Stakkars veslemann.

 

En hyggelig (velger jeg å tro) dame valgte i dag å  sendte sine tanker og bekymringer til meg.
Dette hadde hun tenkt lenge på, hun hadde tenkt mye på oss veslemann, mest på deg.
Gjentatte ganger har hun skrevet veslemann, jeg har ikke svart.

Det er ingen hyggelige tanker hun deler, hun er bekymret og redd.
Hun han sagt at vi er egoistiske og full av galskap. Hvordan i alle dager kunne vi tenkte og tro at vi som bare er to, skulle klare å dekke behovene til syv.

Hun har aldri fått et svar veslemann, ikke før nå.
Hun aldri spurt noen spørsmål til meg, kun fortalt hva som var galt.
Viftet med sin fornuftige pekefinger, fortalt meg hvorfor hennes valg om å stoppe på to er det riktige.
Jeg burde kanskje blokkert, jeg burde kanskje det.

Men denne gange kom det jammen et spørsmål, og svaret får hun nå..

Hun lurte på, om jeg var lei meg for at vi valgte å beholde deg, om jeg var lei meg for alt du går glipp av og må ofre, fordi du har seks søsken til og kun to foreldre.

Spørsmålet fikk meg til å tenke veslemann, for jeg er kanskje litt lei meg?
Sånn når jeg først får tenkt jeg meg om.

Ja jeg er lei meg for støynivå, jeg trøster meg med at de sier at livet i morsliv er fult av støy,
men så støyete kan det umulig være som her. Når frøken på tre går i fistel, han på 1,5 tømmer legobøtta utover parketten og hun på åtte smeller med dørene, samtidig. Kjenner jeg det skråler godt i ørene.

At minstemor, ja din minste storesøster har svartbelte i utestemme til en hver tid må være ekstra vondt for dine små søte ører.

Og jeg er lei meg for at de aldri lar deg sove helt i fred, uansett hvor jeg legger deg, finner de deg.
Og rett som det er, må de bare ta litt på deg. Selv om de ser at du sover.

Jeg er lei for at de små hendene kan til tider være litt over alt, litt bråere og raskere enn du og din lille kropp forventer.

Jeg er lei meg for at du noen ganger opplever å få sitte på fanget til storebror, for så etter veldig kort tid etter får beskjed om å forlate fordi han blir redd for at du skal gråte.

Jeg er lei meg for den bamsen du fikk i fjeset her om dagen, hun skulle bare gi deg en noe trygt å sove med, hun vesle storesøster.

Jeg beklager 3 sett med stirrende øynene når du prøver å spise, men de tror ikke på når jeg sier det kommer melk rett fra meg og mitt bryst og inn i din voksende kropp.

Jeg er lei meg for at du allerede har fått høre vent litt flere ganger selv om du bare er et knapt halvt år, men det er ikke så lett når jeg bare har to armer og storesøster har bestemt seg for å slutte med bleien. (endelig)

Ja og beklager for at nattasangen ble ropt til deg i går, storebror ville bare du skulle høre selv om du gråt.

Den veldig humpete trilleturen vi hadde her om dagen er jeg lei meg for, men å være 90 cm høy gjør noe med trillekomforten.

Det er mye veslemann som har tynget samvittigheten min og som jeg har tenkt mye på, forskjellen fra førstemann til deg er stor.

Det er så mye du ikke får, som hun fikk. Hun har helt rett i det.
Men det er også mye du får, som hun aldri fikk og det er jeg så langt ifra lei meg for.

Dine søsken har gjort oss tryggere som foreldre, selv om vi aldri har vært din mamma og pappa før, er vi tryggere i vår rolle, noe som mest sannsynlig gjør oss litt hyggeligere å ha med å gjøre. Mindre stress, lavere skuldre og mere kos, mye mere kos.

Dine første år vil du leve som en superstjerne, familiens midtpunkt og dine storesøskens store stjerne.
Du er den første de spør etter om morgenen, den første de gir kos til når de skal ut, og den første de leter etter når de kommer inn igjen. Du er det fineste de vet, og hele gjengen blir helt mør av å se deg.

Du tre storebrødre som allerede har erfart mye av livet og som står klar for å lære deg, holde deg i hånden og vise deg en verden som venter.

Dine søsken har vist oss at tiden går fort, noe som gjør at vi nyter kosen og nærheten med deg.

Du vil aldri føle deg ensom, alltid ha noen som passer på deg.

Det første året er et unntak, Både for oss og deg. Slik har det vært med alle.
Det året er unikt, koselig, tøft og utfordrende.

Du har mange milepæler og mens du jobber med de, skal vi lære deg å kjenne.
Du skal finne din plass, og tro meg, uansett hva andre sier, vi har plass til deg.

Jeg er overhode ikke lei meg, vit at du ble født inn i en familie med åtte par åpne armer.
Tenk å være så heldig? Alle har vi ventet og gledet oss, til akkurat deg veslemann.

Og alle er vi så glade for at det ble akkurat deg.

 

Så kjære bekymret dame, jeg velger å skåne ditt navn men svaret til deg roper jeg høyt.

Jeg er kanskje litt lei meg,

eller nei vent…

Kjære dame…. jeg er lei deg….

 

5 ting å tenke på når du skal velge vinterpose til vogn

/annonse

Med et knips så er sommeren over, høsten er i full sving og man merker at det enkelte dager nå kryper ned mot frost.
Men selv om vi lever i et kaldt land skal mange små fraktes til og fra a til å i vogn, eller sove i vogn når det er tid for dupp.

Med kuldegradene rett rundt hjørnet kan det være lurt å tenke på vinterpose.
Har du den klar? Må du investere i en? Hva må man tenke på?

Etter 13 år som småbarnsmor har jeg kanskje noen gode råd?
Ooooog jammen har jeg fått fikset en god rabattkode til dere også. (finner du i bunn av innlegget)

Her her iallfall 5 ting du bør tenke på når du velger vinterpose.

  1. Hvor lenge skal den vare?
    Noen poser kommer 1 meter lange, andre er kanskje noe kortere men har med seg en forlenger.
    Har du gjort det noen tanker på hvor lenge du ønsker at barnet skal få plass i posen?
    Det kan være lurt å gjøre seg en formening om slik at du slipper å eventuelt måtte kjøpe ENDA en pose.Alle posene unntatt grandma fra Easygrow har forlenger, disse zippes på i bunn med glidelås.
    Urban og City fra voksi kan også forlenges, City blir hele 125 cm og er trolig den lengste på markedet. Men det er ikke alltid lengst er best, skal du kun bruke den i vogn, er det en fordel at posen ikke er stort lengre enn liggelengde.
  2. Passer den i vogn?
    Mange har spurt meg om man kan bruke vanlig sovepose i vogn, og for all del det kan man. Men fordelen med vognpose er at de ofte har hull i ryggen for selene som barnet bruker, og flere har også antiskli så posen sitter godt i vogna.
    Noen poser kan man og zippe av fronten helt (urban feks fra voksi og grandma fra easygrow) slik at man kun har igjen en sitteflate. Veldig kjekt dersom man bruker vogna mye inne i butikker osv.

  1. Klima.
    Det er ikke -30 i hele landet. og det er det greit å tenke på også.
    Kanskje man ikke må investere i den dyreste dyre, med masse dun og ull dersom man kun skal trille frem og tilbake til barnehagen og det værste er vinden.
    Det finnes gode vår/høst poser som er vindtette (lite og lite+ fra easygrow feks) som du enkelt kan regulere inni med et saueskinn og teppe.  Vet du derimot at vinteren er typisk kald der du bor er det pengene vel verdt å investere i en god vinterpose. Noen poser kan også brukes året rundt da innmaten kan tilpasses sesong som feks NORD fra easygrow som kun selges i fysisk butikk og grandma fra samme aktør.
  2. Det er innsiden som teller.
    Det kan være verdt å ta en titt på hva posene faktisk inneholder, det er ikke sikkert du får de beste av det beste selv om du kjøper den dyreste. Ting å tenke på er jo at dun selvsagt er varmere enn fiber. At ull gjør seg bedre i ryggen enn dun. Men og selvfølgelig viktig å ta i betraktning hva man faktisk trenger og ikke minst hvordan barnet er. Blir det fort varmt? Frysepinne?
  3. Renhold.
    En god vinterpose kan vare i flere år, kan gå i arv og brukes av mange. Men for at dette skal være ok, bør den også kunne vaskes skikkelig. Og ikke minst, hva gjør man, dersom mini har hatt en lekkasje, eller gulpet litt eller det som verre er.
    Ta en titt på vaskeanvisningen før du kjøper posen. Kan du vaske selv eller må den sendes til rens? Må den tromles etter vask? Har du tørketrommel? 🙂

Uansett, så er det kjekt med en god vinterpose til vognen. Dersom du har en liten en som bruker vognen vil du helt sikkert ha behovet. Og en pose varmer og luner bedre enn kun en dyne feks med litt værbestandig ytre.
Og ut denne helga, får du 20% på ALLE poser hos mimmis.no ved å bruke rabattkode Smabarn20

 

Men han burde jo sove nå?

Om få dager, er jeg et helt halvt år.

For 6 små måneder siden meldte jeg min ankomst og fikk smake på luft for aller første gang.

 


Verden er kald, iskald.

En varm og myk hule med konstant temperatur, en uendelig strøm av mat og næring, nærhet konstant, ingen harde kanter eller skarpe lyder, kun deilige hjerteslag og tett omslynget.

Klart det er en kontrast.

Jeg har hatt mye å lære.

Bare det å spise, gape, svelge og puste. For en kunst.
Jeg øver enda, noen ganger går det fortsatt galt og hosten kommer kastende på.

For ikke snakke om en liten kropp jeg skal bli kjent med.
Jeg har jo tross alt to av både armer og ben.

Det krever mye, spesielt når man er så liten som meg, og følge med på den store verden rundt.
Lyder over alt, lukter og inntrykk. Men nå som jeg har blitt større har også nysgherrigheten vokst.
Det er jo et helt eventyr der ute!

Jeg er på en måte mer med.
Ser alt og alle bedre, og følger med iver og lyst med.
Det er vanskelig å kontrollere, for verden kommer mot meg enten jeg vil eller ikke.

Jeg elsker mennesker, aller mest mine, men og de som ser på meg.
Så lenge de holder seg passelig på avstand og jeg kan klamre meg fast til de trygge.

Men noe har skjedd.

Før var det bare oppmerksomhet, nå er det også forventninger.

Ruller han nå?
Finner søvnen selv?
Sover han natten gjennom?
Har han begynt å åle litt?

Alle lurer?

Burde jeg det?

Jeg merker mamma er lei, lei av spørsmålene som alltid kommer.
Oppgitt og frustrert.

Hun svarer tålmodig, selv om jeg merker hun ikke vil.

For jeg, jeg ruller ikke, åler ikke og sover så langt ifra natten gjennom.
Sovne selv, går det an?

Jeg mener, selv om jeg er mett, tørr og trøtt har jeg også andre behov?

Jeg er heldig, mamma hjelper meg, hver eneste kveld og natten gjennom.
Hun er sliten, det merker jeg.
Men en liten kar som meg kan på mange måter ikke noe for det.
Jeg driver jo fortsatt å finner ut av armer, ben, mage, og følelser.

Jeg har jo så mangt å lære.

Og både mamma og jeg vet at  plutselig lærer jeg å rulle. og plutselig sovner jeg av meg selv.
Og enda bedre, en vakker natt, sover jeg også natten gjennom.

Hvem vet når jeg er klar.
Mamma håper det er snart.

Men vi vet godt at det er ingen kalender eller alder som bestemmer når.
Det er jeg. Kun meg og min lille kropp.

Når jeg og min ferske kropp  og små ben er klar, da skjer det.

Og frem til da, skal jeg ta små babysteg i riktig retning.

For det er nettopp det jeg er..

en baby.

 

På tide med ny rabattkode hos Ellos vel?

//annonse

Det er så gøy når dere sender meg melding og etterspør rabattkoder, det er en god pekepinn for meg på at et samarbeid også er nyttig for dere.

Ellos er en nettbutikk jeg handler mye i, både til barna og meg selv og hjemmet.
(elsker forøvrig at de begynner med juuuul tidlig)

Og nå, var det jammen meg på tide med en ny rabattkode. Butikken bugner av nyheter, og rabattkoden jeg deler, gir hele 33% på dyreste ordinære vare (trenger du en jakke til vinteren feks?) og 5% ekstra på klærne du handler på salg.
Rabattkoden er: 425419

Rabattkoden gjelder på hele sortimentet med noen få unntak, så om du vil, kan du klikke deg inn HER og shoppe med en gang, vil du ha en sniktitt på hva jeg sikler på fortsetter du å lese 😉

 

først ut, mitt forrige innlegg var jo også fult av koseplagg, men altså, får man nok av det da?

Seee denne pysjen da, eller kosedressen er det vel kanskje. Den finnes i flere andre farger og mønster også.

 

Vi har navnefest i slutten av oktober og sikler litt på denne kjolen.

Er bare litt usikker med tanke på ammevennlighet, så kanskje det heller blir en slik topp

Har et lignende skjørt i skapet også er den jo superkul til jeans som denne feks også (denne går forøvrig opp i strl 60)

 

Så klarer jeg ikke gi meg med kosetøy, jeg falt pladask for dette settet, finnes også en lysere variant.
Pent, elegenant og meeeget behagelig, akkurat slik jeg liker det. Toppen finner du HER og buksen HER.

 

 

Rabattkoden 425419 gir som sagt 33% rabatt på dyreste ordinære vare og 5% ekstra på salget.

Et hus fult av minner kan gjøre fryktelig vondt.

Jeg vet ikke om jeg klarer å beskrive det.

Men det nærmeste jeg kommer er at kroppen nærmest føles halv.
Og vi alle kan være enige i at man ikke fungerer spesielt godt med halv kropp.

I noen dager nå har jeg vært borte fra flokken min, og det merker jeg godt jeg ikke er vant med.
Det gjør rett og slett vondt.

Ikke bare fordi jeg er borte, men fordi jeg er et sted jeg kanskje aller helst ikke vil være.
Mest sannsynlig har jeg bare godt av det.

For her, har jeg ikke vært på veldig veldig lenge.

Mamma bodde her, mamma ble syk her, mamma falt her, før hun døde.

Mamma tok ikke telefonen når jeg ringte her, mamma snudde ryggen til meg her.
Mamma sluttet å prate til meg her.

Jeg mistet mamma her.
Ikke bare en, men to ganger.
Når hun sluttet å prate og når hun sluttet å puste.

Huset, er fult av minner.
Minner ifra en kvinne jeg kjenner godt, og en kvinne jeg ikke kjenner fult så godt.

Huset bærer preg av tragedie, først ble det rammet av kreft, så en tragisk ulykke.
2 ungdommer, foreldreløse løpet av et halvt år.

Og det i tidenes rareste, tøffeste år.

Alt er snudd på hodet, og nå er livet dems også det.

Jeg tok med meg minstemann i flokken og kom ned.
Mest for de, litt for meg.

Jeg kan ikke forestille meg hvordan det er.
Se barndomshjem forfalle, tømmes og endres på null komma svitsj.
Hvordan tradisjoner og minner plutselig blir ting, som skal deles.

Og jeg må stå utenfor å se på.

Mamma døde først, han med ringen arvet alt.
Alt ble hans.

Så døde han.

Ingenting er i følge lov og regler knyttet til min barndom, i følge loven, kan jeg ikke kreve noe.

Jeg har bedt, spurte faktisk pent og forsiktig, om jeg iallfall kunne få en nisse eller to.
Det fikk jeg. Mer hadde jeg ikke hjerte til å be om.

Selv om det føles rart å stå utenfor, høre hvordan glass jeg drakk brun julebrus og skålet stolt med fordi jeg fikk voksenglass bli fordelt til mennesker som kun ser verdi, og ingen affeksjon.

Det er jo bare et glass?

Jeg er skikkelig sliten, helt tom. Tommere enn huset.
Her jeg sitter, i et hus, fult av minner.

Som sakte men sikkert tømmes.

 

FOR en dag – vi har vært på visning.

Jeg velger å skrive et blogg innlegg.
Fordi innboksen min har vært full av spørsmål i dag.
Og dagen har vært hektisk, veldig hektisk. med to visninger (et hus vi hadde sett på før og et hus vi ikke hadde sett på og legetime på meg inni alt)

Så tiden har ikke strukket til å jeg har fått svart dere alle sammen.

Men ser de fleste spør om det samme, så da svarer jeg i plenum som det heter så fint, også håper jeg det blir litt klarere.

Det tok av, etter jeg delte dette bilde.

 

 

Visning?? I alle dager?? Skulle ikke dere bygge?

Jo vi hadde et inderlig ønske om å bygge selv. Jeg skal prøve å fatte meg i korthet.
Men det er flere årsaker til at vi har sklidd mer og mer bort ifra det.

Nr 1 det finnes ikke tomter her. Det er rykter om regulering av nytt tomtefelt, men det i et område vi ikke synes er spesielt attraktivt. mtp solforhold osv (er kjekt å få med seg den sola man får her)

Nr2, jeg blir kravstor når jeg kan få det som jeg vil. Og jeg tenker at hvorfor bygge et hus som er neeeesten slik man vil ha det dersom man har mulighet til å bygge det akkurat slik man vil ha det. Og bygger jeg meg et slikt hus, vell da blir det jammen meg dyrt. og jeg vil helt ærlig ikke bruke for mye penger på å bo heller.

 

Flytte? alt nå? skulle ikke dere bo der dere er en stund.

Jo da, det var planen det. Å bare lande her i noen år var tankene mine innstilt på, men aldri i verden om jeg hadde forestilt meg at jeg skulle stresse så inderlig som jeg gjør. Ikke med å flytte, nei for all del det skulle jeg gjerne ventet litt med. Men jeg blir stressa over at vi bare låner. For meg er ting, ting. Det har i utgangspunktet ingen verdi. MEN når vi låner ting, har det selvsagt det. Og jeg hadde aldri i verden sett for meg at jeg skulle ha så høye skuldre rundt det å leie et hus.

Men jeg faller altså ikke helt til ro med det, så de årene jeg hadde i tankene vil gi meg magesår tror jeg.

Siden vi virkelige bestemte oss for å gjennomføre dette i januar/februar har vi holdt utkikk.
Og jeg har nok mistet motet litt, for løpet av de månedene har det kun vært et hus som har vært aktuelt, og det var høyt priset og gikk godt over takst. Det er flere hus til salgs her, men de er enten rundt 100-150 kvm eller stoooore.
Og er det en ting vi har lært oss etter vi flyttet hit så er det at vi ikke trenger stooooort.

Når jeg innså at tomt var vanskelig og prislappen trolig for høy ringte jeg rundt til meglere og spurte, om de visste om det var noe håp i sikte. Alle svarte nei, men en dro litt på det… vent litt, kanskje jeg har ett.

Og vips, dagen etterpå dro vi på visning.
Og det var dette huset vi var å så på, på nytt.

Et hus fra 1979, hvor det meste var orginalt.
Det trenger uten tvil en real overhøvling både ute og inne.

Men jammen, var det ikke noen som hadde utnyttet dette 200 (+) kvm huset noe veldig.
7 soverom, 3 stuer hvorav en stor felles, 3 bad, 3 kjøkken (?!?),  et helt passe stort uteområde og magisk utsikt.

Altså, jeg mener seee da.

 

Sentralt i et boligområde med flere barnefamilier, gåavstand til sentrum og som bonus, en grillhytte (helt ubrukt) som mannen alltid har drømt om.

Det skjedde noe med meg første gang vi så på det.
En ro, en merkelig ro i det jeg tuslet inn i stua.

Og med fare for å høres veldig alternativ nå, begynte jeg å få visjoner av av meg selv i huset i dagene som kom etterpå.
Tuslende i morgenkåpe, titte utover fjellene med en god kopp varm kaffe.

Vi måtte tilbake i dag, bare for å se om vi hadde samme følelsen i dag.
Og nok en gang kom den, roen.

Vi dro hjem, og bøy.
I noen timer der hadde jeg makspuls uten å røre meg.

Og jammen, fikk vi det!

Vi har kjøpt hus!!

Det blir ingen flytting med det første.
Det er mye som må gjøres.

Men vi har kjøpt huuuus!

Det må dreneres, byttes tak, fikse 2 bad (helst tre men det siste kan vente)
Nytt kjøkken, rive noen vegger, bygge opp andre.

Men så er det klart.

Og jeg gleder meg til å dele med dere! Med et eget kartotek i lomma av inspirasjon fra dere er jeg sikker på at dette blir et knakenes godt resultat.

Jeg fyrer løs allerede

Har du godt tips til løsninger på vaskerom?
Fyring som gir god varme til stort rom?
deilig gulv i stue/kjøkken.

DEL DEL DEL med meg i kommentarfeltet 🙂

Og for all del om du har noe annet også 🙂

Det får vente litt til…

Jeg kjente et sug i magen i det jeg pakket sammen sakene og gikk.
De var i grunn så vidt i gang, i det vi bestemte oss for å reise.

Vi hadde håpet, og troa, men jeg må nok innrømme at jeg kjente på det allerede når 2 av 8 var ute av hus at dette var en dårlig ide. Kokkal var kvart på 3, eller kvart på lavt blodsukker om du vil og trass, hyl, trøttetårer, og svetteperler i panna var i skjønn harmoni i en kaotisk gang.

Jeg gikk rundt meg selv med en baby hengende på andre armen, mannen krabbet på kne for å finne den siste votten og ute stod to stk og gråt fordi de ikke var enige om hvem som skulle gå inn i bilen først.


En fem minutter med stillhet i bilen er sårt tiltrengt, jeg tar noen dype magadrag og kvinner meg opp.
Dette blir bra! Dette kommer til å gå fint.

Etter en alt for kort kjøretur er vi der.
vi slipper ut flokken som løper mot bestefar som står klar i hagen sammen med mange andre.

Vi kommer relativt raskt etter.
Hilser på kjente og ukjente mens øynene ruller over ungeflokken.
1-2-3-4-5.. hvor mange hadde vi med oss egentlig?

hei hei ja, hei hei 🙂
Jeg merker jeg ikke har tid til å tørrprate.

