Jeg kommer aldri til å glemme den julen jeg var 11 år.
Hvert år hadde jeg selvfølgelig en ønskeliste, men akkurat dette året var det noe helt spesielt på toppen av ønskelisten.
Etter et helt liv med kasettspiller og spoling, ønsket jeg meg nå cd spiller.
Og ikke hvilken som helst.

En phillips combiplayer med kassett, cd og radio i en.
med 3d lyd og en egen knapp til megabass.
Musikk var og er fortsatt livet mitt.
Jeg hører på musikk HELE tiden og gjorde det også da.
Kassettene gikk varme, jeg brukte teip og tok opp sanger jeg likte fra radioen.
Bånd på avveie, tuklet seg inn i den gamle kassettspilleren jeg hadde arvet fra pappan min.
Herremin som en cdspiller ville forenkle livet mitt.
Ønskelisten var ferdig ekstra tidlig dette året.
Den var ikke så lang som den pleier, fordi det øverste ønske var så inderlig stort.
Så kom den store dagen, selveste julaften.

jeg hadde sneket meg under treet og lest på flere lapper.
Ingen av de store eskene som kunne være en cdspiller var til meg.
Jeg visste jo det var mye å be om, en cd spiller kostet mye penger den gangen.
Middag spist, oppvasken tatt og desserten endelig inntatt. Nisselua var på og gaveutdelingen i gang.
Masse fint, votter, sokker, penner med glitter.
Jeg visste ikke om jeg skulle le eller gråte når jeg åpnet gaven fra min mormor
Absolute music 18,
I
En cd… hva skulle jeg med den. Jeg hadde jo ingen spiller.
Alle gavene åpnet.
Ja-a… da var det gjort da, sa morfar med ekstra lurt smil om munnen.
Jah sukket jeg og prøvde å trøste meg selv med å legge blikket på alt det fine jeg hadde fått.
Men så enset jeg, de lure blikkene som de voksne sendte seg imellom.
Vi er vell ikke helt ferdige er vi vel sa mamma og smilte fra øre til øre
Nei sa morfar og satte kurs mot boden.
Og ut kom han, med en eske som så absolutt kunne være en cd spiller.
Vi mangler en sa han og satte den store esken rett foran meg på gulvet.
I glitrende papir med en gigantisk sløyfe på.
Til Nina fra Morfar.
Jeg ventet tre sekunder, trakk pusten og rev av papiret.
Jeg kastet meg i armene hans før alt papiret var borte.
Det var en cd spiller.
En sony combi med en egen knapp for megabass.
Den natten sovnet jeg til spor 5 som gikk på repeat.
And I Looove you, I waaant you.. I wanna talk to youuuuu..
Kiss me gooodbyeeeee..

Den følelsen av å ønske seg noe så inderlig sterkt, og en følelsen når noen har både sett og hørt hva du ønsker deg og strekt seg pittelitt ekstra for å glede deg har uten tvil satt sine spor hos meg.
Den gleden, takknemligheten og begeistringen som fyller kroppen i det et ønske blir oppfylt kan ikke måle seg med noe.
En følelse og opplevelse jeg uten tvil også ønsker at barna mine skal oppleve.
Et ønske trenger hverken være dyrt og kostbart.
Det kan være lite eller stort, en ting, en opplevelse eller noe helt annet.
Et ønske kan være så mangt.
Det kan være både realistisk og urealistisk.
Man kan igrunnen ønske seg hva som helst.
Hvert år skriver vi ønskelister med barna.
Et aldri så lite ønskelisteverksted hvor ønskene og drømmene skal ned på papiret.
Eldste har gode rutiner og har begynt allerede sommermånedene å skrive ned ønsker hun kommer på.
Noen år er listen lang, andre år ikke.
men ønskene derimot, er like store.

Det er en fryd å se hvordan de nesten ikke kan sitte stille mens vi sammen skriver og pynter listene.
Tenk om noen av ønskene blir oppfylt.
Tenk om…
Å ønske seg noe er inderlig viktig.
Følelsen av at noe nesten er uoppnåelig men likevell nære nok til å ønske seg er en tanke og følelse alle har godt av å kjenne på.
Våre barn har det de trenger, og mest sannsynlig mer enn det også.
Men til hverdags blir de ikke overøst av ting.
Selvfølgelig handler dette også om at vi har fem barn, men hos oss får ikke barna noe de kun har “lyst” på utenom jul og bursdag.
Jeg måtte ikke ha CD spilleren jeg heller, men sukk så inderlig jeg skulle ønske jeg hadde en.
Nesten hver eneste dag får jeg spørsmål fra en fortvilet foreldre, spesielt nå i desember.
Har du et gavetips til en sju år gammel gutt?
Jenta mi på 5 ønsker seg ingenting, har du noen gode tips?

Jeg kjenner jeg blir oppriktig lei meg.
Tenk å ikke ønske seg noe som 5 åring?
Jeg må innrømme jeg undres over hva årsaken er.
Er vi foreldre for gavmilde?
Har barna mistet fantasien?
Drømmene?
Overøses de med ting de ikke ber om? Eller får de alt de ber om før de rekker å ønske seg det?
Her i huset skal i allefall ikke ønskelisten dø ut.
Den skal vi lage med sommerfugler i magen hver eneste desember, både liten og stor.
Slik at når selveste julaften kommer, skal sommerfuglene blafre og vi skal ferske de små i å lese på lapper.
For kanskje, kaaaanskje er det ønske nummer en som er under treet i år også.