Hvis du IKKE hører nå så ringer jeg julenissen.

Det nærmest grøsser nedover ryggen i det jeg hører meg selv brøle over femåringen med strak pekefinger.
Hun har stått opp med feil fot og i bak dagens kalenderluke var det tydeligvis litt ekstra vilje.
Ikke ville hun gå på do, ta morgenstell eller kle på seg.
Hun ville leke, spille og se på tv.
Ikke brydde hun seg om dårlig tid og småtrøtt lillebror
Hun ville aller helst gjøre det hun hadde lyst til, og bare det selvfølgelig.
På hennes måte, i hennes tempo.
Jakken var tatt på, så av, så på, så av igjen. Det var klumper i armen, knappene var skeive, hetta var tung.
Skoene lå i hver sin ende i gangen, lua oppå kjøkkenøya og i henda har jeg kun en vott, hvor den andre var vet jeg ikke.
Far og lillebror stod klare, eneste som manglet var lille” prinsesse vil ikke” som nå lå sammenkrøket bak kjøkkenøya og skrek både på innpust og innpust, jeg vil ikke jeg vil ikke.
Og over henne stod altså jeg.
I fullstending herskerposisjon med mørk monstermammastemme gjorde jeg det klart.
At hvis hun ikke hørte nå, skulle jeg ringe julenissen.
Julen skulle bli avlyst, julegavene kunne hun også glemme.
For denne oppførselen synes hverken mammaer, pappaer eller julnisser noe om.

Du kan jo gjette på om stemningen ble noe bedre?
Svaret er jo selvsagt nei.
Resultatet ble en hylende femåring på pappas skuldre ut døren.
Igjen stod en litt betuttet lillebror som ikke skjønte stort.
Jeg legger frøken kanin i sekken hennes og gir et hint om det til den svette pappan som kommer tilbake for å hente lillebror. Jeg kjenner en voksende klump i magen. Hva i huleste var det jeg tenkte med?
Sannheten er vel at jeg ikke tenkte i det hele tatt, iallefall ikke klart.
Rullegardinen gikk ned, tålmodigheten gikk tom og lunta brant opp, alt på en og samme tid.
Ikke hadde jeg fått morgenkaffen min heller.
Før jeg stod der å freste om julenissen hadde også julegavene blitt lovet bort til andre takknemlige barn og kalenderen revet ned fra veggen.

Jeg blir stående i døren, jeg hører ikke hva som blir sagt men jeg hører at gråten roer seg, jeg ser frøken kanin kommer ut av sekken og jeg ser en tommel opp fra pappan.
Så blir huset stille, og den dårlige samvittigheten større.
FOR en morgen, for en start på dagen.
Julestresset er vel på sitt høyeste nå. Siste innspurt med gaver, matskapene skal fylles unormalt mye og huset skal være hyggelig å være i.
Penklær til 5 barn skal være klare, og for all del, jeg selv må heller ikke glemmes.
Jeg tar det hele egentlig med klokkeklar ro, likevell har julestresset fått et tak på meg.
I tillegg er selvfølgelig stemningen hos barna høy, kun en håndfull dager igjen til jul.
Hemmelighetene er til å ta og føle på.
Det er jo ikke rart at de er spente.
Jeg og mannen gjorde en pakt i bilen.
Julenissen får ikke lov til å være en trussel.
Kors på halsen og ti kniver i hjerte.
Julenissen skal IKKE være en trussel
Min mormor har gitt meg et (av mange) gode råd.
Hun sier, la trusselen bli en belønning.
Og om du har stått i samme desperate situasjon som meg kan jeg dele med deg hva det betyr i praksis.
La meg gi deg et eksempen.
Om du ikke hører nå, kommer ikke julenissen.
Prøv heller.
Om du hører nå, er jeg sikker på at julenissen blir ekstra glad når han kommer.
Om det funker, vel kanskje noen ganger, noen ganger ikke.
En ting er sikkert.
Å avlyse jula hjelper ikke 😉
 
Følg gjerne resten av førjulsstresset vårt på snapchat: idebankmamma
 

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå