Navn, det er egentlig skikkelig vanskelig.
En formasjon bokstaver som skal følge menneske du har laget resten av livet.
Et ord han eller hun skal bruke hver eneste gang han må presentere seg. Det han må reagere på ved opprop, det som skal signeres på viktige dokumenter.

Tenk å skulle ta en slik avgjørelse før du aner hvem det er.
Det er klart, man kan selvsagt vente til barnet er ute, men likevel, et navn må avgjøres innen barnet er 6 mnd og vet man egentlig hvem man har med å gjøre innen da?

Navn er personlig, og en smaksak, man gjør seg erfaringer med navn, blir kjent med mennesker som man knytter til navn.
Noen liker Ida, andre liker Tone, noen liker Peder andre liker Sebastian.

Og ofte har vi en eller annen historie bak.

 

Det er mye meninger rundt navn, noen vil ha sjeldne, kanskje til og med lage egne, noen vil de skal matche med søsken.
Noen har like, andre ulike.

Det finnes ingen fasit, og det er kanskje det som gjør det hele så vanskelig også?

 

Her i familien er vel kanskje mange kokker mere søl den største utfordringer.
Det er MANGE som mener de har det fineste navnet til lillebror.
Det som passer best, enten til han eller til familien.

Noen har fått bestemme navn før, og andre vil at det skal være dems tur…

HJELP!

Hva vet vi om lillebror så langt?

Han er en kraftig kar over snitt, litt ekstra på kroppen som de andre søsknene også har hatt.
Han har noen kraftspark jeg er usikker på om jeg har kjent maken til.
Han hikker, ofte. skvetter av høye lyder, blir livlig av musikk, og jammen har han vist oss at han kan å totte.

 

Han kommer ut som nummer syv, og blir den siste. (helt sikkert)

Til syvende og sist.

Det er jo et navn som har gått igjen fra de rundt oss.
Et navn de synes er usannsynlig festlig og passende, vi har konkludert med at vi ikke er enige.

navnet er selvfølgelig Syver.

Nydelig navn, men ikke passende når man er nummer syv… da blir det bare et ørlite hån. Og man tuller ikke med navn.

Men navn er vanskelig, og når man allerede har gitt 6 andre små sitt, og lykkes temmelig bra med det, så blir bare presset enda høyere.

Barna våre har en ting til felles, alle har A i navnet sitt.
Ikke helt tilfeldig, et symbol fra vår side at de alltid kommer først for oss.
Barna er vår førsteprioritet, uansett.

Så det måtte selvfølgelig lillebror ha også.

Noen av barna har fått navnet sitt basert på betydning, noen har fått navnene sine etter oppkalling.
Vi hadde forøvrig et navn til vi ville bruke opp igjen, men det var et jentenavn og utgikk da vi fikk se en liten tut på skjermen på ultralyden.

Navnet lillebror har fått, for vi har klart å bestemme oss, er tatt etter en real brainstorming.

Hva liker vi alle sammen? Hva passer inn hos oss? Hva passer til denne hikkende karen med de kraftige sparkene som kvikner til så fort vi spiller musikk?

Han måtte få et navn som gav oss positive vibber, gode assosiasjoner.
Vi drodlet og diskuterte.

Og havnet tilslutt i dyreparken.
Her har vi mange gode minner, faktisk er en av oss inspirert av parken fra før av.
Vi har jo en liten herlig Jonatan.

Og lillebror i magen, han får navn fra samme bok.
Kardemommeby.

Og om han følger navnet sitt, slik sin storebror som ELSKER kaker og bake.
Så blir dette en klok og rolig kar.

Lillebror, skal hete.

 

Tobias.

 

Jeg blir nesten misunnelig, jeg kjenner jeg også vil ha det slik.
Hvordan da?
Jeg sitter på jordmor sitt kontor og tvinner fingre over en stor kule som har vokst fortere enn hva jeg har hengt med.
En kule på 30 uker for å være eksakt.

Nei, jeg må jo innrømme at til tross for angsten så fascinerer fødsel meg noe innmari.
Og jeg har sett noen av de, eller rettere sagt mange av de.
Ser helt ærlig de jeg kan komme over som jeg vet er innafor å se. Holder meg unna skrekkscenarioer men følger de som følges kan på sosiale kanaler som serverer en fødsel i ny og ne.
Elsker spesielt de man får følge nærmest helt fra starten.
Du vet, der hvor mor skal hvile, dusje, spise.
Der hvor kanskje han og hun spiller kort, ler og ser gjennom babyklærne som snart skal brukes mens hun kjenner litt på murringene som kommer og går regelmessig.
Jeg kjenner jeg er skikkelig misunnelig på det.
På de, på forberedelsene og opplevelsen.
Men Nina, sier jordmor og ler litt,
du føder jo på et kvarter.
Hun har rett, det går fort.
Alt for fort.
Kanskje ikke kvarter, eller jo, når jeg tenker meg om har jeg prøvd det også.
Og jeg HATER det, skal jeg være ærlig.
Det er jo ikke rart du synes det er ekkelt.
fortsetter hun.
Det er heftig det du gjør, det er ikke mange som opplever fødsel slik som deg.
Vi kaller deg en maskin, og det er ikke uten grunn.
For det kroppen din gjør på den korte tiden er helt vilt.

Hun har rett, det kroppen min ER helt vilt.
Så vilt at jeg rekker å miste meg selv, klatre utenfor å se på meg selv fra utsiden.
Jeg tror ikke jeg skal dø, jeg vet det, på et punkt der.
Jeg er tilstede, men likevel ikke.
Hører alt rundt meg, alle lyder, alle stemmer, alle ord, men har ingen sjans å kommunisere ut.
Har mer enn nok med å håndtere det som skjer i kroppen i fastforward. Kroppen er overbelastet og alt jeg har å gjøre er å henge med.
Jeg blir helt uvel bare ved tanken skal jeg være ærlig.
For alt det jeg synes er vakkert, flott og ja nærmest magisk med fødsel, føler jeg at jeg går glipp av.
Min fødsel, synes jeg på mange måter bare er,
ekkel.

Det er ekkelt, å bli kastet inn inn i en maraton som skal løpes på 60 sekunder, også får  man ikke en gang lov til ørlitt oppvarming. fra 0 til 100 på 0,3 sekunder. POFF og det er få minutter til man blir mor og får en nyfødt sjel på brystet.
Hva skjedde nå?
Fy søren så heldig du er, sier de som hører meg fortelle, jeg brukte 62 timer jeg.
Jeg skjønner det også kan være utmattende, en fødsel skal jo være det. Jeg tror det er en del av forberedelsene.
Det å få et utløp for ventetiden og alle endringene som har skjedd i kroppen over flere måneder.
hele denne endringen trenger et klimaks, det å bli mor er stort.
Jeg skulle bare så inderlig ønske jeg kunne være med å sette preg på fødselen, også underveis.
Ikke bare i forberedelsene.
I stede er jeg proppet med angst i det øyeblikket de fører heklenåla inn, skjelver og rister når vannet begynner å renne og starter nedtellingen i hodet, om litt starter det, og om litt er det over, det er på en måte trøsten midt oppi alt.
Jeg er 30 uker nå, om ikke mange ukene begynner kroppen smått om sen å forberede meg, minne meg på hva som er i vente.
Min aller siste fødsel.
Det er både trist, godt, skummelt, rart, spennende og ekkelt.
Jeg har ikke lyst, men gleder meg.
Jeg er redd, men ser frem til det.
Jeg er rett opp og opp ned.
Jeg kommer til å klare det, også denne gangen.

Jeg må innrømme jeg var temmelig sikker i min sak.
Kan vel egentlig påstå jeg har vært det flere ganger, men sist gang var jeg så sikker som jeg aldri hadde vært før.
Jeg var så nære 100% sikker man kan bli på at jeg trådde inn i tredje trimester for siste gang.
Sliten, stolt og ydmyk omfavnet jeg det hele og prøvde oppi alt kaos og nyte litt.

Så sitte jeg her, knappe 1 år og noen måneder senere, og trør inn i siste trimester.
Denne gangene så nære 100% sikker jeg kan bli, på at dette er siste gang jeg trår inn i tredje trimester.
Og midt oppi alt kaos og alt som skjer.
Sitter jeg usannsynlig sliten, veldig ydmyk og ubeskrivelig takknemlig og prøver å nyte litt.
Det er jo noe med det, når det er siste gang.

Jeg skal være ærlig, jeg har et litt tosidig forhold til kroppen hodet sitter på her jeg sitter.
Jeg er mektig imponert over hva den takler, tenk å lage sju mennesker, tenk litt på det.
Sju mennesker som på ett eller annet vis vil være med å gjøre en forskjell for noen eller verden.
Sju mennesker som skal leve sitt liv, kanskje til og med være så heldige å få egne barn, eller gjøre noe helt annet.

Kroppen bar båret frem, født og ammet alle i kortere eller lengre tid.
I tillegg har den holdt meg på bena mellom slagene, vært med på alt det gærne jeg vil gjøre.
Det er ingen tvil, denne kroppen er rå.
Samtidig, må jeg jobbe med å være fortrolig med det jeg ser i speilet.
En sliten kropp er det, ingen tvil. En kropp og sjel som skriker etter egenpleie og omsorg.
Som i flere år nå har tatt vare på mange andre, og glemt seg selv.
Litt for mange kilo ekstra, bredere over hofte pga svangerskap, større rompe og pupper også.
Cellulitter, disselår, en giiiigantisk mage med tigerstriper over det hele som henger når den ikke strutter, dinglearmer og dobbelthake.

Jeg kunne fortsatt, lenge, men det fortjener den ikke.
Hverken jeg eller kroppen min.
Det er naturlige forandringer i større eller mindre grad med tanke på hva jeg står midt opp i.
men selv om det er naturlig og forklarlig trenger det ikke bety det er enkelt?
Og midt i et samfunn når alt er fokusert på utseende, ja da blir det ekstra tøft å stå rakrykket med en stor kule på magen, brede hofter og runde former.

På mange måter kaster jeg bort tiden litt på dårlig samvittighet, ovenfor meg selv og den fantastiske maskinen av en kropp.
Føler jeg tar den litt for gitt der den jobber på spreng 24 timer i døgnet for å henge med på den fantastiske Xxl familien jeg er så heldig å omgi meg med.
Men din tid kommer, jeg vet, hvor jeg får større glipper til meg og mitt selv om ungeflokken er stor.
Hvor også kroppen synes det er ok å henge med på mine sprell og sprang.
For akkurat nå, sier det stopp.
Både hode, kropp og sjel er trådd inn i tredje trimester med et stort gigantisk ønske om å roe litt ned.
Kort i pusten bare jeg tenker på å gå fra stua til kjøkkenet, hjertebank etter å ha tuslet opp trappen, slark i bekken (heldigvis ikke værre) og en stor mage som gjør meg svært lite akrobatisk sørge for at sprell og sprang er umulig nå.
Men den tid kommer.
Enn så lenge får jeg hedre denne fantastiske maskinen med å nok en gang komme hit.
Til tredje trimester. For en seier, for en reise.
Og ikke minst fortelle den hver eneste dag at den er nydelig, både pga jobben men også pga forandringene.
Nydelig, vakker og unik.

Det er siste gangen jeg opplever et svangerskap slik, neste gang vil kanskje være som blivende bestemor.
Som tilskuer, og som utålmodig, ivrig og ventende.
Med barnet selv på innsiden, er båndet, spenningen, frykten, gleden og utålmodigheten en helt annen.
Den er nærere, ubeskrivelig.
Pokker og, nå triller tårene.
Jeg skulle ikke gråte, skulle gjøre dette trist og vemodig.
Jeg skulle gjøre dette til en fest og en hyllest.
For det er det denne siste innspurten skal være.
Litt vemodig selvsagt, men mest en feiring og hyllest.
Om få måneder er familien vår komplett.
Større enn de fleste, men fy søren så fint vi har det også.
Hei kroppen, heia tredje trimester, heia siste innspurt.

HEIA SLITNE MEG!

Jeg måtte sjekke begge appene på tlf, for dette kan da umulig stemme var min første tanke.
Jeg oppdaget jo dette svangerskapet.. i går??
Men jo da, godt i gang med uke 27 og jeg har 100 dager igjen til termin, det betyr at den lille kroppen jeg bærer på er her innen det har gått 100 dager. Jeg vet nemlig at han kommer før termin, siden jeg blir igangsatt.
På tide med en ny oppdatering, så her kommer

8 punkter om svangerskapet i uke 27

Kroppen/formen min:
Jeg sitter i skrivende stund på sykehuset og det er vel litt kort oppsummert.
Her skranter kroppen litt om dagen og jeg har det ikke tipp topp. Om det jeg føler på er svangerskapsrelatert eller ikke er vanskelig å si, siden jeg er temmelig gravid, men noe allrigth er det ikke. Kort oppsummert har jeg svært lite energi, svimmel, nummen i hendene og bena, ser stjerner og hodepine. Jeg er sykmeldt, men ikke fult. Det tørr jeg rett og slett ikke pga psyken. Jeg TRENGER noe annet å tenke på innimellom. Heldigvis kan mye av jobben tilpasses og jeg kan utføre arbeidsoppgaver fra senga om så.

(jepp konstant møkkete speil, thats my life)
Magen den vokser, og jeg måtte le litt når jeg gjorde en sammenligning på instagram, for det er neimen ikke langt unna høygravid med nr 6 og dette svangerskapet. Denne kula vet hva hun skal, så hun vokser.. og det raskt.
Ellers bærer kroppen lite preg av at den bærer tungt, noe som er ørlitt frustrerende siden jeg ikke klarer å bruke den pga svimmelheten.
Inne i magehulen.
Jeg tok en titt på forrige oppdatering jeg tok for meg disse punktene (uke 23) da kunne jeg se magen hoppe, men kjente ingenting. Nå kjenner jeg han for å si det sånn. Skikkelige ninjaspark overalt. Han blir passet godt på, og ved forrige vekst estimering viste tilveksten ca 5%+ noe som er helt innafor normalen, og helst slik jeg vil ha det 🙂 Siden han skal ut litt før er det veldig kjekt at han ligger over stede for under snitt.

Han er helt ferdig der inne, skal bare legge på seg og modnes. Tenk det.
En ting er sikkert, han har en god bunt med søsken som venter noe innmari og er veldig spente på hvem han er og hvem han ligner på.
Psyken:
Uff, merker jeg har lyst til å hoppe over hele punktet, for her merker jeg at det skranter ørlitt om dagen.
Mest fordi jeg er i stand til å gjøre så lite, dermed alt alt for god tid til å bare sitte å bare være, tenke og gruble.
Og det merker jeg jo at det uten tvil ikke er særlig heldig. Det kommer lite godt ut av grublingen.
Samtidig kjenner jeg bølger av nedstemthet som overrumpler meg rett som det er. Noe som gjør at jeg trekker meg unna for å ikke plage andre med mine tårer som jeg ikke helt klarer forklare hvor kommer fra.
Jeg har valgt å be om å få noen å snakke med, ikke fordi det er krise enda men vi trenger jo ikke gå helt dit gjør vi vel?

Innkjøp.
Med 100 dager igjen føler jeg jo at jeg på sett og vis har good tid, men jeg vet jo inderlig godt at denne tiden flyr.
Jeg har sett at jeg har rukket å gi bort de minste babyklærne så alt opp til 68/74 er dessverre gitt bort.
Av utstyr tror jeg nok at jeg har alt jeg trenger, mulig jeg vil vurdere en annen søskenvogn til minstemann og magemann da den vi har ikke er helt optimal på terreng som er det vi oftest triller på når alle skal med.
Jeg har handlet to plagg, begge hos Memini sitt januarsalg. (ikke reklame kun tips)
Denne nyyydelige cardiganen i ull:

Tanken er egntlig at siden han kommer i april vil det være veldig variable temperaturer. Vi kommer helt garantert til å bruke bilstolpose og da kan det fort bli varmt med hel dress. Derfor tenker jeg at en god ull cardigan vil være kjempe praktisk.
Og denne synes jeg var såå fin.
Også denne herlige bodyen.

Han vil jo alltid være vår alles kjære lillebror.
I tillegg, har jeg begynt å småhandle litt i egen butikk. Og har akkurat trykket hjem dette sette:

Ha ha jepp sitter hjemme og bestiller i egen butikk faktisk. Jeg synes forøvrig det er veldig kjekt med slike kryssover bodyer til de aller minste. Da slipper man å tre over hode.
Det er forresten hele 35 % på alt av tøy fra nameit i butikken nå (reklame for egen butikk)
Cravings:
Nei, ingen spesielle ting, men jeg får helt tydelige akutte innfall som kan være alt ifra sjokolade til agurk til fiskepinner.
Og når de kommer, må jeg ha de nåååå. Også er jeg temmelig hyppig sulten. Tror jeg kunne spist heeelee tiden, men prøver hardt og iherdig med å begrense meg ørlitt.
Familien:
Som nevnt tidligere er det tydelig at kulen tar større plass, ikke bare fysisk men også i tankene til de små som venter.
Nå er det obligatorisk å gi lillebror i magen en nattaklem, han på fire gleder seg som aldri før til påske (termintider) og det er rett som det er spørsmål rundt ståa i magehula.
Han sparker også hardere nå, så rett som det er kan vi se på at magen hopper og barna skjønner tilsynelatende mer og mer at det er en liten kar der inne. Kanskje til og med mer enn meg.
Minstemor derimot, mener babyen er ute allerede, vi har jo Daniel 😉

Søvn.
Det er lite med svangerskapet som holder meg oppe, men er jo rett som det er oppe til en liten kropp som hoster, gråter, drømmer osv. Noen netter har jeg flaks og får tilbringe hele natten under dyna.
Hva jeg gleder meg til.
Der ser jeg at jeg er temmelig på samme status som sist.
Jeg skjønner rett og slett ikke helt at jeg bærer frem enda en liten soldat.
Jeg har på de aller fleste svangerskap kjent på en uvirkelighet, men nå bare er det heeelt uvirkelig, vanskelig å forklare.
Men om jeg skal sile ut nooooe jeg gleder meg til. Så er det nok å få ha kroppen for seg selv, og kunne ta vare på den slik jeg ønsker. Pga formen er ståa temmelig inaktiv og dorsk om dagen, og DET er jeg for rastløs til egentlig.

Det er lenge siden jeg  har skrevet til deg.
På mange måter føles det litt rart også, siden jeg skriver med en stor kul på egen mage.
Jeg skriver kanskje til deg for å minne meg selv på tiden som kommer, for tro meg, det er så inderlig lett å glemme.
Selv om man enten eller helt fersk, to barns mor eller syv barns som jeg snart skal bli.
Det er et par ting, jeg tror du kanskje trenger å vite, eller iallfall høre.
For det kan være temmelig vanskelig, å være den du er nå.
Sårbar,  sliten, stolt og forvirret.
La meg fortelle deg et par ting.
Først av alt,
babyer gråter.

Noen gråter mye, andre gråter lite.
Noen ganger knekker du koden raskt, og roer gråter, andre ganger vil babyen gråte, kanskje i minutter til og med timer.
Og det er lov, å kjenne at man  har lyst til å gråte med, slipp tårene fri. Det er lov.
Jeg lover deg, det vil gå over, til slutt vil både du og babyen sove.
Iallfall for en liten stund.
Du er på en emosjonell berg og dalbane

Og om det er godt eller dårlig nytt vet jeg ikke, men for å si det enkelt har du gått på en karusell som aldri stopper.
Å gråte en skvett fordi du føler deg ensom, utmattet og usannsynlig sliten i det ene sekundet, for så å gråte en skvett overveldet av takknemlighet og lykke er helt normalt. Helt normalt. De fleste vil få testet sine grenser på måter du ikke ante ville være mulig de første ukene som mamma.

Alle feiler.


Å legge vekk telefonen og lukk deg inn i barselboblen,
er kanskje det jeg har aller mest lyst til å si, men jeg vet at det i 2020 nærmest er umulig.
Men husk at vi alle vil vise våre beste sider på sosiale medier, spesielt i rollen som foreldre.
Så tro meg når jeg sier, ingen av oss har full kontroll, vi er bare veldig gode på å late som.
Å sammenligne seg med andre gagner ingen, det gjelder både deg selv og ditt barn.
Og viktigst av alt, legg vekk den fantasien du hadde om alt dette før du fikk barn.
Du visste ikke bedre.
Du vil føle deg ensom selv om du ikke er alene.

Følelsen ensomhet har sneket seg på meg hver eneste barseltid, og den overrasker meg hver eneste gang.
For er det noe jeg ikke er, så er det alene. Det er meg og et annet menneske, hele tiden.
Det er fryktelig lett, å isolere seg, gå i hi som jeg kaller det. Og for en stund, er det greit.
men så er det på tide å komme seg ut.
Det føles kanskje både tungt og slitsomt, men det er så inderlig viktig.
Kom deg ut.
Det har både du og baby godt av.
Si ja.

Dersom du er så heldig at noen tilbyr seg å hjelpe, øv deg på å si ja.
All hjelp du kan få akkurat nå, er verdt sin vekt i gull.
Du har mer enn nok med bylten du har i armene.
Og om ingen spør, våg å spørre.
Du kommer til å trenge hjelp, så enkelt er det bare.
Og har du mulighet,
Gjør noe for deg selv.


Det er så lett, å glemme seg helt. Det er skummelt hvordan babyen og alt rundt spiser opp all plass, og man glemmer helt den man ser i speilet. Ta vare på deg selv, det gir også mye til alle rundt deg.
Du kommer aldri til å bli perfekt 
Uansett hvor hardt du prøver, kommer du aldri til å bli en perfekt i denne rollen.
Du vil føle usikkerhet og utilstrekkelighet flere ganger enn du kan telle.
Du vil tro og føle du feiler, gang på gang.
Men du feiler ikke, du lærer.
Noe nytt, mest sannsynlig hver eneste dag.
Både om deg selv og barnet ditt.

Kjære nybakte mamma, du har litt av en reise i vente.
Øv deg på å se det flotte, pust dypt gjennom det tunge.
Du har så mye flott i vente.
Gratulere av hele mitt hjerte.

For meg er kanskje denne uken den aller aller største milepælen i svangerskapet.
Fra nå av gir de han en sjanse om noe skulle skje.
Nå er det ikke bare min helse og mitt liv som er viktig og til å redde.
Men også hans.
24. uke er altså i gang, eller inn i 25, alt hvordan du foretrekker det.
Og den siste uken har det skjedd mye.
Bokstavelig talt MYE.
Ikke bare i svangerskapet, men jammen har ikke julen gjort sitt inntog også.
Dundret inn og over meg har den gjort, skal jeg være ærlig.

Det er rett og slett lenge siden jeg har kjent på å være så sliten som jeg er nå.
Det skjer noe hele tiden her i heimen når vi alle er hjemme.
Noen må på do, er sulten, vil ha trøst, kos, leke, skifte bleie, må sove, skifte osv.
Det er ikke mange minuttene jeg sitter på stumpen på slike dager, og julen er intet unntak.
Vi har kost oss masse også, for all del, med masse god mat, mye spennende på tv, nye leker har vi vært så heldige å noen juleutfarter også med godt selskap og morsomme aktiviteter med familie og venner.
Julefred har det ikke vært mye av, jeg rekker å kjenne et snev av den etter alle barna er lagt, til tross for at det ikke er lange stunden før det er på tide at jeg må dra med meg kula og finne sengen.

Kula den vokser, jevnt og trutt, mer enn jeg tror.
Opptil flere bytter måtte til før vi skulle på årets første juleselskap, da flere av kjolene jeg hadde planer om å ha på meg, rett og slett ikke rommet magehulen og ble enten for korte eller for trange.
Det er på en måte først når jeg legger meg, at jeg kommer på kula jeg bærer på.
Og på mange måter tar nærmest den dårlige samvittigheten større plass en babyen akkurat nå.
For det er ingen god følelse når man nesten får sjokk av å se seg selv i speilet, fordi man i øyeblikket rett og slett, på ekte hadde glemt at man var gravid. For det gjør jeg, helt sant, jeg glemmer at jeg er gravid. Også dulter jeg borti ett eller annet eller ser meg selv i speilbildet fra komfyren og vipps så kommer jeg på det igjen. Eller så er jeg så heldig å ha en syvåring som IKKE glemmer at mamma bærer på en ny lillebror og har sin egen rutine på å sørge for å få oppdatering på ståa der inne.
Veslemann i magen har brukt lang tid på gi seg til kjenne, med tidenes tykkeste morkake godt plassert på ytre vegg som det heter på legespråket, har han virkelig måtte blitt sterk for å komme igjennom.
Og det har han nå blitt. Sparker så magen hopper og jeg kjenner det godt. Når jeg har tid til å kjenne etter.
Han har også sparket godt inn i sju åringens hånd. Til hennes store glede.
Hun spør rett som det er, er lillebror våken.
Med håp i blikket håper hun på et ja så hun får kjenne etter spark.
Og det er da jeg jeg kommer på, at ikke bare glemmer jeg kula, jeg glemmer også lillebror.
jeg glemmer å kjenne etter han, føle etter han, passe på han.
Kjenne hans liv og røre i magen som forteller meg hvordan ståa er der inne.
I julen har jeg hatt flere dager hvor jeg ikke kommer på at det skal sparke i magen før det nærmer seg leggetid.
Og et snev av panikk rammer meg, fordi jeg tenker og tror jeg ikke har kjent han hele dagen, hvor sannheten er at han har latt seg kjenne, er bare jeg som ikke har tatt meg tid til å kjenne etter.
Jeg kan ikke fatte og begripe hvordan jeg skal få tid til minstemann slik det er nå.
Hvordan jeg skal få rom til han, med alt det andre jeg sjonglerer og gjør.
Tenk om jeg glemmer han når han kommer på utsiden også?
Og at jeg plutselig kommer på han ved leggetid?

Slapp av…
Selvsagt setter jeg ting på spissen nå.
Er det noe jeg ikke kommer til å gjøre så er det å glemme han.
Om jeg skal bekymre meg for noe så er det vel mer hvordan jeg skal klare å hjelpe til å omfavne de andre midt i den tykkeste babytiden.
Men du vet, når man plutselig føler seg overveldet og underbemannet, ja de føles også de kommende tingene temmelig uoverkommelig.
Men så kommer det kommende, og alt på merkelig, nærmest magisk vis faller naturlig.
Og han jeg ikke ante hvordan jeg skulle få plass til, vil mest sannsynlig skli inn i kaoset vårt, som om han alltid har vært her.
Slik som alle andre har gjort.

Jeg vet jo det, sånn innerst inne.
Men akkurat nå, føles alt bare overveldende og håpløst.
Samvittigheten tar for stor plass i magen, og jeg prøver å legge en slagplan for at jeg både skal fatte og forstå at jeg er så uendelig heldig at jeg bærer på nok et nytt liv.
Å føle at jeg mangler plass er jo ikke første gang jeg føler på, jeg følte det også sist svangerskap.
Når jeg tenker meg om, var den der på andre svangerskap også.
Jeg kunne ikke fatte og begripe hvordan jeg skulle klare å elske en like mye som min første fødte.
Men så gikk det jammen meg fint, det var akkurat som om hjerte vokste litt over natten og vipps hadde jeg enda mer kjærlighet å gi. Og nå, sitter jeg her med gigantisk hjerte med rom til alle sammen.
og jeg er, temmelig sikker på at hjerte vil nok en gang vokse ørlitt for å gi plass til siste mann ut.
Om ca 100 dager er han her, 100 dager på å forstå.
Det må jo bare gå?

Jeg måtte faktisk sjekke appen på telefonen.
og på mange måter ble jeg ørlitt svett.
Jeg mener, jeg skjønner jo at ukene har flydd når dette møter meg i speilet.

Men jeg er godt over halvveis, det er hverken hode eller sjelen med på.
Jeg kjenner veldig på at jeg ikke helt forstår dette, svangerskapet ble først funnet ut rundt uke 9-10 og
ja, jeg følte meg nok på mange måter komplett.
Men her skal det vise seg at vi fyller huset med syv små dverger som skal rocke vår verden.
Vi er jo usannsynlig heldig, det har jeg ingen problem med å se.
Og nå er vi gang med siste halvpart.. så på tide med en liten gravidupdate kanskje 🙂
Så la oss kjøre igang.
8 punkter om graviditeten uke 23
Kroppen min:
Okey, åttende svangerskap, men syvende hvor jeg  har kommet så langt, altså, hvor rååå er ikke den kroppen jeg er så heldig å ha hode på?
I det jeg stod å så på to blå streker sa magen bare POFF, og den spratt ut.
Og siden uke 10 har jeg hatt god og synlig gravid mage. Kula er jeg skikkelig stolt over, men skal helt ærlig si at jeg kjenner litt ekstra på de kiloene som kommer nå. Jeg har jo, som mange av dere vet en historie som kraftig overvektig, og det å se tallene gå oppover på vekta, det krever sin kvinne.
Jeg vet det er en. naturlig del av svangerskap, men kroppen hadde ikke kommet seg på start etter svangerskapet til Daniel, så jah.. dere skjønner greia. Magen er stor, jeg merker puppene vokser noe enormt, gifteringen er av fingeren pga vann kroppen, åreknuten (jepp har en djevel av en åreknute) på  høyreben plager vettet av meg og jeg merker øøøørlitt slark i et bekken som synes det kan bli i meste laget å bære både kule og en liten tass som ikke er så liten lengre på 13 kilo.
Inne i magehulen:
Tenk at inni den fine trillrunde kula gjemmer det seg en temmelig ferdig men tynn baby akkurat nå.
som er 25 cm langt og ca en halvkilo. Utviklingen skjer i rasende fart der inne, og nå begynner en ganske heftig vokseperiode.
Jeg har morkaken foran på magen, og denne gangen er det skikkelig saker. En tykk pute som gjør at jeg knapt kjenner lillegutt der inne. Og det er nok kanskje en faktor som er med på å ikke gjøre graviditeten så reel, for det er noe med disse sparkene.
Men en frisk og rask lillebror der inne er det, som spreller og gir meg livstegn innimellom. og om jeg tar meg tid, kan jeg se magen hoppe når han sparker ifra.
Senest i dag tidlig kunne jeg legge en  hånd på magen og kjenne noen gode dult inne i håndflaten selv om jeg ikke kjente sparkene inni magen.
Merkelig.

Psyken:
O hey og hå som jeg griner 😅 hele tiden, av alt og ingenting.
Jeg har ikke vært så hormonell i noen svangerskap tror jeg. Mye påvirkes nok også av at jeg er er temmelig sliten. til en hver tid.
Med en liten  en hjemme som er mye syk og krever meg mye hele tiden, har jeg så og si null egentid om dagen.
Og DET skal jeg innrømme tærer på. Om jeg tenker meg om, har jeg eneste egentid på do og i dusj, iallefall innimellom og det er klart det er litt lite til ei som liker fullstendig stillhet innimellom.

Innkjøp
Som mange nå har skjønt, var ikke denne lille soldaten forventet, og jeg var egentlig i full sving med å kvitte meg med stort og smått etter Daniel, de aller minste babyklærne har allerede funnet nye eiere, men heldigvis er mye annet fortsatt i hus.
Så de store innkjøpene er det ikke behov for denne gangen. Men Daniel ble født i januar og har vokst i enormt tempo, så det spørs om klærne kræsjer litt i forhold til sesong osv. men vogn, bilstol, vippestol og ymse er heldigivis fortsatt i hus.
Jeg tror derimot jeg har bestemt meg for å kjøpe en Mamaroo (link til egen nettbutikk) denne gangen.

Med fire veldig tette har jeg som nevt tidligere hendene temmelig fulle, selvfølgelig kan jeg bære men det er ikke alltid det er praktisk gjennomførbart med minst to andre som også vil opp på armen innimellom.
Denne tror jeg kan være en god redning.
Cravings:
Eneste jeg kan sette fingeren på, er at jeg er sulten så og si hele tiden.
Og da mener jeg ikke litt, men sånn ordentlig SULTEN. Og om jeg er så dum å skipper maten, ja da får jeg og konsekvenser som svimmelhet, kvalme osv. Så, da må man bare spise da.
Familien
Nå som kula synes godt merker jeg at folka i huset begynner å vente litt.
Midterste frøken er kanskje den som lengter mest akkurat nå, og spør støtt og stadig hva lillebror i magen gjør.
Om jeg kjenner han sparke, om han kan høre oss osv.
Pappan i hus tror jeg helt ærlig ikke tenker så mye på dette enda.
Han har vel mer enn nok å henge fingrene i han også, så det er forståelig på sett og vis.
Og siden han ikke fikk vært med oss på ordinær ultralyd, mangler han et lite blikk inn i magehulen som gjør det hele virkelig.
Søvn
Med seks små soldater utenpå og en inni sier det seg selv at det å få sove en hel natt uten bryderier er ren og skjær flaks.
Og det er jeg så heldig å ha innimellom 😉 Men i de siste ukene har vi hatt noen heftige baselusker på besøk som har forstyrret nattesøvn med feber, hoste, snørr og gørr. Kjenner allerede jeg gleder meg til varmere vær og mindre baselusker i luften.
Svangerskapet preger ikke søvnen så mye enda, men jeg kan ikke sove på magen lengre, og DET er en ørliten utfordring for en magesover, meeeen det går 🙂
Hva jeg gleder meg til.
Akkurat nå kjenner jeg litt på at jeg kanskje er i selskap med mannen, og skjønner ikke helt at det kommer enda en inn i flokken.
Kanskje jeg må innrømme at jeg er litt redd? For jammen tror jeg året 2020 blir en utfordring.
med fire så tette små, i tillegg til tre store som trenger og fortjener sitt.
Jeg er spent på kroppen min, med så tette svangerskap, hvordan den reagerer.
Jeg er spent på om vi får sovet fra april og utover, om vi får tid til å være, nyte eller om det bare blir slit og rutiner.
Det er vel kanskje mye opp til oss, men er jo begrenset hvor mye vi rekker og, og jeg VET jo at en nyfødt baby tar mye tid.
Og Daniel, som ikke har noe barnehageplass enda ser foreløpig ut til å være hjemme med meg ut svangerskapet og i nyfødt tiden og det ser jeg på med skrekkblandet fryd.
Men denne gangen VET vi at det er siste, vi har gjort drastiske tiltak når ingen andre funker 😉
Så en del av meg er meget bevist på at alt som jeg kan suge til meg av graviditet og nyfødttid.
For det er så mye unikt og spesielt med denne tiden.

Vet hun ikke hva prevensjon er?
Kanskje noen  burde informert henne om at det finnes abort muligheter?
Tenker hun ikke på de andre barna?
Lurer på hvilken sekt de er medlem av?
Ikke rart hun får så mange unger, så lenge hun har baby ligger hun bare i sengen mens mannen løper etter de andre.
Med flere fødselsdepresjoner  bak seg burde hun visst bedre eller?
Skjønner hun ikke konsekvensene av dette? Stakkars søsken som stadig må gjøre plass fordi mamma ikke vet bedre.
Nr 7. ja, selvsagt, enda en unge å tjene penger på.
 

Dette er bare et lite utdrag av en tråd jeg dessverre (velger jeg å si) ble tipset om, fra en av mine lesere.
Jeg har skjermet dere fra de værste. Dette er de jeg orker å gjenfortelle.
En tråd jeg aldri, aldri, aldri  burde lest.
Aldri.
Jeg har nok vært bortskjemt gjennom de fem årene jeg blogget.
Noe er takket være valg jeg har gjort, med å være forsiktig med å uttale meg for mye om hva jeg mener,
men også fordi jeg  er usedvanlig heldig med folka som følger meg.
Men, jeg er ikke naiv, ved å velge dette yrke, stiller jeg meg åpen for at også folk som ikke kjenner meg kan gjøre seg opp en mening og meg,
utifra et bilde jeg selv danner. Og tro det eller ei, det er et ansvar som nærmest er umulig.
Vi mennesker er forskjellige, og dermed mottar vi også budskap forskjellig.
Jeg kan ikke forvente at alle forstår våre valg, det er godt mulig jeg hadde gjort meg opp noen tanker selv.
Men at de små setningene over her er skrevet av mødre (iallfall ut ifra profilbilder) må jeg innrømme gjør meg ekstra lei meg.
For da handler det plutselig ikke om å forstå lengre, men å respektere.
Respektere at vi alle er forskjellige, og at vi alle har egne grunner for egne valg.
Jeg savner at du står rakrygget og forteller oss hva som er begrunnelsen til at du har valgt så mange barn, har jeg fått ifra en følger.
Og da lurer jeg på, hvorfor i alle dager skal jeg måtte gjøre det ovenfor dere?
Er det ikke nok å vise at vi står på to ben og puster ned i magen (iallfall innimellom)

Er det ikke nok å vise at vi lever vårt liv, på vår måte og har det relativt greit?
Er det ikke nok at jeg velger å vise dere både de fine og de tøffe sidene ved å være mamma, og de til tross for antall barn?
Er det så vanskelig å forstå at vi alle kan velge forskjellig, men likevel ha det godt med våre valg?
Beskyldningene, meningene og tankene som ble delt i tråden, stakk meg midt i magen og hjerte og gav begge dele en rift.
Etter å ha vært gjennom en tøff prosess rundt siste og syvende barn og tatt de valgene vi gjorde er jeg nok ekstra sårbar.
Det er så viktig å huske at bak et hvert valg ligger en  historie vi kanskje ikke kjenner til?
Har jeg aldri kjent så mye på tvilen.
Og jeg irriterer meg grønn over at jeg lar ukjente menneskers meninger og tanker gå inn på meg slik.
Men dagene etter å  ha lest den tråden gav meg både vondt i magen og lite søvn.
Mammarollen er, enten vi vil eller ikke, en rolle som støtt og stadig gjør oss usikre, på godt og vondt.
Det er ingenting annet i hele verden som har lært meg så mye om meg selv som mammarollen.
Og det er ingenting annet i hele verden, som har gjort meg så usikker på meg selv som mammarollen.
Og om man da i tillegg,  har andre, tilsynelatende erfarne i rollen, som påpeker alt du velger og gjør galt.
Ja da blir det ikke bedre.

Mennesker som ikke kjenner meg, som høyt og tydelig med navn og profil sier høylytt at de mener jeg ikke er ved mine fulle fem, at jeg tar valg som får negative følger ovenfor de jeg setter  høyest her i verden og som jeg gjør ALT for.
mennesker som ikke kjenner meg, og som blottlegger full identitet som stiller spørsmål om jeg i det heletatt burde hatt barn og er egnet som mor.
Og mennesker som klarer å si høyt og ikke minst tro at jeg kun får barn for å tjene penger.
Tenk at noen der ute tror og mener at den lille dyrebare skatten jeg nå har i magen, ligger der fordi min motivasjon er at jeg skal tjene penger?
At jeg ikke har tatt med de andre barna i vurderingen, og at jeg burde visst bedre, siden jeg for 8 år siden var psykisk syk, og har valgt å være åpen om det.
Jeg vet jo, selv om jeg velger å formulere meg den ene eller den andre veien, så vil det alltid finnes meninger der ute.
men når de blir så sterke at man velger å hugge de i stein ved å dele de med hele verden, ja da er det store.
Etter den posten, og søvnløse netter, bestemte jeg meg for å pakke inn magen, og holde den for meg selv.
Jeg orket ikke tanken på at noen der ute, skulle ha så stygge meninger om den lille i magen, og ikke minst de andre i flokken som jeg er så uendelig stolte av.
men etterhvert som ukene  har gått, har også spørsmålene blitt hyppigere og hyppigere.
Hvordan går det med magen?
Vi savner  gravid oppdateringer 🙂
Gleder søsknene seg?
Hvordan er formen din?
Ja noen av dere er til og med så generøse at dere slenger på en supermom.

Og etter en lang, veldig fin og tankevekkende melding fra en av mine vakre følgere på vei hjem fra en fin fin helg med familie på Røros bestemte jeg meg.
Jeg kan IKKE la disse kommentarene over vinne, jeg har et brennende engasjement for å dele, og det skal ingen få stoppe.
Og da handler det ikke om å dele fra mitt liv jeg brenner om,  altså… det er ikke akkurat spennende.
Men å dele virkeligheten. fordi jeg VET hva den gjør for mennesker der ute.
Jeg VET at den gjør at andre slitne men stolte småbarnsmødre ikke føler seg alene,
jeg VET at mine erfaringer gir andre håp og pågangsmot.
og jeg VET at øyeblikk jeg deler, bidrar til at andre også ser det vakre i et kaotisk småbarnsliv og at det blir hakke bedre med lavere skuldre.
Svangerskapet er nå godt over halvveis (hjelp)
og nå, gleder jeg meg til å dele resten med dere ❤️

Ultralyden gav jo oss svaret, som jeg egentlig vurderte å ikke vite denne gangen, for å bare ha en ekstra motivasjon mot fødsel.
Men da jeg merket den interne kampen som var i ferd med å etablere seg her hjemme, innså jeg raskt at det var nok
lurt å finne ut av kjønnet. For å forberede alle hva som skulle komme å ta plass hos oss.
med fullstendig likestilling i familie var vi jo alle klare på at en viss ubalanse vil finne plass.
Som jeg skrev i går, ble den ordinære ultralyden unnagjort alene, og dermed var det kun jeg som
visste hvor ubalansen skulle få tyngden sin i det jeg tuslet ut av sykehuset.
Og i det jeg så bilen bestemte jeg meg for å gjøre litt ut av avsløringen.
Jeg tok kontakt med Heidi, som driver Heidis cakery og lurte på om hun kunne hjelpe meg med å lage
jente/gutt kaker til oss. Noe så klisje og enkelt som rosa fyll = jente, blått fyll = gutt.
jeg vet, klisje i 2019, men veldig tydlelig og forståelig for flokken vår.
Og serviceminded og rask som hun. var, kom hun og leverte de i en godt pakket inn pappeske på jobben til min mann dagen etterpå.

Ingen ante hva som gjemte seg i esken, men kort fortalt stod jubelen i taket da vi åpnet lokket.


 
Jeg la de på tallerken og nøyt det å kunne holde de litt på pinebenken.
Om noen minutter var det ikke lengre min lille hemmelighet, jeg måtte nyte litt til.


 
Jeg må innrømme jeg var ekstra spent.
Konkurranseinnstinktet var til å ta og føle på, og jeg forventet litt reaksjoner den ene eller den andre veien. Faktisk visste jeg at det hele kunne ende i både tårer og skuffelse.
La oss bare hoppe i det.
Oda var bare glad og lykkelig for kake en eller så vanlig tirsdag.. og skjønte ikke stort.
Markus tok det største jafset en kakespisende 9 åring kan ta.
men ingen åpenbaring.
Matilde derimot, tar et strategisk jafs og med ett kommer det et temmelig lurt og stolt smil over bordet.
Jeg visste det, sier hun og snur kaken stolt mot meg.

 
Markus tar en liten seiers bølge mens store søster ler imot meg.

 
Dette blir knoll og tott.
Alle rundt bordet ler.
og titter på febersyke minstemann som ikke har noen aning om hva som skjer.
Jonatan har ikke sagt et ord, ikke før kaka er borte.
Det passer bra sier han plutselig.
med en lillebror.
¨
 
Psst på instastory har vi filmet fra øyeblikket.

Som jeg skrev her om dagen, så har ikke svangerskapet klart å overbevise meg denne gangen.
Det har rett og slett ikke gått opp for meg, at den vanvittig rå kroppen min lager enda en liten soldat.
Etter de første ukene var passert forsvant også de mest plagsomme symptomene og det ble såpass greit at jeg
til tider rett og slett glemmer at jeg er gravid (skulle til å skrive var 😅)
Men kula vokser, i rekordfart, og minner meg støtt og stadig på at her skjer det ting missy, det er bare å gjøre seg klar.

Men med seks små, blogg og andre kanaler pluss en butikk i full fres har man også andre ting å legge tankene på.
Så kula blir støtt og stadig skjøvet vekk, iallfall fra tankene.
Men, jeg merket jo at nervene kom på plass, da plutselig fikk opp en prikk i kalenderen, og skjønte det ikke lengre var måneder eller uker til
den ordinære ultralyden, men dager.
Og her i huset skal jeg love deg dagene flyr fort.
VELDIG fort.
Jeg både gledet meg og gruer meg, en ekkel og tung frykt lå på skuldrene på at jeg hadde brukt opp mine sjanser.
Sju friske barn.. er det virkelig mulig?
Dagen før hadde vi fult program, så den gikk heldigvis unna på et blunk.. men når ettermiddagen kom
hadde vi en liten soldat som bare ble tettere og tettere og varmere og varmere.
Iløpet av noen timer hadde vi en ganske så syk liten lillebror, og jeg forstod at sjekken jeg gruet meg til skulle bli hakke tøffere å stå i.
Ingen hånd å holde i, det ble bare meg, helt alene, og kula.
Det ble noen tapre tårer, på et mørkt rom med en febervarm kar på brystet den kvelden.

Så kom den plutselig, dagen i dag.
Dagen jeg ikke hadde ventet på, men likevel litt.
Det er noe med lukten der oppe i 3. etasje.
Det knyter seg liksom litt ekstra i magen i det heisdøra går opp og skiltet “kun for fødende” møter meg.
herregud jeg skal føde igjen…
Jeg rister tanken av meg like fort som den popper opp.
Først dette, alt annet senere.
Jeg får noen minutter på venterommet.
Rundt meg sitter par, noen holder hender, andre sitter med hver sin mobiltelefon og scroller seg gjennom diverse feeder.
jeg har bestemt meg for å la telefonen ligge i lomma, prøve bare være tilstede.
Det er vanskelig å finne et sted det naturlig å hvile blikket, heldigvis slipper jeg å lete så lenge.
Niiiina?
Et pittelita jordmor står i døråpningen og smiler godt.
Jeg spretter opp.
Vi tusler sammen nedover gangen.
Hun gransker meg.
Så rart, sier hun.
Jeg var sikker på at jeg hadde sett deg før, men det tror jeg neimen ikke.
Jeg ler smånervøst tilbake, ser ikke helt hvor hun vil.
Ja, det er ikke mange som besøker oss så ofte som deg sier hun og dulter borti meg.
Nei det er sant, sier jeg og smiler tilbake.
Rutinespørsmålene kommer på rams, tidligere fødsler, størrelse på barn, hvordan det er med meg nå, og tanker og forventninger rundt dette svangerskapet.
Jeg merker jeg blir mer og mer ordfattig ettersom spørsmålene dreier seg mer og mer om dette svangerskapet.
Nei, skal vi ta en titt, sier hun og slår armene mot benken.
Jeg sukker før jeg nikker og reiser meg opp, finner en grei plass og før jeg vet ordet av det er både gele og probe på magen.
Jeg rekker å trekke pusten godt før jeg helt tydelig ser en liten kropp komme frem på skjermen.
Hun løfter av ultralydproben og spør meg, vil du vite kjønn om jeg kan se det?
Ja takk sier jeg, og kjenner umiddelbart en ny følelse i kroppen.
Der, sånn helt plutselig går det opp for meg.
Babyen vi ser på, skal gjøre vårt kaos komplett.

Den lille kroppen, er inni min kropp, og skal etterhvert bli min baby på utsiden.
Jeg skal er så ufattelig heldig at jeg får oppleve å kjenne liv i håndflaten mot en kulerund mage, snuse inn lukten av en nyfødt sjel, amme, bysse, kose, lære å kjenne, et helt nytt menneske som jeg og den jeg elsker aller høyest har laget sammen.
Den herlige flokken på 6 soldater skal bli til 7, tro det eller ei, men det er rett og slett helt ubegripelig.
Frem til nå.
Nå ser jeg barnet ligge der, hel og fin, to bein, to armer, to føtter godt plantet i morkaken, turner og spreller.
Med et friskt hjerte og en alldeles nydelig oppstoppernese i profil.
Jeg, jeg som for 14 år siden på mange måter hadde ingen, er overhode i en familie på snart 9.
Jeg blir nesten nummen i fingrene og merker det suser i hodet.
Akkurat som om noen har gitt meg en sjokkbeskjed.
men ingen sjokkerende nyheter fra den snille lille jordmoren.
Kun godt nytt.
Alt ser fint ut.
Og der ligger jeg, 20 uker på vei og skjønner at jeg skal bli mamma.
Tårene triller, og triller og triller.
Går det bra med deg sier hun og legger en varm hånd på min.
Ja da, sier jeg, veldig.
Hun tar en bonusrunde over den vesle kroppen, fingre og tær, navlestreng og hjertekammer.
Alt ser så fint ut som det kan.
Og fy søren så uendelig takknemlig jeg er.

Og gjett om jeg gleder meg til å avsløre kjønn.
Det er helt merkelig, å være den eneste som vet.
litt moro og litt rart.
Jeg har snakket med flotte Heidi, bak Heidis Cakery, og i morgen blir det trolig en skikkelig overraskelse på hele gjengen.