Jeg skjønner godt dere er bekymret.
Bekymret?
Ja, som du kan se..
Hun legger en tykk bok foran oss på bordet,barn og utvikling ser jeg det står i fadet grå tekst ved siden av sidetallet.
Jeg blir for opptatt til å lese stikkord og påstander at ordene hun snakker bare fader ut.
Jeg har et barn som ikke følger normalen, det får jeg med meg.
Hun føler ikke normalen.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte.
Normalen?
Ja for hva er egentlig normalt?
Vell, den boken på flere 100 sider hadde tydeligvis svaret på dette.
Det så iallefalls lik ut der hun satt med den bestemte pekefingeren og viste til en statistikk vår vesle frøken skulle passe inn i.
Normalen, er en pitteliten boks som vi  tilsynelatende stadig gjør mindre og mindre.
Forventningene og kravene til barna blir tydligere og tydligere, smalere og smalere.
Jeg merker til og med at mye har skjedd, eller rettere sagt eskalert siden første gang jeg ble mor for 12 år siden.
Målinger, analyseringer og tester blir utført tidligere og tidligere og oftere og oftere.
Språk, motorikk, høyde, vekt, forståelse, kunnskap.
Når skal  vi si oss fornøyd med hvor mye barna skal analyseres?
 
Glemmer vi under det hele at vi alle er forskjellige.

Det noe av det jeg jobber for hver eneste dag, hos mine barn.
Å gi de en forståelse for at vi alle er forskjellige.
Forskjellige både når det gjelder egenskaper og personlighet.
Og takk og lov for det.
Det er slik vi får et levende samfunn, et innholdsrikt liv.
Lærer noe nytt, erfarer noe annerledes.
Også de små..
Det gjør vondt, jeg skal være ærlig å si det.
Når noen påpeker at Oda ligger paddeflat på gulvet.
Jøss, er hun ikke året nå da?

Jo da, det er hun kan vi bekrefte, og må komme med en forklaring og ikke minst dukker det opp et behov for belyse hva hun faktisk kan.
Og jeg skal gledelig innrømme at jeg gjerne skulle sett at hun kunne finne ut av hvordan den oppreiste verden er.
Både for hennes og vår del.
Men slik er det altså ikke.

Men Oda har det godt, og hun gjør fremsteg.
I sitt tempo.
Hun er kanskje ikke den mest motoriske, men sosialt veldig langt fremme.
Ord, sanger, lyder og gestikulering.
Du kan tro vi er stolte.

men det hele drukner litt, i sjokkerte blikk og kritiske spørsmål på hvor hun burde være i det hun fyker frem som en rakett på gulvet.
Som en militær i gjørmeløypa åler hun seg frem, og kommer seg dit hun vil, på sin måte.
Det er klart vi er klare over at hun er treg, vi vet det godt.
Vi ser jo andre barn på hennes alder løpe rundt henne.
De kritiske spørsmålene sklir ofte over i dårlig selvfølelse som foreldre?
Øver vi nok?
Pusher vi henne nok?
Er hun nok på gulvet?
Hva gjør vi galt?
Jeg jo inderlig godt, når fornuften får overtak innimellom at det er særdeles lite vi som foreldre kan gjøre for å fremskynde en motorisk utvikling hos barnet.
Vi kan selvfølgelig inspirere og motivere, men resten må den vesle rakkeren gjøre selv.
Og hvor den velger å prioritere først, ja det er individuelt.
Jeg blir innimellom usikker, når jeg ser skeptiske og bekymret blikk.
Burde jeg selv vært bekymret?
For sannheten er, jeg er jo ikke det.
jeg finnes ikke bekymret for Oda.
Hun er aktiv, oppvakt, glad og fornøyd.
Spiser godt, observerer og lærer hver eneste dag.

Hun utvikler seg i sitt tempo.
Selv om hun er liten, er hun unik.
Hun har allerede etablert sine egenskaper, sine interesser.
Hun er ODA.
Så følger hun kanskje ikke den tykke boken på 100 sider med tabeller og oversikt over hva som er normalt.
Men hun følger sin egen bok, fra perm til perm.
Og det er kanskje den fineste boken jeg vet om.