Det finnes enkelte kjøreregler som ekspertene deler med seg, noen “enkle” råd og kjøreregler som skal gjøre foreldrehverdagen enklere.

I dag feilet jeg soleklart på en av “topp 3 reglene” om noen ting kan kalles det.

Et nei er alltid et nei.

La meg oppsummere det hele, et nei er ikke alltid et nei.
Ikke i dag, i dag var et nei soleklart et ja.

Rådet kommer jo ikke ubegrunnet.
Det gjelder å være tydelig i sin rolle, ikke lære barnet at det kan gråte, krangle, diskutere, smiske seg til et annet svar enn spørsmålet har gitt.

Man skal som forelder være standhaftig og lite forvirrende i kommunikasjonen ovenfor barnet.
Påstander jeg igrunnen er veldig enig i.

Men finnes det menneske som til en hver tid er det?

Jeg feilet i dag, et nei ble først til et unnskyld og etterhvert til et ja, ikke bare et ja, men et ja selvfølgelig.

La meg forklare.

Jeg skjønte at noe var i ferd med å skje, han hadde gått på badet, vært der en stund, alt for lenge.

Eldstemann, han har en fantasi som løper løpsk, og har en egen egenskap når det gjelder det å glemme beskjeder og regler han har fått som han skal forholde seg til.

Jeg tok turen bort, og døren var løst.
Jeg tar meg ikke tid til å tenke en gang, jeg dirker opp låsen og river opp døren.

Nei nei nei nei nei nei nei
hører jeg en lys guttestemme si med panikk og frykt.

Jeg ser han ikke, men hører han står rundt hjørnet ved vasken og vannet renner.

Jeg stamper inn, og det er vel her min kontroll og standhaftighet forsvinner.
Rundt hjørnet ser jeg en gutt med søkkvått hår FULT av håndsåpe.

Jeg rekker ikke tenke, jeg handler, umiddelbart.

Dette har vi jo snakket om, sier jeg og slår ut med hendene.

men men men men men.

Nei, sier jeg.
Du gjør det hele enkelt for meg.

Du blir hjemme.

HVA!?

Jepp, du blir hjemme, ingen kino på deg.

Jeg stamper ut av badet, hormonell, utslitt og luta lei.
Hvorfor kan han aldri, aldri høre på bedskjedene han får tenker jeg i det jeg stamper på kjøkkenet og gjør husarbeid i sinne.

Han følger etter, tårene spruter, hjerte er sønderknust.

jeg svarer ikke, vasker kokeplaten demonstrativt og unødvendig mye.

Han prøver ny taktikk…, være sint,

han prøver alt, true, gråte, fortelle meg hvor urettferdig verden er.

Jeg svarer ikke, bare vasker.

Så tar han neste taktikk, han trekker seg unna.
Stillheten fyller rommet og jeg får rom til å tenke.

Overreagerte jeg? Er dette grunn nok til å nekte gutten kino?
Var det hormonene som trampet over meg?

Jeg bestemmer meg for å ta en prat.

Legger fra meg vaskefilla og tusler til sofaen stille og forsiktig.

Han gir meg verdens tristeste øyne,
Jeg ville bare gjøre meg fin.

Sier han.

Jeg hører ikke på hva han sier, jeg har lagt en plan i hode hva jeg skal si for å klare å holde meg til ord som skulle være hugd i stein.

Hvorfor kan ikke du bare høre på regler som jeg og pappa gir deg?
Hvorfor kan ikke du respektere beskjedene vi gir?

Han gjentar.

Jeg skulle bare gjøre meg fin.

Fin?
Nå hører jeg.

Ja, sånn som Marcus og Martinus er på håret.
Så kanskje hun synes jeg så kul ut.

Hjerte mitt brister.

Herregud, gutten er forelsket.

Fuck (ja FUCK) råd, eksperter og anbefalinger.
Gutten er forelsket.

Her får et nei, bli til et unnskyld og et unnskyld til et selvfølgelig skal du på kino gutten min.

Kom så går vi å fikser deg på håret!