I dag var en vemodig dag på mange måter.
Min aller aller siste jordmortime i livet.
Min siste svangerskapskontroll.
Min siste sjekk av sinn og kropp med en på innsiden med på slep.
I dag la vi en plan, i den grad den kan legges.
Nesten gang jeg ser henne, skal jeg føde.
I dag, ble ikke en jordmortime lik den andre, i dag snakket vi ikke bare om meg, om babyen og angsten min.
Men om hvordan ting kommer til å bli annerledes, veldig annerledes.
Alt pga et hersens virus.
Å føde, er mye.
Det er skummelt, spennende, krevende, givende, magisk, unikt, men aller mest endrende.
Altså, alt endres etter en fødsel.
Mange tenker på fødsel som et endepunkt før den kommer, men innser fort at det er et startpunkt.
Et øyeblikk man på mange måter alltid vil huske, på godt, eller vondt.
Det er et første møte, mellom to, som har kjent hverandre lenge men ikke kunne hatt blikk kontakt.
Det er to, som blir tre, en familie.
Jeg har hatt min mann, og far til alle barna med meg, på hver eneste fødsel.
Min viktigste trygghet, smertelindring og tolk.
Han kjenner meg, kan svare for meg, hjelpe meg, nesten utføre magi, bare ved å være der.
Støtte, trøste, motivere.
Etter hver eneste fødsel har jeg tenkt det sammen, jeg hadde ikke klart det uten han.
Mest trolig hadde nok barnet kommet ut, uansett om han hadde vært der eller ei, men min opplevelse derimot.
Ville mest sannsynlig vært en annen.
Og ikke minst, er det verdigfullt for partner å være med.
På startskuddet.
Og nå satt jeg der, og fikk fortalt at mye av etappen må gjøres uten han.
Og i mitt tilfelle kan jeg risikere å gjøre alt alene.
Da ting skjer, i et forrykende tempo når det først skjer.
Det er nettopp derfor vi velger igangsettelse, for et så kontrollert tilløp som mulig i alt kaoset.
Jeg har vært gjennom det før, men med mannen trygt ved min side, slik blir det ikke denne gangen.
jeg må møte opp alene, gjennomføre igangsettelse alene, (altså uten han)
Han får komme, men først når jeg er i aktiv fødsel.
Noe jeg er i, i meget kort tid.
Så sjansen er stor for at han aldri rekker det.
Så får han bli, i 2 timer, før han må reise.
2 timer er maks tid, da må han forlate fødestue og mor og barn.
Så skal mor og barn over til barsel.
Her får de et enerom, og det må de bli på, til de velger å reise.
Ikke engang ut for å hente et glass vann.
Ikke en fot utenfor rommet.
Og kun helsepersonell inn.
Ingen besøk, hverken far eller søsken.
La meg si at jeg har forståelse, for situasjonen og tiltak, men det betyr ikke at jeg synes det er en seig kamel å svelge.
Dette er siste gang, vi hadde lagt så mye som mulig til rette, vi hadde en plan, så skjedde dette,
så skjedde Korona.
Jeg har alltid tilbakelagt noen gode dager på barsel. Nytt tiden for meg selv med baby, samtidig som jeg har kost meg med besøk av mann og nybakt søsken hver dag.
Fått ammingen på plass, mye hvile, mye kos, mye stillhet.
Men med døren oppe, både så jeg kan gå ut når jeg vil, og besøk kan komme om de vil.
Med støtte og kunnskap fra helsepersonell, roen fra barsel og lysglimt av besøk har barseldagene blitt veldig gode.
Det jeg fikk beskrevet nå, hørtes nærmest ut som et fengsel.
Lukket dør, både for meg og besøkende,
men med kunnskap tilgjengelig fra et fantastisk personell selvfølgelig.
Jeg vet ikke om det er “nok” for en god barselopplevelse for meg.
Jeg kjenner på hele meg at det blir for begrenset og låst.
Selvfølgelig kan jeg ringe han, men hva om jeg trenger en klem?
Hva om jeg trenger å ha han nær meg, en skulder å gråte på.
Alt blir annerledes denne gangen.
Jeg innser det.
Så nå er fokus å løse det på best mulig måte utifra situasjonen vi har fått servert.
Jeg er ikke alene i denne situasjonen, jeg vet det så inderlig godt.
og det gjør meg kanskje enda mer bekymret.
Dette er ikke en god start for de fleste.
Jeg forstår fysisk helse er viktig, smittevern, en dugnad vi alle er i.
Men er vi klare for konsekvensene?
Er vi rustet for å ta imot alle som får følger av dette.
Psykisk.
Fødsel og barseldepresjon.
Hvordan fanges det opp, ser vi alle godt nok?
Hjemmebesøk utgår, kun nødvendig helsestasjonstimer gjennomført.
Og de gjør så godt de kan, helsestasjon og sykehus.
Virkelig.
jeg opplever ikke noe annet.
men de har restriksjoner, og de må de forholde seg, vi og de.
Pokkers virus.