­Ingen helt vet hvordan vi skal reagere når det plutselig ringer på døren mens vi spiser vår andre lunch i det nye huset.
Vi blir tittende å se på hverandre og nærmest vente på at en skulle ta initiativ.
Ja men, sier seks åringen.
Det ringte jo på!

jeg tar det jeg sier jeg og spretter opp , jeg må innrømme jeg er temmelig spent i det jeg tusler ned trappa.
I det døra åpnes møtes jeg med to tannløse smil og to rufsete lyse lugger.
De gløtter på hverandre mens de tvinner fingre og tråkker med bena.
Hei, sier en hyggelig stemme i bakgrunnen, og en mamma titter frem.
Det var to gutter som så det var litt unger her skjønner du, så da tenkte vi kanskje å høre om det var noen som ville være med å sykle, eller sparke fotball eller no.
Guttene med de lyse luggene nikker ivrig.
De hadde nok bitt seg merke.i en gutt som så ut til å være på samme alder med disse, fortsetter hun.
Kan det stemme du har en gutt i 1-2 klasse?
Jo da det stemmer, sier jeg.
Men før jeg trenger å forklare mer, står 7 åringen ved min side.
Han har av ren nysgjerrighet sneket seg ned, og der står han å gliser, med et blodig papir i ansiktet hilser han mens han fortsetter å tørke bort litt neseblod.
Har du hatt et uhell du a?
Neia, er bare broren min svarer han kjapt.
Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte.
Han knøvler papiret sammen, gjemmer det bak ryggen og sier et forsiktig hei til gutta som står å venter på han.
Dessverre kunne vi ikke leke, og etter en liten samtale i døråpningen tusler gutta hjem igjen og vi opp trappa.
Han ser opp mot meg, gliser lurt og fornøyd.
Her blir det fint å bo, mamma sier han og småløper videre opp trappa.
Ja det tror jeg jammen og sier jeg og sukker letta mens vi tar de siste trinnene.
Hvem var det? Hvem var det?
Han blir møtt av to nysgjerrige søstre på toppen.
Jeg lar han fortelle selv. Stolt og letta.>

En liten handling, kan bety så mye mer enn man tror.
Det at denne mamman ga disse to guttene et ekstra puff mot døra vår, var det beste noen kunne gjort oss akkurat denne helga.
Han var spent, han på sju.
Han er spent.
Vil han få noen å leke med? Noen å besøke etter skole og i helger?
Noen å henge med, spille ball med og bare være med?
Han blir ikke holdt utenfor her vi er nå.
Men han blir heller ikke prioritert.
Han har vent seg til å bli en god nummer to.
Det er få barn på skolen, 3 gutter i hans klasse.
Det er ikke bare jenter som får trøbbel når de skal være 3 i samme selskap, hele tiden.
Han har snart fullført 2 år på skole.
Aldri har han hatt med seg noen hjem.
Aldri.
Han har ønsket og prøvd.
Men når man ikke er nr 1 merkes det godt når man prøver å ta initiativ.
Så ble det bare slik at etter en stund ble han vant med det..
Det var bare slik.
Han synes ikke det var ok, men det å stadig få nei var værre.
Det er en solid gråsone, han blir så langt ifra holdt utenfor.
Blir heldigvis ikke mobbet, men han blir heller aldri prioritert.
Han er ingens bestevenn, ingens person.
Han er bare en del av mengden, for alle.
Og jeg tror, man trenger å være noens person for å føle seg viktig.
Han var spent, barske 7 åringen min, om det var noen her, som ville ringe på.
Som ville bli med hjem eller invitere han.
Også skjedde det, under andre lunch, det han hadde ventet på i 2 år.
Vil du være med å sparke ball.
Så kunne vi ikke den gangen, men neste gang står han nok klar med ballen under armen,
rufsete lyslugg og tannløs munn.
Klar for å leke med noen som spurte om han ville bli med.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå