I dag var en vemodig dag på mange måter.
Min aller aller siste jordmortime i livet.

Min siste svangerskapskontroll.

Min siste sjekk av sinn og kropp med en på innsiden med på slep.
I dag la vi en plan, i den grad den kan legges.

Nesten gang jeg ser henne, skal jeg føde.

I dag, ble ikke en jordmortime lik den andre, i dag snakket vi ikke bare om meg, om babyen og angsten min.
Men om hvordan ting kommer til å bli annerledes, veldig annerledes.

Alt pga et hersens virus.

Å føde, er mye.
Det er skummelt, spennende, krevende, givende, magisk, unikt, men aller mest endrende.
Altså, alt endres etter en fødsel.

Mange tenker på fødsel som et endepunkt før den kommer, men innser fort at det er et startpunkt.

Et øyeblikk man på mange måter alltid vil huske, på godt, eller vondt.

Det er et første møte, mellom to, som har kjent hverandre lenge men ikke kunne hatt blikk kontakt.

Det er to, som blir tre, en familie.

Jeg har hatt min mann, og far til alle barna med meg, på hver eneste fødsel.
Min viktigste trygghet, smertelindring og tolk.

Han kjenner meg, kan svare for meg, hjelpe meg, nesten utføre magi, bare ved å være der.
Støtte, trøste, motivere.

Etter hver eneste fødsel har jeg tenkt det sammen, jeg hadde ikke klart det uten han.

Mest trolig hadde nok barnet kommet ut, uansett om han hadde vært der eller ei, men min opplevelse derimot.
Ville mest sannsynlig vært en annen.

Og ikke minst, er det verdigfullt for partner å være med.
På startskuddet.

Og nå satt jeg der, og fikk fortalt at mye av etappen må gjøres uten han.
Og i mitt tilfelle kan jeg risikere å gjøre alt alene.
Da ting skjer, i et forrykende tempo når det først skjer.

Det er nettopp derfor vi velger igangsettelse, for et så kontrollert tilløp som mulig i alt kaoset.

Jeg har vært gjennom det før, men med mannen trygt ved min side, slik blir det ikke denne gangen.

jeg må møte opp alene, gjennomføre igangsettelse alene, (altså uten han)
Han får komme, men først når jeg er i aktiv fødsel.

Noe jeg er i, i meget kort tid.
Så sjansen er stor for at han aldri rekker det.

Så får han bli, i 2 timer, før han må reise.
2 timer er maks tid, da må han forlate fødestue og mor og barn.

Så skal mor og barn over til barsel.
Her får de et enerom, og det må de bli på, til de velger å reise.
Ikke engang ut for å hente et glass vann.
Ikke en fot utenfor rommet.

Og kun helsepersonell inn.
Ingen besøk, hverken far eller søsken.

La meg si at jeg har forståelse, for situasjonen og tiltak, men det betyr ikke at jeg synes det er en seig kamel å svelge.
Dette er siste gang, vi hadde lagt så mye som mulig til rette, vi hadde en plan, så skjedde dette,

så skjedde Korona.

Jeg har alltid tilbakelagt noen gode dager på barsel. Nytt tiden for meg selv med baby, samtidig som jeg har kost meg med besøk av mann og nybakt søsken hver dag.

Fått ammingen på plass, mye hvile, mye kos, mye stillhet.
Men med døren oppe, både så jeg kan gå ut når jeg vil, og besøk kan komme om de vil.

Med støtte og kunnskap fra helsepersonell, roen fra barsel og lysglimt av besøk har barseldagene blitt veldig gode.

Det jeg fikk beskrevet nå, hørtes nærmest ut som et fengsel.

Lukket dør, både for meg og besøkende,
men med kunnskap tilgjengelig fra et fantastisk personell selvfølgelig.

Jeg vet ikke om det er “nok” for en god barselopplevelse for meg.

Jeg kjenner på hele meg at det blir for begrenset og låst.
Selvfølgelig kan jeg ringe han, men hva om jeg trenger en klem?
Hva om jeg trenger å ha han nær meg, en skulder å gråte på.

Alt blir annerledes denne gangen.
Jeg innser det.

Så nå er fokus å løse det på best mulig måte utifra situasjonen vi har fått servert.

Jeg er ikke alene i denne situasjonen, jeg vet det så inderlig godt.
og det gjør meg kanskje enda mer bekymret.

Dette er ikke en god start for de fleste.
Jeg forstår fysisk helse er viktig, smittevern, en dugnad vi alle er i.

Men er vi klare for konsekvensene?
Er vi rustet for å ta imot alle som får følger av dette.

Psykisk.

Fødsel og barseldepresjon.
Hvordan fanges det opp, ser vi alle godt nok?

Hjemmebesøk utgår, kun nødvendig helsestasjonstimer gjennomført.
Og de gjør så godt de kan, helsestasjon og sykehus.

Virkelig.

jeg opplever ikke noe annet.

men de har restriksjoner, og de må de forholde seg, vi og de.

Pokkers virus.

//inneholder  link til egen nettbutikk

Aller helst skulle jeg nok hatt vogn til 4.
Jonatan er fire år, men synes det er kjekt å kunne hvile bena rett som det er, Oda er bare 2,5 og bruker vogn ofte (til å sove i og avlastning) og Daniel på 1 år bruker selvsagt vogn, og nå kommer det jammen meg en til som vil ha en plass på trillen.

Vi har en trallevogn som vi kan ha med oss når vi skal på utflukt hele gjengen, og den kan også romme to barn, så den er perfekt til de to største dersom avlastningsbehovet skulle dukke opp.

Men disse to knoll og tott på slutten her, de må ha en skikkelig vogn.
Og i dag, er det masse ulike søskenvogner å velge i.

Valget vi har gjort oss er basert utifra ulike kriterier, våre kriterier. Og listen med ønsker så slik ut:

-Mulighet for å enkelt veksle mellom ett og to barn,
-helst ikke være veldig bred
-Liten sammenlagt
-Lett å trille
-Romslig bag
-Stor og god sittedel
-Mulighet for hvilestilling på sittedel når bag er på.
-Mulighet for for hvilestilling på begge sittedelene når bag er på.
-God kalesje på sittedel.
-Teleskop håndtak (håndtak som forhøyes ved å draes opp, ikke vippes)
-Stooooooor handlekurv
-Gode punkteringsfrie hjul.

Jeg vet jo etter å ha jobbet lenge med barneutstyr og ikke minst trillet på en utallig vogner at det er usannsynlig stor forskjell på vognene. Og et problem på søskenvognene som har dukket opp som er ved siden av hverandre er at de skal være så smale at det går utover bagene. De aller fleste er så smale at det å få feks en god pose oppi er mission impossible, iallfall tatt i betraktning at vi får ganske store barn.

I tillegg vet jeg at jeg ikke kommer til å trille på to stk hele tiden, og da er det ingen vits med en dobbeltdekker, men heller en vogn hvor de sitter etterhverandre.

 

Det finnes flere slike på markedet.
Og vi har testet en frem til i dag, Babyjogger City Select Lux, dette er kanskje den vognen på markedet i denne varianten med flest muligheter. hele 22 ulike kombinasjoner. Man kan variere mellom sittedel, bag, sittebenk og bilstol.
Bag kan være både på topp og bunn, man kan ha opptil tre barn med ståbrett, man kan bare ha ett barn, og man har også sittebenken som ble vår favoritt, som kan gjemmes under sittedelen.

MEN, det var også en del med denne vognen som ikke passet oss helt, den er ganske stiv og tung å manøvrere , sikkert perfekt i byen, men der bor ikke vi 😉 Bag er bred nok, men litt kort, sittedelen var snau og kalesjen ble veldig snau spesielt når sittedelen ble lagt bakover. Og siden vi er ute i all slags vær gav den ikke nok le for vind og vær.

Vi kunne klart oss med denne, men om vi skal få trillet der vi vil trille så er vi avhengig av en vogn som ikke er fult så stiv og tung.

Jeg trodde etter å ha testet litt at vi MÅTTE over på dobbeltdekker for å få trillekomforten vi ønsket.
Men så dukket det opp en nyhet som har nesten alt vi ønsker oss.

Uppababy Vista V2

 

Den kan krysse av så og si alle punkter på lista, og som en bonus er den en DRØM å trille i litt terreng.

Hvorfor vi valgte Uppababy Vista V2

Stor og god bag med ekstra god kalesje

Liten og kompakt sammenlagt.

Stor handlekurv (rommer hele 30 kilo) og mulighet til å kombinere med to barn både med bag og sittedel, sittedel og bilstol (suppa sin klikkes rett på uten adaptere) og to sittedeler.

 

Har enn så lenge kun brukt den til den kommende minste storebroren i sittedel
og trillet på mye ulikt underlag og det går som en drøm.

Daniel er stor, og har god plass i sittedelen, Oda har også testet den og sitter fint.
Måtte hoppe oppi det jeg pakket den opp he he.

Må også skryte over hvordan vognen var pakket inn, den var rett og slett en fryd å pakke opp.
Jeg har pakket opp MANGE vogner og dette er første gang jeg opplever noen som har tenkt på hvordan vognen er i emballasjen.

Alle esker merket tydelig med innhold, og med vognen følger også myggnett og regntrekk til både bag og sportsdel.

Så nå er det snakk om dager før vi kan teste bagen.

Temmelig uvirkelig.

 

Mamma, når kommer lillebror?

Jeg vet ikke om du har koblet det, der inne.
Men pulsen min stiger, hver eneste gang jeg får spørsmålet.

Og spørsmålet får jeg ofte.

Sannheten er jo at på mange måter vet det, om ikke du vil komme før.
Og helt ærlig, vil jeg forholde meg minst mulig til datoen før den plutselig er der.

Leve litt i fornektelse, frem til da.

men så kommer de, disse små og store utålmodige søsknene dine, og spør, nærmest hver eneste dag.

Når kommer babyen?

Vesla starter dagen med å løfte på dyna, og like skuffet hver gang over at du fortsatt har plass i hulen.
9 åringen gjetter en ny dato flere ganger daglig, til tross for at han vet at jeg ikke kommer til å svare.
Eldste smiler lurt og sier hun vet når hun kommer (hun bare vet sånt)
Storebror midt i mellom prøver å rope det ut hver eneste dag ved å rope navnet ditt og lage prompelyder på magen så vi begge merker du skvetter litt.

Og midterste søster er tydelig preget av sommerfugler i magen regelmessig.

Og pappan din, får håp, og ørlitt panikk i blikket i det han ser at takene jeg har i magen plager meg såpass at de setter meg litt ut.

For du skjønner det lillebror, at denne fine gjenge, de gleder seg skikkelig til du kommer.

 

 

Og gjett om du er heldig, du har litt av hvert å velge i. En herlig buffe mennesker.
En sammensveiset gjeng med helt unike personligheter, jeg er helt sikker på at hver og en av de vil spille en viktig rolle i ditt liv.
Og det er ikke mange forundt, å ha en så stor fangruppe allerede før du har tatt ditt første åndedrag.

De holder meg på bena nå lillebror, passer på at jeg ikke knekker totalt.
For forstå meg rett, jeg gleder meg til å få holde deg, se deg, kysse deg.

Men det er den siste delen av reisen som plager meg, setter meg ut av spill, og røver fra meg gleden, og spenningen.
Istede er det nå frykt, angst og en klump i magen (som jeg håper du ikke legger stort merke til, selv om det er trangt der nå)

Men dems glede, spenning og forundring holder meg oppe.
Gir meg trøst, og avlastning.

For det er ingen god følelse, å ikke klare å kjenne på gleden.
Jeg vet den er der, og vil komme krypende frem, men akkurat nå, drukner den litt.

Men da kan jeg snu meg vekk ifra eget speilbilde, gløtte over skuldra og se på flokken min.

Som gleder seg så inderlig.
De kan nesten ikke vente

Det er ikke lenge igjen lillebror, til du er her.
Og om jeg klarer å rette fokus mot øyeblikket for fødselen er over, og bare se dit, kan jeg kjenne den så vidt, den følelsen resten av gjengen sitter på. og fy søren, det skal bli så godt.

Du er den siste,

Du er til syvende og sist blir vårt punktum.

Svangerskapet ditt har vært en unik reise, i likhet med dine søskens selvsagt. Men det er alt som har skjedd rundt oss i den tiden jeg har ruget på deg som har gjort denne reisen ekstra unik. Og hva dette svangerskapet har gjort med min kropp har fortalt meg mye. Kroppen min er sliten, men fy søren så rå den er.

Reisen har gitt oss nye relasjoner, nytt kunnskap, mange tanker, nye erfaringer, liv og død.

Det er mange brikker som har falt på plass, mens du har tatt plass i magehulen min.
Det har vært tøft, magisk, moro, lærerik og minnerikt.

På mange måter tror jeg at du måtte til, for at vi virkelig skulle se, hva som var riktig for oss.
Jeg har lært ufattelig mye om meg selv, og ikke minst vi, jeg og resten av gjengen har sett oss fra nye sider.

Kjære lillebror.

Jeg er så lei meg, for at hjerte mitt ikke er fylt med forundring og glede akkurat nå.
At ikke tankene mine svever og hjerte er fylt med sommerfugler.

Men tro meg når jeg sier, at jeg ønsker deg.

Og skulle jeg knekke, har du syv andre som står klare til å holde deg trygg og varm til jeg har reist meg igjen.

Sammen er vi sterke sier vi, og det gjelder alltid.
Og selv om vi er mange, har vi alle laget en plass til deg.

Kjære lillebror, vi venter på deg.

Du er så inderlig velkommen.

Kyss fra mamma
Og en gigantisk klem ifra resten av gjenge.

Jeg våknet i dag med en merkelig følelse i kroppen.

Alt som jeg har utsatt uten problem, hadde jeg plutselig et brennere behov for å gjøre ferdig.
Soveplass til huleboeren, vaske klærne hans, pakke fødebag.

Etter en urolig natt hvor jeg hadde kommet på alt jeg burde gjøre var to do listen temmelig lang før jeg hadde fått gnidd søvnen ut av øya.

Kroppen verket i det jeg våknet, det er forsåvidt ikke noe nytt de siste dagene.
Men 37 uker på vei og en kule godt over gjennomsnittet stor så er det kanskje ikke så rart.
Er vel nesten mer et under at jeg faktisk sover.

I det jeg fikk rullet meg ut av senga merka jeg at kroppen hadde bestemt seg for å streike i dag.
Første steg gjorde vondt, og etter et par til merket jeg murring i korsryggen og nede foran i magen.
Magen strammer seg godt og å gå var absolutt ikke godt. Men tar meg tid til en liten mageselfie, med møkkete speil og full skittentøyskurv.

En tur på toalettet, og Iløpet av null komma niks hadde jeg nærmest makspuls.
For et raskt tørk får jeg se at slimproppen har gått.

HJELP!

Ikke bare hodet som forbereder seg, men kroppen også.

Jeg har fått en dato for igangsettelse, og den har jeg bestemt meg for å forholde meg til.
Men i realiteten kan selvsagt fødsel sette igang før.

Men jeg må innrømme at fornektelsen i hodet mitt er stor. Så stor at jeg er temmelig overbevist på at minstemann ikke kommer før denne datoen.

Men så ble det klinkende klart for meg i dag at han bestemmer helt selv, når han vil komme.
Han er ferdig der inne, og når han vil ut, ja det er i bunn og grunn opp til han helt frem til denne igangsettelsesdatoen.

Da MÅ han ut.

Dagen i dag har jeg murret meg gjennom, regelmessige maserier som er mer plagsomme enn vonde. Ingen fødsel men en solid reminder om hva som snart venter.

Jeg mistet det litt, en periode, eller rettere sagt, jeg mistet meg.

Jeg hater at denne angsten kommer igjen.
Hater det.

Jeg vil så inderlig oppleve en fødsel klar og tilstede, ikke omtåket og full av panikk.

Og midt oppi alt gikk det opp for meg, at dersom fødselen skulle sette igang før datoen, ja da har vi et ørlite logistikkproblem slik det er nå. Vi er tross alt hjemme med seks små, og jeg har veldig raske fødsler.

Da er jeg redd jeg ender opp med hjemmefødsel.

Han må ut, jeg er klar over det.
Og måten jeg jobber med meg selv i disse dager er enkel men vanskelig.
Jeg har fokus på premien, følelsen etterpå.
For det er ingenting i verden som gir meg samme rushet som den superwoman følelsen jeg får rett etter en fødsel.

