Jeg skjønner godt dere er bekymret.
Bekymret?
Ja, som du kan se..
Hun legger en tykk bok foran oss på bordet,barn og utvikling ser jeg det står i fadet grå tekst ved siden av sidetallet.
Jeg blir for opptatt til å lese stikkord og påstander at ordene hun snakker bare fader ut.
Jeg har et barn som ikke følger normalen, det får jeg med meg.
Hun føler ikke normalen.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.
Normalen?
Ja for hva er egentlig normalt?
Vell, den boken på flere 100 sider hadde tydeligvis svaret på dette.
Det så iallefalls lik ut der hun satt med den bestemte pekefingeren og viste til en statistikk vår vesle frøken skulle passe inn i.
Normalen, er en pitteliten boks som vi  tilsynelatende stadig gjør mindre og mindre.
Forventningene og kravene til barna blir tydligere og tydligere, smalere og smalere.
Jeg merker til og med at mye har skjedd, eller rettere sagt eskalert siden første gang jeg ble mor for 12 år siden.
Målinger, analyseringer og tester blir utført tidligere og tidligere og oftere og oftere.
Språk, motorikk, høyde, vekt, forståelse, kunnskap.
Når skal  vi si oss fornøyd med hvor mye barna skal analyseres?
 
Glemmer vi under det hele at vi alle er forskjellige.

Det noe av det jeg jobber for hver eneste dag, hos mine barn.
Å gi de en forståelse for at vi alle er forskjellige.
Forskjellige både når det gjelder egenskaper og personlighet.
Og takk og lov for det.
Det er slik vi får et levende samfunn, et innholdsrikt liv.
Lærer noe nytt, erfarer noe annerledes.
Også de små..
Det gjør vondt, jeg skal være ærlig å si det.
Når noen påpeker at Oda ligger paddeflat på gulvet.
Jøss, er hun ikke året nå da?

Jo da, det er hun kan vi bekrefte, og må komme med en forklaring og ikke minst dukker det opp et behov for belyse hva hun faktisk kan.
Og jeg skal gledelig innrømme at jeg gjerne skulle sett at hun kunne finne ut av hvordan den oppreiste verden er.
Både for hennes og vår del.
Men slik er det altså ikke.

Men Oda har det godt, og hun gjør fremsteg.
I sitt tempo.
Hun er kanskje ikke den mest motoriske, men sosialt veldig langt fremme.
Ord, sanger, lyder og gestikulering.
Du kan tro vi er stolte.

men det hele drukner litt, i sjokkerte blikk og kritiske spørsmål på hvor hun burde være i det hun fyker frem som en rakett på gulvet.
Som en militær i gjørmeløypa åler hun seg frem, og kommer seg dit hun vil, på sin måte.
Det er klart vi er klare over at hun er treg, vi vet det godt.
Vi ser jo andre barn på hennes alder løpe rundt henne.
De kritiske spørsmålene sklir ofte over i dårlig selvfølelse som foreldre?
Øver vi nok?
Pusher vi henne nok?
Er hun nok på gulvet?
Hva gjør vi galt?
Jeg jo inderlig godt, når fornuften får overtak innimellom at det er særdeles lite vi som foreldre kan gjøre for å fremskynde en motorisk utvikling hos barnet.
Vi kan selvfølgelig inspirere og motivere, men resten må den vesle rakkeren gjøre selv.
Og hvor den velger å prioritere først, ja det er individuelt.
Jeg blir innimellom usikker, når jeg ser skeptiske og bekymret blikk.
Burde jeg selv vært bekymret?
For sannheten er, jeg er jo ikke det.
jeg finnes ikke bekymret for Oda.
Hun er aktiv, oppvakt, glad og fornøyd.
Spiser godt, observerer og lærer hver eneste dag.

Hun utvikler seg i sitt tempo.
Selv om hun er liten, er hun unik.
Hun har allerede etablert sine egenskaper, sine interesser.
Hun er ODA.
Så følger hun kanskje ikke den tykke boken på 100 sider med tabeller og oversikt over hva som er normalt.
Men hun følger sin egen bok, fra perm til perm.
Og det er kanskje den fineste boken jeg vet om.

Jeg elsker jobben min.
Selv om det å si rakrygget og stolt at jeg jobber med blogg sitter inne.
Jeg mener, det kan ikke diskuteres en gang. Blogger er et yrke satt i bås.
Og de fleste har gjort seg opp en mening om det du driver med før de i det hele tatt vet hvilken sjanger du jobber i.
Jeg er stolt av jobben jeg gjør her inne.
Hver eneste innlegg inneholder en del av meg.
Og en god dose innsats, kreativitet og hardt arbeid.

Jeg har blitt kjent med mange av mine lesere løpet av mine 4 år som blogger, sånn på ordentlig.
Fulgt dere i mammarollen, fra to blå streker til første bursdag.
Jeg elsker at jeg hver eneste dag blir kjent med nye mennesker,
får se en del av andres hverdag via sosiale kanaler og åpenhjertig kan dele både gode og tøffe øyeblikk med dere.
Jeg lever for å dele, det ekte og virkelige.
Inspirere og motivere.
Jeg elsker jobben min,
men er livredd ansvaret.
Hver eneste dag, gjennom alt jeg gjør og sier påvirker jeg der ute.
Lenge har ordet hatt en negativ kraft hos meg.
Jeg mener,
hvem liker å innrømme at de har blitt påvirket?
Sannheten derimot er jo noe helt annet, hver eneste dag blir vi påvirket i en eller annen grad, enten vi vil eller ikke.
Ikke bare av reklame, men også av andres meninger, holdninger, tips, råd og erfaringer.
Våre tanker, følelser og meninger forandrer seg og tilpasser seg utifra hva vi lærer, erfarer, ser og hører.
Enten det er noen som står oss nære, eller er mer fjerne.
Faktisk, så er det slik at i følge undersøkelser stoler 1/4 av mine lesere mere på meg enn sine beste venninner.
Hjelp!

