Vår i luften? Rabattkode fra ellos

//annonse

Her på fjellet er det nok litt tidlig å si enda, såpass ærlig må jeg være.
Men, når sola titter frem kjenner vi den varmer nå, og DET er det beste tegnet på vår.

Jeg har trivdes med vinteren dette året.  Vakker, kald og ikke minst hvit.
Men kjenner jo at det skal bli deilig med litt varmere vær, spesielt med tanke på hvor usannsynlig mye
enklere det blir å komme seg over dørstokkmila med flokken vår.

Jeg må nok innrømme at jeg elsker forandringer, så at vi har en natur som går gjennom 4 årstider passer meg ypperlig.
Kontrasten mellom vinter og vår er jo fantastisk.

Som dere vet, jobber jeg med garderoben min om dagen.
Siden magehulen aldri skal vokse igjen, skal alle gravid og ammetøy forsvinne ut og nytt, fresht og behagelig skal inn.

Jeg handler så og si alt til meg selv på nett, og dere som følger meg, vet at mye handles via ellos.
Og i tradisjonens tro, har jeg en deilig rabattkode å dele med dere.

Jeg har gjort det så enkelt som mulig for deg, trykker du på en av linkene i dette innlegget dukker den automatisk opp, vil du spare til senere er rabattkoden: 435403 , den gir deg 33% på dyreste vare til ordinærpris i handlekurven (perfekt til nye varsko eller jakke kanskje? og 5% ekstra på salgsvarer.

For å gå rett til freshe vårnyheter kan du trykke HER, eller scrolle litt til for noen gode og praktiske tips fra meg.

Selvfølgelig har jeg noen gode vårtips å dele med dere.

Denne hoodien er min absolutte favoritt, den er så deilig, perfekt lengde som går rett over stumpen og til en god pris.
jeg har den i grå og blå og jammen har den kommet i ny farge nå.

 

En nyhet som ligner i passform men som er litt mer femnin er DENNE tunikaen.
I samme myke deilig jersey men med litt mer feminine detaljer.

 

Noe jeg har hatt skikkelig lyst på lenge er skjortejakke, men følte alle bare føøøk ut av butikkhyllene i høst.
Nå kommer vårnyhetene og denne jakken har jeg falt pladask for.

 

Perfekt til en jeans  og sneakers tenker jeg.
Jeans kan være en utfordring å finne på nett. Hos ellos har de en god oversikt hvor du enkelt kan velge hvilke modeller du vil ha på toppen av nettsiden.

 

Thea higwaist er en av mine favoritter. Meget god strech og veldig gode å ha på.

 

Jeg kjenner derimot at jeg kunne tenkt meg å prøve en annen fasong nå, alle mine jeans er smale.
Kanskje denne kunne vært noe

 

Eller disse med litt fasong.

Det jeg er helt sikker på, er at jeg ønsker meg noen nye sko til våren, har falt pladask for to modeller.

Så de blir enten disse

 

Og/eller disse

Det er klart du skal få vise kropp Sophie – Et åpent brev fra en tenåringsmamma

Vi bor i et fritt land, jeg kan ytre mine meninger, og det kan du også Sophie, og tro meg, jeg lytter med begge ørene og lukket munn. Derfor håper jeg, inderlig at disse ordene kommer deg i hende.

Jeg skal prøve å fatte meg kortfattet, selv om det er utfordrende.

Men vi er begge travle damer, du med ditt liv, og jeg med mitt, og mine syv barn sitt.
Så jo mer kort, presist og direkte, jo bedre, sant?

Jeg har ikke snakket med deg, kun lest intervjuene.
Det stormer litt rundt deg nå, det gjør det jo rett som det er. Og som utenforstående er det litt vanskelig å forstå om du nyter eller frykter slik oppmerksomhet.

Årets gullbarbie ble din, jeg vet ikke om man sier gratulerer til sånt?

Det er klart du skal få vise kropp Sophie, ingen kan stoppe deg fra å vise din idealkropp som du selv kaller den.
Finnes den egentlig? Ideal kroppen?
Er din kropp ideal for meg? Trolig ikke. Men la oss ikke diskutere det.

Men kroppen din er din, og ingen andres. Og du har makt over hva du ønsker å gjøre og bruke den til.

men det store spørsmålet her er,

Må du?

Jeg beundrer mye av deg, aller mest hva du har i hodet, du er råtøff. Åpen og ærlig. Bryter tabuer, våger å prøve, lar deg sjeldent skremme, du gjør akkurat det du ønsker. Ung, med en enormt driv.

Det er ikke mange som deg, på mange måter.

Du er 26, ung, og som du selv sier, ei jente som prøver å finne ut av livet, ikke et konsern.

Men ung, eller ei Sophie, som eier av Sophie Elise AS som i dette tilfellet er den som har vunnet pris.
Har du fortsatt et ansvar. Selskapet stiller på lik linje men hvilket som helst annet selskap. Uansett alder av eier.

Ditt selskap har makt, makten til å gjøre en forskjell, en enorm forskjell. Begge veier.
Ser du det?

Og dine handlinger, som daglig leder, eier, admin dir. eller hvilken tittel du har tildelt deg.
Kan ingen alder gjemme seg bak.

Du sier det er med selvinnsikt og humor, og det er flott det. Men det er også ditt ansvar at mottaker forstår nettopp det.

Det er klart vi er alle forskjellige, men tenker du noen gang hva et bilde i undertøy i snøen
kan ha av effekt. Tenker du at vi sitter hjemme i stuene våre og ler? Eller tenker du på de som selv er fulle av komplekser og som stadig blir eksponert for din idealkropp?

Du sier jo selv, du har kjempet mot komplekser, og det siste du ønsker er å påføre andre det samme.
Og da lurer jeg på, hva tror du konsekvensene er av å stadig vise kroppen slik du gjør?
Klart vi har et ansvar som konsumenter av ditt innhold, men har ikke du også et som deler budskapet?

Det høres kanskje rart ut når jeg skriver det, men jeg beundrer deg. Virkelig.
For alt du har gjennomført, stått i og holdt ut.

Det krever sin kvinne å fortsatt stå stødig på to ben etter de stormene av hatkommentarer du har vært gjennom.
Men det som fascinerer meg er at du velger å ikke lytte, til tross for gjentatte rop ifra de som også er ditt publikum.
Vis oss mindre kropp og mer av din hjerne. Som du selv har sagt i intervju, du tjener mest på dine bøker.

Nettopp, så gi mer av dine tanker i andre plattformer også.

Det er klart det blir litt kropp når du promoterer undertøy og selftan, men kroppen din, blir vi også eksponert for når du spiser middag, leser en bok, føler for å dokumentere at du er i dusjen eller skal vise en ny vase?

Kan ikke Sophie as finne andre virkemidler? Andre måter å kommunisere

Du kaller gullbarbie for en verstingpris, jeg vil kalle det en tankevekker.
Prisen har du fått basert på stemmer. Stemmer fra trolig det som er midt i din målgruppe.
Stemmer fra mennesker som ber deg instendig om å lytte.

Som ber ditt firma om å lytte.

Kommunikasjonen din er en belastning for mange, svært mange. Og det tror jeg du er klar over.
Og nå er det mange nok til at ditt AS har fått en pris, en bevisstgjøring på at deres handlinger trår over komfortsonen til svært mange.

Og det er klart, du og ditt firma kan gjøre akkurat hva dere vil.
Kommunisere på den måten dere ønsker.

Jeg spør deg for alle de som har stemt og
dagens tenåringer som skal finne ut av seg og sitt

 

Gjør meg en tjeneste. .

 

Lek litt med tanken.

 

Hva kan skje, om du faktisk lytter.

 

Takk for at du leste.

Ensom, sårbar og nybakt i et lite gult rom

Kjære du med voksende spire i magen.
Du som sørger for at landet går opp og frem selv om pandemien hamrer løs på verden.

Du som bringer nytt liv, nytt håp og glede inn i en tid hvor alt bare er snudd på hodet.

Det er ikke rart du er redd.
Det er ikke rart du er bekymret
Det er ikke rart du er stresset.

Forventningene vokser, i takt med barnet i magen.
En ny tid er i vente, en rolle blir en tildelt.
Plutselig, er du mamma. Plutselig er dere foreldre.

Øyeblikket som venter er stort, skrives inn i boken med alt du aldri kommer til å glemme.

Det er klart du ønsker å dele.
Det er klart du ønsker støtte
Det er klart du ønsker noen nær.

Det er klart du ønsker en hånd å holde i.

Denne dagen skal du ikke tvinges til å fullføre alene dersom du ønsker noe annet.
Denne dagen skal du ikke føle deg ensom og redd.

Denne dagen skal du føle deg trygg, elsket, og uovervinnelig.

Pandemi eller ikke.

Vi må kunne bedre enn som så.
Vi, er klokere enn et virus, vi ser lengre enn en pågående pandemi.

Ett år er snart gått siden pandemien gav Norge restriksjoner.
Nye kjøreregler i en krig og kamp mot et usynlig virus som slo knockout på verden.

12. mars. Erna leste opp kjøreregler jeg aldri hadde vært i nærheten av å engang skulle tro jeg måtte innfinne meg. Nå var det alvor. Noen fikk panikk, hamstret over en lav sko,  noen dro til hytter vi ikke fikk lov å være i fordi det var jo tross alt ferie. Jeg satt i en sykeseng med forkjølelsessymptomer med en 36 uker gammel baby rugende i magen.

Ingen kan besøke pasienter på sykehus.

Det gikk kaldt nedover ryggen.

Skulle vi være alene?

De neste ukene blir en berg og dalbane av følelser.
Ulike retningslinjer blir kastet mot oss. Alene, ikke alene, barsel ikke barsel.
Hjem så raskt som mulig, bli så lenge du må.

7. april kom, dagen jeg skulle føde.

Jeg hadde sagt klart ifra.

Jeg føder ikke alene.

Jeg gjorde ikke det heller.
Han fikk lov, til tross for herjende pandemi å stå ved min side.
Men retningslinjene var klare.

2 timer etter fødsel, skulle far hjem.

Jeg og den lille ble kjørt inn på et lite gult rom, der skulle vi være, til vi skulle hjem.
Alene.

Alene, ensom, utrygg, engstelig og full av savn.

Sårbar og nybakt i et gult rom med barnepleiere som gjorde så godt de kunne.

Men de, var ikke han.

Undersøkelser sier, bare basert på de to første månedene i pandemi hadde vi en økning på 20%.
Jeg snakker selvsagt om barseldepresjon.

Jeg tørr ikke tenke på de neste månedene. De mørke tallene som gjemmer seg godt men samtidig er synlig.
Det har krevd sin kvinne, å føde og ikke minst være barselkvinne under en pandemi.

Jeg var godt rustet, proppfull av erfaring på den grusomme psykiske sykdommen visste jeg hva jeg skulle følge med på, gjøre for å forebygge, ta vare på meg selv.

Jeg satt der med syvende barn på brystet, jeg viste i stor grad hva som ventet meg.
Lite var nytt, heldigvis. Alt bortsett fra ensomheten.

Det er ikke rart, at barn født det siste året har en sliten mamma som kjenner på alt annet enn lykke.
At barn født i det siste året har en mamma som synes barsel ble alt annet enn slik den skulle.
At barn født under pandemien har en mamma som er sliten av av frykt, ensomhet og isolasjon.

En barselkvinne skal ikke være ensom, men omringet.
En nybakt mamma skal ikke sitte alene i et gult rom.

En nybakt mamma, med en nybakt bylt på brystet bringer håp og glede.
La oss gi henne det tilbake.

La de slippe å føde alene og kanskje viktigst av alt,
være barselkvinne alene.

Slipper vi pappa eller medmor inn,
Kan vi liksågodt la de bli til de går ut som en familie.

 

Dersom du tenker kvinner skal slippe å føde alene,
kan du signere HER

Derfor planlegger jeg middager en måned om gangen

 

 

Siste dag i januar, og jeg er så klar for februar.
Det er noe med månedsslutt som gir meg en ny giv.
Og er det en ting som er viktig for å beholde motivasjonen. Så er det oversikt.

Det er mange i min familie as.
Litt av hvert å holde orden på.

Så, siste dag i januar, har gått med på å planlegge alle middagene for februar.

Hvorfor i alle dager?

Den viktigste grunnen:

Tid.

Jeg hater, legg trykk på hater å planlegge middag.
Det er noe av det kjedeligste jeg gjør.
Derfor gjør jeg det så sjeldent som mulig.

En gang i måneden passer meg ypperlig.

Ved å planlegge middager for en måned, gjør jeg det jeg liker minst kun en gang.
Og når jeg først er i siget, ja da går det også litt raskere.
Og det beste av alt, mye kan kopieres over til neste måned.

Og igjennom året bruker jeg kortere og kortere tid, fordi jeg kan bla meg tilbake i boken.
Og bare bytte ut ulike middager etter sesong.

 

Tomatsuppe hver torsdag?
Oh yes. Det er flere mål med å planlegge middager.
Og tomatsuppe er en heftig bidragsyter på alle plan.

Den er en rask middag
Den er rimelig
Den bidrar til at vi spiser rester
Den bidrar til at vi spiser mindre kjøtt

 

og viktigst av alt.

Den bidrar til at vi allefall har et veldig hyggelig måltid hvor alle spiser.

Ungene elsker tomatsuppe.
Lager den selv, verdens enkleste tomatsuppe finner du HER

 

Har vi kontroll?

Jeg planlegger middag for en måned for å prøve å holde oversikt.
Mens jeg planlegger ser jeg også over månedens planer frem til nå.
Kjappe middager setter der jeg vet det blir travelt.
Ukeplaner gåes gjennom, viktige møter skrives ned.

På den måten, får jeg iallfall følelsen av å ha kontroll for hva tiden som kommer.

Spiser vi alltid slik som planlagt?

Korte svaret er nei.

Vi prøver så godt vi kan å holde oss til planen, men i likhet med andre så skjer livet hos oss også.
Rett som det er dukker det opp noe uplanlagt. Da er det alltid en fordel at ingrediensene tilstede i kjøleskap og skuffer.

Og innimellom, er det ikke krise om det blir change of plans heller.
Innimellom bytter vi middager, eller rett og slett dropper den.

Det er ikke krise om planen ikke følges til punkt og prikke, det er en bonus om den blir det.

 

På tide å tenke på de som helst ikke vil være hjemme!

Denne fortjener du!
Spotligthen ubehagelig midt i fjeset mens jeg tok i mot en litt tyngre pokal enn jeg trodde.
Den var sleip og glatt etter svetten i hendene hans.
Ikke så rart, jeg visste jo at han egentlig ikke var så glad i oppmerksomhet.

Takk sa jeg, og myste litt over for å prøve å se hvem som var i salen.

Tusen takk, gjentar jeg.

Hver eneste klubbtirsdag, fortsetter han. Har du vært her.
Helt fantastisk.

Salen jobber opp en urytmisk applaus.
Jeg bukker et par ganger og kjenner at det holder nå.

Takk sier jeg igjen, og går av scenen.

Setter meg ned, der jeg satt og kjenner flere hender på skuldrene.
Så stas Nina, så stas.

Jeg tar et raskt glims helt bakerst i gymsalen.
Kan fortsatt ikke se henne, hadde vel ikke forventet noe annet heller.

Vil du sitte på hjem?
Han spør alltid, jeg sier alltid nei.
Den friske lufta gir meg liksom det siste påfyllet jeg trenger før jeg finner mot til å gå inn døra.

Jeg lukter det egentlig før jeg har fått slengt av meg skoa.
Det er rødvin.

Lukten er som regel et godt tegn, da har flaska vært oppe lenge nok til at hun kanskje sover.

Jeg titter inn i stua, hører ovnen tikker av varme mot den iskalde vinterkulden ute.
Jeg kjenner det dunker i kinna. Varmen gjør godt.

Tråkker stille inn, hører tv står på, men ingen som snakker. Ser bena hennes på kanten av sofaen, tykke raggsokker under et slitent ullpledd.

Mamma? Spør jeg forsiktig mens jeg varmer hendene mot vedovnen.

Hun svarer ikke.

Mamma?

Hrmf.

Hun bare grynter.

Jeg er hjemme og har med meg.

Slutt å mas!

Hun avbryter meg, mumler og snøvler.
jeg skjønner hun ikke er til å snakke til.

Jeg smører to skiver tørt brød.
Finner de nederste i skuffen, litt usikker på hvor lenge de har vært der.
Men magen rumler og må ha mat.

Må du bråke?
Jeg mister kniven som lager en skarp lyd mot flisene.

Nei da, sier jeg og tørker opp leverpostenirestene.
Orker ikke diskutere.

Mens jeg tygger skorpen på den siste skive hører jeg hun begynner å snorke.

God natt sier jeg, i det jeg setter ifra meg tallerken og melkeglass på benken.

Du svarer ikke.

Soverommet er kaldt.
Hun har hengt dyna til lufting og glemt den.
Den føles nesten som is i det jeg pakker den rundt meg i senga.
På nattbordet står den.

Jeg stryker fingrene over den blanke pokalen.

Støpt ned i en mørk marmoraktig stein hvor det står risset inn.
Takk for at du alltid stiller opp.

Lite visste de at det var de som alltid stilte opp for meg.

 

De stod der i kø, hutret og frøs, for å sikre seg det som forhåpentligvis kun var lørdagens rus de neste to ukene.
De som jublet og skrøt av pandemikrigens unge soldater.
Jublet over russ som klarte å holde fornuften, ungdommen som ofret sosial livet.

Snakket stolt om de unge som respekterte retningslinjer og var gode forbilder.

Stod nå å gjemte seg bak jakkekragen for å ikke komme med på film,
Desperasjonen etter alkohol kler på en måte ingen.

Mens barna fortsatt sitter ensom og alene, kjørte de voksne over frarådet grenser, stod frarådet tett for å sikre seg nødvendig rus.

Køene foran de små bulene med alkoholrus burde gitt oss en tankevekker.
Erna og Bent, den køen var ikke bare et på et kollektivt alvorlig alkoholproblem, men også
konsekvensene av det.

Jeg har selv vokst opp i et hjem, preget av alkohol.

Men jeg, hadde et sted å gå til, et fristed. Med andre tanker, omsorg og trygghet.
Et annet sted enn en stue med alkoholdunst og middags rester fra forrige uke.

Våre barn og unge, har ikke hatt det på lenge, noen i værste fall vært uten et helt år.

Det er helt ok, dørene måtte kanskje opp.
Alkoholavhengighet er alvorlig og abstinenser kan få alvorlige konsekvenser.

Men det kan også rus.

Men både du Erna og jeg vet innmari godt, at vi ikke kan slukke ulmende glør med en god flaske konjakk.

Nå har vi sjansen, problemet lyste mot oss. Klart og tydelig.
De unge har ofret nok.

Nå må vi finne noen som kan ta de i mot.

Vi gjemmer oss for et virus, det gir oss muligheten til å skjule mye.
Nå holder det.

Brett opp ermene Erna, og gjør deg klar for å ta imot.
For om du ikke gjør noe snart for ungdommens psykiske helse, faller de.

Vi trenger barna og ungdommen, ungdommen og barna trenger deg.

 

Han er den siste første.

Tenk at jeg skulle få syv barn, jeg må klype meg i armen. Det er uvirkelig. Virkelig.

Syv barn, med min beste venn, fineste mannen jeg vet om.
Sammen har vi laget en bataljon.
En flokk.

Så kom han, til syvende og sist.
født syvende i fjerde. Syvende barn og fjerde gutt.

Han som vi aldri trodde skulle komme,
vår siste første.

Han er den siste som laget to streker på en pinne i en skjelvende hånd.
Han er den siste som gav de første små dult på innsiden av magehulen, inn i en ventende hånd.

De første små pirkende som bekrefter at en mors kropp bygger en liten sjel.
Han er den siste første hjerteslag, et lite hjerte som hamrer i raskere enn et lokomotiv i en liten høytaler i jordmors hånd.
Den siste voksende magehulen.

Han er den siste vi ventet på, utålmodig tålmodig.
Den siste de klemte magehulen til mens prøvde å lokke han ut med vennlige ord.

sliten og høygravid

Han, er det siste første møte.
Hvor en sliten kropp, tar imot en fersk kropp og legger den for første gang utenpå.
Han er den siste som forvandler alt, ved å ta sine første åndedrag.

Han er den siste første hud mot hud.

Han er den siste første amming,
Hvor en unik nærhet, et bånd bygges. Som hverken ild eller vær kan rive i stykker.
Hvor både mor og barn må lære, kjenne seg frem. Liten kropp som søker næring og en nybaktmammas hånd som stryker over et lite hode med små fjon etter det første bad.

Han er den siste første våkenatt. Hvor huset er stille, og bare han og jeg møtes i mørket.
Mens månen trenger gjennom og lyser inn så vi finner hverandre.

Hvor han sover, hvis vi bysser, synger, teller stjerner.

Han er den siste første bad, siste første hjemtur og trilletur.

Det siste første øyekontakt, smil og latter.

Den siste første grøt med grimaser, gris og søl. Små lubne hender som klemmer grøt og kokt brokkoli til alt bare blir en mos.

Han er den siste første påske, jul og bursdag.
Siste første vår, sommer, høst og vinter.
Jeg prøver å nyte de  første så godt jeg kan.
Samtidig som jeg gleder meg uendelig til de neste.

 

 

Om du synes du kjenner igjen disse ordene, har du fulgt meg en stund. jeg skrev nemlig noen temmelig like i 2017.

Bort med mammaklærne.

//annonse

I fem år sammenhengende har jeg vært låst til å velge klær som enten har rom for en voksende mage, en øm bolledeig mage og som har lett tilgang til matstasjonen til junior.

Ammevennlig og voksevennlig.

Og nå, står jeg der at jeg plutselig kan velge fritt.
DET føles veldig veldig rart. Og veldig deilig, det må det være lov å si det.

Så nå går ammetøy, gravidbukser og topper, ammebh og mammatruser ut av garderoben.
Og GJETT om det ble lunket inni der.

Her trengs det uten tvil påfyll.

Planen er å litt etter litt lage seg en god garderobe, men klær som kan gå om hverandre.
Jeg orker ikke handle i butikker, så benytter meg av nett, og som dere vet er ellos en god favoritt.

Og i tradisjonens tro deler jeg selvsagt en rabattkode fra nettopp ellos.
Rabattkode 435401 gir 33% på dyreste ordinære vare, og dersom det er noe på salg i kurven din, får du 5 % ekstra på det.

Om du er ivrig, kan du trykke HER og komme rett til alle nyhetene.

 

Men om jeg kan få komme med noen tips:
så er det denne nydelige buksen. Altså, den er magisk god på.

Den er plussize, begynner på 42 og går helt opp til 60. Finnes i flere farger.

Også denne, hettegenseren har perfekt lengde og fasong og den er SÅ god.
Jeg har den i to farger. Perfekt til jeans eller tights

 

Basic jeans er noe alle trenger i skapet, denne er myk, høy på livet og finnes i sju ulike farger

 

Og på ønskelista nå, står denne Nydelig blomstret kjole med lange armer. Perfekt med en cardigan, strikketgenser utenpå eller bare akkurat slik den er.

Jeg mister

Jeg mister

Det var alt jeg skrev.
Jeg var helt sikker i det jeg så blod på papiret.
Merket det egentlig fra jeg våknet, alt for tidlig. Jeg var urolig og merkelig i hele kroppen.
Rastløs og urolig, ulmende ubehag nederst i magen.

Rundt lunsjtider kom de første dråpene.
Det grusomme rød mot det lyse dopapiret.

Jeg kjente det gikk kaldt nedover hele kroppen.
Så stoppet tiden.

alt ble stille..

Jeg mistet pusten, måtte hige etter den.
Dro luft inn som om jeg akkurat hadde fått hodet over overflaten etter en dukkert.

Jeg mister.

Løpet av noen timer var det ikke noen dråper lengre, det rant.
Friskt, grusomt rødt.

Fylte papiret, doskålen.
Tappet hjerte mitt,

Tappet magen min.

Jeg mister.

Dagen før, fortalte jeg det. Endelig var jeg klar nok.
Et overraskende svangerskap hadde tatt oss litt på sengen.

Jeg ble ikke glad, når to streker lyste mot meg.
Jeg gikk i sjokk.

Vi måtte bare konkludere med at prevensjon ikke spilte på lag med kroppen min.

Baby nummer seks, hvordan i alle dager skulle vi klare det.
Vi holdt det hemmelig, fortalte det ikke til noen.
Orket ikke forholde oss til mer enn å fordøye det selv.

Hadde vi hjerterom til enda et barn?

Det tok ikke mange dagene, før vi så det tydelig.
Det er klart vi hadde det.

Klart vi hadde rom for en liten skatt til.

Dagene gikk, ukene gikk.
hjertene våre vokste i takt med magehulen.
Og etterhvert, ble vi klare for å fortelle resten av verden det glade budskap.

Jeg er gravid,

Det var alt jeg skrev.
Hun var den første som fikk vite.
Første jeg visste ville glede seg med meg. Ikke stille undrene spørsmål, være kritisk og negativ i en stund hvor jeg trengte heiarop og klapp på skuldra.

For en rikdom, du er ufattelig heldig.
Skrev hun.

Jeg smilte, sånn ordentlig, for første gang på lenge.
Hun hadde helt rett.

Jeg er ufattelig heldig.

Så snakket vi om formen, jeg viste bilde av den voksende kulen, og fortalte om ultralyd jeg utålmodig ventet på.

24 timer etterpå, stod jeg med en liten sjel i hånden.
En hel kropp, armer, ben, mage, rygg, hode, ørliten nese og øyne sorte som kull.
Små nydelige perfekte fingre. Syltynne ribbein som syntes godt på den spinkle kroppen.

Så perfekt, så liten og så livløs.

Utenfor spant verden slik den pleier. Små barneføtter løp frem og tilbake i gangen.
Lo, hylte og løp.

jeg gråt.

Jeg mistet
skrev jeg.

Uff, skrev hun.

Jeg har aldri følt meg så hul.
Så tom.
Så ensom.

Som blodet rant, forsvant også drømmene, planene, fremtiden.
Det vi hadde snakket om, planlagt og holdt hemmelig ukene som var.

Det lille hjerte gav opp, aldri hadde jeg trodd,
at en så liten kropp skulle ta så stor plass i hjerte

 

 

 

 

  • Spontanaborten skjedde sted for 3 år siden, men sorgen bærer jeg med meg evig.

Er jeg hjemme nå?

Tenk at jeg bor her,

Tenk at vi bor her.

Tenk, at dette er vår by, blitt vårt sted.
Byen, bergstaden vi bor i.

De omgivelsene jeg før lengtet etter å reise tilbake til, er mine hver eneste dag.
Den lufta som fyller lungene ørlitt bedre, den som river mer i nesa, er rett utenfor døren.

Jeg var livredd, skal ærlig innrømme det.
Den dagen vi pakket som om fanden var etter oss, stappet 7 unger i bilen, uten å vite hva som egentlig ventet oss.
Flyttet til et hus vi ikke hadde sett før, som vi skulle leie i ubestemt tid. Hvordan vi stablet storfamilien inn i et hus uten noen ting. Vell viten om at flyttelasset med alt vi eide og hadde var på vei etter oss.

Hvordan det hele gav oss en følelse av blanke ark, ny giv og mot.
For det er akkurat det som kreves, mot. Mot for å følge egne drømmer selv om alle rundt synes det virker dristig. Selv om de andre ikke forstår, selv om de andre stritter i mot.

Dette gjorde vi for oss, for vår familie. Skummelt, det er klart.

 

Men nå er vi her. Barna funnet tilrette på skole og i barnehage.
Vi er i ferd med å skape egne arbeidsplasser og dekke et behov i lokalsamfunnet.
Bli en del av folkelivet og næringsamfunnet på denne unike plassen.

Nå er ikke dette et sted vi besøker, ikke et sted vi reiser hjem ifra.
Men stedet vi reiser hjem til.

Jeg har flere ganger svinset innom tanken på at det skal bli stusselig å reise igjen,
før jeg innser at vi ikke er på ferie. Vi er her.

Det er uvirkelig, enda.
Men usannsynlig deilig.

Det er rart, enda.
men føles likevel riktig.

Kan jeg være så klisje og si at jeg føler meg lykkelig?

Hjemme?

nei det vet jeg ikke om jeg kan si, jeg har hverken vokst opp her eller noen tilknytning.
Men at jeg kan gjøre dette til hjemme, det tror jeg av hele mitt hjerte.

Min lille kriger

Er han snill?

Sover vell natten gjennom nå?

Sitter selv han nå?

Hvorfor åler han? er han ikke ett år da?

Se der krabber han ja, det var jammen meg på tide.

Står han nå?

Går han?

Nå er han jammen to år snart, da går han vel?

 

Lille Kriger, ingen vet, bortsett fra meg og deg, hvilke kamper du har kjempet frem til nå.
Hvilken helt du er, hvilken kjemper du er.

At du er sterkere enn mange tror, selv om din fysikk kanskje er svakere enn den burde.
At du er klokere enn de fleste selv om du kanskje ikke har mange ord.

Hvor mange dager, kvelder og netter jeg så inderlig skulle byttet plass med deg, bare for å avlaste deg litt.
Holdt ut av ubehag og smerter, vurderinger, analyseringer og det tristeste av alt, forventninger.

Forventinger fra mennesker som knapt vet hvem du er, hva du liker, hva du kan og ikke minst hva du har vært gjennom.

Jeg vil du skal vite, at jeg er uendelig stolt, stolt over at du er akkurat den du er, og at du er min.
At du er en del av flokken, en solstråle, en godklump, en vi alle har lært fryktelig mye av.

Du har fått meg til å tenke større, lengre og mer.
Du har fått meg til å ville kjempe enda hardere for å skape rom, også for dere små.

Etter du, ble en del av oss, har jeg ofte lurt på vi som sitter å spør spørsmålene, og putter de små i bås tenker med, når vi selv sitter med store krav om at det skal være rom for at vi skal få være oss selv, forskjellige. Akkurat slik vi er. Med egne kvaliteter, egne interesser, egen personlighet.

Hvordan vi kan gnåle, for det er vi gjør, om viktigheten av å forstå at vi alle er forskjellig, at alle vi, som har levd et liv bærer hver vår sekk som ingen andre kan se.

Glemmer vi at også de små bærer sekker?

Jeg har vært feig, jeg må innrømme det.
Istede for å kjempe din sak lille venn, har jeg gjemt den vekk.
Skjult den litt fra alt og alle.

Jeg orket ikke høre på dumheter og uvitenhet. Påstander og forventninger.
Men viktigst av alt, jeg ville ikke du skulle merke de.

Du hadde mer enn nok med dine egne kamper og milepæler.
Du trengte ikke fylle større sko enn dine egne.

Men for et øyeblikk rant begeret over og helt ærlig var det godt.

Jeg lar litt av din historie få henge i luften, for ettertanke og forhåpentligvis lærdom.

For vi alle litt å lære, det har du vist meg.

 

Takk.