Jeg må innrømme jeg var temmelig sikker i min sak.
Kan vel egentlig påstå jeg har vært det flere ganger, men sist gang var jeg så sikker som jeg aldri hadde vært før.
Jeg var så nære 100% sikker man kan bli på at jeg trådde inn i tredje trimester for siste gang.
Sliten, stolt og ydmyk omfavnet jeg det hele og prøvde oppi alt kaos og nyte litt.

Så sitte jeg her, knappe 1 år og noen måneder senere, og trør inn i siste trimester.
Denne gangene så nære 100% sikker jeg kan bli, på at dette er siste gang jeg trår inn i tredje trimester.
Og midt oppi alt kaos og alt som skjer.
Sitter jeg usannsynlig sliten, veldig ydmyk og ubeskrivelig takknemlig og prøver å nyte litt.
Det er jo noe med det, når det er siste gang.

Jeg skal være ærlig, jeg har et litt tosidig forhold til kroppen hodet sitter på her jeg sitter.
Jeg er mektig imponert over hva den takler, tenk å lage sju mennesker, tenk litt på det.
Sju mennesker som på ett eller annet vis vil være med å gjøre en forskjell for noen eller verden.
Sju mennesker som skal leve sitt liv, kanskje til og med være så heldige å få egne barn, eller gjøre noe helt annet.

Kroppen bar båret frem, født og ammet alle i kortere eller lengre tid.
I tillegg har den holdt meg på bena mellom slagene, vært med på alt det gærne jeg vil gjøre.
Det er ingen tvil, denne kroppen er rå.
Samtidig, må jeg jobbe med å være fortrolig med det jeg ser i speilet.
En sliten kropp er det, ingen tvil. En kropp og sjel som skriker etter egenpleie og omsorg.
Som i flere år nå har tatt vare på mange andre, og glemt seg selv.
Litt for mange kilo ekstra, bredere over hofte pga svangerskap, større rompe og pupper også.
Cellulitter, disselår, en giiiigantisk mage med tigerstriper over det hele som henger når den ikke strutter, dinglearmer og dobbelthake.

Jeg kunne fortsatt, lenge, men det fortjener den ikke.
Hverken jeg eller kroppen min.
Det er naturlige forandringer i større eller mindre grad med tanke på hva jeg står midt opp i.
men selv om det er naturlig og forklarlig trenger det ikke bety det er enkelt?
Og midt i et samfunn når alt er fokusert på utseende, ja da blir det ekstra tøft å stå rakrykket med en stor kule på magen, brede hofter og runde former.

På mange måter kaster jeg bort tiden litt på dårlig samvittighet, ovenfor meg selv og den fantastiske maskinen av en kropp.
Føler jeg tar den litt for gitt der den jobber på spreng 24 timer i døgnet for å henge med på den fantastiske Xxl familien jeg er så heldig å omgi meg med.
Men din tid kommer, jeg vet, hvor jeg får større glipper til meg og mitt selv om ungeflokken er stor.
Hvor også kroppen synes det er ok å henge med på mine sprell og sprang.
For akkurat nå, sier det stopp.
Både hode, kropp og sjel er trådd inn i tredje trimester med et stort gigantisk ønske om å roe litt ned.
Kort i pusten bare jeg tenker på å gå fra stua til kjøkkenet, hjertebank etter å ha tuslet opp trappen, slark i bekken (heldigvis ikke værre) og en stor mage som gjør meg svært lite akrobatisk sørge for at sprell og sprang er umulig nå.
Men den tid kommer.
Enn så lenge får jeg hedre denne fantastiske maskinen med å nok en gang komme hit.
Til tredje trimester. For en seier, for en reise.
Og ikke minst fortelle den hver eneste dag at den er nydelig, både pga jobben men også pga forandringene.
Nydelig, vakker og unik.

Det er siste gangen jeg opplever et svangerskap slik, neste gang vil kanskje være som blivende bestemor.
Som tilskuer, og som utålmodig, ivrig og ventende.
Med barnet selv på innsiden, er båndet, spenningen, frykten, gleden og utålmodigheten en helt annen.
Den er nærere, ubeskrivelig.
Pokker og, nå triller tårene.
Jeg skulle ikke gråte, skulle gjøre dette trist og vemodig.
Jeg skulle gjøre dette til en fest og en hyllest.
For det er det denne siste innspurten skal være.
Litt vemodig selvsagt, men mest en feiring og hyllest.
Om få måneder er familien vår komplett.
Større enn de fleste, men fy søren så fint vi har det også.
Hei kroppen, heia tredje trimester, heia siste innspurt.

HEIA SLITNE MEG!