Det er ikke lett, så ærlig skal jeg være.
Å være 100% seg selv i sosiale medier.
Særlig når du vet at flere av dine sider, meninger og valg er utradisjonell og mot normen.
Alt jeg sier, mener, deler kan påvirke deg, eller deg i en eller annen grad og det
synes jeg er fryktelig fryktelig skummelt.
I dag snakkes det om vår, altså bloggernes makt og påvirkning. Det er ingen tvil, den er så absolutt tilstede.
Spesielt når det kommer til kropp.
Unge jenter  som blir daglig påvirket av av bloggere i andre sjangere enn meg.
Den perfekte kroppen blir trykket opp i ansiktet dems hver eneste dag, uansett hvilken app de åpner.
Instagram, facebook, snapchat.
Vi bloggere er jo overalt, hele tiden.
Det diskuteres i vildens sky om hvem som har ansvaret.
Noen mener det er du som leser bloggen, som må bli flinkere til å skille mellom fantasi og virkelighet.
Andre mener det oss som bloggere, som bringer budskapet?
Det er, om du spør meg, ingen som har rett.
Jeg mener, der er vi som forbrukere som selv er ansvarlige for hva vi lar oss eksponere for.
Det er ingen av oss som skriver blogg som TVINGER deg inn, vi påvirker deg kanskje men det finnes ingen bindene avtale.
Du leser min blogg helt frivillig.
Samtidig er det mitt ansvar å sørge for at det jeg kommuniserer er klart og tydelig og noe jeg kan stå for.
Noe som er mine meninger, erfaringer og opplevelse.
For det er nettopp det jeg deler.
Jeg er ingen ekspert på noe som helst nivå, jeg er ingen fagperson.
Jeg er bare meg. En mamma som kjemper for å overleve småbarnskaoset, hver eneste dag.

Du skal aldri ta meg som en sikker kilde.
Å bli kalt en påvirker, eller influencer om du vil, slet jeg lenge med å ta rakrygget.
Jeg ville da ikke påvirke noen?
Men etter en stund, viste dere meg at å påvirke er også inspirere.
Inspirere til å våge å ta annerledes valg.
Inspirere til å stå for sine meninger.
Inspirere til å si ting, akkurat slik de er.
Påvirke andre til å være seg selv, akkurat slik jeg er.

Jeg velger å stole på mine lesere, at de er oppegående mennekser som ikke glemmer sine egne holdninger blant mine ord.
Det er klart jeg kan bidra til å endre eller påvirke, men da er det mitt ansvar å være varsom om hva jeg skriver om.
Jeg mener lite om mye, vaksiner, nattamming, skjermtid, kjøtt eller ikke kjøtt, rutiner.
Holder mine holdninger klokelig for meg selv innenfor tema jeg vet kan ha konsekvenser å påvirke.
Om du vaksinerer eller ei, samsover eller velger å la barnet vokse opp som vegetar (er det det det heter 🤣)
er opp til deg å ta stilling til, ikke meg.
Jeg kommer aldri med en fasit i tema uten fasit, men deler gledelig mine erfaringer dersom den kan være verdifull for noen.
Min påvirkningskraft er stor, sånn er det, enten jeg vil eller ikke.
Et ansvar jeg tar alvorlig.
Men ikke glem, at du har et ansvar du også.

Jeg hater slik tåkete blogginnlegg om spennende planer som ikke kan snakkes om og hemmelige møter som snart skal avsløres.
Om diffuse følelser og hvisking og tisking rundt hjørnet om ting man skulle ønske man kunne si men som man av avslørte grunner ikke kan si noe mer om.
Jeg HATER de..
De gir meg grå hår og irriterer vettet av meg.
Hvorfor lurer du kanskje på?
Fordi jeg er så usannsynlig nysgjerrig.
Ikke slik at jeg ønsker å vite sladder og fjas nysgjerrig, men fordi jeg liker å vite alt når jeg først får vite lite.
Du er kanskje en av de de også?
Siden du trykket deg inn hit og ønsker å vite hva jeg gruer meg til?
Jeg må skuffe deg.
For dette er nettopp en av de vanvittig irriterende og frustrerende innleggene.

Jeg lurer på om det er mitt første også, her jeg sitter å taster hemmelighetsfull..
Og hvorfor skriver jeg?
Fordi jeg holder på å boble over av følelser.
De siste nettene har jeg sovet dårlig.
Våknet flere ganger i visshet om at alt kan bli annerledes fra i morgen av.
Tiden vi har lagt bak oss har satt meg litt ut av spill, av flere årsaker.
Jeg er både kvalm, svimmel og full av adrenalin etter en berg og dalbane tur med uante svinger og bakketopper.
Moro, men skrekkblandet fryd.
fantastisk, men skummelt.
Nesten ikke til å tro…rett og slett..
Fra i morgen av, kan på en måte alt bli annerledes.
I morgen, kan alt snu.

Jeg gruer meg, og gleder meg… tror jeg.
Det å være redd og spent samtidig er en merkelig miks.
Man får en uro i kroppen som er vanskelig å temme.
Og det værste av alt er jeg så usannsynlig dårlig på å holde på hemmeligheter.
Jeg liker å dele, både det gode og vonde, men dette må vi vente med å fortelle.
Å holde tankene for seg selv er ikke lett, litt lettere når man kan dele følelsene.
Spent, nervøs, redd, glad, takknemlig og usannsynlig spent, nevnte jeg spent?
Jeg føler jeg må prestere i morgen, vise en side av meg selv jeg sjelden må dra frem.
En modig og standhaftig jente, som tåler å høre ting slik de er.
Men dette SKAL jeg da komme meg gjennom.
Det føles ut som jeg har ventet en liten evighet.
Gått gjennom scenarioet som en proff idrettutøver, sett for meg løypa, ulike utfall.
Hva jeg bør si og gjøre da og når..og tenk om, enn hvis..
Håpløst å planlegge, noe man  egentlig ikke vet utfallet på.
men da blir det hele litt enklere å takle, på en måte.
Jeg vet jo så inderlig godt, at den værste tiden er nå.
i morgen så er ventetiden over.

//annonse

Å herremin for noen dager vi har lagt bak oss.

Her hvor vi bor har vi hatt over en mnd nå med BARE fint vær. Rett og slett helt fantastisk.
Noen dager skal jeg innrømme at det har vært en smule varmt og vi har trukket inn, men herremin for en start på en fantastisk sommer.
Ja for det er jo nettopp det det er.
Bare starten.
Juni er knapt i gang, sommeren har enda 2,5 mnd igjen.
Forhåpentligvis MANGE herlige soldager foran oss.
Og om du har et snev av ammetåken som meg, så kommer sommeren alltid litt kastet på.
For all del, varme dager er deilig, men hvor i alle dager ble det av alt sommertøyet som passet så fint sist vi brukte det?
Jeg synes liksom man trenger litt ekstra med sommertøy også, vaskemaskinen går jo aldri så ofte som i sommermånedene.
Trenger du kanskje å fylle på sommergarderoben hos de små?
Da passer det vel perfekt med en rabattkode som gir deg 25% på alt hos knertenogkaroline.no som er propp full av herlige sommernyheter nå.
Bruker du Ninajuni25 får du 25% på ABSOLUTT alt.
 

 
Sparkebukser, sett med shorts og Tskjorter, badetøy, kjoler, t-skjorter, solhatter, masse masse sommertøy til de aller minste.

 
De har masse masse i butikken sin nå og med 25% kan man virkelig gjøre noen reale kupp.

 
Sjekk ut hele utvalget HER, og husk rabattkode: Ninajuni25
 
 
 
 
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

PMan kan kanskje ikke annet å forvente enn litt reaksjoner når man i en ellers helt normal samtale slipper bomben.
Ja, du har barn du og ja.
Ja du det har jeg, en liten flokk.
En flokk?
He he ja, fem små er vi så heldige å ha.
FEM??

Det er i grunnen litt moro og jeg koser meg med fallende haker og måpende blikk.
Mens jeg stolt og rakrygget står der og samler flokken rundt oss mens jeg smiler.
Ja det har blitt det gitt pleier jeg ofte å svare, for det er slik det er.
Det ble bare sånn..
Når de får tenkt seg om er reaksjonene forskjellige.
Når tallet har synket godt ned i magen og tankene samlet seg kommer de gjerne med en oppsummerende betraktning av det hele.
“ja da har dere det jammen travelt”
“jeg har mer enn nok med mine to”
“så moro med mange barn”
” det får en si, da har dere stått hardt på”
Men her om dagen, fikk jeg en uventet reaksjon, et oppfølgingsspørsmål på mitt stolte svar og rake rygg.
5 barn ja, hvorfor det?
Jeg blir tatt på sengen, det ender med at jeg fjaser det vekk med smålig latter og et, neish det ble no bare sånn da.
Jeg så godt at mottaker ikke var særlig imponert av svaret..
Ble bare sånn…
Jeg skjønner han godt jeg, hva er det for et svar.
Det var en mann som spurte, og han spurte oppriktig.
Ikke noe tull, han ønsket svar.
Om spørsmålet var kritisk eller nysgjerrig vet jeg ikke, men han fikk meg til tenke.
5 barn – hvorfor i all verden har vi valgt det?
Jeg skal være helt ærlig å si, at noen ganger har jeg tenkt tanken selv.
Når jeg står der midt i kaoset, prøver å samle sammen en middag, mens hun på ett er på armen, han på 2 står å henger i benet,
de på 6 og 7 krangler så busta fyker og hun på 11 sitter mutt i sofaen fordi mamma sa nei til en tur på kiosken i dag også.

Hvorfor i all verden fikk vi fem? Jeg rekker jo ikke over alt dette??
Men når jeg får samlet meg, blodsukkeret er på plass igjen og stormen har stilnet vet jeg jo så inderlig godt at den følelsen kommer over en hver mamma.
Uansett om man har 1, 3 eller 8
Man har alltid et snev av dårlig samvittighet av å ikke gjøre ting bra nok, lenge nok, eller ofte nok.
Det en del av å være mamma, en del av å være forelder.
Jeg har visst hele veien at jeg ønsket å bli mamma når tiden var rett, og for meg var det ganske tidlig.
Noen massive magesmerter og store blødninger hver menstruasjon var de første symptomene som gjorde at legen min ville
at jeg skulle få en ultralyd. Han oppdaget eggstokker som var dekket av cyster.
Hans anbefaling?
Ikke vent for lenge med å få barn, og bruker dere mer enn 6 mnd på å unnfange ringer du meg for en time.
Jeg var 19 år da  budskapet ble klasket på bordet.
Jeg var i et stabilt forhold med en fantastisk mann (han jeg er gift med nå) bodd sammen i over 2 år.
Jeg var voksen lenge før jeg burde, men det gikk fint… i grunnen.
Vi bestemte oss for å ikke vente.
Jeg var 21 første gang jeg ble mamma.

Det hele ble en tøff affære, jeg ble en syk mamma, hardt rammet av depresjon.
Ble litt bedre, ble gravid på nytt og ble verre.
Så kom han, lillebror 3,5 år etter førstefrøken.

Alle rundt oss fortalte at nå hadde vi jo alt vi trengte, en av hver, perfekt.
Ja så er det kanskje det da?
Jeg bestemte meg for å legge alle kluter til for å bli frisk.
God hjelp fra ulike parter, psykolog og Bup, fastlege og helsestasjon.
Alle samlet de seg rundt meg for å gjøre dagene våre bedre og hverdagen min friskere.
Det gikk riktig veien… så ble det plutselig tyngre.
De sa det var normalt.
En kneik man skulle over.
Men den kneiken sluttet jo aldri.
10 måneder etter fødsel og jeg ble plutselig værre og værre.
Årsaken ble plutselig klar.
Jeg var gravid igjen.

Verden raste litt ekstra denne gangen, ikke bare fordi jeg visste at jeg måtte gjennom enda en tøff psykisk prossess.
men aller mest fordi vi ikke gjorde slik alle sa.
Vi hadde jo alt vi trengte sa de. Hva skulle vi med dette barnet da?
Jeg hadde drømt om barn, men ingen storfamilie.
Min mann har to søsken, jeg har ingen hele, 4 halve 2 søsken hos mor, 2 hos far.
Jeg er prototypen på dritten i midten pleier jeg å si.
Hvordan i alle dager skulle vi klare oss som en familie utenfor normalen?
Det skulle vise seg at hun skulle bli den som skulle vise meg at dette var jeg bygd for.
Hun snudde alt, 3. frøken.

3 barn tvang meg til å ta meg i nakken, prioritere riktig, prioritere å bli frisk.
Jeg ble frisk,etter over 5 år i sykdommen. Det tok tid, det ble en reise.
Men jeg husker godt, første julen etter hun kom var første gang jeg hadde julestemning på lenge.

Jeg så klart, pustet frisk luft og kjente glede.
Glede og ikke minst stolthet. Jeg ble lettere til sinns og i kroppen.
Herregud jeg ble frisk!
Vår lille A3 familie ble raskt helt vanlig, det ble oss.
3 barn var helt innafor for oss.
Det er klart 2 tette ble en utfordring, sjongleringen ble vanskeligere.
Storebror forstod hverken du må vente litt eller snart er det din tur.
Men det gikk.

Men hvorfor 5?
Det enkleste svaret er at livet kan ikke planlegges.
På godt eller vondt.
Men det beste er å la veien vise deg og trå vært steg med omtanke og takknemlighet.
Vi hadde aldri noen planer om 5 barn, det var aldri drømmen min å ha en hel flokk.
Men det skulle vise seg at livet visste bedre.
Jeg er midt i drømmen min nå..
Om det har vært lett?
Så langt ifra.
Mye hard jobb, fra morning til kveld, hver eneste dag.
En ting er barna, klart de krever sitt. Huset også selvsagt.
Vi er et team, jeg og mannen min.

Fine, gode, omtenksomme, tålmodige, tøffe, standhaftige, trofaste mannen min.
Han har lomma full av egenskaper som gjør han perfekt til far i vår familie bygget på kaos og kjærlighet.
Uten han, hadde ikke jeg vært den jeg er i dag, men det er en annen historie.
Barna har gjort oss til et supert et team.
Samarbeid helt til fingertuppene.
Teamwork, hver dag. Som en dans.
Ingen av oss fører, men begge følger hverandre.
Tar i et tak der det trengt, avlaster når vi kan, gir rom der det er mulighet.
Vi valgte aldri å få fem barn, men fikk det.
For oss ble det en gave.

En gave med utfordringer og prøvelser.
Jeg har aldri trivdes mer i rollen,
jeg storkoser meg med flokken min som jeg står rakrygget i mens jeg desperat prøver å samle de.
Middagene er titt og ofte kaos,
Vi har dager hvor noen gråter og noen ler samtidig.
Vi har dager hvor alt føles uendelig og evigvarende.
Vi har dager som fyker avgårde og kvelden kommer snikende på før vi er klare for å avslutte.
Jeg har lommene fulle av øyeblikk jeg er uendelig takknemlig for.
leverposteiklemmer, søskenkjærlighet og nærhet.