Hvor hormonene endelig spiller på lag med en, man er årvåken. Kjenner alle lukter bedre, føler annerledes og føler seg uovervinnelig.

Jeg gleder meg til å se han, for selv nå når han fyller hele magen og sparker realt ifra seg, er det fortsatt uvirkelig at denne kroppen har klart å lage enda et menneske.

Denne gangen har det faktisk vært mer uvirkelig enn noen gang.

I dag har jeg vært så rolig som jeg bare kan være, hver eneste tak har gjort meg urolig, så har jeg roet meg ned, før neste tak tar over.

En lang dusj er unnagjort, kroppen er roligere, men jeg merker nå…at det er ikke lenge igjen.

Jeg både gruer og gleder meg.

Det er som regel værst i det jeg legger meg, litt vanskelig å forklare hvorfor.
Men det har nok mye med stillheten, og (etterlengtet) egentid.

Jeg prøver hardt å ikke tenke på det, men allerede i det jeg tar tannkrem på tannkosten kjenner jeg den kravler opp fra mørke og pirker meg forsiktig på skuldra.

Og i det jeg drar dyna over den slitne kroppen tar den helt overhånd.

Tårene triller uten at jeg forventer det, pusten blir tyngre og kroppen blir klam og jeg blir kvalm.

Helsikes angst.

Forbanna fødselsangst.

Takket være vår oppned situasjon slipper den ikke til ellers, jeg har noe å holde tankene på til enhver tid.
Noe å sette fingrene i hele tiden. Noe som opptar kropp og hode.

Små øyeblikk har jeg, når jeg blir minnet på at kroppen ikke er den den pleier, fordi jeg sliter med å løfte, bære, bøye, sitte og stå.

Men dagslyset hjelper liksom, på en måte.

Så er det middagstid i kaos familien.
Vi får akkurat satt oss, så ringer sykehuset.

 

FØDEN står det på tlf med store bokstaver.
Jeg nøler litt, ta den da sier han.

OK da sier jeg.

“Hei det er jordmor som ringer, vi må få tatt en kontroll på deg, det nærmer seg jo nå.”

Vipps så hjelper ikke dagslys lenger.
Kvalmen sniker seg på, hjerte hamrer, hendene klamme.

Kan du i morgen?

Klart jeg kan, sier jeg før jeg tenker meg om.

Jeg har gjennom hele svangerskapet sett frem til akkurat disse timene.
Hvor jeg kan være skikkelig gravid, snakke om babyen i magen og ikke noe annet om jeg vil.

Men nå vet jeg at fokus vil være at denne babyen skal ut.

og det er jeg IKKE klar for.

Jeg er ikke klar for den påkjenningen jeg vet psyken min står ovenfor de neste ukene.
Iallfall ikke nå.

Jeg har vært gjennom fødselsangst mange ganger.
Den snek seg vel innpå meg rundt 3. fødsel og har preget meg mer og mer.

Men forholdene rundt meg har vært en smule annerledes tidligere tilfeller.
Ikke var hele i verden i unntakstilstand, ikke var det risiko for at jeg måtte konfrontere dette alene og ikke var det risiko for at jeg måtte takle ukene mot fødsel uten tett oppfølging.

Jeg vet at du ikke er særlig begeistret for dette Nina, det ser jeg i journalen din.
Men om en tre ukers tid er dette over vettu.

Over? Hva er over?
Situasjonen, angsten, fødselen?

Hun ler.

Da er du mest sannsynlig blitt sjubarnsmamma Nina.
Dette har du gjort mange ganger før, så dette kommer til å gå fint denne gangen og.

Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har hørt siste setning.
Alle, nesten, sier det, når jeg forteller jeg er preget av angst.

Alle sier det, men ikke en eneste gang har det hjulpet.

Dette har du gjort før, du er som skapt til å føde, kroppen din er en fødemaskin.
Plutselig er smerten over.

Mye av det de sier er riktig, jeg har gjort det mange ganger før, men ingen kan fortelle meg hvordan denne fødselen vil bli.
Kroppen min er nok som skapt til å føde, men ikke hode mitt.

Og smertene, er faktisk ikke det jeg er redd for, ser ikke frem til de, men det er ikke der angsten ligger.

Fødselsangst stammer gjerne fra en tidligere traumtisk opplevelse rundt fødsel, eller historie fra fortiden, overgrep, dødsangst, frykten for at “drømmen skal ryke”, ikke å mestre, det ukontrollerte, ikke kjenne morsfølelsen, miste kontrollen. Noe skal skje med barn eller mor. Eller noe helt annet som gjør at man ser på fødsel med angst i kropp og sjel.

Hva som er min årsak orker jeg ikke utdype nå.

Akkurat nå føler jeg at jeg sitter på venterommet uten å ane når jeg har time.
Titt og ofte kommer det en dame ut, roper et navn mens jeg holder pusten.

Plutselig er det min tur.

Om tre uker kan det hele være over.
Eller det hele ha begynt, det kommer an på hvordan man ser på det.

Jeg håper jeg kommer meg helskinnet frem.

Hvor mange ganger må man gjøre noe før man blir vant med det, eller føler man mestrer det?

Jeg tror ikke det finnes noen fasit, enkelte ting kan man gjøre igjen og igjen og igjen og likevel føle det er første gang.
Andre ting, kan man kjenne at man mestrer mer og mer etterhvert.

Enkelte ting blir man knallgod på, andre ting skulle man så inderlig ønske man iallfall kunne føle på en ørliten mestringsfølelse når man prøver og prøver og prøver.

Livet, er generelt fult av prøvelser i større og mindre grad.
Noen ting blir lett som en plett, som å knyte skoene feks.
Husker du hvor vanskelig det var? Når du klønet med to ører og rundt i ring og ut?
Tenker du i det hele tatt på hva du engang gjør nå?
Kanskje du til og med gjør det mens du ser på noe annet?

Men så har du andre ting, du bare ikke fikser, til tross for at du har prøvd flere ganger.
Kanskje er det noe praktisk? Noe fysisk? eller noe psykisk?

Henge et bilde rett, jogge, eller sorg?

Uansett hvilken ramme du velger, sko du har på eller mennesker du mister er det like ille hver gang.

Jeg har det slik, med fødsel.

Jeg har født mer enn de fleste, over dobbelt, faktisk trippelt så mye som gjennomsnittet.
Jeg måtte dra opp kalkulatoren, matte er forøvrig også på lista.
Og det er nesten 5 ganger så mye som den gjennomsnittlige befolkning.

Det til tross,

Fødsel er noe jeg mestrer svært dårlig.

Altså for all del, jeg har født, vaginalt, alle seks gangene.
men jeg har det langt ifra godt.

Psyken mister kontroll, angsten tar over og jeg blir spist opp.
Sakte men sikkert i dagene, ukene mot fødsel mister jeg en liten bit av meg selv.

Det jeg derimot har lært meg, og mestrer godt, er å be om hjelp.
Be om støtte, omsorg og en trygg sirkel rundt meg.

Det tok sin tid det også, vi vet jo alle at det krever sin kvinne, å be om hjelp.
Det fine er at det er så inderlig verdt det.

Og når man har gjort det mange ganger, blir terskelen lavere og lavere, folk stod nærmest beredt nå, som vi ble overrasket med den som kommer nå, til syvende og sist.
Jeg måtte knapt be om det. De stod klare, de jeg trengte. For å støtte meg og oss gjennom denne siste kampen.

 

Hun hadde endelig fått badekaret for seg selv, og et meget etterlengtet bad var et faktum.
Jeg satt tålmodig badevakt på toalettlokket ved siden av, prøvde å koble litt av mens hun turnet rundt der å nøt stillheten, egentiden, og et deilig skumbad.

Jeg benytter tiden til å skrolle, hadde akkurat svart jordmor som beklagelig måtte meddele at hun ikke kunne ha oppfølgingstime med meg som vanlig pga situasjonen. Hun beklaget, snill og god som hun er og ba hun meg ta kontakt med legekontoret for videre oppfølging mot fødsel.

At det er en klar og tydelig grunn til at jeg går til henne og ikke legekontoret for oppfølging trenger jeg kanskje ikke å si.
Men selvfølgelig, når man ikke har noe annet valg, så er legekontoret helt greit.

Utfordringen nå er bare det at hele legekontoret mitt er i karantene i minst to uker pga en ansatt er påvist smitte

Jeg klarer å holde meg samlet, dette må jo bare løse seg, på et vis.

 

Så sprakk det, tårene bare trillet uten kontroll.

Gråter du mamma?

Hun i badekaret var tydelig litt tilstede i min verden også.

Ja det gjør jeg, sier jeg og tørker tårene bort mens jeg smiler tappert.
Ja jeg gråter vennen min.

Hun ser på meg en stund, rynker nesa mot meg og prøver å sjarmere meg med et smil.
Hun klarer det.
Jeg må le av henne, sprute litt vann for å få henne å gi seg.
For akkurat nå, kjenner jeg at tårene bare må få trille litt.

Det er fortsatt 3 uker igjen, til fødsel, om jeg er heldig.
Og for all del, mye kan skje frem til da.

Men skal man forholde seg til realiteten, er det mye som tilsier at ikke mye vil være annerledes innen den tid.

Og jeg, fatter ikke hvordan jeg skal få det til.
Frykten for viruset er borte, det er situasjonen jeg er redd.
Hele, forbanna situasjonen.

For all del, jeg vet det går.
Men jeg må ærlig innrømme at jeg vil så inderlig inderlig gjøre dette, den siste gangen til en så god opplevelse som mulig.
Jeg vet hva som skal til, og nå mister jeg brikke etter brikke.

Den tette oppfølgingen mot mållinjen er borte, og nå må jeg pinadø mestre siste runde selv og.

Det skal gå, det må det bare.

Jeg vet bare ikke hvordan.

Jeg var fast bestemt ganske lenge, den idiotiske appen med det gule spøkelse skulle jeg IKKE engasjere meg i.

jeg hadde mer enn nok med mine andre kanaler.
Blogg, instagram og facebook, det var nok.

 

Jeg husker helt ærlig ikke hvem som overtalte meg, men noen lykkes.
og vipps så hadde jeg laget meg en konto.
Idebankmamma ble nicket, jeg skulle jo ikke bruke det, jeg skulle bare snike og snoke litt på andre.

Så ble det litt private snaps og jeg innså ganske raskt at dette var fryktelig moro, til tross for at innholdet ble borte etter 10 sekunder (slik det da ble) Lettvint, lavterskel og veldig sosialt.

Så skjedde det, flere og flere fant meg, selv om jeg ikke hadde informert noen om kanalen og plutselig var vi en liten gjeng der inne. Jeg ble også kjent med dere, dere som leser, kommenterer og følger på en helt annen måte.

Dere fikk ikke bare se inn i min hverdag, men jeg fikk se inn i deres.
Nydelig, ekte øyeblikk fra småbarnslivet.

