Jeg er usikker på om hjernen min har nok overskudd til å fullføre dagens innlegg.
For jeg har så innmarri mye jeg vil ha sagt om dette..

Jeg er rett og slett tvers igjennom sliten og litt skuffet om jeg skal være helt ærlig.
Og midt inni alt er jeg jammen meg litt stolt og takknemlig også.

En god herlig miks av alt med andre ord.

Men dagens lille tema på snapchat engasjerte, (følg meg gjerne: idebankmamma)
og nok en gang fikk jeg bekreftet at jeg ikke er alene.

Men saken er, at når jeg snakker høyt om tema for i dag, blir jeg møtt med rynkede neser og store spørsmålstegn.

Jeg snakker om fødselsangst.

4 ganger har jeg født, tre ganger i følge med fødselsangst og nok en gang har den klart å kravle under huden min.

Det er ikke slik at jeg er preget av den hele tiden, eller jeg skal være ærlig. En av mine første tanker når jeg har stått med positiv test i hånden er nettopp, shit jeg skal føde! Men så får jeg ristet den av meg og fokuset på alt det spennende som skjer innvendig, magen som vokser og spre det glade budskap får en større plass.

Men etterhvert som magen vokser, vokser også angsten.
Og når jeg tusler inn i tredje trimester har den fått et godt grep, og etterhvert som ukene gjør den det både vanskelig å puste og sove. Noen ganger så heftig at det er vanskelig å spise også.

Den kan til tider være altoppslukende, og gjøre at jeg mister meg selv.

Det er i grunn ikke enkelt å snakke om, det å være redd.
Ofte kan det være vanskelig å forstå også, at noen er redd.
Iallfall om du ikke er redd det selv.
Det vi kan være enig i, er at det er overhode ikke behagelig å være redd.
Uansett hva du måtte være redd for.

At jeg, som femtegangs fødende har fødselsangst er for mange vanskelig å forstå.

Men dette har du jo gjort mange ganger før?

Det gikk jo bra alle gangene?

Du vet jo at det gjør vondt, men at premien er bedre?

Alle mener de at de vet bedre, de vet at jeg ikke har en grunn til å være redd og frykter ikke fortelle det til meg. Alle rynker de nesa, håner frykten min litt mens de bagatelliserer det som spiser opp meg.

Jeg hadde samtale med jordmor i dag, om nettopp fødselen, jeg måtte gå to runder på do før jeg klarte å gå inn, kroppen krøller seg, magen vrenger seg og pulsen stiger.

Jeg blir fysisk kvalm av å tenke på at vi er der allerede, det er på tide at jeg må forberede meg.

På veien til sykehuset fikk jeg mange heiarop fra dere, jeg begynte å gråte av de fleste.
Mange fortale meg at de også slet, og flere fortalte meg at jeg hadde lov til å være redd uansett hvor mange ganger jeg hadde gjort dette. Flere mente til og med at jeg hadde større grunn enn noen siden jeg hadde gjort dette så mange ganger før.

Så trår jeg inn, så forberedt som jeg kunne bli, hun så og si ikke forberedt i det hele tatt. Hun var sikker på at vi skulle ha en vanlig kontroll. Jeg skjønte det etterhvert og måtte kvinne meg til å forklare den egentlig grunnen til at jeg var der, en meget stor del av meg hadde mest lyst til å go with the flo, bare la henne gjøre sitt og tusle ut igjen.

Men jeg vet, denne ungen må ut, uansett hvor lite jeg ønsker det hverken den ene eller den andre veien.

Jeg er henvist hit pga fødselsangsten sier jeg forsiktig.

hm? sier hun og gløtter ned i papirene mine før hun igjen ser opp på meg.

Fødselsangst? Sier hun med utvasket nordnorsk dialekt.

Jah, sier jeg og snurper munnen mens jeg ser i taket.

Ka du e redd for?
Du som femtegangs vet jo godt at en fødsel gjør vondt?

Med to ørsmå setninger gjør hun det hele mye vanskeligere enn det i utgangspunktet var.
Med to setninger forteller hun meg at jeg er tåpelig og ikke har noe å være redd for.

Hun forteller meg at jeg er på villspor, at jeg må skjerpe meg og ta meg sammen.

Hun misforstår. De fleste gjør det.
Tror jeg er redd for smertene, de tror jeg er redd for å ha vondt.

De tar feil.
Smertene er jeg ikke redd for. De har jeg taklet hver eneste gang.

Det er det ukontrollerte jeg er redd for.
Det å ha null kontroll.
Både over hvor og når det hele starter, hvordan det hele blir og om det vil gå bra.

Som en bonus er jeg redd tiden, at den ikke skal strekke til og at vi ikke skal rekke frem.
Vi har lengre vei til sykehuset og fødslene mine har gått raskere og raskere.

Men igjen, ingen vet hvordan akkurat denne fødselen blir.

Og det er nettopp der min angst bunner.

Og mitt problem, ingen kan i grunnen gi meg en løsning som gir kontroll heller.

Samtalen blir slik jeg fryktet, lite forståelse, irriterende pekefingre og noen bedrevitende råd.
Det blir som det blir, sånn er det for alle.

Tårene renner litt innimellom, mens jeg prøver å lytte. Prøver å være enig, prøver å se det samme som hun ser på den samme enkle måten. Det blir som det blir.

Jeg klarer ikke, jeg går ut derifra fortsatt like redd.

Kanskje reddere, i allefall mer skamfull.

Men så ser jeg på snap igjen, og det er her min dose med takknemlighet kommer inn.
En gjeng med praktfulle damer som heier, roper og sender meg gode ord.

Som skryter av meg, som forteller meg at det er greit å være redd og at de er sikre på at jeg klarer det denne gangen også.

Jeg vet jo det, at jeg klarer. For jeg er jo klekkelig klar over at jeg ikke har noe valg.
Jeg må gjennomføre dette, ut MÅ hun.

Jeg har enda ikke hørt om noen som blir igjen der inne, uansett hvor redd mammaen er.

Jeg vil ikke la angsten vinne, den får ikke ta fullstendig kontroll slik den gjorde sist.
Jeg skal gjøre det jeg kan for å prøve å holde den i skinnet.

Jeg har begynt å forberede meg, forberede meg på å takle det ukontrolerte.

Jeg har lenge ment at det er umulig, men allerede merker jeg en ørliten forskjell.
Ikke nok, men nok til at jeg velger å ha trua og ikke minst fortsette.

Mange har spurt meg, om jeg kan dele hva jeg gjør for å takle angsten.
Jeg må innrømme jeg først tenkte at jeg ikke har noe å dele, for jeg kan ikke si at det føles ut som om jeg takler den. Men så innså jeg jo, at jeg bruker verktøy, bevist eller ubevist for å rydde den vekk av og til.

Noen ganger får jeg ristet den vekk, andre ganger henger den fortsatt på men jeg klarer å bære den.

Så hva gjør jeg?

Jeg snakker om den, irriterende reaksjoner som forteller meg hvor tåpelig jeg er er jeg klar over at jeg vil møte. Reaksjonene gjør selvsagt vondt, men de er ikke overraskende, jeg har hørt de før.

Jeg lar meg ikke tenke så mye på fødsel.
Jeg må jo tenke litt på den, og den dukker opp i hodet mitt rett som det er. Men jeg har nærmest gitt meg selv tidsrom det er lov å tenke på fødsel. Klokkeslett iløpet av dagen. Dukker fødselstankene opp utenfor gitte tidsrom, jobber jeg hardt for å få de vekk.

Mentaltrening:
Jeg må innrømme, jeg er en skeptiker. Jeg får litt småspader av mennesker som snakker om hvor viktig det er å ha kontakt med sitt indre jeg og annet svada (som jeg ville sagt) Men så har jeg helt oppriktig måtte bitt i det sure eple. Jeg har jo googlet, fødselsangst. Og det står mye skrevet på nett, både fornuftig og ufornuftig. Og mange ønsker også å hjelpe.

Noe må jo hjelpe tenkte jeg, og bestemte meg for å gi noe en sjans, jeg bestemte meg for å gi mental trening en sjans. Jeg kan jo ikke forberede meg fysisk, men psykisk kan jeg det!

Hver kveld (jepp hver eneste kveld) lytter jeg til en lydfil fra engodfødsel.no og det er nettopp her jeg merker en viss effekt allerede. Ikke noe å rope høyt om foreløpig, men jeg har som sagt ikke gjort dette over lengre tid, enda. Om progresjonen fortsetter, kan jeg skrive litt mer om det senere.

 

Mitt beste råd er altså å gjøre det vanskeligste. nemlig å snakke om det.
For det første kan du ende opp med å få høre noen gode erfaringer, for det andre kan det være lettere å takle selv. Dette kommer ikke til å bli lett, det vet jeg, MEN det kommer til å gå bra.
Det må det.