Det tøffeste?
Det har i grunnen ikke vært å takle ungeflokken, men det å være annerledes.
Å ha en familie som er utenfor boksen.
Å stå i egne valg som andre ikke forstår.
Å glede seg over at et barn som få andre forstår hvorfor vi velger å ønske velkommen.
Det har vært grusomt.
Se kontrasten over lykken og begeistringen fra noen av de rundt oss på nr 1 og 2, versus nr 4 og 5.
Den kan nesten ikke sammenlignes, man skulle ikke tro det gjaldt samme begivenhet.
Vi var vant til stormende jubel, varme klemmer og ha mennesker som gledet seg med oss.
Det er godt å ha noen å glede seg med.
Det er klart at kontrasten blir stor, når samme budskap blir møtt med stillhet, kritiske spørsmål og en knapp gratulasjon.
Jeg husker jeg gruet meg til å dele budskapet med nummer fem.
Det som for oss var en glede, en herlig hemmelighet skulle slippes som en bombe til alle rundt oss.
Hva ville de si? Ville de klare å drepe gleden?
Et barn er like verdifullt, unikt og ønsket uansett hvor det kommer i rekken.
Det er lov å undre, det er lov å ha vanskeligheter med å forstå.
Men ikke glem å dele gleden.
Hvorfor vi har fem barn er kanskje vanskelig å svare på.
Svarene er mange, planlagt eller ei så ble det slik.
Om vi hadde tenkt å stoppe på 2?
ja, var i grunnen takknemlig for hun første også.
Det er jo ingen selvfølge å bli beriket med barn, det vet vi så alt for godt.
Fem barn er utenfor normalen, det merker vi nesten hver eneste dag.
Men for hver eneste dag blir dette også mer og mer riktig.
Om vi stopper på fem?
Det vet vi ikke.
Livet kan ikke planlegges…
Noen ganger blir det bare så uendelig mye bedre.

Mange har spurt oss hva det er med Dyreparken og hvorfor den er på vår toppliste.
For vår del er Dyreparken en klasse for seg selv og helt unik med  sin sammensetning av ulike attraksjoner.
Vi har besøkt Dyreparken 6 ganger totalt på sju år.
Og gleder oss like mye til neste gang.

Men hvorfor digger vi dyreparken?

1. Gooood plass
   Selv midt i høysesong er det stor og god plass i parken. Det er kun enkelte plasser man får maurtuefølelsen og man kan enkelt unngå det om man ønsker.
   Jeg er allergisk mot tette folkemengder og får hetta når man står i kø for å gå å stille seg i kø. I Dyreparken kan man bevege seg temmelig fritt over alt.
   
2. Opp og ned.
   Det er stadig nye områder å utforske, og med kuppert terreng får man følelsen av å være på en aldri så liten tokt.
   Høyt oppe på Kutoppen, ved Grashavet i sabeltannsverden og savannen ved dyrene.
   
3. Noe for alle.
   Du skal lete lenge etter en park med større variasjon. Ikke bare når det kommer til miljøer men også attraksjoner og dyr.
   Alt ifra rovdyr fra Afrika til Nordiske ulver. Dyr man kan få nærkontakt med, og dyr man vil holde seg på trygg avstand på.
   Man kan ta karusell som gir deg magesug, eller man kaste ball på kjegler for vinne en kilo sjokolade.
   Man kan oppleve selveste Sabeltann, Hakkebakkeskogen og besøke Kardemommeby og man kan kjøre jungelbob gjennom norske skoger.
   Og om man elsker vann og plask ja så har man jammen meg et gigantisk badeland vegg i vegg også.
   
4. Tilrettelagt for de minste.
   Et eget babyhus, gratis babymat i hele parken.
   utlån av gode vogner (stokke) bæreseler og traller.
   Gode stellemuligheter og flere steder hvor man kan sette seg ned gjør dette til en fin park selv for de aller minste også.
5. Plutselig midt i et skuespill.
   Dette er det fineste med hele parken.
   Iløpet av et besøk kan du oppleve å seile med selveste Kaptein Sabeltanns menn, du kan hjelpe røverene med å slukke brann og høre Klatremus synge vise til Mikkel Rev. Det er rett og slett magisk å oppleve  alle disse severdighetene. Og det er noe helt eget når du står midt i Kardemommeby med en fersk Kanelsnurr fra Bakern mens du oppdager Politimester Bastian kommer spaserende.
   
6. Det skjer noe over alt, alltid.
   Jeg husker første gang vi besøkte parken synes jeg dette var vanvittig irriterende, mating av løvene samtidig som Sabeltann og hans menn ankom kaia.
   Hvordan i alle dager skulle vi få sett alt. Men ved å gjøre dette sprer de folkemengdene og opplevelsen blir dermed bedre.
   Mitt tips, se over programmet, lag en plan og ikke nøy deg med en dag 😉
   
7. Beliggenhet.
   Pga beliggenheten til parken har man mange muligheter til overnatting dersom man trenger det.
   Vi har både ligget over på Dyreparken Hotell (som er vegg i vegg med parken) Abrahavn, som er i gå avstand og heeeelt magisk om man er en smule Sabeltannfan og vi har overnattet i leiligheter i Kristiansand by.
8. Stemningen.
   Det siste punktet klarer jeg ikke helt å beskrive. Men det er noe med parken som treffer meg hver eneste gang.
   Jeg tror det er følelsen av at alle barna i familien vår opplever noe som treffer de. Jeg får en liten dose magi med hakkebakkeskogentoget (jeg eeeelsker det) og vi får i det øyeblikket vi er der koblet oss vekk fra alt annet og bare fokusere på oss og parken og alt vi opplever der inne.
   

Så, som. du kanskje vet, fikk vi mulighet til å dele ut en drømmeweekend til en av våre følgere i samarbeid med Nestlé
Overnatting på dyreparken hotell og inngang i parken.
Og vi gratulere så mye til: Mari Jerstad
Send oss en mail med kontaktinfo .

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Sikring av barn i bil er både et viktig og et sårbart tema.
Et ansvarsområde vi foreldre har som kan få fatale konsekvenser.
Vi ønsker jo så inderlig å gjøre det riktig. Men korrekt sikring i bil kan virke både omfattende og forvirrende.
Venner og familie, mammapolitiet, aktører som selger bilsikring og TryggTrafikk har alle sitt å si. Erfaringer, mener og fakta.
Det er vanskelig å skulle skille rett og galt, når informasjonen hagler rundt deg.
Og det er skummelt å spørre, du vet aldri hvordan reaksjonene til den du spør er.
Jeg berømmer og beundrer de som brenner for å spre informasjon om bilsikring, det vil være en av våre hjertesaker i butikken vi åpner i juli/august også.
Samtidig er så uendelig viktig å både være ydmyk, forståelsesfull og forsiktig og både hva man sier og mener. Selv når det gjelder bilsikring må vi ikke glemme at vi alle er forskjellig. Ikke alle har fått god informasjon fra helsestasjonen feks, noen kan til og med ha blitt villedet. Og ser man noe som gjøres feil eller ikke godt nok må man selvsagt si ifra, men det på en høflig måte. Det ER et sårbart tema.
Vi må alle etterstrebe å følge anbefalinger, det er tross alt våre små det er snakk om.

Men så står du der kanskje da, rådvill og forvirret og skal kjøpe bilstol til mini.
La meg komme med noen gode, nøytrale råd til deg:

1. Vekt er viktig?
   Det eksisterer 3 ulike grupper bilstoler, for å prøve å gjøre det  mindre avansert er det kort fortalt til baby (opp til 13 kilo) neste er fra 9-18 noen opp til 25 kilo også har du siste bilstol som er beltestol hvor du bruker bilens egne interne seler, denne kan brukes fra 15 kilo og er siste stolen barnet bruker.Ikke bytt stol selv om neste vektklasse er passert.
   Barnet er som regel klar for stol nummer to når de sitter stødigere og holder hodet selv. Denne stolen er i bunn og grunn en tryggere stol da helling osv er annerledes og mer korrekt ved en eventuelt kollisjon.
   Og selv om beltestol er fra 15 kilo, er det sjeldent barnet er klar for denne type stol selv om vekten stemmer. Det er viktig å sette seg inn i hvilken øvre grense din bilstol har, de aller fleste babystolene har øvre grense på 13 kilo, bilstol nummer 2 derimot er variasjonene større.
   Både når det gjelder nedre og øvre.
2. Best i test?
   Som foreldre som prøver så godt man kan ønsker man det absolutt beste for junior, hva er vel tryggere enn best i test? Dessverre er dette en form for misvisende markedsføring som ikke tar hensyn til vårt viktigste råd. Test bilstolen i bilen din.Det er ulik helling på setene i biler, stor forskjell på plass og størrelse. Om du har tid og mulighet, ta med bilen til en lokal forhandler og få testet ulike stoler i bilen din, kanskje vil resultatet overraske deg?
   Om det er en test du skal se på, er det plus-test. Dette er markedets mest omfattende test og gir et godt signal på om stolen er trygg og god.
3. Bakovervendt lengst mulig.
   Sett deg som mål, når du kjøper seter til barna om å å gi de mulighet til å sitte bakovervendt så lenge som mulig. Den anbefalte grensen er fire år, men dette er en nedre anbefaling, ikke øvre. Bilsikring er kostbart, om du tar en nøye vurdering og har en intensjon om bakovervendt lengst mulig har du et godt utgangspunkt og sparer deg kanskje noen kroner.
4. Isofix eller belte?
   De aller fleste biler nyere enn 2010 har isofix i minst to av setene i bilen. To fester som bilstoler med isofix enkelt kan klikkes på. Har man eldre biler, eller et sete uten slikt feste, fester man med bilens seler. Men hva er egentlig tryggest?Så lenge stolene er korrekt montert er det pr i dag ingen forskning på hva som er tryggest. Det er derimot mindre sjans for feilmontering ved isofix da det er klare indikasjoner på de fleste stoler som viser når stolen er riktig montert.
   Utfordringen med isofix er at stolene ofte ikke holder ut hele anbefalte bakovervendtperiode da øvre vektgrense er lavere på disse.
5. Trygge kilder.
   Tenk deg godt om når du søker informasjon, Stol ikke på “best i test” før du vet hvilken test, ta imot gode råd med et åpent sinn. Det er både vanskelig å si ifra og ikke minst ta imot et budskap om ukorrekt sikring av bil. Sett pris på informasjonen du får og husk at det også er ekstremt vanskelig å si ifra. Men tenk om, enn hvis… hva om noe skjer rundt neste sving og hun som tok motet til seg ikke sa ifra?
   Bruk nøytrale kilder, Trygg trafikk har mye god informasjon, Bloggen bilstoler er også en god kilde med nøytrale kilder og noen meget dyktige og informative damer som jobber bak.

Og husk, at det er sjaføren som er pliktig til at alle i bilen sitter korrekt sikret.
Når du kjøper bilstol er vår oppfordring å IKKE få den montert, men en instruksjon hvordan.
Så du kan montere sete trygt og riktig selv.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

//annonse

Vi har delt snart 16 hele år sammen,
Nesten halve livet mitt, har jeg delt med deg.
Deg og våre små. Sammen i et salig kaos.
Vi har vært sammen, mye.
Kanskje kan jeg fylle 2 hender om jeg teller dager vi har vært fra hverandre.
Bor og jobber sammen.
Lever sammen.
Livet.
Vi trives i hverandres selskap, du og jeg.
Snakker godt sammen.
Samtalene triller fortsatt, vi snakker mye.
Om jobb, om barna, om dagene.
Men i småbarnskaoset, rutinene og sirkuset glemmer vi litt det viktigste.
Det å utforske hverandre.
Det er jo mye du ikke vet om meg, og heldigvis mye jeg ikke vet om deg.
Hva du tenker, hva du føler og mener om alt mellom himmel og jord
Hva har jeg opplevd, hva ønsker jeg skal skje?
Hva ønsker du?

Etter 16 år, har vi fortsatt mye å snakke om, i grunnen mer å snakke om nå enn når vi først møttes.
Vi har en lang sti bak oss å minnes, nye felles mennesker i livene våre som har preget det.
Men jeg må innrømme jeg synes det er vanskelig å finne de gode spørsmålene.
De som gir svar på alt jeg ikke visste jeg lurte på, men som vil gi meg mye å vite
Hva er den beste opplevelsen du har hatt med barna?
Hvem av våre venner trives du best med?
Hva er du mest takknemlig for i livet akkurat nå?
Når har du vært mest stolt av meg?
 
Å finne de gode spørsmålene er vanskelig uten litt hjelp.
FuelBox hjelper oss ikke bare finne de, men også gjøre samtalene enda mer spennende.

En liten boks med påfyll med gode spørsmål til den gode samtalen.
Et samtale verktøy som kan hjelpe oss å bli enda bedre kjent.
Jeg tror nesten det er det viktigste vi gjør, å dyrke nysgjerrigheten.
Med nysgjerrigheten følger mye annet godt.
FuelBox Par er en av 13 ulike bokser.
I en liten hendig eske gjemmer det seg 170 spørsmål i 10 ulike kategorier.
Spørsmålene er både spennende, lærerike, noen interessante, andre morsomme og noen vanskelige

FuelBox er ikke et spill, isåfall er vi begge vinnere 😉
Ingen regler eller spilletid. Man kan bruke det når som helst og hvor som helst.
Og nå som vi går inn i ferietiden er den perfekt.

Her vet vi jo godt alle mann at det kommer litt mer rom til å snakke sammen.
Hvorfor ikke gjøre samtalene ekstra spennende?
Vi er så heldige å få gi dere en god rabatt på alle FuelBoxene, som er utviklet av en norsk mamma som opplevde det samme som oss, at nysgjerrigheten druknet i nattevåk og bleieskift. Noen lapper i en konvolutt var starten på en god samtale med Berta og hennes mann, og starten på FuelBox som nå finnes i 1000vis av hjem.
Bruk rabattkode: småbarnsforeldre og du får 100 kr rabatt på hver eneste FuelBox til og med 15.juni
Kos dere med den gode samtalen, det skal vi.
Vi skal også teste FuelBox  Familie i sommer, kanskje jeg får på plass den gode samtale med eldstefrøken igjen og.
GLEDER meg.

Annonsørinnhold

Spar stort: Kjøkkenutstyret du kupper på tilbud nå

At tiden flyr er kanskje ikke så rart at jeg sier, med fem små og ymse prosjekter i gang har man nok å henge fingrene i.
Men at Juni er her allerede er litt julekvelden på kjerringa for min del.
Det har vært en måned vi har ventet litt på, for det er måneden “alt” skal skje.
Det er generelt en måned som bærer preg av siste innspurt for de fleste.
Siste innspurt mot et par uker med sommerferie.
For oss er på en måte sommerferien startskuddet vårt.
Det er fra da av alt blir annerledes.
Mai måned er lagt bak oss som en helt fantastisk måned på alle mulig måter.
En tur til det store utland hele gjengen, avsluttet i dyreparken.
Et fantastisk vær og vi gikk ifra full vinter til full sommer bare på noen uker.
Og varmen har vart..og vart og vart…
og vart..og vart…
og vart..
Kjære Juni, det skal skje mye gøy med deg.
Jeg gleder meg over at du er her og alt som skal skje.
Men kjære juni.. kan du ikke spare litt varme til Juli og?
For all del, vi storkoser oss når det er slik.
Med mange nok unnskyldninger til is hver dag.
Uendelig mange timer i bassenget.

Min supermann <3
 
Fregner på nesa, skrubbsår på knærne og solkysset hud.
Men når gradestokken kryper over 30 forsvinner både arbeidslyst, matlyst og motivasjon.
Og som småbarnsmor forsvinner også søvnen.
Det er ikke enkelt, å sove, for hverken liten eller stor når soverommet holder samme temp som en til vanlig god sommer….hele natten.
Og jeg har så uendelig mye å gjøre Juni.
Så chill litt!
Huset her skal pakkes ned, styles opp og selges til en familie som ønsker å overta idyllen vår.
Vårt herlige, fantastiske eventyr i den lille vakre bygda er over.

Vi skal ta med oss fem små, flytte inn i et nytt hus og gjøre det til et hjem.
Med våre ting, vår lyder, våre lukter og oss selv.
Vi skal ta imot en leietaker, som også skal fylle huset vårt.
blir spennende å se hvordan det blir å dele huset med noen andre.
Vi pakker sammen sjappa vår her også.
Vår koselige lille arbeidsplass i 2 år skal også flytte med oss.
Vi avslutter ikke eventyret, bare dette kapitelet.
En liten nettbutikk blir til en litt større nettbutikk og en fysisk butikk med åpne dører.
Herremin som vi gleder oss til å treffe dere.
I dag satte vi igang et heidudranes salg for å tømme, slik at flyttingen blir enklere.
men noe sier meg at vi får litt å pakke de neste dagene 😉
Du blir hektisk kjære Juni.
Sommeravslutninger, pakke, rydde, kaste, samle, selge, pakke, sende.
Men jeg tror vi skal ha mye gøy og!

//annonse

Jeg er gjennomvåt av svette og tårene bare renner.
Jeg setter meg opp og gisper etter luft, hjerte galopperer nesten ut av brystet på meg.
Jeg sliter med å orientere meg, usikker på både tid og sted.
Kvalmen er overveldende, en enorm klump i magen føles det ut som.
Går det bra? Mumles det ved siden av meg, jeg skvetter nesten til.
Herremin, han er her, like hel. Like nær, Like god, Like tilstede.
Jeg klipper tak i hånden han og nusser den en tre fire ganger.
Snufser og tørker tårer og nusser den litt til.
Hånda blir slapp, han sovner igjen.
Det sovehjerte skulle jeg gitt mye for…
Jeg blir liggende våken en stund til, pulsen er fortsatt høy i det hodet treffer puta og jeg drar dyna over igjen.
Jeg må bare se på han litt, høre på pusten hans, kjenne varmen hans.
Jeg begynner å gråte igjen..
For en grusom drøm.
Men heldigvis bare en drøm..

Vi gjør mange endringer i livet fremover, den største er at vi tar med oss fem barn og flytter til et nytt sted.
Nytt sted, nye mennenesker, ny skole, barnehage, og vi begynner på ny arbeidsplass.
Mye å glede seg til, mange forandringer.
I det daglige også.
Livet vi har nytt her på bygda har hatt ufattelig mange goder. Stillhet, ro, plass og ikke minst en fantastisk pris på huset vi bor i og nå skal selge.
En fantastisk mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet, og ikke minst en fantastisk mulighet for de som kan og ønsker å bo slik.
Vi fikk ikke kabalen til å gå opp, og var nødt til å gjøre endringer. Som det å flytte.
Konsekvensene er mange, blant annet mer gjeld.
Vesentlig mer gjeld.
Dette har gitt meg høye skuldre og urolig mage.
Hvordan vil egentlig hverdagen vår bli med disse faste utgiftene, vi som er så vant med de vi har nå.

Vi har heldigvis hatt god rådgivning hos SpareBank1. En tålmodig rådgiver som har regnet, puslet, fundert med oss
Og her har vi regnet oss frem til at selv med en renteøkning på fem prosent har vi rom til å puste.
Dette går fint.
Så lenge vi er to som styrer skuta, han kaptein og jeg styrmann. Han som sjåfør, jeg som kartleser.
Slik det er nå, da går det fint.
Men, jeg har erfart at man vet jo aldri hva som venter rundt neste sving.
Uansett hvor mye man planlegger og legger til rette.
Man vet aldri.
Denne drømmen jeg nå ristet av meg, vil jeg kanskje heller kalle mareritt.
Mannen jeg ligger å holder i hånda var borte.
I drømmen fikk jeg en telefon, en skjelven mannestemme fortalte meg at han hadde gjort alt han kunne.
At hans liv ikke stod til å redde, at ulykken var front mot front og livet ikke var til å redde.
Han døde momentant.
Det var en drøm, men selv nå når jeg sitter å skriver nå vokser klumpen i magen og tårene presser på.
Jeg blir halv, om jeg mister han.
Halve meg forsvinner da.

Man kan ikke kaste bort tiden på å bekymre seg for ting som ikke har skjedd,
men enn hvis.
Vi har valgt å tenke på hva som skjer, om det utenkelige skjer.
Det var en drøm som trigget valget vårt. Jeg må innrømme at vi ikke hadde tenkt tanken før.
ikke fordi vi tenkte vi ikke trengte, men fordi vi ikke turte å tenke..
Men uansett hva som skjer har jeg mine barn igjen å forsørge, et hus å betale.
Jeg har ikke sjans, uten han. Så enkelt og grusomt er det.
Derfor har vi valgt livsforsikring hos SpareBank 1, En forsikring som er viktigst for den som er igjen.
En forsikring som vil gjøre basalbehovene enklere å dekke mens man samler sammen bitene og prøver å bli hel.
En forsikring som gir en utbetaling basert på lånet vi har i dag, og hva den som sitter igjen skal klare å bemanne selv.
Forsikringen håper jeg selvsagt jeg aldri får bruk for.
At vi som 50-60 åringer kan avslutte forsikringen,
at vi som 80 åringer kan le av pengene vi kastet bort på forsikringen hver eneste måned.
 
Det klart jeg ikke vil få bruk for den, det er jo han og meg…
Han og meg, og alle våre små.
for alltid.

Men tenk om…
enn hvis…
 
Min oppfordring? Ta deg tid til å snakke med banken din om livsforsikring.