Små, store og veldig store øyeblikk fikk jeg innblikk i.
Rier, nyfødte, søskenkjærlighet, første steg, rotete stuegulv, overfylte kjøkkenbenker og vaskerom, tårer på et baderomsgulv og stolte øyeblikk.

Sammen med dere, så jeg hvor vakkert småbarnslivet er.

Det tok ikke lang tid før jeg innså at jeg hadde tatt feil, ikke bare synes jeg snapchat ER ok, jeg ELSKER det.

Det er en helt egen dialog der inne, en helt uten filter, her deler jeg “alt”,

Så tikket den inn, etter en dag hvor sykdom hadde slitt meg ut, og jeg hadde delt både latter og tårer.
stor mage i usexy gravidtruse, grandis til middag og herlige øyeblikk blant en stor søskenflokk.

 

” Ser du både griner og snørrer på snapp, viser en stor mage i grusom truse uten advarsel også.
Slik jeg ser det deler du alt, så setter pris på om du gir oss en advarsel før vi ufrivillig også blir vitne til en fødsel her inne”

 

Jeg informerte henne direkte og enkelt om at det aller aller fineste med sosiale medier er at man har egen fri vilje, også her.
Så om det ble for ekte inne hos meg, kunne hun bare trykke “ikke følg”

 

Det ble stille, så jeg antar hun tok mitt råd.

Men så ble jeg sittende å tygge litt på den.
Deler jeg for mye, blir det for ekte?
Kan det bli for ekte?

Vi kan vel alle være enige om at er det noe sosiale medier sjeldent er så er det ekte.
Unntak finnes selvsagt, men de fleste deler for å inspirere ved å vise de gode sidene, de gode øyeblikkene og fremstille alt godt.
De fleste, har en perfekt verden på instagram.

Ryddige stuer, spretne rumper, matchende barn, perfekte middager og ikke minst, nydelige gravide kropper som bare fryder seg over den magiske tiden og forandringene kroppen går gjennom.

Vi vet jo alle, at det er ikke slik.
Kanskje innimellom, men aldri hele tiden, bare på instagram.

Også min, på sett og vis. Her tenker jeg meg litt ekstra om, legger på et fargefilter, tenker litt ekstra på teksten.

Men ikke på snapchat, der deles dagene slik de er.
Ikke alt selvfølgelig, men det jeg tenker at man trenger å se.
Den virkelige hverdagen, kort oppsummert.

24 timer skvist inn på 5-10 minutter.
Selvsagt ser man ikke alt her heller, men alt på en annen måte.

Fødsel på snap ja, det er kanskje å ta det litt langt?
Kanskje?

Samtidig, tenker jeg at man ikke hadde hatt vondt av å se det.
Jeg kan kanskje til og med påstå at verden hadde hatt litt godt av det?
Man skal faktisk lete lenge etter å få se en ordentlig fødsel, uten filter.

Enten er det sterkt overdrevet med hylende gjennomvåte kvinner som glefser og kjefter.

Eller freshe nysminket nybakte mødre med ferske søte, bløte bylter på brystet som bare kom ut.
Det finnes noen tv dokumentarer som er i nærheten, men, har du noen gang sett en morkake bli født på tv?

Jeg har sett MANGE fødsler , og har enda tilgode å se en morkake på tv.

 

Slapp av, jeg kommer ikke til å føde på snap, der går nok min grense. Tror jeg…
Ikke fordi jeg er redd for å vise, men fordi jeg er så langt ifra meg selv akkurat den stunden som jeg kan bli.

Angsten preger meg, og jeg har mer enn nok med å håndtere den og riene.

Men for all del, her kommer en advarsel allerede nå, barseldagene, barseltiden og alt som følger med, blir vist uten filter.
Med tårer, snørr og gørr, kanskje til og med en sliten mammamage i usexy mammatruse.

Hvorfor?

Fordi jeg tror at folk trenger å se det, for å vite at de ikke er alene, selv om det føles slik.
Også velger jeg å tro såpass om folket, at de også ser at de enkelt og greit kan trykke “ikke følg” om det blir for mye,
eller for ekte om du vil.

 

Og om du vil ha det ekte, følg meg gjerne 🙂
Du finner meg HER

Det er litt morsomt, for helt siden jeg var på første ultralyd med sistemann i magen følt at jeg har “sett han” før.

En helt merkelig følelse egentlig.

Og ved forrige ultralyd ble følelsen enda sterkere, han kom så tydelig frem i profil.
Det er kanskje ikke så rart egentlig, de er jo tross alt støpt i samme form alle seks.
Men selv om det er søsknenlikhet tilstede synes jeg de har sine helt spesielle og ikke minst tydelige særtrekk.

Det er kun innimellom likheten dukker opp.

Jeg fikk med meg noen fine bilder fra siste ultralyd, og disse har jeg tittet på rett som det er.
Prøvd å finne ut hvem han jeg enda ikke har sett, minner meg sånn om.

Også, går det opp et lys for meg.

Folkens, se her:

 

Den øverste, er denne karen

 

Og det nederste er denne karen

 

Så usannsynlig like på ultralyd a gitt.
Så nå spøker vi om at de er tvillinger, at det er forklaringen på at kula er så stor som den er.
En vellagret liten kar som stod over forrige runde, ble der inne en bonusrunde og snart klar for å komme ut i verden.

Det forklarer jo hvorfor jeg føles ut som jeg er i ferd med å sprenges ha ha.

Man er jo alltid nysgjerrig på hvem det er som lurer seg der inne, men jeg må nok innrømme jeg er ekstra spent nå.
Tenk om de er kliss like da!

Kjære du som snart skal få barn, det du skal lese nå kommer du ikke til å forstå.

Selv jeg er ganske sikker på at du tror at du klarer å forestille deg det,
vil det jeg fortelle deg nå først bli forståelig når du selv står der og holder ditt første barn i armene.

Etter en stund, når du lærer deg å kjenne barnet, dere blir en familie og du begynner å snakke om deg selv i tredjeperson som mamma eller pappa, vil du forstå det enda bedre.

Gleder du deg?

Jeg håper det. Det er sant som de fleste sier. Det er en fantastisk tid du har i vente.
En fantastisk flott tid, men også en fantastisk slitsom, utfordrende og annerledes tid.

Når den store dagen kommer, fødselsdagen til ditt barn. Fødselsdagen til deg som mamma eller pappa. Vil INGENTING bli som før igjen. Helt sant. Pffføi tenker du sikkert, jeg er klar som ett egg.
Og det tror jeg så absolutt på,
Du har ventet lenge på dette øyeblikket. Men det er en grunn til at et svangerskap er 40 uker, Bruk tiden godt.
Vi er mennesker, vi trenger tid på å henge med på  omveltninger i livet.

Jeg har vært mamma i 13 år nå. Og stadig tenker jeg.. hvorfor har ingen forberedt meg på dette?
Hvorfor har ingen forberedt meg på at livet som spontant mennesket nærmest er over i det barnet ligger på brystet.
Altså vi kan vel til en viss grad kalle oss spontane, men da i sneglefart.
Spontant for oss er om vi er ute av døren innen en time etter vi tok avgjørelsen om å gå ut.

Hvorfor har ingen forberedt meg på hvor vanvittig opptatt man blir av søvn. Ikke bare for sin egen del, men også barnet. For et vanlig barn, det sovner ikke av seg selv når det er trøtt. Disse bildene du ser av barn som sover søtt vettu.. det ligger en ENORM jobb bak, med byssing, synging, kosing, tralling, rugging og gyning.

Hvorfor har ingen forberedt meg på at med et barn blir det også født en stor stor dose bekymring.
Jeg som aldri var bekymret før kjenner på en klump i magen rett som det er.
Hvorfor har ingen forberedt meg på at jeg plutselig skulle få den vanskeligste sjefen i mitt liv. En liten hissigpropp på kun 50 cm og det eneste han/hun gjør er å skrike for å få det slik han vil ha det, og det 24 timer i døgnet, 7 dager i uken.

Hvorfor har ingen forberedt meg på at det følger med MYE når det gjelder noe så enkelt som tenner.
Sikkel, våkennetter, feber, oppkast og enormt mye stolthet. Jeg hadde ALDRI trodd at jeg skulle ta så mange bilder av en tann.

Hvorfor har ingen forberedt meg på at det til tider kan være så hektisk at man ikke bare glemmer å spise, dusje og gå på do. Men når man først gjør det, gjør man det ALDRI alene 😉  Tar jeg en dusj alene nå føles det nesten ut som om jeg er på spa.
Sukk spa…….


Hvorfor har ingen forberedt meg på at jeg til tider mister helt sosialt filter. Plutselig kan jeg ta meg selv i å ha plapret i flere timer om mine barn, og skjønner i det de andre rundt bordet tar sin sjette gjesp at jeg er ufattelig kjedelig å høre på.

Så hvorfor skriver jeg dette? Når jeg vet du ikke skjønner det før du står der selv..
Jeg skriver fordi jeg skulle ønske jeg kunne forberedt deg, forklart deg og fått deg til å forstå.
Fordi jeg skulle ønske jeg kunne fortalt deg og  forberedt deg på den stoltheten man føler over de minste ting. Nye milepæler som krysses får man lyst til å dele med hele verden, og skuffelsen er stor når man innser at ikke hele verden deler den stoltheten med deg.

Skulle ønske jeg kunne forberedt deg på den enorme forelskelsen som spirer når man blir mamma eller pappa.
Og ikke bli redd, om den ikke er der umiddelbart. For tro meg, den KOMMER, og når den kommer slår den deg hardt i magen og blir der for alltid. Den får deg til å gjøre de utroligste ting. Synge den samme sangen hver kveld, late som du drikker te med en bamse og en dukke, lese den samme boken om og om igjen, høre de samme sangene om og om igjen, bygge tårn for å se klappe og juble når noen river det ned igjen og mye mye mer.
Skulle ønske jeg kunne forberedt deg på tårene. Tårene fordi man er frustrert, sliten, lei men også så undelig uendelig lykkelig.

Skulle ønske jeg skunne forberedt deg på at endelig blir de små øyeblikkene blir plutselig store.
Hverdagen blir aldri kjedelig igjen og du lærer de gå sette pris på tiden på en annen måte.
Det er sant det alle mødre og fedre sier, man ser virkelig på verden med andre øyne etter å ha fått rollen som mamma eller pappa.

 

Barn gjør noe ved deg om du omfavner rollen din. Ta deg tid til å nyt tiden slik som barnet gjør. Lev i nuet, ikke tenk på hva som skjer i morgen. Et barn får deg til å oppdage verden på nytt. Erklær unntaktstilstand i det du trer inn i rollen som mor eller far, for det er nettopp det det er, en unntakstilstand.

Så kjære du som snart skal bli mamma eller pappa…
Gled deg, fryd deg, forbered deg…

Du aner ikke hva som venter deg..

Så sitter jeg her, med kule på magen, klump i halsen, et hvit bånd rundt armen i en metallseng med gjerder på.
På et hvit rom, med ukjente lyder og lukter.

