PMan kan kanskje ikke annet å forvente enn litt reaksjoner når man i en ellers helt normal samtale slipper bomben.
Ja, du har barn du og ja.
Ja du det har jeg, en liten flokk.
En flokk?
He he ja, fem små er vi så heldige å ha.
FEM??

Det er i grunnen litt moro og jeg koser meg med fallende haker og måpende blikk.
Mens jeg stolt og rakrygget står der og samler flokken rundt oss mens jeg smiler.
Ja det har blitt det gitt pleier jeg ofte å svare, for det er slik det er.
Det ble bare sånn..
Når de får tenkt seg om er reaksjonene forskjellige.
Når tallet har synket godt ned i magen og tankene samlet seg kommer de gjerne med en oppsummerende betraktning av det hele.
“ja da har dere det jammen travelt”
“jeg har mer enn nok med mine to”
“så moro med mange barn”
” det får en si, da har dere stått hardt på”
Men her om dagen, fikk jeg en uventet reaksjon, et oppfølgingsspørsmål på mitt stolte svar og rake rygg.
5 barn ja, hvorfor det?
Jeg blir tatt på sengen, det ender med at jeg fjaser det vekk med smålig latter og et, neish det ble no bare sånn da.
Jeg så godt at mottaker ikke var særlig imponert av svaret..
Ble bare sånn…
Jeg skjønner han godt jeg, hva er det for et svar.
Det var en mann som spurte, og han spurte oppriktig.
Ikke noe tull, han ønsket svar.
Om spørsmålet var kritisk eller nysgjerrig vet jeg ikke, men han fikk meg til tenke.
5 barn – hvorfor i all verden har vi valgt det?
Jeg skal være helt ærlig å si, at noen ganger har jeg tenkt tanken selv.
Når jeg står der midt i kaoset, prøver å samle sammen en middag, mens hun på ett er på armen, han på 2 står å henger i benet,
de på 6 og 7 krangler så busta fyker og hun på 11 sitter mutt i sofaen fordi mamma sa nei til en tur på kiosken i dag også.

Hvorfor i all verden fikk vi fem? Jeg rekker jo ikke over alt dette??
Men når jeg får samlet meg, blodsukkeret er på plass igjen og stormen har stilnet vet jeg jo så inderlig godt at den følelsen kommer over en hver mamma.
Uansett om man har 1, 3 eller 8
Man har alltid et snev av dårlig samvittighet av å ikke gjøre ting bra nok, lenge nok, eller ofte nok.
Det en del av å være mamma, en del av å være forelder.
Jeg har visst hele veien at jeg ønsket å bli mamma når tiden var rett, og for meg var det ganske tidlig.
Noen massive magesmerter og store blødninger hver menstruasjon var de første symptomene som gjorde at legen min ville
at jeg skulle få en ultralyd. Han oppdaget eggstokker som var dekket av cyster.
Hans anbefaling?
Ikke vent for lenge med å få barn, og bruker dere mer enn 6 mnd på å unnfange ringer du meg for en time.
Jeg var 19 år da  budskapet ble klasket på bordet.
Jeg var i et stabilt forhold med en fantastisk mann (han jeg er gift med nå) bodd sammen i over 2 år.
Jeg var voksen lenge før jeg burde, men det gikk fint… i grunnen.
Vi bestemte oss for å ikke vente.
Jeg var 21 første gang jeg ble mamma.

Det hele ble en tøff affære, jeg ble en syk mamma, hardt rammet av depresjon.
Ble litt bedre, ble gravid på nytt og ble verre.
Så kom han, lillebror 3,5 år etter førstefrøken.

Alle rundt oss fortalte at nå hadde vi jo alt vi trengte, en av hver, perfekt.
Ja så er det kanskje det da?
Jeg bestemte meg for å legge alle kluter til for å bli frisk.
God hjelp fra ulike parter, psykolog og Bup, fastlege og helsestasjon.
Alle samlet de seg rundt meg for å gjøre dagene våre bedre og hverdagen min friskere.
Det gikk riktig veien… så ble det plutselig tyngre.
De sa det var normalt.
En kneik man skulle over.
Men den kneiken sluttet jo aldri.
10 måneder etter fødsel og jeg ble plutselig værre og værre.
Årsaken ble plutselig klar.
Jeg var gravid igjen.

Verden raste litt ekstra denne gangen, ikke bare fordi jeg visste at jeg måtte gjennom enda en tøff psykisk prossess.
men aller mest fordi vi ikke gjorde slik alle sa.
Vi hadde jo alt vi trengte sa de. Hva skulle vi med dette barnet da?
Jeg hadde drømt om barn, men ingen storfamilie.
Min mann har to søsken, jeg har ingen hele, 4 halve 2 søsken hos mor, 2 hos far.
Jeg er prototypen på dritten i midten pleier jeg å si.
Hvordan i alle dager skulle vi klare oss som en familie utenfor normalen?
Det skulle vise seg at hun skulle bli den som skulle vise meg at dette var jeg bygd for.
Hun snudde alt, 3. frøken.

3 barn tvang meg til å ta meg i nakken, prioritere riktig, prioritere å bli frisk.
Jeg ble frisk,etter over 5 år i sykdommen. Det tok tid, det ble en reise.
Men jeg husker godt, første julen etter hun kom var første gang jeg hadde julestemning på lenge.

Jeg så klart, pustet frisk luft og kjente glede.
Glede og ikke minst stolthet. Jeg ble lettere til sinns og i kroppen.
Herregud jeg ble frisk!
Vår lille A3 familie ble raskt helt vanlig, det ble oss.
3 barn var helt innafor for oss.
Det er klart 2 tette ble en utfordring, sjongleringen ble vanskeligere.
Storebror forstod hverken du må vente litt eller snart er det din tur.
Men det gikk.

Men hvorfor 5?
Det enkleste svaret er at livet kan ikke planlegges.
På godt eller vondt.
Men det beste er å la veien vise deg og trå vært steg med omtanke og takknemlighet.
Vi hadde aldri noen planer om 5 barn, det var aldri drømmen min å ha en hel flokk.
Men det skulle vise seg at livet visste bedre.
Jeg er midt i drømmen min nå..
Om det har vært lett?
Så langt ifra.
Mye hard jobb, fra morning til kveld, hver eneste dag.
En ting er barna, klart de krever sitt. Huset også selvsagt.
Vi er et team, jeg og mannen min.

Fine, gode, omtenksomme, tålmodige, tøffe, standhaftige, trofaste mannen min.
Han har lomma full av egenskaper som gjør han perfekt til far i vår familie bygget på kaos og kjærlighet.
Uten han, hadde ikke jeg vært den jeg er i dag, men det er en annen historie.
Barna har gjort oss til et supert et team.
Samarbeid helt til fingertuppene.
Teamwork, hver dag. Som en dans.
Ingen av oss fører, men begge følger hverandre.
Tar i et tak der det trengt, avlaster når vi kan, gir rom der det er mulighet.
Vi valgte aldri å få fem barn, men fikk det.
For oss ble det en gave.

En gave med utfordringer og prøvelser.
Jeg har aldri trivdes mer i rollen,
jeg storkoser meg med flokken min som jeg står rakrygget i mens jeg desperat prøver å samle de.
Middagene er titt og ofte kaos,
Vi har dager hvor noen gråter og noen ler samtidig.
Vi har dager hvor alt føles uendelig og evigvarende.
Vi har dager som fyker avgårde og kvelden kommer snikende på før vi er klare for å avslutte.
Jeg har lommene fulle av øyeblikk jeg er uendelig takknemlig for.
leverposteiklemmer, søskenkjærlighet og nærhet.

Det tøffeste?
Det har i grunnen ikke vært å takle ungeflokken, men det å være annerledes.
Å ha en familie som er utenfor boksen.
Å stå i egne valg som andre ikke forstår.
Å glede seg over at et barn som få andre forstår hvorfor vi velger å ønske velkommen.
Det har vært grusomt.
Se kontrasten over lykken og begeistringen fra noen av de rundt oss på nr 1 og 2, versus nr 4 og 5.
Den kan nesten ikke sammenlignes, man skulle ikke tro det gjaldt samme begivenhet.
Vi var vant til stormende jubel, varme klemmer og ha mennesker som gledet seg med oss.
Det er godt å ha noen å glede seg med.
Det er klart at kontrasten blir stor, når samme budskap blir møtt med stillhet, kritiske spørsmål og en knapp gratulasjon.
Jeg husker jeg gruet meg til å dele budskapet med nummer fem.
Det som for oss var en glede, en herlig hemmelighet skulle slippes som en bombe til alle rundt oss.
Hva ville de si? Ville de klare å drepe gleden?
Et barn er like verdifullt, unikt og ønsket uansett hvor det kommer i rekken.
Det er lov å undre, det er lov å ha vanskeligheter med å forstå.
Men ikke glem å dele gleden.
Hvorfor vi har fem barn er kanskje vanskelig å svare på.
Svarene er mange, planlagt eller ei så ble det slik.
Om vi hadde tenkt å stoppe på 2?
ja, var i grunnen takknemlig for hun første også.
Det er jo ingen selvfølge å bli beriket med barn, det vet vi så alt for godt.
Fem barn er utenfor normalen, det merker vi nesten hver eneste dag.
Men for hver eneste dag blir dette også mer og mer riktig.
Om vi stopper på fem?
Det vet vi ikke.
Livet kan ikke planlegges…
Noen ganger blir det bare så uendelig mye bedre.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå