Jeg mister
Det var alt jeg skrev.
Jeg var helt sikker i det jeg så blod på papiret.
Merket det egentlig fra jeg våknet, alt for tidlig. Jeg var urolig og merkelig i hele kroppen.
Rastløs og urolig, ulmende ubehag nederst i magen.
Rundt lunsjtider kom de første dråpene.
Det grusomme rød mot det lyse dopapiret.
Jeg kjente det gikk kaldt nedover hele kroppen.
Så stoppet tiden.
alt ble stille..
Jeg mistet pusten, måtte hige etter den.
Dro luft inn som om jeg akkurat hadde fått hodet over overflaten etter en dukkert.
Jeg mister.
Løpet av noen timer var det ikke noen dråper lengre, det rant.
Friskt, grusomt rødt.
Fylte papiret, doskålen.
Tappet hjerte mitt,
Tappet magen min.
Jeg mister.
Dagen før, fortalte jeg det. Endelig var jeg klar nok.
Et overraskende svangerskap hadde tatt oss litt på sengen.
Jeg ble ikke glad, når to streker lyste mot meg.
Jeg gikk i sjokk.
Vi måtte bare konkludere med at prevensjon ikke spilte på lag med kroppen min.
Baby nummer seks, hvordan i alle dager skulle vi klare det.
Vi holdt det hemmelig, fortalte det ikke til noen.
Orket ikke forholde oss til mer enn å fordøye det selv.
Hadde vi hjerterom til enda et barn?
Det tok ikke mange dagene, før vi så det tydelig.
Det er klart vi hadde det.
Klart vi hadde rom for en liten skatt til.
Dagene gikk, ukene gikk.
hjertene våre vokste i takt med magehulen.
Og etterhvert, ble vi klare for å fortelle resten av verden det glade budskap.
Jeg er gravid,
Det var alt jeg skrev.
Hun var den første som fikk vite.
Første jeg visste ville glede seg med meg. Ikke stille undrene spørsmål, være kritisk og negativ i en stund hvor jeg trengte heiarop og klapp på skuldra.
For en rikdom, du er ufattelig heldig.
Skrev hun.
Jeg smilte, sånn ordentlig, for første gang på lenge.
Hun hadde helt rett.
Jeg er ufattelig heldig.
Så snakket vi om formen, jeg viste bilde av den voksende kulen, og fortalte om ultralyd jeg utålmodig ventet på.
24 timer etterpå, stod jeg med en liten sjel i hånden.
En hel kropp, armer, ben, mage, rygg, hode, ørliten nese og øyne sorte som kull.
Små nydelige perfekte fingre. Syltynne ribbein som syntes godt på den spinkle kroppen.
Så perfekt, så liten og så livløs.
Utenfor spant verden slik den pleier. Små barneføtter løp frem og tilbake i gangen.
Lo, hylte og løp.
jeg gråt.
Jeg mistet
skrev jeg.
Uff, skrev hun.
Jeg har aldri følt meg så hul.
Så tom.
Så ensom.
Som blodet rant, forsvant også drømmene, planene, fremtiden.
Det vi hadde snakket om, planlagt og holdt hemmelig ukene som var.
Det lille hjerte gav opp, aldri hadde jeg trodd,
at en så liten kropp skulle ta så stor plass i hjerte
- Spontanaborten skjedde sted for 3 år siden, men sorgen bærer jeg med meg evig.