I dag hadde jeg en liten utblåsning på Snapchat (følg meg gjerne: idebankmamma heter jeg der)
Hvor jeg har et ørlite hjertesukk over ukene vi har lagt bak oss med feriestria.
Du vet, den som kommer litt brått på hvert år.
Vi VET jo at den kommer, men så plutselig er siste innspurt før sommerferien her.
Det er mye å holde orden på når disse ukene kommer.

Avslutninger i skole, barnehage, fotballen og andre aktiviteter.
Alle arbeidsplasser har unødvendig mye deadlines og vi oppfører oss nærmest som enden er nær.
Man skulle tru hele Norge stenger når ferien setter i gang.
Skoleferien i år kommer virkelig kastet på, midt oppi flytting både privat og bedrift, klargjøring av boligsalg og ymse annet som vi kan snakke mer om senere kommer den altså som et lyn fra klar himmel for min del.
Jeg har hatt mer enn nok med å ha tungen rett i munnen for å huske tidspunkt og dato for de ulike happeningsene i de ukene som har vært.
Og ikke minst er lommeboken slentrete etter det hele, loddsalg, premier, kaker her og der, gave til ansatte osv osv.
Alt dette koster, ganske mye om man skal delta på alt.
Det var deilig å få en utblåsning og lufte litt frustrasjon.
Jeg er sliten og litt lei.

Det fine med det hele er jo at det blir ekstra godt med ferie, kanskje?
Flere av dere var enige, spesielt dere med barn både i barnehage og skole synes det kunne bli litt mye.
Mange av dere følte press til å delta på gaver, premier og oppmerksomheter til ansatte.
Flere av dere fortalte også at dere gledet dere til ferien men gruet dere til å gå inn i den sliten.
Min anbefaling er å ta noen rolige dager til å begynne med, ferien er lang for de fleste og dere har mange dager som dere kan fylle med mye moro.
 
Men så, tikket det plutselig inn en snap med klar tale.
“Slutt å syt, dette kan du jo for selv.
Når du velger å få så mange unger må du også tåle å tråkke deg gjennom avslutningene dems også.
Og ikke minst ha økonomi til å tåle å delta på alt som forventes.”
Under første øyekast tenker jeg at hun forsåvidt har rett, det er jeg og vi som har satt oss i denne situasjonen.
Men her igjen, er det ikke antall barna som gjør meg sliten, men alt som skal trykkes inn på to uker fordi ferien er nær.
Det er ikke barna som gjør lommeboken tynnere, men forventningene og presset som eksisterer rundt hver eneste avslutning.
Noen avslutninger bør absolutt være på sin plass, Det er både moro og hyggelig å samles for å markere et år med innsats og hard jobbing.
Med både krav om bakst, premier og ikke minst loddsalg som krever at lommeboken er oppe gir det et realt innhugg i lommeboken.
Jeg blir usikker en liten stund, hadde hun rett?
Burde jeg ta meg selv i nakken og sørge for å holde ut i situasjonen jeg selv hadde satt meg i.
Sette av litt mer penger resten av året for å være klar for juni måned, måneden med alle avslutningene?
Meldingene fortsetter å tikke inn, og det er ingen tvil. Jeg er absolutt ikke alene.
Flere og flere kan fortelle at avslutningene tærer både på tålmodighet, energi og lommebok.

Hun traff meg, hun som mente at dette var min egen skyld.. for noen minutter iallfall.
Før jeg fikk tenkt meg godt nok om og fornuften hentet meg igjen.
Jeg har kanskje satt meg i denne situasjonen selv. Men det har alle andre med barn også.
og at jeg har fem små og hun andre som klager har 2 utgjør ingen forskjell på om vi har lov til å klage ikke.
For jeg tror at det vi virkelig skal diskutere her, er om vi glemmer hva som er viktig når vi skal markere en avslutning.
Tenke litt over alle og alles situasjon når vi legger opp til et arrangement det er forventet at alle stiller opp på.
Er det ok, eller nødvendig med loddsalg? Trenger man å kjøpe en felles gave til lærerne hvert år?
Skal alle bidra til et kakebord som er gratis å forsyne seg av eller skal alle forsørge seg selv?
For noen er det kanskje “bare en 50 lapp” for andre er det 2 liter mindre melk den uka.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå