//annonse

Jeg er gjennomvåt av svette og tårene bare renner.
Jeg setter meg opp og gisper etter luft, hjerte galopperer nesten ut av brystet på meg.
Jeg sliter med å orientere meg, usikker på både tid og sted.
Kvalmen er overveldende, en enorm klump i magen føles det ut som.
Går det bra? Mumles det ved siden av meg, jeg skvetter nesten til.
Herremin, han er her, like hel. Like nær, Like god, Like tilstede.
Jeg klipper tak i hånden han og nusser den en tre fire ganger.
Snufser og tørker tårer og nusser den litt til.
Hånda blir slapp, han sovner igjen.
Det sovehjerte skulle jeg gitt mye for…
Jeg blir liggende våken en stund til, pulsen er fortsatt høy i det hodet treffer puta og jeg drar dyna over igjen.
Jeg må bare se på han litt, høre på pusten hans, kjenne varmen hans.
Jeg begynner å gråte igjen..
For en grusom drøm.
Men heldigvis bare en drøm..

Vi gjør mange endringer i livet fremover, den største er at vi tar med oss fem barn og flytter til et nytt sted.
Nytt sted, nye mennenesker, ny skole, barnehage, og vi begynner på ny arbeidsplass.
Mye å glede seg til, mange forandringer.
I det daglige også.
Livet vi har nytt her på bygda har hatt ufattelig mange goder. Stillhet, ro, plass og ikke minst en fantastisk pris på huset vi bor i og nå skal selge.
En fantastisk mulighet til å komme seg inn på boligmarkedet, og ikke minst en fantastisk mulighet for de som kan og ønsker å bo slik.
Vi fikk ikke kabalen til å gå opp, og var nødt til å gjøre endringer. Som det å flytte.
Konsekvensene er mange, blant annet mer gjeld.
Vesentlig mer gjeld.
Dette har gitt meg høye skuldre og urolig mage.
Hvordan vil egentlig hverdagen vår bli med disse faste utgiftene, vi som er så vant med de vi har nå.

Vi har heldigvis hatt god rådgivning hos SpareBank1. En tålmodig rådgiver som har regnet, puslet, fundert med oss
Og her har vi regnet oss frem til at selv med en renteøkning på fem prosent har vi rom til å puste.
Dette går fint.
Så lenge vi er to som styrer skuta, han kaptein og jeg styrmann. Han som sjåfør, jeg som kartleser.
Slik det er nå, da går det fint.
Men, jeg har erfart at man vet jo aldri hva som venter rundt neste sving.
Uansett hvor mye man planlegger og legger til rette.
Man vet aldri.
Denne drømmen jeg nå ristet av meg, vil jeg kanskje heller kalle mareritt.
Mannen jeg ligger å holder i hånda var borte.
I drømmen fikk jeg en telefon, en skjelven mannestemme fortalte meg at han hadde gjort alt han kunne.
At hans liv ikke stod til å redde, at ulykken var front mot front og livet ikke var til å redde.
Han døde momentant.
Det var en drøm, men selv nå når jeg sitter å skriver nå vokser klumpen i magen og tårene presser på.
Jeg blir halv, om jeg mister han.
Halve meg forsvinner da.

Man kan ikke kaste bort tiden på å bekymre seg for ting som ikke har skjedd,
men enn hvis.
Vi har valgt å tenke på hva som skjer, om det utenkelige skjer.
Det var en drøm som trigget valget vårt. Jeg må innrømme at vi ikke hadde tenkt tanken før.
ikke fordi vi tenkte vi ikke trengte, men fordi vi ikke turte å tenke..
Men uansett hva som skjer har jeg mine barn igjen å forsørge, et hus å betale.
Jeg har ikke sjans, uten han. Så enkelt og grusomt er det.
Derfor har vi valgt livsforsikring hos SpareBank 1, En forsikring som er viktigst for den som er igjen.
En forsikring som vil gjøre basalbehovene enklere å dekke mens man samler sammen bitene og prøver å bli hel.
En forsikring som gir en utbetaling basert på lånet vi har i dag, og hva den som sitter igjen skal klare å bemanne selv.
Forsikringen håper jeg selvsagt jeg aldri får bruk for.
At vi som 50-60 åringer kan avslutte forsikringen,
at vi som 80 åringer kan le av pengene vi kastet bort på forsikringen hver eneste måned.
 
Det klart jeg ikke vil få bruk for den, det er jo han og meg…
Han og meg, og alle våre små.
for alltid.

Men tenk om…
enn hvis…
 
Min oppfordring? Ta deg tid til å snakke med banken din om livsforsikring.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse