Vi kommer ikke til å strekke til…

Jeg tror kanskje det er en fordel jeg har i disse dager, som mor til seks snart sju.

Og det er velplasserte lave skuldre.

Forventningene til meg selv som mor, omsorgsperson, husmor, kone, venn osv har sunket hakk for hakk etterhvert som ungene har kommet. Det sier seg selv, at jeg om jeg skulle hatt samme forventningene til meg selv nå som da jeg “bare” hadde to, hadde jeg knapt stått på bena i dag, og sove.. ja det hadde jeg vel måtte gjort annenhver onsdag for det hadde jeg ikke hatt tid til.

Jeg har vært gjennom unntaktstilstad i en eller annen grad regelmessig de siste 4 årene.
Enten i form av sykdom, graviditet, fødsel, nyfødttid eller andre ting som har oppstått.

Jeg har god trening i å godta at ting ikke alltid går som planlagt, og vet at ting løser seg, bare ikke alltid slik man hadde tenkt.
Det til tross har jeg fortsatt følelser og jeg kan bli tynnslitt, gråte en skvett og skjelve i buksa rett som det er.

Men følelsen av å ikke strekke til, den skal jeg faktisk innrømme at jeg ikke kjenner så ofte på.
Hvorfor, fordi jeg vet jeg gjør så godt kan, og mer får jeg ikke gjort.

Men så kommer slike dager som dette, Corona-dager, Karantene-dager, Virus-dager, kall de hva du vil.
Hvor absolutt alt blir snudd på hodet, og hverdagen vi som regel kan se i det fjerne blir diffus og uklar.

Vi aner ikke når den kommer.
Ikke vi, ikke regjeringen, ikke arbeidsgiveren din, ikke lærerene, ikke de som jobber i barnehagen, ikke legen din, INGEN.

Og da blir det kaos vi aldri har kjent på.
Ingen har erfart dette før, ingen har en løsning eller en fasit.
Men alle har et ønske, et temmelig felles ett også, og komme oss helskinnet gjennom med vettet i behold.

Jepp, for det er dette med vettet, eller psyken om du vil.
Som er usannsynlig viktig å ha på plass for at resten av kroppen skal fungere.

Og vi skal ikke mye ut av rutinene før vi merker det skranter litt i toppen.
Iallfall ikke når vi ikke vet hvor lenge vi må holde pusten.

Som mamma til seks har jeg god trening i dette, men jeg kjenner uten tvil på at dette får psyken til å skrante.

Iløpet av få timer en på det vi trodde var en helt vanlig torsdag fikk vi temmelig mange roller kastet på oss, som ingen av oss hverken trodde vi skulle få eller var klare for.

På null komma niks ble jeg delegert oppgaver jeg så absolutt ikke hadde kalkulert inn i min kvote.
En kvote som allerede var fylt opp med mamma til seks, arbeidsgiver, arbeidstager, selvstendig næringsdrivende, kone, venn, søster, datter.

Og før jeg rakk å blunke var jeg også plutselig blitt
lærer for 2 4 og 7 klasse, pedagogisk leder for to barnehagebarn og måtte satt meg inn i helt nytt stoff som arbeidsgiver.
I tillegg til å styre en bedrift gjennom en storm jeg er usikker på om skuta tåler.

Jeg skjønte at dette kom til å bli tøft, men at jeg skulle bli så svimmel av alt, det må jeg innrømme at jeg ikke hadde anelse om.

Jeg har ikke telling på hvor mange meldinger vi har fått i fra skolen i dag, den ene oppfordrer til det ene, den andre til noe annet.
Den tredje, til noe helt annet.

Noen må møte til gitt tidspunkt, andre vil se at det er et opplegg gjennom dagen.
Og noen mener det er godt nok å fullføre ukeplanen.

Noen sender melding på visma, andre på sms, noen direkte med elevene andre på epost.
Og når det i dag tilslutt ramlet inn en velment epost fra barnehagen om hvor viktig det var med rutiner, dagsplan, inkludering og gjøre noe hyggelig og meningsfylt  med barna kjente jeg tårene presse på.

For oppi alt dette, skal vi håndtere også unntakstilstanden vi er i, trøste redde barn som lurer på hva som skjer med verden, som ikke kan leke med vennene sine, som ikke har skole og barnehage slik de pleier, og ikke minst stå støtt på egne ben, prøve alt vi kan å beholde jobber og ikke minst vettet.

Det er klart, det finnes ikke noe annet vi ønsker å gjøre enn å fylle tiden med noe hyggelig og meningsfylt med våre verdifulle små.

Men det store spørsmålet er, når i alle dager skal vi ha tid til det?

For selv om verden står på hodet, mistet jeg ikke alle mine opprinnelig oppgaver.
I stede har alt blitt en stor tykk ball uten ende.

Jeg skulle så inderlig ønske, at lærerene tok seg noen timer på kammerset og samkjørte hvordan de skulle gjøre dette.
Ikke velge å løse det trinnvis, jeg skulle så inderlig ønske at informasjonen som ble sendt ut også inneholdt et “men det går fint”, Dere gjør så godt dere kan og det er bra nok.

Ingen har fortalt oss det, og mest sannsynlig ikke til deg heller.

Så derfor gjør jeg det.

Du kommer ikke til å føle på at du strekker til de neste dagene, kanskje til og med ukene.
Og det er HELT GREIT.

Du gjør alt du kan, og mest sannsynligvis mer enn det.

og det er er MER enn godt nok.

Vit at vi alle sammen står like opp ned som deg, alle er vi kastet inn i en rolle og hverdag vi ikke er vant med.
Alle har vi fått roller vi ikke er skapt til.

Vi er sammen om dette, hver for oss.

Mamma hvorfor gråter du?

Hvor mange ganger må man gjøre noe før man blir vant med det, eller føler man mestrer det?

Jeg tror ikke det finnes noen fasit, enkelte ting kan man gjøre igjen og igjen og igjen og likevel føle det er første gang.
Andre ting, kan man kjenne at man mestrer mer og mer etterhvert.

Enkelte ting blir man knallgod på, andre ting skulle man så inderlig ønske man iallfall kunne føle på en ørliten mestringsfølelse når man prøver og prøver og prøver.

Livet, er generelt fult av prøvelser i større og mindre grad.
Noen ting blir lett som en plett, som å knyte skoene feks.
Husker du hvor vanskelig det var? Når du klønet med to ører og rundt i ring og ut?
Tenker du i det hele tatt på hva du engang gjør nå?
Kanskje du til og med gjør det mens du ser på noe annet?

Men så har du andre ting, du bare ikke fikser, til tross for at du har prøvd flere ganger.
Kanskje er det noe praktisk? Noe fysisk? eller noe psykisk?

Henge et bilde rett, jogge, eller sorg?

Uansett hvilken ramme du velger, sko du har på eller mennesker du mister er det like ille hver gang.

Jeg har det slik, med fødsel.

Jeg har født mer enn de fleste, over dobbelt, faktisk trippelt så mye som gjennomsnittet.
Jeg måtte dra opp kalkulatoren, matte er forøvrig også på lista.
Og det er nesten 5 ganger så mye som den gjennomsnittlige befolkning.

Det til tross,

Fødsel er noe jeg mestrer svært dårlig.

Altså for all del, jeg har født, vaginalt, alle seks gangene.
men jeg har det langt ifra godt.

Psyken mister kontroll, angsten tar over og jeg blir spist opp.
Sakte men sikkert i dagene, ukene mot fødsel mister jeg en liten bit av meg selv.

Det jeg derimot har lært meg, og mestrer godt, er å be om hjelp.
Be om støtte, omsorg og en trygg sirkel rundt meg.

Det tok sin tid det også, vi vet jo alle at det krever sin kvinne, å be om hjelp.
Det fine er at det er så inderlig verdt det.

Og når man har gjort det mange ganger, blir terskelen lavere og lavere, folk stod nærmest beredt nå, som vi ble overrasket med den som kommer nå, til syvende og sist.
Jeg måtte knapt be om det. De stod klare, de jeg trengte. For å støtte meg og oss gjennom denne siste kampen.

 

Hun hadde endelig fått badekaret for seg selv, og et meget etterlengtet bad var et faktum.
Jeg satt tålmodig badevakt på toalettlokket ved siden av, prøvde å koble litt av mens hun turnet rundt der å nøt stillheten, egentiden, og et deilig skumbad.

Jeg benytter tiden til å skrolle, hadde akkurat svart jordmor som beklagelig måtte meddele at hun ikke kunne ha oppfølgingstime med meg som vanlig pga situasjonen. Hun beklaget, snill og god som hun er og ba hun meg ta kontakt med legekontoret for videre oppfølging mot fødsel.

At det er en klar og tydelig grunn til at jeg går til henne og ikke legekontoret for oppfølging trenger jeg kanskje ikke å si.
Men selvfølgelig, når man ikke har noe annet valg, så er legekontoret helt greit.

Utfordringen nå er bare det at hele legekontoret mitt er i karantene i minst to uker pga en ansatt er påvist smitte

Jeg klarer å holde meg samlet, dette må jo bare løse seg, på et vis.

skjermbilde fra vg

 

Så sprakk det, tårene bare trillet uten kontroll.

Gråter du mamma?

Hun i badekaret var tydelig litt tilstede i min verden også.

Ja det gjør jeg, sier jeg og tørker tårene bort mens jeg smiler tappert.
Ja jeg gråter vennen min.

Hun ser på meg en stund, rynker nesa mot meg og prøver å sjarmere meg med et smil.
Hun klarer det.
Jeg må le av henne, sprute litt vann for å få henne å gi seg.
For akkurat nå, kjenner jeg at tårene bare må få trille litt.

Det er fortsatt 3 uker igjen, til fødsel, om jeg er heldig.
Og for all del, mye kan skje frem til da.

Men skal man forholde seg til realiteten, er det mye som tilsier at ikke mye vil være annerledes innen den tid.

Og jeg, fatter ikke hvordan jeg skal få det til.
Frykten for viruset er borte, det er situasjonen jeg er redd.
Hele, forbanna situasjonen.

For all del, jeg vet det går.
Men jeg må ærlig innrømme at jeg vil så inderlig inderlig gjøre dette, den siste gangen til en så god opplevelse som mulig.
Jeg vet hva som skal til, og nå mister jeg brikke etter brikke.

Den tette oppfølgingen mot mållinjen er borte, og nå må jeg pinadø mestre siste runde selv og.

Det skal gå, det må det bare.

Jeg vet bare ikke hvordan.

En dag vil vi snu oss tilbake og le av dette og…

En dag vil vi vel le av dette og, sier hun og ler nervøst.

Tja sier jeg og prøver å le med.
Jeg merker jeg ikke orker å uttale med stort.

Jeg står på lekeplassen, så vidt fått kneppet igjen jakken over den høygravide magen.
Hun fit og fresh på veien.

Jeg tror vi aldri har snakket sammen før, selv om vi nesten er naboer.
Men nå, takket være (?) Viruset som herjer kloden vår, har vi noe å snakke om.
Ingen is å bryte, ingen sondering av terrenget.

Vi er begge helt sikre på at dette viruset angår oss begge, for det angår jo tross alt alle.
Litt i samme grad som været.

Har dere noen som hjelpe  dere litt eller?

Hva tenker du på, sier jeg.

Nei med tanke på deg og magen, butikken og alt?

Nei, det er jo ikke det, sier jeg og tar et lite magadrag i den grad det er plass til det.
Det er jo litt vanskelig i disse tider, med tanke på smitte og alt.
I det jeg sier det kjenner jeg at jeg så inderlig skulle hatt med meg litt hjelp. Bare det å få alle ut har kostet meg det jeg har å gi i dag.

Ja…jaaa…det er jo sant sier hun og jeg ser tankene hennes farer.

Vi blir stille en stund, flokken rundt oss holder på med sitt.
Det er godt stemning nå, Minstemann sitter i vogna og ler så latteren triller fordi storesøster på 8 tuller, hun på 2 serverer han på 4 litt sølekake og eldstemann og far sparker ball. Eldstefrøken ligger inne og er syk.

Jeg ser jo de har glede av hverandre iallfall.
Ja det har de, så absolutt, men de er søsken. Så her det kort vei mellom lykke og krig sier jeg og ler.

Høres kjent ut, sier hun på veien.

Vi prater litt til, mest om virus, og
så løper hun videre, lett på foten, hjem til sitt.
Mens jeg snur meg og observerer flokken min litt.

Klumpen i halsen sniker seg opp, helt ærlig aner jeg ikke hvordan vi skal ta fatt på den tiden som venter.
Og helt ærlig, så vet jeg neimen ikke om vi kommer til å snu oss og se tilbake på dette og le heller.

For jeg klarer virkelig ikke å se hvilken del av dette vi skal le av.

Akkurat nå, slik situasjonen er, for å beskrive det enkelt, er vi en underbemannet barnehage, med kun to ansatte, hvor den ene er 80% sykemeldt, og vi mangler vikar. Begge er også 100% ansatt i et annet firma.
Begge ansatte har i tillegg dobbeltbooket seg, og må utføre begge arbeidsoppgavene samtidig, i tillegg til at de har sagt ja til å undervise en 2. klassing, 4. klassing og 7. klassing.

De har ansvar for personal, innkjøp, økonomi, markedsføring og ikke minst, så er de foreldre i tillegg med tilhørende oppgaver som omsorg og stell.

Det sier seg vel egentlig selv, dette er mission impossible, for dette er ikke snakk om 2-3 dager, men 14, en halv måned og som en bonus, eller topp på kransekaka om du vil, er det uvisst om hverdagen venter rundt svingen langt der fremme.

Så kan du kanskje si, at vi selv har satt oss i denne situasjonen.
Jeg kan på mange måter være enig med deg.

Men hvem i huleste hadde kalkulert at det skulle komme en internasjonal pandemi 3 uker før termin med sistemann og slå ut hele verden, Norge og nabolaget ditt i det de driver med i dag?

Vi takler vår normale situasjon godt, veldig godt, og trives med den.
Helt ærlig føltes vi oss nærmest uovervinnelig, vet det høres klisje ut, men sammen er vi sterke.
Og når vi er så mange, så er vi pinadø sterke og.

Men vi er ikke uovervinnelig, det vet vi nå.
Alt som skulle til var å få noen uker med sykdom på rappen, et dødsfall i nær familie, en høygravid forelder med angst og en pandemi.

Jeg er redd, skal jeg være ærlig.
For mye om dagen.

Mest av alt hvordan vi skal komme oss ut og gjennom dette, hvordan siste innspurt på mitt svangerskap blir, om jeg må føde alene, om vi klarer å holde oss friske, om vi klarer å strekke til ovenfor barna våre i denne perioden og ikke minst hvordan arbeidsplassen vår er når dette er over.

Jeg må innrømme at den dagen dette ble vedtatt, at landet skulle stå på vent, så jeg kanskje litt lett på det hele.
Mulig det var optimisten i meg som ropte høyest. Men min første tanke var, skal jeg være helt ærlig.
Dette må vi ta som en bonus ferie, pust i bakken. Litt kvalitetstid sammen før babyen kommer og okkuperer det meste av tiden min.

Jeg glemte i et øyeblikk der at jeg er høygravid, ufattelig sliten, skolebarna skal ha undervisning, barnehagebarna skal opprettholde rutinene, og at vi så langt ifra har ferie fra butikken som trenger oss mer enn noen sinne.

Og at vi oppi alt dette, skal sørge for å holde oss oppdatert, for å holde regler og anbefalinger.

Det tok ikke lang tid før jeg innså alvoret.
Det gikk nok ekstra opp for meg når formen min skrantet og jeg ikke fikk hjelpen jeg trenger på sykehuset, fordi alt står på hodet.
Absolutt alt.

 

Jeg er redd, nevnte jeg det?
For konsekvensene for dette i etterkant.
Alle arbeidsplassene som må jobbes tilbake igjen, for alle barna som har vært hjemme i minst 14 dager og som kanskje ikke burde vært hjemme så lenge pga tilstanden i huset de bor i, for hvor mange som blir syke, i værste fall dør og helsen til de som må kjempe seg gjennom viruset.

Jeg vet jeg startet dagen med en lykke innlegg, og jeg prøver, virkelig å holde hode hevet og motet oppe…men…

Jeg er redd, skikkelig redd.

 

10 ting, som gjør meg lykkelig.

Jeg føler meg omringet av gruff og gørr om dagen.
Virus oppdateringer rundt hvert et hjørne, dødsfall i nær familie og alt som følger med der,
og jeg vil og velge å dra frem en kropp som skranter mot slutten av et langt svangerskap, og sykdom som har gått fra den ene til den andre og det ene viruset etter det andre i huset her.

Lista er lengre, men jeg stopper der.

Selv om jeg har aller mest lyst til å stappe hodet ned i sanden og vente til alt er over, vet jeg jo at innimellom alt har jeg så inderlig mye å være takknemlig og lykkelig for.

Jeg tror det er viktig, oppi alt å holde fokus.
Det riktige fokuset.

Og med så mye frykt og skummel info som omringer oss er det lett å glemme alt det gode vi også har. For det er der, mye av det, enda

Så derfor, tenkte jeg å lage et skikkelig kontrastinnlegg oppi det hele,

ramse opp, med rak rygg og hevet hode,
Om jeg skriver de for meg selv eller dere er jeg ikke sikker på, men her kommer de:

 

10 ting som gjør meg lykkelig.

 

Barnelatter
Det er den vakreste lyden. Babylatter, herlig trillende toddlerlatter, eller knisete, hemmelig tenåringslatter.
Og jeg, er så heldige å ha 6 slike latterprodusernde krabater i hus, er det noe vi gjør ofte, er det å le.

Musikk
Musikk kan gjøre en enorm forskjell, og her i huset hører vi MYE på musikk.
Musikk kan få meg til å føle mye, også glede. Så her er det fokus på happy musikk om dagen.
Musikk som gjør at det kribler litt i kroppen, rocker i foten og varmer i hjerte.

Sol.
Selv om jeg kanskje ikke er så mye ute om dagen, så gjør sola noe med meg uansett.
Lyset, varmen, og ikke minst hva den gjør med utemiljøet vårt.
Smelter snø, får ting til å spire og gro og gjør luften varmere.

Søskenkjærlighet.
Jeg skal være ærlig og si at jeg må lete litt etter øyeblikkene, eller iallfall være årvåken.
For krangling og bråk overskygger fort en magisk stund hvor to finner hverandre i alt kaos.

Sjokolade.
Mmmmmmmmmmmmmmmm

 

Leggetid
Oh yes, leggetid gjør meg lykkelig.
Hver eneste dag, uansett hvordan dagen har vært. OM den har vært bra er det deilig å legge lykkelige barn i seng, om den har vært tøff er det usannsynlig godt å få ørlitt leggetid før man må legge seg selv.

En god klem.
Vell det er vel kanskje litt dumt å fokusere på i disse tider, men så er jeg så endelig heldig å ha 7 mennesker å klemme på i dette huset, så Coronatider til tross, her klemmer vi masse.

Truls Svendsen.
Det er bare noe så ekte, og godt med den mannen, og selvfølgelig kommer min ektemann foran i rekken….. men det er ganske obvius, Truls gjør meg glad, rett og slett.

Duften av gjærbakst.
Og smaken selvfølgelig. Men har vi en seig dag her i huset, ender jeg ofte opp med å bake.
Både fordi vi da får noe å gjøre sammen og ikke minst noe hyggelig å kose oss med etterpå.

 

snapchat.
Tenk at et sosial medie er på lykkelig listen min.. men faktisk, snapchat er der uten tvil.
Ikke bare får jeg magiske øyeblikk fra dere, jeg får også gode samtaler, tips og råd og erfaringer.
I tillegg minner alle minnene som popper opp meg på at tiden går fort og den må verdsettes.

Hva gjør deg lykkelig? Del med meg under så spammer vi hverandre med litt lykke !

 

Plutselig satt jeg på isolat.

Du er ikke frisk?

Nei jeg er ikke det, sier jeg og skjønner nesten umiddelbart at dette blir vanskelig.

Jeg er forkjøla, sier jeg og rensker stemmen.

Sikker på det? Sier hun bak disken.

ja sier jeg, helt sikker.

Har du testet deg?

Nei det har jeg ikke, men har hatt tett dialog med legen, og vi har konkludert med at dette er en helt vanlig forkjølelse.

Men hva gjør du her når du ikke er frisk?

Vell, timen jeg skal på er akutt, og nødvendig.

Jeg merker jeg begynner å bli nervøs, jeg har grudd meg til timen, samtidig som jeg gledet meg til å få den unnagjort.
Få noen svar og kanskje noen som kunne hjulpet meg litt med plagene.

Jeg må nesten ringe kirurgen først jeg, sier hun og peker på en stol som står helt alene i en gang utenfor venterommet.

Jeg går dit og setter meg, ser det diskuteres der inne.

Det går noen minutter før hun kommer ut.
Jeg må be deg gå ut å vente, kirurgen vil ringe deg når vi vet om vi kan ta deg inn.

Jeg tusler ut, og kjenner klumpen i halsen.
jeg som har gått å vært redd lenge nok nå, ser at undersøkelse bare sklir lengre og lengre unna.

Jeg venter en god stund, så ringer telefonen.

Jeg kan dessverre ikke slippe deg inn på avdelingen med de symptomene du har, jeg kan heller ikke sende deg hjem.
Så om litt vil det komme en lege ut til deg, med smitteutstyr. Henne skal du følge etter, også undersøker de deg, ikke for det du skulle, men for å utelukke corona.
Så får vi ta alt derifra.

Ikke lenge etter vi legger på kommer hun, med munnbind og fult utstyr.
Jeg merker jeg vil at vi snur og går inn raskt, redd for å skremme mennesker som sitter å venter rett innenfor.

Ta på deg dette, sier hun og gir meg et munnbind.
Følg etter meg, og ikke ta på noe.

Jeg smetter på meg munnbindet og følger etter.

 

jeg blir ført inn på et isolat og hun ber meg vente i sengen.
Rett etterpå fylles rommet med fire mennesker, 2 leger, 2 sykepleiere.
Alle i gule dresser, vernebriller, munnbind og hansker opp til albuen.

Jeg får forklart prosedyren, en test blir tatt og en blodprøve unnagjort.

Så må jeg sitte å vente, svar på blodprøvene først.

De var ok, dermed kan min akutte undersøkelse vente litt til, iallfall til corona resultatet er avgjort.

Det måtte jeg vente et døgn på.

Jeg fikk meg en knekk, såpass ærlig skal jeg være. Og gråt mine modige tårer til sykepleieren som kom inn og sa hun skulle følge meg ut.

Kanskje ikke så rart, etter å ha vært gjennom en tøff prosedyre for undersøkelsen jeg skulle gjennom. Grudd meg, vært redd og bekymret og ikke minst gledet meg med skrekkblandet fryd til å få et svar.

Så går alt ad dundas pga litt groggy stemme.
Samtidig er jeg takknemlig for at de tar dette på alvor. Men når bedømmer vi hva som er mest alvorlig?
En akutt undersøkelse for å utelukke alvorlig sykdom, eller en coronatest fordi man har litt sår hals?

I dag fikk jeg dommen.

Ikke smittet av corona, bare en forkjølelse.
Slik som vi trodde. Og med andre ord, alt oppstyret unødvendig og jeg gikk glipp av undersøkelsen.

Men, igjen, tenk om, enn hvis, hva om testen hadde vært positiv?

Forhåpentligvis får jeg ny time raskt og får tusle gjennom og inn til avdelingen da.

Disney – vi ber deg, gi oss frost 2 nå!

Feberen har vart i mange år her i huset, sammenhengde og eviglang feber.

Som har smittet, fra den ene til den andre, og når du først har fått den, så sitter den… hardt.
Faktisk tror jeg den er umulig å bli kvitt.

Jeg snakker ikke om influensa, eller omgangssyke.

jeg snakker om

Frostfeberen.

Den har vart  her i huset siden 2013, og gått i arv og på omgang.

Jeg har mistet telling på hvor mange ganger let it go har gått her i huset,
Vi har variert, for egen psykisk helse, i språk og sanger.

Blir du med å lage snømann.
Love is an open dor

I sooooommmmmmeeer.

Filmen har reddet mang en tidlig morgen, sykdomsrunde og lang søndag.

Helt ærlig, vet jeg ofte ikke hva jeg skulle gjort, uten Elsa og Anna, og fantastiske, herlige, omsorgsfulle  Olaf.

Også, akkurat i grevens tid, når filmen begynte å bli tynnslitt (til tross for at den er digital), og sangene begynte å gi meg små symptomer på halsbrann og migrene og Elsa kostymet knapt hang sammen.

Ja da reddet du oss igjen Disney.

Frost 2 kom,
endelig, velkomment og veldig veldig etterlengtet.

Jeg må innrømme, jeg satt der i salen og felte noen tårer før filmen hadde begynt.
Du aner ikke, hvor godt det var med et gjensyn av de kjente karakterene, men i ny drakt og med ny historie.

Vi fylte kinosalen med våre soldater, hadde nedtelling til premieren.
Sommerfugler i magen og store øyne på alle mann.

endelig!

Det føles ut som en evighet siden vi satt der, i kinosalen, samlet sammen med den fineste illustrerte familien vi vet om.

Og nå er savnet stort.
Veldig.

Faktisk enormt.. iallafall nå.

I går skjedde det, i over 14 dager skal vi være sammen.
Alle sammen, innestengt så mye som mulig, for å hindre et grusomt virus å spre seg.

Og vi skal gjøre så godt vi kan med å holde oss for oss selv, samtidig som vi skal holde oss samlet, rent psykisk.

Derfor, kjære disney, ber vi deg.
Så inderlig, dypt og ekte.

SLIPP frost2 NÅ.

Redd oss, med noen timer eller fem(ten) med underholdning på de lengste dagene.
Samle oss for en hyggestund, gi oss et lysglimt.

Gi oss frost2.

Jeg vet jeg vet, mai 25 er datoen,
Men gjør et unntak, for oss slitne småbarnsforeldre som gjør en innsats for samfunnet.

Vi trenger

Anna, Elsa, Olaf, Kristoffer og Svein.

Enig?
Skriv under i kommentarfeltet under her og deeeeel innlegget så kanskje Disney ser vår bønn.

Kreativ med barna – Dorullkanin

Disse er supersøte og veldig enkle å lage.

Både vår aller minste og største synes disse er moro å lage.
Man trenger kun dorull, maling, lim og tusj.
Om man har litt ekstra stæsj å lime på blir det bare enda mer moro.

Her ser dere litt av det vi har brukt:

Man starter med å klippe to strimler av den ene dorullen, dette er ørene.

Så Maler man dorull og ørene i ønsket farge, ørene blir ekstra fine med farge inni også.

Vi har valgt å forme ansiktene med litt mer enn bare tusj.
Til tenner har vi brukt glittrende gavebånd, dette er fra Søstrene Grene.

Øynene er også fra Søstrene Grene
Nesa er en strassdiamant vi hadde liggende.

også tegner man på detaljer med tusj

 

 

Så limer man ørene sammen, og dytter de ned i åpningen

Og vips så er de mange <3

 

Ekstra søte blir de om man limer på en liten dusk bak, disse er også fra Søstrene Grene, men kan også lages selv eller bruke en bomulsdott bare.

 

Vi vil gjerne se resultatene deres, del deres bilder på instagram og bruk #smabarnsforeldre og @smabarnsforeldre

Hva skal du med 13 bokser tunfisk??

Jeg hadde på mange måter håpet at dette skulle skje, jeg oppfordret jo Erna til dette i går
Ikke at det er noen drømme situasjon for oss, som selvstendig næringsdrivende, foreldre til seks og en temmelig ferdigklekket i magen.

Legg på at jeg i tillegg har blitt syk og far i huset temmelig sliten så har du oss og vårt utgangspunkt.
i ganske mange dager fremover, faktisk nesten helt frem til termin.

Ikke vet vi hvordan vi skal komme oss gjennom, men jeg vet vi gjør det.
Ikke vet vi hvordan det går med butikken vår heller oppi alt.

Det sier seg selv, at dette vil få mange konsekvenser, men det er INGEN tvil om at å ikke gjøre disse tiltakene mest sannsynlig ville gitt oss enda større konsekvenser.

Det er tydelig, at vi har det godt her i landet.
For slike unntakstilstander takler vi nordmenn svært dårlig.

Ikke mange øyeblikkene etter at selveste Erna hadde erklært unntakstilstand og beordret blant annet alle skoler og barnehager til å stenge begynte butikkhyllene å tømmes.

På null komma niks var flere hyller tomme,
Toalettpapir, mel, hermetikk, pasta, hygiene generelt, kjøtt, brød.
TOMT TOMT OG ATTER TOMT.

Iløpet av et lite døgn har vi gått ifra å være selvsikre vikinger som tror vi kan tåle alt.
Til å bli stakkarslige egoister som kun tenker på oss selv og vårt eget beste.

Plutselig tuslet vi alle med stappfulle handlekurver i butikken, med nok dopapir for 6 mnd, pasta til en hel armada og13 bokser tunfisk som vi ellers aldri spiser.

Med desperasjon og skam i blikket fyller vi på umenneskelige mengder mens vi knapt sier et ord til hverandre.
Unngår å møte blikk, og later som ingenting.

Man skulle tro at varelevering var en del av problemet.
Akkurat nå er det ikke et snev av situasjon en gang.

Lagrene til grossistene er mer enn fulle nok (heldigvis), men når vi gjør slike idiotiske handlinger (bokstavelig talt) skaper vi en situasjon som absolutt ikke er nødvendig.

Bare se her hva Margret delte for få timer siden: (trykk på bildet for å komme til innlegget)

 

Men NÅ kan vi snakke om hysteri.
Og det skummleste er at vi påvirker hverandre.

Jeg har mistet tellingen på hvor mange bilder jeg har sett og blitt delt til med fulle bagasjerom, kjøkkenbenker osv etter en vellykket hamstre tokt. Hvor vi nærmest bader i årsforbruk av sjampo og balsam, knekkebrød, middagsretter og hermetiske varer. Og det å gå i butikken nå, gir en real klump i magen.
Hadde du planer om å stikke innom for å handle litt dopapir og kjøttboller i dag etter jobb er jeg temmelig sikker på at du ble skuffa.

Dette er IKKE en del av dugnaden og hva samfunnet trenger.

Nå trenger vi respekt for karantene, hosting i albuer, godt vasket hender og Antibac lett tilgjengelig.
Nå trenger vi at vi tar vare på hverandre, stiller opp for hverandre og holder klokelig avstand der vi kan.

Ikke en handlekurv full av mel, pasta, hermetikk og klor nok til å holde rent til 2023.

Skjerpings folkens, skjerpings.

 

Forresten, noen som har bleier i størrelse 5 og en boks med nan?
Hilsen Daniel 1 år.

 

Hva er det du venter på Erna?

Jeg går rett på sak Erna, har ingen planer om å informere deg om antall smittede, økningen siste døgn eller risiko.

For dette antar jeg du vet, inderlig godt.

For jeg regner med, at du i likhet med meg, blir eksponert, uansett hvor vi ser om viruset som for noen timer siden ble kategorisert som en pandemi.

Altså et internasjonalt utbrutt, ute av kontroll.

La oss tygge litt på det.

ute av kontroll.

lånt fra vg.no

Hva er det som gjør, at vi her i iskalde nord har så klokkeklar tro på at vi fortsatt har kontroll?

Tallene eskalerer, nye smittede for hver gang jeg trykker oppdater.
Viruset har kommet nærmere og nærmere og i dag, til kommunen hvor jeg bor.

Og for noen knappe minutter siden, åpnet jeg en mail fra barnehagen om at en familie
i vår barnehage er satt i karantene.

Likevel, var alle velkomne i barnehagen.
Iallfall alle som var friske.

Hva er det som gjør at vi tenker at dette går fint,
Når INGEN andre land med så stor spredning vi allerede har oppnådd,  har fått kontroll?

Jeg vet, jeg vet, dette viruset er ikke farlig for oss halvfeite friske nordmenn som tåler en sjau eller to.
Men hva med de som ikke tåler det.

Slik som han som jeg har i hus, som er minst og mest sårbar?
Eller han som er ufødt i min mage, som jeg ikke vet helsen til før han kommer ut?

Hva er årsaken til at vi ikke velger å lære av de som har ble rammet før oss, som har “gått under” og har flere døde på listen.
Hva er årsaken til at vi tror at det skal være så annerledes her.

Viruset er kanskje ikke farlig, for alle, men gir det oss noen rett til å gamble?

Jeg, forstår ikke hvorfor myndighetene ikke iverksetter strengere tiltak med en gang.
Vi kan alle være enige om at viruset har ankommet landet, hvorfor ikke gjøre de tiltakene vi kan for å prøve å gjøre vår skjebne til en annen enn de tidligere rammede?

Kan vi ikke i hvertfall prøve?

Danmark prøver, de stenger skoler.
De har færre smittede enn oss, de gjør drastiske tiltak, stede for å sitte å vente på at det blir værre.

Jeg vet at vi kanskje ikke er den fødte dugnadsnasjonen.

Men her synes jeg jammen meg vi kan ta i et tak alle sammen.
En nasjonal dugnad hvor vi alle tar kampen mot viruset.
Skjermer de sårbare og ikke minst kanskje få stoppet denne dritten?

Se hva større bedrifter gjør? Se hva som skjer med idrettsarrangement, konserter og andre happenings?

Det vil koste samfunnet vesentlig mindre, å gjøre drastiske tiltak nå, stede for å satse på at vi tåler støyten.

Jeg snakker selvsagt om å gå i Danmarks fotspor.
Steng skoler og barnehager.

Eller i det minste oppfordre de som kan og har mulighet til å holde barna hjemme, særlig de selv har fått hjemmekontor.
På den måten kan vi iallfall kanskje minske smitten.

Så kan vi kanskje sammen stoppe dette.

Erna, våkn opp!

Livet går videre…

Det er helt merkelig hvordan resten av verden bare tuter avgårde selv om du føler alt stopper opp.

Hvordan folk bare lever sitt helt vanlige liv, når ditt er snudd oppned og alt står på tvers.
Jobb, skole, barnehage, middagslaging, alt blir annerledes, selv om det er helt vanlig.

Ting føles som et ork, selv om man alltid har gjort det.

Årsaken er klar, den bare er så brutal.
Sorg.

Tillat deg å kjenne på sorgen, sier de.
Men hvordan vet jeg hvordan den føles?

Tom?
Mektig?
Uoverkommelig?
eller bare litt, annerledes?

Det var rart å komme hjem, men også godt.
Her gikk livet sin vante gang,

videre.

Ungene herjet, kranglet, lo, gråt.

De var både trøtte, sultne og trengte stell som alltid.

De tullet, fjaset og og lekte.

Selv om jeg, akkurat hadde sett noen dø.

Det var rart, men også uendelig godt.

En prat rundt et middagsbord, pølser i brød og saft i glasset.
Enkelt, men veldig godt.

Barna får vite, takler det på sitt vis.
Noen knapt berørt, andre med tårer.

Det er lov, å reagere,

akkurat slik man føler for.

“Takk for maten”

Så går livet videre igjen.

Lek i lesekroken, barne-tv på skjermen, spillelyder fra loftet.

Bleie som må skiftes, tann som må pusses.

Livet går videre, selv med sorg.

Og jammen er det godt.

 

Ta vare på deg selv og de du er glad i.