Minstemann er for trøtt til å sove.
Du vet, når alt bare har bikket over.

Jeg må tusle en tur, forsikrer meg med blikket til han jeg sjonglerer unger med at det er greit at jeg går.
Han nikker mens han tar et raskt overblikk.

Alle er her fortsatt.

Han nikker igjen.

Mamma jeg vil være med.
Minstemor henger seg på.
Vi tusler en rolig tur i nærområdet. Hun skravler og jeg puster.
Og tilslutt sover minstemann.

Vi vender snuten tilbake.

Mannen står fortsatt med nest minstemann på armen.
Jeg ser at det begynner å koke litt i topplokket.

Det er ørlitt å holde styr på.
Men så lenge minstemann sover nå, får vi litt overtak tenker jeg.

Det varer ikke lenge.
Jeg tror jeg rekker å gå tre skritt

Så hører jeg nærmest gluggene slår opp.

Og det er nå begynner moroa.

Vi er vant med å være underbemannet, mannen min og meg.
Men et sted går grensen for oss også.

Og løpet av millisekunder ble den nådd.
kakebordet ble åpnet, 4 av 6 som var med fikk ikke bare fylt på blodsukkeret de fikk et rush,
en falt, en bæsja, en var overtrøtt, to hadde bæsja, en ville ha pupp, en ville sitte på fanget.

STOP!

Der fikk jeg nok.

Vesentlig raskere enn hva vi brukte på vei ut, var vi tilbake igjen.
Vi samlet troppene, pakket sakene og fant bilene raskere enn hva supermann ville gjort.

Takket for oss på veien ut og vinket til de som koste seg med bobler i glasset og solen i fleisen i slitne campingstoler mens vi tok med oss kaoset vårt og dro.

Vi forsøkte, men dette får vente litt til.
sier han i det vi slenger oss i sofaen og har plassert de fleste små foran en skjerm og i drømmeland.

Det er som han har lest mine eksakte tanker.

Ja dette må bare vente litt sier jeg bekreftende.

Det er klart det er kjipt, det er klart det er leit.
Det er klart jeg var skuffa.

Jeg må være såpass ærlig å si det.

Jeg hadde gledet meg til dette, sånn skikkelig og.
Være litt sosial, smalltalke litt, frisk luft, sol i ansiktet mens man nyter de nydelige fargene som spiller i naturen nå.

Jeg må også være såpass ærlig og si at jeg glemte at jeg hadde med meg 6 småttiser også.

Så prøvde vi, så gikk det ikke, men det var verdt forsøket.
For uansett hvor kaotisk det er der ute, er det alltid knakanes godt å komme hjem.

Det koster, uten tvil å ha barn. Ikke bare penger men og så mye mer.
Man må gjøre prioriteringer på tvers av egne ønsker og behov rett som det er.

Fordelen?

Du vokser som menneske.

Og vet du, det varer ikke evig.

Allerede om to år, ser du meg kanskje sitte der, i en sliten campingstol.
Med bobler i glasset og sola i fleisen en høstdag, mens noen andre pakker sammen, raskere enn supermann, sukker og vinker farvel med kaoset sitt i baksete.

Du vet faktisk ikke en dritt!

Jeg er så lei, så drita lei.

Så lei at jeg har lyst til å banne, stampe i gulvet og rive av meg håret.
Men både du og jeg vet at det er til ingen nytte.

Men å fråtse med ord og aggresjon her inne kan jeg, skal prøve så godt jeg kan å holde meg til saken.
Gjøre poenget tydelig og lett forståelig, så kanskje det er til nytte.

Kort oppsummert.
Jeg er lei, dritt lei.

Sa jeg det?

Skikkelig lei.


trynet på ei som er lei men lykkelig.

Til støtt og stadighet skal vi oppfordre til å tørre, våge og driste seg til å være seg selv.
Ikke bare barna men oss voksne også.

Vær deg selv, det er det som gjør deg unik!

Så er det noen stakkars fornuftige som tar oppfordringen på strak arm.

Som tar valg basert på egne holdninger og ikke andres.
Som tar valg utifra egne meninger og ikke andres.

Som tar valg for seg og sine nærmeste for å ta tak i det ene livet man får og gjøre det beste ut av det.

Slike som meg.

Som tar oppfordringer, raker ryggen, er modig, og er den man er, slik man er og tenker at jammen er det bra nok.


Ingen har gått i mine sko, ingen har levd mitt liv, ingen har båret mine barn, ingen har gitt de liv, ingen har tatt mine valg, ingen har stått i min dritt, ingen har kjent på min sorg, ingen har tatt min kamp.

Ingen, bortsett fra meg.

INGEN.

Likevel, vet alle hvilke valg jeg har valgt feil, hvilke feil jeg har gjort og hvilke meninger jeg ikke burde ha.
Hver eneste dag får jeg en pekefinger i en eller annen vinkel, jeg burde valgt et annet yrke, mindre barn, sminket meg mer, farget håret, trillet i en annen vogn, bært barnet høyere, mindre, bysset mindre, ammet mer, eller mindre, ryddet mer, handlet mindre, valgt en annen mann, ment en annen mening, tatt mer vare på miljøet, fulgt mine drømmer, tatt mer hensyn til andre.

Jeg er så lei!

Det finnes kanskje ikke større grad av bortkastet tid og energi enn å mene noe om andre.
Hva godt gir det?

Å påpeke hva du mener andre har gjort galt, gjør galt eller velger galt?
Hva annet enn å løfte dine egne meninger og handlinger, som igjen andre har noe å påpeke?

Snu deg! Er min oppfordring, snu deg og se på deg selv og ditt.
Bruk tid og energi på å lete etter forbedringspotensiale der, for det har vi alle.
Absolutt alle.

Hva gjør du, for å glede andre?
Hva gjør du, for å leve ditt liv til det fulle?
Hva gjør du, for å ha det bra?

Peke på andre?
Eller fokusere på deg selv?

Det er klart, jeg mener ikke vi skal slutte å se på andre, men la oss heller bruke energien på å lete etter det gode.
Det krever et helt annet øye, et helt annet fokus.

Det krever godhet, medmenneskelighet og empati.
Verdier vi alle burde øve mer på å kjenne på.

Verdier som gjør oss til bedre mennesker.

Vi, må være enige med oss selv.
Oppfordrer vi barna våre til å være seg selv, bekrefter vi at de er gode nok som de er, så må vi også hylle de menneskene som våger å ta oppfordringen.

Vi må bruke tiden rundt middagsbordet på å skryte av mennesker rundt oss,
Tiden foran tv skjermen til å påpeke de gode kvalitetene til menneskene på skjermen.
Smile og se menneskene for den de er når vi sitter på benken og spiser is og ser på alle menneskene som går forbi.

Men hva om vi ikke har noe godt å si? Hva om jeg ikke har noen gode kvaliteter å påpeke?

HOLD MUNN!

Jeg tror godt du forstår hva jeg mener, hva jeg prøver å si.
Og vær så snill, gi det en tanke, vær det bevist.

Tenk hva som hadde skjedd om vi alle tok oss bare ørlitt i nakken.
Tenk på forskjellen det hadde gjort, om vi bare tenkte oss om innimellom.
Jeg får frysninger bare ved tanken.

 

Denne posten har jeg hatt liggende en god stund, tenkt den var både for bastant og irritert. Men så så jeg Magnus Jackson Krogh sin fantastiske tale på facebook, og han motiverte meg til å trykke post.

Alltid bakerst i køen

Hun ser ganske sliten ut egentlig.
Blikket er litt tomt etter en særdeles dårlig natt.
Søvn, hun kan egentlig ikke huske sist hun kunne kalle den god.

De blå ringene under øynene sier egentlig alt.
Det har heftig i det siste. Livet har herjet.

Pistrete hår,tynt og slitent, det står til alle kanter selv om hun har forsøkt å samle de i en bolle på toppen.
Flere lengder viser at det har vært noen svangerskap på rad nå.

 

Jammen er hun ganske så grå i huden også.
Noen rynker har det også blitt siden hun tok seg tid til å ta seg en ekstra titt.

Slik hun står nå, og ser seg selv i speilet.

Puppene har og blitt lengre, magen også.
Og rumpa har forsvunnet.

Holdningen har blitt en annen, hun som tidligere var rak og rett har blitt litt, skal vi kalle det svong, og ikke på det fancy vis.

Lårene dingler bare hun flytter på seg for å hente tannbørsten, og magen danser i det tenne blir pusset.

I speilet er det en sliten kropp, som holder et usannsynlig takknemlig hjerte og et hodet fult av gyldne øyeblikk.
Hun, har stått bakerst i køen lenge nok nå.

Syv små mennesker har kroppen hennes laget.
Syv små mennesker har fått gå foran hennes kropp.
Foran hennes behov, foran hennes ønsker.

Hun var meg, og jeg tok heldigvis tak.

Kroppen har ventet, tålmodig.

Men nå var det nok.
Nå var det på tide å rykke frem.

Jeg har delt mine prioriteringer, hvordan jeg sakte men sikkert begynte å prioritere mer tid i mitt favør.
Fylt med ting som gjorde meg og kroppen min godt.

Ingen nasiregime, ingen nei mat og ja mat.
Ingen minst 30 minutter hver eneste dag.

Det ble turer oftere enn før.

Både alene og med en eller flere soldater.

Det ble mere vann, riktig mat og en liten neve vitaminer hver morgen

Det ble 2 minutter hver morgen og kveld med pleie av en sliten hud som aldri hadde fått mer luksus enn Nivea (ikke et vondt ord om den altså, men når man har levd 35 år, født sjubarn og vært nærmest konstant våken de siste fire årene trengst det ørlitt mer)

Jeg begynte å utfordre meg selv, gå ut av gamle rutiner og trygge komfortsoner.

Litt etter litt merket jeg, at jeg ikke var alene.
plutselig ble rekken bak meg fylt opp.

Det var mange kropper som hadde stått bakerst i køen lenge nok.
Det var mange mammaer som ville ut av gamle rutiner og trygge skall.

Det var flere slitne, grå mødre med blå ringer under øynene som var klare for å ta tak i eget nakkeskinn og prioritere seg selv.

Og det undres meg, hvordan vi finner dette riktig.
Å ikke prioritere den viktigste for våre viktigste.

Hvordan vi lar samvittigheten spise oss opp når vi tar valg som gjør godt for eget hode og kropp.
Når vi vet så inderlig godt at det vil gagne så mange flere enn oss selv om vi bare gjør det.

Jeg er så glad, for at jeg lukket øynene og hoppet.
Sa nok er nok.

Alt ble bedre, uten overdrivelse.
huden, selvtilliten, selvfølelsen og kanskje aller mest hvem jeg er som mamma og kone.

Og det bare ved å våge å prioritere meg selv.

våger du?

Høstgarderobe inspo – rabattkode

//annonse

NÅ folkens, er den her.
Min favoritt årstid.
Jeg er et skikkelig høstbarn.
Spør du meg inneholder høsten alt man trenger.
Gode solskinnsdager som fortsatt kan pirre litt i ansiktet, frisk luft som gir energi og inspirasjon, nydelige farger og en gråværsdag blir ikke sure miner men en perfekt anledning til å kose seg inne under pledd med levende lys.

Men ny årstid, annen garderobe.

Er den klar for den kjølige høstluften?
Trenger du litt påfyll?

Jeg er så heldig å få dele en ganske så god rabattkode fra ellos til dere.
Rabattkode: 425415 gir dere 33% på dyreste vare og 5% ekstra på salget.

En gylden mulighet til å gjøre et kupp på et skikkelig høstplagg og litt påfyll?
Og forresten, hos ellos finner du klær ifra strl 36-60, så de har virkelig noe for alle.

Litt inspo?
Her kommer det:

 

Altså, denne jakka <3  Se fargen da folkens.
Denne er også vannavvisende. Kjempe smart å investere i en jakke om man trenger det, siden man får 33% på dyreste vare.

 

Ingen høst uten en nydelig morgenkåpe?
Tenk deg å tusle rundt i denne til litt sene frokoster en litt hustre søndag?

Om du ikke er morgenkåpe typen, eller vil maksimere kosefaktoren, se denne pysjen da!

Og mens vi er inne på koseplagg. Denne hoodien, er lang, myk og praktisk med lommer

 

En nydelig strikke genser i litt varmere kvalitet er et must have i garderobeskapet, Man kan bruke den tilbukser, skjørt og over sommerens kjoler. Denne synes jeg var nydelig i detaljene, og  fin i prisen  


også skriver vi jo tross alt septemBER og dere som kjenner meg, dere vet at jeg i full fart på vei inn i julemodus.
Og folkens, seee denne fine her da.

Og jeg er jo stadig på jakt etter noe ammevennlig, og se denne fine kjolen med råfine detaljer.
Og det beste av alt, den er ammevennlig ooooh superfin med en kort strikket genser over.

 

Og tilslutt må vi ta med denne halsen og hanskene er perfekt accesorie ute. Ungene bruker alltid hals, og jeg har savnet en selv. Ikke bare en som varmer i halsen, men også nedover brystet. Og hanskene, kan du trykke på tlf uten å ta av 😉

 

 

 

Rabattkode:       gjelder på hele ellos sitt sortiment, ikke bare mine favoritter 😉