Her har jeg tilbragt natten, på sykehus.

Jeg liker det så absolutt ikke, men det var nødvendig.
En natt med fokus på hvile og pleie. Hente seg inn og prøve å få denne kroppen til å hvile.

Både dette svangerskapet og noen tidligere har jeg delvis delt med dere.
hvordan hverdagen påvirkes, helsen min både psykisk og fysisk.
Hvordan det å bygge et lite menneske påvirker en hel familie på godt og vondt.

Jeg har et mål for øye, å vise at det er ulike måter å takle et svangerskap på, både fysisk og psykisk.

Hver eneste dag får jeg takk i innboksen, for jeg jeg nøytralisere det jeg selv fikk midt i fleisen som førstegangsgravid.
For hele seansen og reisen til å bli mor er fremstilt både av medier og influencere som en utelukket magisk tid hvor alt handler om å stå foran speilet i nydelig (ubehagelig) undertøy og dokumentere magen som vokser.

Jeg mener, hvor ofte ser man en gravid i komfortable truser… som dette

Antsikt med tydelig mangel på søvn, strekkmerker og hovne ben er jo aldri avbildet i blader og andre media?
Merkelig, er det ikke,  når det som oftest er realiteten?

og da er det ikke rart, at man får seg en liten, eller stor knekk.

 

Jeg deler med dere for å vise en form for virkelighet, min virkelighet.
Jeg deler min erfaringer, men går sjeldent inn på fakta eller informerer stort om medisinske tilstander.
Jeg kan fint dele at jeg er på sykehus, slik som nå, men ikke hva de gjør eller hvorfor.

Hvorfor? Fordi jeg er “bare” meg.
Til tross for hele sju svangerskap (egentlig 8 om man skal telle med alle) er jeg fortsatt bare meg.
Jeg er hverken lege, jordmor, barnepleier eller gynekolog.

Jeg kan ikke ta på meg det ansvaret med å informere, jeg kan ta på meg ansvaret med å holde meg til info jeg kan dele.
Mine erfaringer, følelser og opplevelser.

For ved siden av takk, og gode ord som heier, skryter og roper meg og oss frem, er det en annen type henvendelse jeg får, usedvanlig ofte.

“Hei, jeg er 14 uker på veg og våknet til blødninger, har jeg spontabortert tror du? Hva bør jeg gjøre?”

“Er det normalt å ikke kjenne liv så ofte i uke 32?”

“Jeg har så inderlig vondt nederst i magen og de kommer takvis, er det kynnere eller rier tror du?”

Å la meg først si, at jeg blir både rørt og takknemlig for at tiltroen til meg er så stor at jeg får slike henvendelser, likevel synes jeg trenden er skummel. For denne typen meldinger øker og flere av henvendelsene er av alvorlig grad, hvor det burde vært liten eller ingen tvil om at det hverken er tid eller riktig å spørre meg, en helt vanlig mor du egentlig ikke kjenner. Hvor det er helt obvius at det eneste du skal ringe er din egen lege, eller føden eller kanskje 113?

Det er akkurat som vi har mistet kildekritikken vår totalt, og både henviser oss til feil kilde og ikke minst velger å stole på feil.
Jeg ser det over alt, hele tiden.

“Ja jeg er helt sikker på at dette er riktig, jeg leste det på facebook”

“Ei på mammaforumet sa det, derfor gjør jeg sånn”

Vi tar avgjørelser rundt foreldrerollen basert på mennesker som hverken kan vise til det ene eller andre.
For all del, erfaringer er bra, veldig bra og mye inspirasjon kan hentes fra disse kanalene.

Men det er ikke alt vi kan avgjøre basert på det, og vi alle vet at våre erfaringer er ekstremt ulike.

Jeg jobber også i barneutstyrsbutikk, og også der opplever jeg det ofte.
Foreldre som har gjort endringer i måten de feks sikrer barna sine på, på bakgrunn av info fra en helt ukjent på Facebook til tross for at det kanskje er noe helt annet enn hva trygg trafikk sier.

Foreldre som har gjort tilpasninger i kostholdet til barn basert på en forumtråd, uten å snakke med helsestasjonen eller lege.

Og jeg sier ikke at det er feil, men er det ikke også litt skummelt?

Har vi ikke fagfolk av en grunn?

At de alltid har rett er nok å ta i, men at de burde vært vår mest naturlige kilde å gå til, er noe annet.

Men ikke i dag, i dag velger vi facebook, et forum eller en influenser først.

Er ikke det litt rart?

Hver eneste dag deler jeg mine erfaringer på mye i foreldrerollen, fordi jeg vet vi har felles utfordringer som snakkes for liten om.
Som det å føle seg sliten, slapp og lei i et svangerskap, en mage med høyvannstruse og strekkmerker.

For tidligere morninger og eventuelle tiltak vi gjør for å få sovet øøøørlitt lengre.

Praktiske løsninger i hus og hjem,
Godt utstyr, smarte duppedingser, artige kreativiteter osv osv.

Og for all del, spør meg gjerne om dette.
spør masse og jeg deler gledelig.

Men jeg ber deg også tenke deg om.
Når du søker råd, tips, informasjon.
Spør jeg den riktige nå? Leser jeg på rett sted?

Bør jeg bruke google, eller ringe helsesøster?

Jeg mener nok ikke helt hva jeg skrev i overskriften, for spør meg gjerne.
Jeg bidrar gjerne med mitt, men tenk deg om, og bruk både fornuft og magefølelse før du følger et råd fra noen du ikke kjenner.