når nettene blir lange…

I skrivende stund, er det ca 50 dager igjen.
Kula foran på magen er stor og rett som det er større enn jeg tror.

Det å sovne er et prosjekt i seg selv, iallefall når du er en vaskeekte magesover.

Jeg har tidligere skrevet et innlegg med åtte gode tips til bedre søvn med stor mage, men slik det er i dag fungerer INGEN av de særlig godt på meg denne gangen.

Jeg sovner jo tilslutt.
Etter å ha dandert meg med bbhugmeputen, dyna og puten(e) på et spesielt vis.


Jeg hører på et lydspor som varer i 10 minutter fra engodfødsel.no Den får meg til å koble av og roe ned.

Men, så går det noen timer også våkner jeg.
Lys våken, midt på svarteste natten.

I magen er det som regel fest, jeg merker at hun begynner å bli både stor og sterk for der tar jeg meg selv i å ligge å smågynge i senga pga hun tar sats i madrassen.

Kroppen føles nærmest uthvilt, men ikke hode.
Jeg liker jo å sove. Er kanskje ikke av de mest kravstore, men sju timer søvn det liker jeg å unne meg.

Men kroppen nærmest pumper der den ligger, proppet av adrenalin og spenning.

Jeg vet, det er alt for tidlig å tenke at nå er det kanskje fødsel på gang, men fortell det til kroppen min og da!

Jeg tusler som regel opp en tur, tar en svingom innom toalettet, må alltids tisse en skvett.
Gjesper overdrevent for å fortelle kroppen at det er natta.

Det er overhode ingen grunn til å være våken nå.

Det er jo en form for øving, til tider som kommer, jeg er klar over det.
Men det er kanskje ikke nødvendig å øve sååå lenge?

Mannen pleier å sove som en stein gjennom natten, men her om dagen.. (ja da mener jeg natten selvfølgelig) bestemte ettåringen seg for å ha en ørlitten sengeballett  også, som gjorde innsovning og begynnelsen av natten hans urolig.

Er du våken nå ??

Han momler det mellom slagene, da han merker at øyene min er lys våkne.Han har en unik evne til å sovne i mellom slagene, og selv om gråtetoktene til minstemann kun var med få minutters mellomrom måtte jeg dulte borti han for å fortelle at noen gråt.

Det aller enkleste hadde nok vært å gå selv, og for all del, noen turer gjorde jeg det også.
Men med et bekken som knirker værre enn en kirkedør lot jeg han ta de fleste turene.

Våken enda??

Jepp, jeg får jo ikke sove sier jeg..

Først da skjønner han hva jeg snakker om.

Morningen etterpå var slik den pleier, jeg preget av oppstykket søvn med bomullshjerne og svingende humør.
Denne gangen i selskap med mann, kan tro vi var et radarpar… dette blir gøy fremover.

Det er fortsatt en del uker igjen til fødselen kan være rett rundt hjørnet..

Så kjære kropp, hormoner og livmor, hør min bønn.

La meg få sove pittelitt til da…

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg