Nybakt – mamma – knekken

Det kom liksom litt kastet over meg, eller det føles iallfall slik.

Jeg har riktignok hatt noen dager denne uken med litt ekstra.
Litt telefonmøter, gjesting i podcast, viktige avgjørelser osv.

Små og litt større ting som setter smeltehjernen på prøve.

Så jeg burde kanskje sett den komme?

Jeg vet jo den kommer, det gjør den alltid, men har nok for liten tid til overs nå til å kjenne på at den bygger seg opp.
Til å forberede meg, kanskje prøve å ta noen rolige dager i det jeg kjenner at hode, kropp og sjel er i ferd med å tappes helt.

Men i dag kom den, nybaktmamma knekken.
Helt ut av det blå, med en sovende baby på brystet, ungeflokken rundt meg og frost2 på TV i bakgrunnen.
Tårene bare begynte å trille, og en overveldende følelse av utmattelse bare rullet elegant over meg.

En titt på klokken fortalte meg at jeg skulle være omringet med små soldater i noen gode timer til, og jeg må innrømme at jeg ikke helt visste hvordan jeg skulle komme meg gjennom de.

Flokken aner ofte lunta, når mamma eller pappa er ved randen.
Det hele kan ha to utfall.
1, de velger å trykke på knapper, gjøre situasjonen enda mer uutholdbar og tøff og tester grensene til den store gullmedalje.
2. de trår varsomt og tar hensyn. Utnytter sjansen og ber om spill, skjerm eller lesetid fordi de vet at mamma, orker ikke å “showwe” i dag.

Heldigvis ser det ut til at de velger alternativ 2 i dag.

Jeg må innrømme jeg er redd, denne knekken.
Den minner meg for mye om årene i mørke, 6 år med depresjon gav meg mye av samme følelsen.
Hvor alt jeg var glad i bare visnet, alt ble trist og trått. Jeg mistet lysten og motivasjonen til å gjennomføre noe som helst.

Kreativiteten ble borte, og værst av alt, kjærligheten også.

Selvfølgelig er jeg redd denne knekken skal vare like lenge som de årene, fange meg, binde meg og ødelegge meg.
Ta fra meg mammalykken, forventningene for alt som kommer og stoltheten.
Men heldigvis vet jeg og inderlig godt, at dette trolig bare er en knekk.

Den bare føles så voldsom, mektig og uovervinnelig akkurat nå.
Men jeg har fortsatt lykken, takknemligheten og stoltheten i behold. Det var det første depresjonen tok ifra meg.

Depresjonen kom litt ut av det blå, hormonene i svangerskapet var nok utløseren, langt ifra a4 oppvekst uten optimale forhold  var årsaken.

Nå, er jeg bare sliten, men selv om tårene renner er veien kort til latter.
Jeg ser de små øyeblikkene, kjenner hjerte smelte av smilene, barnelatteren, og kjærligheten blant flokken.

Jeg har skrivende stund har vært sju barns mamma i 5 uker og 3 dager, akkurat på klokka.
I løpet av de 38 dagene har min lengste pause, tid for meg selv vært de 10 minuttene jeg har på meg når jeg løper rundt dusjen for å skylle av hormonsvette og morsmelk.

I løpet av de 38 dagene har jeg opplevd magiske øyeblikk, stirret utallige timer på sovende baby (de er så søte når de endelig sover) , kjent på enorm takknemlighet og stolthet, og ikke minst sett hvor unektelig godt jeg og min fantastiske mann samarbeider. Hva i alle dager skulle jeg gjort uten han.

Men og en overveldende trøtthet etter alt for lite søvn, en utmattelse og frustrasjon og en forferdelig følelse av utilstrekkelighet.

nybaktmamma knekken skal man ta på alvor,
når noe drar i kroppen sin nødbrems bør man stoppe, hvis ikke kan det fort ende i en ulykke.

Helgen står på dørkarmen og vil inn, helgen er god på mange måter, ingen klokke å rekke, ingen matpakker og smøre, ingen henting eller levering å organisere.

Men helgen er og krevende. Mye lyd, mye som skjer, mye lyd, mye av det meste, lite av hvile.

måtte de holde seg på alternativ 2 hele helgen.
Så får jeg kanskje ristet av meg knekken.

Ha en fin helg.
Ta vare på dere selv.

Klem fra en meget sliten men lykkelig mamma.

Ingen forbereder deg på det.

I går var første kvelden, på 5 ukers dagen din.

Du fant ikke roen nær meg, oppå brystkassen, slik du har sovet hver eneste kveld siden jeg endelig fikk hilse på deg.
Det hadde blitt en vane, jeg må innrømme det.

En vane jeg trivdes godt med, blæra mi ikke like mye.
men jeg visste jo godt, at denne tiden går så alt for alt for fort.

Så satt jeg der, å vippet deg i stolen for å finne søvnen.
Og da slo det meg.

Dette har ingen forberedt meg på.

Ingen forbereder deg på, den siste gangen.

Alle forbereder deg på den første.
Det finnes bøker, tv serier, podcaster, blader og en hel haug med mødre, svigermødre og venninner som forbereder deg, på godt og vondt på den første gangen. Bombaderer deg med erfaringer du ikke har spurt om, råd du kanskje ikke trenger og historier som kan komme godt med.

Den første gangen har du all mulighet i verden til å stille forberedt, det er opp til deg.
Hvordan tiden blir, vet du ikke, men du kan forberede deg.

Men siste gangen.
Da du står der med en baby du følte ble født i går, men nå er fem uker stor.
Som nå plutselig trenger å være i fred for finne roen, og som allerede begynner å gjøre litt vondt å bære på i lengden.

Som begynner å bli nysgjerrig på omverden, og ikke lengre har tid til å bare ligge tett og nært, men vil se verden, mennesker og høre lyder.

Ingen forbereder deg på, at tiden vil føles som sand mellom fingerene.

Hvordan magefølelsen lurer deg nærmest hver eneste dag.
Hvordan den vrir og vender på seg. Fra å være temmelig tilfreds med tilværelsen til å nærmest vrenges i smerte fordi du vet at du holder din aller siste baby, du har opplevd din siste fødsel, ditt aller siste svangerskap.

Jeg fikk mitt første barn som 21 åring, i år fyller jeg 35 (gulp)
I 14 år har jeg nærmest konstant gått gravid eller bært en liten skatt.

Jeg er beriket med syv barn, all fornuft i meg sier at jeg har armene fulle og vell så det, likevel så er det en overveldende del av meg som så inderlig skulle ønske at denne reisen ikke er over.

Følelsen av å være komplett er tilstede, trygg og god, langt ned i magen.
Det føles godt, men likevel så inderlig trist.

Det er mye, ved denne tiden jeg ikke kommer til å savne, såre pupper, fødselsangst, hemoroider,renselsen, barseltårene.
Men ingenting, absolutt ingenting kan slå det å møte babyen for første gang, lukten av en nyfødt, nybakt søskenkjærlighet,
For ikke glemme på spenningen, nysgjerrigheten som er der, når man venter spent på å se hvem som gjemmer seg i magen.

Jeg leser de sist sidene i det som trolig vil bli det viktigste kapittelet i mitt liv.
Kapittelet hvor alt ble annerledes.
Hvor jeg gikk fra å bare være meg, til å bli mamma og kone.

Det kapitelet som er fylt med øyeblikk som får tårene til å flomme og stoltheten til å bruse.
De øyeblikkene jeg heftig har dokumentert for å prøve å ta vare på følelsen, begeistringen og magien.

Vi nærmeste oss sist avsnitt med roen av en sovende baby i hus, dagene som venter vil gi oss så mye fart og spenning at vi knapt klarer å henge oss på.

Og for all del, jeg gleder meg, fryder meg over hva som kommer.
Se flokken min vokse opp. Syv små skal bli store, etterhvert voksne, og selv forme sitt liv.
Og jeg er så heldige å få være støttende tilskuer.
Klar med en varm klem, en skulder å gråte på og et godt råd når de trenger det.

Jeg gleder meg til å se de vokse.
Fylle seg selv, og bli selvstendige mennesker.
Få enda sterkere bånd og at vi tilslutt vil bli en stor gjeng som kan oppleve mye sammen.

Så hva gjør jeg nå? Nå nyter jeg alle stunder jeg kan av en sovende baby på brystet, gurglende lyder på armen, de første milepælene og øyeblikkene. Og bruker det som motivasjon når niplene blør, hjernen skriker etter søvn og armen verker etter byssing.

Jeg er her og nå.

og prøver å gjøre meg klar, for det som kommer.

5 uker allerede – over den første kneika

//annonse

Altså, denne tiden den flyr, det er så klisje og si

 

men denne karen her.

 

Han ble jo født i går men vært her alltid.

Denne gangen merker jeg at jeg tviholder litt, blir ikke stressa av alt jeg skulle ha gjort mens han sover på brystet, nyter faktisk hver sekund, tviholder på den spesielle tiden dette er. Skrekkblandet fryd kjenner jeg på at dette er siste gangen.
For all del, jeg er veldig klar over at vi er ufattelig heldig som har opplevd dette syv ganger, men det er noe med det å skulle vite at det ikke vil være en nyfødt i dette hus igjen.

Men jeg ser frem mot tiden som kommer, vi er over den første kneika nå,  vi begynner å venne oss til livet med syv små, selv om vi enda har mye å lære og erfare.

Lillebror vokser og trives, ammingen begynner å gå seg til nå, litt startproblemer har det vært, slik det ofte har vært med mine små. Men her forventet jeg masse trøbbel skal jeg være ærlig. Siden han kunne tatt gullmedalje i stramt tungebånd.
Tilbakemeldingene fra legen var at de aldri hatt sett så stramt tungebånd før.

Men vi klarte det, jeg armerte meg opp og beskyttet meg så godt jeg kunne mot sårhet og sprekker.
Multi-mam kompressene som jeg har skrevet om tidligere var heldigvis med fra første stund i bagen, og i mellom ammingene smørte meg jeg multi-mam balm. Denne har jeg ikke testet tidligere, men ble anbefalt å prøve, og så også i kommentarene rundt forrige innlegg om kompressene at flere av dere hadde testet denne med gode erfaringer.

Balmen er pleiende og lindrende og kan bruks så ofte man vil, men aller helst minst 2 ganger i døgnet.
for min del var den ikke bare pleiende men praktisk også, fordi den hjalp så ikke ammeinnleggene festet seg til de såre brystvortene.

Altså, jeg haaaater når det skjer.
Folk klager over å rive av plaster, vel prøv å riv av et ammeinnlegg fra en sår og sliten nippel.
Det er pain det!

Balmen kommer i en praktisk og liten tube, er veldig drøy og varer lenge.
Kjekk å ha med seg i stellevesken når man er på farten og ikke har tid eller lyst til å lufttørke sårene.

Nå begynner veslegutt og jeg å finne ut av teknikken og jeg merker sårheten blir bedre og bedre for hver dag.
Jeg er takknemlig for hver dag vi klarer fullamming selv om det krever sitt.
For det er jammen ikke en selvfølge.

 

Dersom du sliter med sårhet, sår eller sprekker i forbindelse med amming er min første anbefaling å oppsøke hjelp.
Få noen til å se på om dietaket er optimalt, og dere jobber godt sammen. For det er det amming er, et samarbeid.
Og noen ganger er det ikke alltid lett å samarbeide, ei heller å vite om samarbeide er godt.

Noen ganger er det endring av ting og tang som må til, andre ganger er det tid som trengs.
Babyen blir større, mer dreven i (amme)faget og gapet høyere.

Og dersom siste er en viktig faktor er det jo helt supert at det finnes ting som denne balmen
som kan lindre litt i perioden man må stå i det. Den lindrer og pleier og det er det man trenger.

Lykke til.

 

Men tenk om vi angrer.

Det krever mot å gjøre store endringer, å bryte fra det man er i, for å tre inn i noe man ikke kjenner.

Det er klart det har vært både skummelt og vanskelig å falle på vår avgjørelse. Og enda skumlere var det kanskje å si det høyt.
Du vet, alt blir så mye mer virkelig da.

Vi har fått ufattelig masse heiarop og lykkeønskninger fra dere, og det gjør godt. Veldig godt.
Å vite at man har mennesker der ute som både heier og ønsker oss godt, til tross for at valget vårt kanskje kan virke litt hodestups og spontant.

Jeg har forklart litt hva som ligger bak valget vårt, men til tross for det er det fortsatt mange som sitter å gaper.
At dere tørr, dristig gjort! Hva om dere angrer?

Siste spørsmål har hengt seg litt i hjernebarken min.
Tvunget meg til å tenke, enn hvis.
Hva om.

Tenk om vi angrer.

Det er ganske store forandringer som følger med, når vi legger ned butikken vår.
pakker ned et hus på 400 kvm på østlandet.

Tar med 3 skolebarn og 2 barnehagebarn og 2 hjemmeværende barn og flytter.
Til et 200 kvm hus (snakke mer om det senere), på fjellet.

Til nye skoler, ny barnehage, og mens vi etablerer et nytt levebrød.

Til et helt nytt sted, nytt klima, nye mennesker.

Tenk om vi angrer.

Det er et godt spørsmål å stille, en viktig tanke å kjenne litt på.
Men der stopper det.

For vi lager oss ingen plan b, ikke basert “på tenk om, eller enn hvis.”
For rundt dette, er det INGENTING vi vet.

Vi vet ikke om vi kommer til å trives, vi VET ikke om dette er det riktige.

Det vi derimot vet, er at vi kommer til å angre dersom vi ikke gjør noe.
For her vi er nå, slik vi har det nå, trives vi ikke med.
Og jeg må innrømme at jeg vil heller angre på noe jeg har gjort enn noe jeg ikke har gjort.

Vi har bare et liv, og det vil jeg leve, ikke bare overleve.

Jeg reiser ikke alene, det vet jeg godt. Og at vi voksne velger å gjøre vårt for å få det bedre, vil få konsekvenser for barna våre. Noen kan se på dette som et svært egoistisk valg, og tildels er jeg enig.
For dette er en avgjørelse basert på at vi setter oss først i køen.

Men vår teori er enkel, har mamma og pappa det bra, har barna det bra.
Vel så lett er det kanskje ikke, men at det er en viktig faktor, kanskje den aller viktigste er det for meg ingen tvil om.

For å være en god forelder, godt forbilde, og god veileder, må man ha det bra.
Og det er det ingen andre enn deg selv som kan sørge for.

Når det er sagt, er selvsagt barna informert og mye snakket med om dette,
Her er det rom for å mene akkurat hva man vil om denne avgjørelsen og vi står klare for å ta imot følelsene og tankene når de kommer. Og de kommer, rett som det er. Under tannpuss, rundt frokostbordet, en helt vanlig tirsdag og en litt grå søndag over noen pannekaker.

De vet de kan komme til oss å mene akkurat hva de vil om dette.
De er også klare over at det ikke vil endre hva vi har bestemt.
Men at det å dele, både triste, skumle og spennende tanker blir lettere å håndtere ved å dele.

Det høres kanskje enkelt ut, men jeg skal innrømme at terskelen er høy.
Det er noe med at selv om det ikke er godt, er det trygt.
Hva som er nå vet vi jo hva er, hva som venter rundt neste sving derimot.

Jeg velger å dele reisen vi har begitt oss ut på.
Og er beredt på å ta imot det som måtte komme.

Jeg forstår jo at det kan være vanskelig å se at noen gjør en så stor endring uten å reagere.

Men vårt ønske er å vise at det er lov å sørge for å få det bra, selv om man er forelder.
Og kanskje, men bare kanskje, kan det hende at vår reise inspirer andre mennesker til å tørre følge sitt hjerte.

En lykkes dag for alle småbarnsforeldre.

Jeg aner ikke hvor mange ganger jeg har hørt den samme sangen på repeat og ifra ulike duppedingser.

Sangen skjuler seg i dukker, i tryllestaver, i smykkeskrin, i håndholdte speil, i tøfler (!!?) og med regelmessige mellomrom har den festet seg i hjernebarken litt bedre enn man ønsker.

Variasjonen har ligget i språket.
To varianter har gått igjen.

La den gåååå La den gåååå

Eller den andre, og jeg vet du kan den..

Let it goooo, let it goooo.

 

Det er jo til å miste hodet av.

Så kom den gode nyheten, Disney hadde følt vår desperasjon, sett at det i stor grad var behov for å gi folket (les: foreldrene) variasjon. Frost 2 var under produksjon og klare til å løpe over kinolerettet før jul 2019

Vi hadde holdt ut i seks år, gjett om vi gledet oss!

Kinoturen ble en milepæl og høydepunkt for oss, vesla på 2 år (nå 3) som er familiens største frost fan rett foran sin far (no kidding) skulle få sin første tur på Kino.

Og vi, som storfamilie, tar oss aldri råd til kinotur.
Jeg mener, en slik seanse for en stor familie koster like mye som et lite matbudsjett for en uke.

 

Filmen? Magisk.

Gjensynsgleden var så stor at mor felte en tåre allerede under introen.
Ja ja jeg innrømmer det, både Anna, Elsa, Olaf, Svein og Kristoffer har funnet en real stor plass i mitt hjerte også.

Iløpet av kort tid, vi snakker dager, merket vi savnet.
Påfyllet av Frost gjengen hadde gjort godt, men samtidig vondt værre.
Vesla nekta å se første film, og forlanget å se oppfølgeren.

Hverken frostfeber eller Olaf sitt frosne eventyr kunne stogge savnet.

Et raskt googelsøk gav oss svaret.

Vi måtte vente et halvt år før filmen kunne sees hjemme i stua.

25 mai var datoen vi markerte i kalenderen.

Men så, 11 mai skulle vise seg å være langt ifra en helt vanlig mandag.

For i dag, våknet jeg til tidenes beste nyhet.
I det jeg plukker opp telefonen for å sjekke klokka lyser det mot meg.

DIN FORHÅNDSKJØPTE FILM ER KLAR TIL AVSPILLING.

Folkens, mamas and papas, smått og stort.

Dagen er ENDELIG her.

Frost 2 er tilgjengelig til digital leie I DAG!

Gjett om vi gleder oss, gjett om vi fryder oss og GJETT om vi skal kose oss!

I dag blir det kinodate, i dag blir det feststemning.

I dag blir det endelig frost 2 hjemme i stua.

 

 

psst vi har kjøpt den hos iTunes de med android kan kjøpe den på Google play feks

Jeg går i samme fella igjen.

Lillebror er straks 5 uker liten, 5 uker stor.

Ingen helt nyfødt som slumrer seg gjennom dagen lengre, men med små korte våkenperioder mellom bleieskift, mating og soving. Han følger sine søsken når det kommer til soving, dagen er det lite eller ingen dyp søvn, natten er mer preget av litt lengre strekker med søvn… iallfall innimellom.

Men søvn er viktig, for alle parter.
Min erfaring er at jo mere søvn vi legger tilrette for for disse små, jo bedre blir dagen både for liten, litt større, nesten størst og de store. Mer opplagt, de spiser bedre og har det bedre.

Så hva gjør man da, jo man gjør det som trengs for at de skal sove.

Og i likhet med sine søsken, følger lillebror deres spor.
I det vi bikket fire uker, var det ikke lengre bare å sove på brystet lengre, da trengtes det litt stimuli for å finne søvnen.
og det aller beste, er bevegelse.

Og bevegelse det gir vi han.

En liten rugg i vognen som han (heldigvis) trives i, en liten trille vi har her inne som vi bruker som dagsoveplass.
Da har vi mulighet til å både rugge, flytte på han og ha han med oss der vi er.

I dag, delte jeg en liten seanse på snap jeg visste var en ren invitasjon til mammapolitiet.
Hva jeg delte? En døsig og trøtt baby i vogna si, og en litt døsig og trøtt mamma som rugget den.

Men viktigst av alt, en trygg, fornøyd og rolig baby og en temmelig stolt og trygg mamma.

“Tenk at du som syvbarnsmor faller i samme fella igjen”

Lød den første på.

“Hvorfor rugger du han?” spurte flere.

og noen kunne fortelle.
“Jeg er så glad for at jeg aldri begynte å rugge og gav min baby den uvanen.”

Hun har nok rett, jeg faller nok i denne fella igjen.
Eller falt og falt fru blom, jeg la meg oppi den, frivillig.

For meg er ikke dette noen felle, dette er en selvfølge.
Jeg er mamman hans, og mine aller viktigste arbeidsoppgaver er å holde han trygg og tilfreds.
I mine øyne, kommer det foran både stell og mat.

Jeg ammer jo når han er sulten, skifter bleie når han bæsjer, hvorfor skulle jeg ikke da bysse når han strever med å finne søvn?

Jeg er villig til å amme selv om skuldrene er såre og brystene skriker etter egentid, jeg er villig til å skifte bleie selv om jeg er bokstavelig talt dritt lei, og jeg er villig til å rugge og bysse til krampa tar meg.

Det er jo min oppgave, er det ikke?
Som mor og omsorgsperson?

Også, kan jeg tilføye, sånn dersom det ikke er blitt sagt mange nok ganger.
Babyer er like ulike, som du og jeg.

De er seg selv og ingen andre. Det som funker for en baby fungerer ikke nødvendigvis for alle andre.

Noen babyer har fagbrev i søvn fra første dag utenfor magen.
Faktisk, selv om det er vanskelig å fatte, er det noen baby som sover så mye at foreldre nærmest kjeder seg den første tiden.

Andre babyer derimot, sliter med å forstå søvnkonseptet i flere uker, måneder ja til og med år.
Babyer er født med ulike behov, og behovet for en eller annen søvn assosiasjon er medfødt, ikke noe vi gir de.

Og i likhet med å hjelpe de med å innføre fast føde, respekt for andre mennesker og nye ord, må vi som omsorgspersoner også hjelpe de med å sove,

Enn så lenge er det en av de få tingene våre barn har hatt til felles. Bevegelse har hjulpet de å finne en god gjemt søvn.
bevegelse eller pupp og i deseperate tilfeller, begge deler. Helt sant.

Om jeg synes det er gøy?

Nei, gøy, det er å strekke strikken for langt.
Noen dager gjør jeg det med glede, andre ganger gir ruggingen meg grå hør og det hele føles ut som et kapittel med bortkastet tid. Men, jeg gjør det med glede fordi det er det han trenger. Hjelp til å sove.

 

Og gjett hva, det varer ikke evig.
Pr dags dato kjenner jeg ingen som pupper eller rugger konfirmanten sin søvn.

Dette kan jeg leve lenge på!

Altså, dette føles SÅ godt!
denne lørdagen kan jeg leve lenge på!

Dette var første lørdagen vi nailet siden fødsel. Når jeg tenker meg om.. siden lenge før fødsel.

første lørdagen hvor det ikke handlet bare om å overleve men å leve også.

første lørdagen hvor vi koste oss mer enn stabbet oss gjennom dagen.

det var en lørdag med sen frokost, havregrøt til lunsj og pizza med et lite glass øl på far til middag.

en tur ut, med flere ja og hurra enn nei nei nei!

med fem skåler smågodt og store smil til Barne-TV

En lørdag som har latt meg se alle barna, le så magen ble sår, tatt en fem minutter dusj og drukket to kopper VARM kaffe.

denne lørdagen trengte vi, denne lørdagen minnet oss på hvor rike vi er, heldige vi er.

denne lørdagen viste oss, at vi nailer dette.

jeg og min mann, og våre sju fantastiske soldater.

 

Tobias en måned – til syvende og sist.

Det er en merkelig følelse.

Han ble født i går, men samtidig alltid vært her.
Han er en helt naturlig del av vårt kaos nå, samtidig føles han så fersk og liten.

Men i dag, nesten i skrivende stund er han en måned stor.
Han ligger å vipper i stolen, mens en sliten, lykkelig og gørrstolt syvbarnsmamma sitter med en fot på stolen og vipper han.

Syvbarnsmamma.
Syv-barns-mamma

SJUBARNSMOR.

Jeg har prøvd å si det til meg selv på utallige måter og varianter, men forstår det ikke.
Jeg, JEG har født syv barn, og alle er de mine.. altså våre.

Jeg og den fineste mannen jeg vet om.

Vi er to store og syv små, to av de kan ikke gå, tre av de bruker bleie, to må mates, en krever mat hele tiden, en trenger hjelp på do, tre trenger hjelp til påkledning, tre våkner støtt og stadig gjennom natten, det sier seg selv at vi er slitne.

Slitne men lykkelige.

Det gir et realt påfyll i hjerte å se at gjengen tar imot et nytt medlem som krever enormt stor plass med så åpne armer.
Alle har på sitt vis virkelig ønsket han velkommen.

Minstemann var helt tydelig skeptisk i begynnelsen. Synes den vesle karen klarte å bråke usannsynlig mye til å være så liten.
Vi hadde noen dager med MYE sympatigråt. Men dette gikk heldigvis over (det holder med all annen gråt her i huset)
Nå er han nysgjerrig, og lager en lyyys stemme når han prater om bebe som han blir kalt.
Kan det være inspirert av baby tro?

Oda, har fått et eget innlegg, hennes hengivenhet til den nye lillebroren er til å ta og føle på.
Hun har rett og slett smeltet med helt med sin enorme kjærlighet til den lille sjefen i huset.

Resten av flokken må også ha sin daglig dose babykos og stikker rett som det er bortom lillebror bare for å snuse litt på han.


Det nærmest krangles om å få holde han. Luksusproblem, men for en liten kropp kan det bli litt voldsomt å gå fra fang til fang.
Så mor og minstemann må innimellom trekke oss litt tilbake.

Det er mye som skjer for oss om dagen, i tillegg til alt.
Vi vet at livet slik det er nå vil om ikke lenge bli ganske annerledes.

Vi voksne kjenner nok på at vi både gruer og gleder oss.
Det er enorm jobb foran oss, og vi kjenner nok på at vi ikke helt vet hvilken ende vi skal begynne.

En to do liste er vi i gang med og den er grusom lang.

Men tilfredsstilende å stryke ut. Uten tvil!

Så får vi se, om vi kommer i havn.
Minstemann er liten men opptar mye tid.
Han fullammes og det ser ut til at vi begge trives med det. Vektoppgangen er tilfredstillende, og jeg er ikke for mye plaget med sår. Han ble født med særdeles stramt tungebånd, dette er klippet men det gjorde ikke store utslaget på ammingen som også gikk tålelig greit før klipp faktisk.

Men han spiser godt, jeg har nok mat så da fortsetter vi slik vi gjør nå.

Jeg tviholder litt på alt som heter babykos, dette er siste gang og det gjør vondt og godt på mange måter. Det tror jeg fortjener et eget innlegg. Men vi samsover, ammer, koser og nyter så godt det lar seg gjøre.
Selv om lite søvn, konstant klistremerkebaby og aldri armene fri setter preg.

Det er meg og lillegutt og lillegutt og meg til en hver tid. Min egentid de fire ukene vi har hengt sammen er 2 eller 3 dusjer.. jeg husker ikke 😉 Ellers er han med meg enten i armene, i selen eller i vognen rett ved.

Men knips så er det over.

Nå gleder vi oss til vi får se mer av hvem lillebror er.

Hun hadde vært din favoritt.

Altså, det gliset kunne sjarmert hvem som helst, det er jeg sikker på.

Det er umulig å ikke dra på smilebåndet selv i det hun setter øya i deg.
Rynker på nesa, og i dag med bursdagskrone og sjokoladekake rundt munnen.

Jeg er sikker på at hun hadde vært din favoritt.

Selv om du ikke hadde sagt det høyt, hadde jeg nok også skjønt det.

På mange måter, er dere litt av samme vesen.

Latteren din kunne fylle et helt rom, trillet rundt og gjorde andre lattermilde.
Smilet ditt lyste opp en hver regnværsdag.

Og du smilte, mye.
Iallfall før du ble syk.

Det var nesten umulig å ikke være glad, sammen med deg.
Smilet ditt smittet.

Sinne ditt, det merkets godt det også, akkurat slik som henne på tre år.
Det nærmest buldret rundt deg når noen hadde tråkket deg på tæra.

Det var ikke ofte du sa noe da, men vi merket det godt.
Det var ingen tvil når du var sint.

Du satte glassene ekstra hardt inn i oppvaskmaskinen, smalt med skapdører og trampet usedvanlig hardt til å være ei lita dame med nette ben.

Og hun elsker å bake, eller, smake.
Hun og sjokoladekaka di hadde vært en perfekt match.
Om ingen hadde stoppet henne er jeg sikker på at hun hadde spist halve kaken.

Resten av kaken er det nok flere som hadde kranglet om,
Jonatan for eksempel, han er en skikkelig kakemons.
Han hadde gitt deg en god unnskyldning til å bake, så ofte du ville.
Du spiste jo nesten aldri noe selv.

Var mest opptatt av å fylle andres munner.

Jeg husker du sa, at lukten gjorde deg lykkelig.

Og det kjenner jeg meg igjen i.
Jeg baker mye jeg også mamma, og lukten gjør meg uten tvil lykkelig.

Det er mye, jeg kjenner meg igjen i med deg mamma.
Selv om vi egentlig er veldig ulike.

Det ble aldri slik det burde.
Vi fikk et mor og datter forhold med kjepper i hjulene.

Sykdom og avhengighet kan gjøre mye med et forhold.

Det ødela vårt.

Og på dager som dette, gjør det ekstra vondt.

På dager som dette, kjenner jeg på at du skulle vært der, rundt bordet med oss.
Spist kake med oss, feiret en treåring med brask og bram.

Sett hvor heldig jeg er.

Hvor rik jeg er.

Og selv vært omringet av en herlig herlig flokk med barnebarn.
Hadde du bare vært frisk, hadde du vært verdens beste mormor.

Jeg skulle ønske du kunne se hva og hvem livet gav meg.
Sett barna leke og le sammen,
Sett hvor empatiske og gode de er med hverandre.

Hvor fine de er sammen. Flokken min.

Hvor mye kjærlighet de har til hverandre, hvor stolte de er av lillebror og hvor gode de er med han.

Tenk jeg er beriket med syv små, mamma, det hadde du aldri trodd.
Ikke jeg heller.

Du rakk aldri å møte de minste, slik ble det.
Kanskje var det det aller beste, kanskje ikke.

Vi møttes siste gang idet du tok dine siste åndedrag, da hadde vi ikke møttes på flere år.

 

Jeg måtte seg deg inn i øynene en siste gang.

Det var rart å sitte der, med liv i magen og deg på dødsleie i hånden.
Han sprellet på innsiden, mens jeg holdt deg i hånden og ventet på døden på utsiden.
En måned senere ble han født.

Verdens fineste punktum.

Det er vondt å svelge, noe som aldri ble slik det skulle blitt.
Det er vanskelig å godta at det aldri ble som man skulle ønske.

Selv om du har gjort mye vanskelig for meg,
Har du også lært meg mye.

Uten deg, hadde det ikke vært noen meg.

 

Kjære lille store 3 åringen min

Jeg hadde lovet meg selv å ikke gråte, men slaget er tapt.
Allerede i det jeg skrev overskriften kjente jeg tårene presse på.
Var det ikke i går, jeg fikk hilse på for første gang.
Snuse deg på hodet og sukket lettet ut.
Et svangerskap var over, reisen var i gang.
Du, og jeg, den fine pappan din og en herlig bukett med søsken. Herremin det var verdt ventetiden.
Det var jo du som kom.

I morgen når pappa plukket deg opp kommer gliset til å være ekstra stort o
Bursdaaaaag kommer du til å juble

Og hele flokken skal juble med deg

3 år liten og 3 år stor.
Hvor dette året ble av er jeg usikker på, at det har gått fort er jeg helt sikker på.

 

Så kjære lille store 3 åringen min, gratulere med dagen.
En av familiens minste trekløver, likevel en av de som tar størst plass.
På godt og vondt.
For det skal du ha lille venn.
Du tar plass.
Du har lært det løpet av dette året, at du kan kreve din plass.
Og at vilje er makt.

Noen ganger er jeg sikker på at viljen din er dobbel så stor som du er.
Du er en bestemt liten sjel, som tydelig kan vise med hele kroppen at verden går det mot.
En liten fot, som stamper hardt i bakken, en furteleppe under en litt småmøkkete nese og et sinna blikk bak noen rufsete hårfjoner.
Selv om du er liten er kroppsspråket tydelig.
NEI, jeg vil ikke! noen ganger får meget tydelig kroppsspråk selskap med tydelige ord også.
De kommer på rams nå, de små kloke ordene fra ditt meget lærevillige hode.
Du er nysgjerrig som få, og rett som det er, står du der plutselig å observerer, mens jeg gjør mine daglige sysler.

Du elsker å få være med, med små armer bidrar du så godt du kan.
Klesvask, rydde, støvsuge, det er ikke den ting du ikke klarer.
Det hjalp mye å komme seg opp på to ben.

Det ble en helt annen verden for deg da, da du begynte å gå.
Nå går du ikke lenger, du løper, overalt.
Og skulle du høre musikk, danser du. Uten stopp.
Hele kroppen din uten stopp, stadig i bevegelse.
Kjære deg, hvor ble det av den lille som bare ville ligge tett inntil og som aldri gav meg armene fri?

Nå løper du rundt som en virvelvind.
Selv om du er liten, krever du plass. Jo mere jo bedre.
Aller helst vil du være ute. Uansett vær og tid.

Du er liten enda men jammen har du blitt stor.
Storesøsterrollen har du tatt med entusiasme og begeistring.
At du som liten, skulle bli mo i knærne og myk i stemmen av å se en som var enda mindre er kanskje noe av det vakreste jeg har sett.

Du har en omtanke og empati jeg ikke kan skjønne få plass i den lille kroppen.
Du fanger opp følelser i rommet og gir omsorg og en klem dersom du tenker det trengs.
Lite er, som noen lubne hender rundt nakken en litt slitsom dag.
For er det noe du klarer, vesle treåringen min, så er det å få meg til å smile.
Flere ganger, hver dag, gjør du meg varm om hjerte og glad langt ned i magen.

Latteren din er en lykkepille og ditt lure blikk lar jeg meg sjarmere av rett som det er.
Men jeg har også lært, at det er viktig å nye de lykkelige øyeblikkene.
For det er kort, fra himmel til helv..ja du skjønner hva jeg mener.
Alt som skal til, er en brødskive som tilsynelatende ikke skulle deles selv om jeg spurte deg.
Eller at barnetv velger å vise brillebjørn og du aller helst skulle sett peppa pig.
Livet med deg, vesle 3 åring er et eventyr.
Og jeg er så uendelig takknemlig for å få være med.
Takknemlig for at du valgte meg, og at du er du.