Det er som regel værst i det jeg legger meg, litt vanskelig å forklare hvorfor.
Men det har nok mye med stillheten, og (etterlengtet) egentid.
Jeg prøver hardt å ikke tenke på det, men allerede i det jeg tar tannkrem på tannkosten kjenner jeg den kravler opp fra mørke og pirker meg forsiktig på skuldra.
Og i det jeg drar dyna over den slitne kroppen tar den helt overhånd.
Tårene triller uten at jeg forventer det, pusten blir tyngre og kroppen blir klam og jeg blir kvalm.
Helsikes angst.
Forbanna fødselsangst.
Takket være vår oppned situasjon slipper den ikke til ellers, jeg har noe å holde tankene på til enhver tid.
Noe å sette fingrene i hele tiden. Noe som opptar kropp og hode.
Små øyeblikk har jeg, når jeg blir minnet på at kroppen ikke er den den pleier, fordi jeg sliter med å løfte, bære, bøye, sitte og stå.
Men dagslyset hjelper liksom, på en måte.
Så er det middagstid i kaos familien.
Vi får akkurat satt oss, så ringer sykehuset.
FØDEN står det på tlf med store bokstaver.
Jeg nøler litt, ta den da sier han.
OK da sier jeg.
“Hei det er jordmor som ringer, vi må få tatt en kontroll på deg, det nærmer seg jo nå.”
Vipps så hjelper ikke dagslys lenger.
Kvalmen sniker seg på, hjerte hamrer, hendene klamme.
Kan du i morgen?
Klart jeg kan, sier jeg før jeg tenker meg om.
Jeg har gjennom hele svangerskapet sett frem til akkurat disse timene.
Hvor jeg kan være skikkelig gravid, snakke om babyen i magen og ikke noe annet om jeg vil.
Men nå vet jeg at fokus vil være at denne babyen skal ut.
og det er jeg IKKE klar for.
Jeg er ikke klar for den påkjenningen jeg vet psyken min står ovenfor de neste ukene.
Iallfall ikke nå.
Jeg har vært gjennom fødselsangst mange ganger.
Den snek seg vel innpå meg rundt 3. fødsel og har preget meg mer og mer.
Men forholdene rundt meg har vært en smule annerledes tidligere tilfeller.
Ikke var hele i verden i unntakstilstand, ikke var det risiko for at jeg måtte konfrontere dette alene og ikke var det risiko for at jeg måtte takle ukene mot fødsel uten tett oppfølging.
Jeg vet at du ikke er særlig begeistret for dette Nina, det ser jeg i journalen din.
Men om en tre ukers tid er dette over vettu.
Over? Hva er over?
Situasjonen, angsten, fødselen?
Hun ler.
Da er du mest sannsynlig blitt sjubarnsmamma Nina.
Dette har du gjort mange ganger før, så dette kommer til å gå fint denne gangen og.
Jeg har ikke telling på hvor mange ganger jeg har hørt siste setning.
Alle, nesten, sier det, når jeg forteller jeg er preget av angst.
Alle sier det, men ikke en eneste gang har det hjulpet.
Dette har du gjort før, du er som skapt til å føde, kroppen din er en fødemaskin.
Plutselig er smerten over.
Mye av det de sier er riktig, jeg har gjort det mange ganger før, men ingen kan fortelle meg hvordan denne fødselen vil bli.
Kroppen min er nok som skapt til å føde, men ikke hode mitt.
Og smertene, er faktisk ikke det jeg er redd for, ser ikke frem til de, men det er ikke der angsten ligger.
Fødselsangst stammer gjerne fra en tidligere traumtisk opplevelse rundt fødsel, eller historie fra fortiden, overgrep, dødsangst, frykten for at “drømmen skal ryke”, ikke å mestre, det ukontrollerte, ikke kjenne morsfølelsen, miste kontrollen. Noe skal skje med barn eller mor. Eller noe helt annet som gjør at man ser på fødsel med angst i kropp og sjel.
Hva som er min årsak orker jeg ikke utdype nå.
Akkurat nå føler jeg at jeg sitter på venterommet uten å ane når jeg har time.
Titt og ofte kommer det en dame ut, roper et navn mens jeg holder pusten.
Plutselig er det min tur.
Om tre uker kan det hele være over.
Eller det hele ha begynt, det kommer an på hvordan man ser på det.
Jeg håper jeg kommer meg helskinnet frem.
Kjære, vakre Nina!
Ja du har vært igjennom det før. Du vet du klarer det. Det er ikke det som sliter deg. Det er redselen om ikke å bli hørt eller sett. Å ikke ha kontroll. Og vet du hva? Selv om alle sier du har klart det før og du er en fødemmmmaskin. Selv om den kalde og ressurssterke deg vet alt dette, så tillat deg å vær redd. Tillatt deg å gråte og å kjenne fortvilelsen over at du vet du mister kontrollen når det føles som om det er mest nødvendig å ha den. Angsten for alt som kan gå galt. Tenk på det og føl på det. Å hold det tilbake tjener ikke deg godt. Jobb deg hekler igjennom den med gode mannen din. Snakk og gråt og snakk igjen. Sett ord på det helt til du ikke ha en er igjen å snakke om eller å gråte om og så begynner du på nytt. Får det ut. Lover ikke at angsten blir mindre, men kroppen blir mindre anspent. Du vet jo at det er kroppen som gjør jobben. Du er da i to deler, den fysiske og den mentale. Men de henger sammen. Så klarer du å få det ene roet så mestrer du fødselen bedre. Så gråt og sett ord og tenk på alt som alle sier du ikke skal. Gå igjennom hva som skjer om og hvis og at. Legg en plan i hodet mentalt for hva som er greit å godta av alt. Løsning på et hvert problem.
Ja, du vet du klarer deg når du er på andre siden. Og at du er supermamma. Men du er også vesle, redde Nina som ikke har ro av alt du bærer på. Alle hvis og om og at. Så kjenn på alt en etter en. Jobb deg igjennom det og etterpå gjør du det samme en gang til. Tillat deg selv dette nå.
Noen sier du graver deg ned i angsten, men jeg sier du må kjenne din fiende. Du skal holde dine venner nært, men din fiende nærmere.
Klem
❤❤
Du er fantastisk. Tenk du og din mann har laga 7 barn. Har selv 1 barn på snart 7 måneder men ved hjelp av ivf . Synest d er kjempe gøy og følge deg og dere.ere har sååå herlige barn.og dere er kjempeflinke. Veit d vert rart denne gangen. Men du får et gull til. Store og månge lykkeønskninger og klemmer ♥️♥️♥️♥️stå på. du er best.
💖
❤
Takk for at du klarer å sette ord på det! Har termin om 27 dager så veldig nær deg med nr 3! Gått til samtaler og veiledning pga fødselsangst og generell uro de siste ukene. Nå når det er fare for at jeg må føde aleine, lite oppfølging og være aleine med den fryktet at noe er galt med h*n i magen. Dette er forferdelig å takle nå i denne tiden. Ihvertfall når jeg i tillegg skal ha en på 2 og 4 hjemme.
Men lykke til på innspurten❤️
Jeg har etter fødsel slitt forferdelig med angst. Etter førstefødte var det så intenst at jeg var begynt å stille spørsmål ved min egen rolle som mor. Snakket med lege og fikk til svar “Nei, angst i forbindelse med svangerskap og fødsel er helt unormalt! du får begynne å gå tur!”, gå tur gjorde jeg allerede…så snart lille gull ville sove var det ned i vogna og ut å gå!
Så fikk jeg time hos en naturterapeut, forklarte litt flau hva som var problem er, fikk til svar at ” Det er jo helt forståelig! tenk hva kroppen går igjennom!” vi hadde en lang samtale, der hun beskrev angst som kroppen sitt signal på at man kanskje er litt mer sliten enn man selv er klar over, kroppen sin beskjed om at “Hei! nå må du roe litt ned her” Jeg fikk noen pusteøvelser som jeg brukte når jeg kjente uroen kom, lukk munnen – pust inn igjennom nesa, fyll lungene godt med luft – pust ut igjenn igjennom munnen, ikke nesa! dette frigjør lykkehormoner i hjernen! I tillegg fikk jeg en pittelisten flaske fra helsekost, med noe som het Bach blomstermedisin. Laget av asp/dop. Disse dråpene skulle jeg dryppe tre av på tunga og holde i ca 30 sekund. Jeg må innrømme at jeg var skeptisk…veldig skeptisk!! men allerede samme kveld kjente jeg at noe i kroppen skjedde! Den dag i dag bruker jeg denne pusteteknikker, er behandlet for PTSD og sliter med dødsangst. Men fra å ha problemer flere ganger for dag, oppstår det nå kun i korte minutter med kanskje både uker og måneders mellomrom. Har brukt dråpene og pusteteknikker på mine barn også, for spesielt minstemann slet veldig med dødsangst, han er uten problemer i dag. Dvs han går rett i pusteteknikk når et anfall kommer og så er det over på kort tid.
Dette er bare min erfaring og mitt råd, jeg ønsker deg så inderlig senere skuldre smil og gode dager både før under og etter fødsel. Har du mulighet så lån boken “fødsel uten smerte”, pusteteknikker der førte meg igjennom alle deler av fødselen, ja ikke smertefritt! men den gav meg ro og jeg fikk slappe av! og klarte å føde en nesten 5 kg baby uten annet enn lystgass😊😊
Tårene mine presser på når jeg leser innlegget ditt, og jeg vil bare gi deg en klem! Er ikke sikkert det går bra med en gang, men etterhvert… og du vil få den hjelpen du trenger! ❤️