Hele 6 ganger før er jeg så heldig å ha gjennomført en ordinær ultralyd.
Jeg husker alle som om de var i går.
Kanskje ikke så mye av det som ble sagt.
Men hvordan det hele sank inn og ble virkelig.
Hver eneste gang.
Hvordan jeg går inn på venterommet med verdens høyeste skuldre og nervøs puls.
Livredd for at de skal oppdage noe utenom normalen.
Livredd for at ikke alt er bra der inne.
Og hvordan jeg hver gang har vært så uendelig heldig å få tusle ut med lave skuldre, sommerfugler i magen og en viten om at det tilsynelatende er en fris liten verdensborger der inne.

Her holder Amalie første bilde av lillesøster Oda ❤️
 
Jeg husker som førstegangs var det hele så uvirkelig før at jeg knapt trodde på testen.
Og første sparket kjente jeg i bilen på vei hjem fra ultralyden.
Da forstod jeg at jeg skulle bli mamma.
jeg måtte på mange måter se for å tro.
Og nå sitter jeg her, for syvende gang med kul på magen.
Tester som forteller meg at jeg er så uendelig heldig å skal få oppleve dette underet igjen.
Hjertelyd som triller frem under kontroll hos jordmor.
Likevel, tror jeg på mange måter ikke på det.
Jeg er usikker på hvor langt jeg er, men rundt 19+ er jeg nok.
og det eneste jeg merker til graviditeten i skrivende stund er en kule på magen
som gjør at jeg må ha pc litt ekstra langt ned på fanget.
Jeg kjente noen spark for noen uker siden, men så ble det stille.
helt stille.
Morkaken foran antar jordmor.
Jeg håper så inderlig hun har rett.
Mange av dere har etterspurt oppdateringer rundt svangerskapet.
Og jeg har prøvd, flere ganger.
Men så sier det bare stopp.
Har delt noen glimt av magehulen på snapchat og instagram, men få tanker…

Det høres kanskje rart ut, men det. hele er så ufattelig ubegripelig.
Skal jeg virkelig oppleve denne rikdommen en gang til?
Hva har jeg gjort for å fortjene sju, vidunderlige friske barn.
Har jeg brukt opp mine sjanser, eller lodd?
Kan jeg virkelig være så heldig?
Jeg har aldri hatt ordinær ultralyd så sent som denne gangen, og helt ærlig kan ikke mandagen komme fort nok.
Samtidig kjenner jeg på en frykt for at bobla som jeg trives så godt inni skal sprekke.
Tenk om,
enn hvis….
Om fire dager sitter jeg her og vet.
Om alt er bra der inne, og kanskje hvem som skjuler seg der inne som familiens punktum.
(ja vi vet at dette er vårt lille punktum)
Godt helgen skal fylles med jobb og bursdagsfeiring av den fineste 4 åringen jeg vet om.
Måtte den gå fort….
fryktelig fort.
 

Det var en helt vanlig lørdagskveld.
Selv om lørdagskvelder ikker er som alle andre kvelder, var denne akkurat slik en lørdagskveld skal være sent i oktober.
Fyr i peisen, tente lys, godisskålen full, skal vi danse på tv og de største barna tett i tett rundt meg og mannen.
Det er kanskje noe av det jeg liker aller best med høsten, TV produserer familieprogram, som vi alle kan se på sammen.
Jeg må le litt når jeg tenker på hva en perfekt lørdagskveld var før versus nå.
Det er uten tvil enorme kontraster her, men jammen er begge dele temmelig fint.
Vi tuller oss sammen, deler teppe og godis skål og glemmer litt tid og sted.
Med jevne mellomrom gløtter de opp på meg, og jeg rufser de litt i håret.
Sjuåringen har kapret armkroken denne gangen, og koser seg virkelig.
Og med jevne mellomrom gir hun den voksende kula på magen noen lette stryk.

Jørgine danser, Victor danser, Christian danser,
Halloween er tema og vi kjenner at vi alle gleder oss til å markere dagen vi også.
Også, helt ut av det blå, etter en god neve smågodt og litt sprudlevann skjer det.
Små små dult, nesten som en leamus helt nederst i magen.
Rett nedenfor navlen, litt til venstre.
Jeg kjenner det flere ganger.
uten at jeg tenker over det, holder jeg pusten.
To små til, så blir det stille…
 
Hva er det?
Minstemor i armkroken har merket at jeg har sluttet på puste.
Jeg tror jeg kjente babyen sier jeg.
Hun spretter ut av den varme hula.
åååh! Er det sant?
Jeg tror det sier jeg og smiler mens jeg kjenner tårene presser på.
Der sånn sier jeg og peker rett ved navlen.
Hun bare gaper mot meg, med store øyne blir hun også sittende og holde pusten.
Det var nok smågodtet vettu, sier mannen ifra andre enden av sofaen.
Ja det tror jeg nok sier jeg og ler.
Kjenner du babyen nå og? Sier frøkna ivrig.
Nei ikke nå.
Hun nusser magen før hun setter seg til rette igjen.
Og etter litt kjenner jeg hånden fra størstesøster smyge seg under teppe og gir meg noen lette klapp på magen.
Hun gløtter opp på meg og smiler.
sier ingenting, bare smiler.
Så der var du, lille venn.
Hyggelig av deg, å vise deg,
en helt vanlig lørdagskveld,
Som fra nå av blir helt spesiell.

 

Gratulere så mye, var det planlagt?
Første som spurte gjorde meg litt små sint, nestemann gjorde meg overrasket og tredje, fjerde osv gjorde meg fryktelig nysgjerrig.
Hvorfor i huleste lurer man på det?

Jeg mener, en ting er å spørre om termin, hvordan formen er, om vi vet det er gutt eller jente eller hvordan ungene reagerte.
For sånt er jo gøy, og er med på å si noe om hvordan svangerskap er og vil gå og forventningene våre er rundt det hele.
Men om barnet er planlagt eller ei??
Altså, jo da, jeg lot meg provosere første gang noen spurte, men etterhvert så våknet nysgjerrigheten.
For jeg lurer oppriktig på hvorfor man spør.
Jeg skal være såpass ærlig og si at det aldri har falt inn i mitt hode å spørre noen når jeg har fått det glade budskap.
For, hvorfor i alle dager skulle jeg lure på det?
Jeg vurderte frem og tilbake,
Skal jeg svare?
Jeg svarte jo de fleste som lurte på andre spørsmål rundt svangerskapet som termin osv.
Det endte med at jeg ikke gjorde det, hoppet glatt over, men takket høflig for gratulasjonen.
Jeg svarte ikke, fordi jeg er i den formening at om et barn er planlagt eller ikke spiller da virkelig ingen rolle
i det man velger å fortelle verden at man skal ta imot et barn til.
For er det slik, at om svaret var nei, hva hadde det sagt om svangerskapet?
Var vi uforsiktig, eller rettere sagt dumdristige?
Eller står det enda mer respekt bak det hele fordi vi likvell valgte å beholde?
Hva om svaret er ja, da?
Gjør det galskapen vår enda galere?
Eller barnet mer ønsket fordi det var planlagt?

Til syvende og sist, når valget er tatt, og mor og far, eller mor og mor, eller far og far eller.. ja du skjønner poenget.
Når de har bestemt seg, og velger å forteller verden hva som skal forandre deres liv for alltid.
Så spiller det ingen rolle, om barnet var planlagt eller ei.
Barnet er etter et slikt valg, like ønsket, like velkomment og etterlengtet.
Like høyt elsket og en like stor velsignelse.
OM du trykket deg inn her i dag, i håp om å kanskje få svar på om 7 mann ut i rekken var planlagt, må jeg nok skuffe deg.
Det har jeg ingen ønske om å svare på, og faktisk så tviler jeg på at du få noe ut av å vite det også.
Men det jeg kan svare deg på, er at vi gleder oss uendelig,
at vi er takknemlige som tusan,
At vi føler oss velsignet og
veldig veldig rike.
Og helt til slutt, kan du kanskje heller spørre deg selv..

Var DU planlagt?

 
 
Dette svar et utdrag fra en tidligere tekst 

Hvordan skal dette gå?

Det var min første tanke da disse to lyste mot meg.
Etter en tøff natt med minstemann på knappe 7 måneder kom det både overraskende og uventet.
Dagene etter var en berg og dalbane av følelser,
en stor del av meg kjente at dette orker jeg ikke, makter ikke.
resten av meg klarte ikke engang å tenke på alternativet.
For en liten periode, håpet jeg nesten kroppen skulle kjenne nok på følelseskaoset inni meg til å forstå at det var på tide å ordne opp selv.
Iløpet av få dager var det akkurat som om kroppen gjorde sitt ytterste for å overbevise meg om at det jeg ikke
trodde kunne skje hadde skjedd.
Plutselig sa det poff, og jeg hadde en heftig kul på magen,
jeg ble trøtt som en strømpe (merkelig utrykk)
og jeg frøs og frøs og frøs.

Jeg var SÅ kald.
Jeg som har kjent kroppen min ut og inn begynte å få bange anelser om at dette ikke var et ferskt svangerskap.
Jeg fikk en ultralyd og hadde rett.
Jeg tror du vil se, sa hun og viste meg skjermen.
Hun hadde rett.
Armer, ben, en dansende kropp.
10 uker på vei.

Og jeg har ikke merket noenting.
Eller om jeg tenker meg godt om, så har jeg kanskje det.
Små hint her og der, som kanskje burde ha gjort at det hadde ringt en bjelle.
Men det gjorde det altså ikke.
Fra den dagen ble tankene helt annerledes.
Både hos meg og min mann.
Vi var begge enige,  her var det bare å brette opp ermene og ta imot gaven vi hadde fått.
For uansett hvordan man vrir og vender på det, så er disse små egenproduserte soldatene en gave.
Virkelig.
Første steg var å fortelle barna.
Jeg var ufattelig spent.
Veldig spent.
Og litt redd.
De vet så alt for godt hva det å få søsken innebærer.
Det er ikke bare kos og hygge, det innebærer også en del gråt, slitne foreldre og en del som må stå på vent til mamma og pappa er oppe å gå igjen.
Vi prøvde å legge det frem som en nøytral nyhet, ikke legge det frem med brask og bram og fyrverkeri.
Vi ville det skulle være rom for å reagere akkurat slik de ville.
Og fy flate for en gjeng vi har rundt oss.
Vi visste at vi hadde flokken vår i ryggen, og de frydet seg over at de skulle få ta imot et søsken til.
Vi fortalte det rundt middagsbordet.
Det ble ikke spist mye middag den dagen, men delt masse gode ord, gledes tårer og følelser.
Og vi fikk oss en god latter da vesle Oda på to gav den lille magekula et klask med små lubne hender og sa, Halloooooo baby med hode på skakke.

Fra den dagen, føltes alt annerledes.
Å dele det med resten av verden har vært skummelt.
Vi opplevde uten tvil en god miks av tilbakemeldinger når vi delte nyheten om nr 6.
Og flere av de gikk inn på meg, uansett hvor hardt jeg prøvde.
Jeg ville så inderlig og desperat at de rundt i det minste skulle respektere vårt valg.
Å ha mennesker rundt oss som pratet våre valg ned og ikke minst tydelig viste sitt misnøye over barnet vi hadde bestemt oss for å glede oss over var tungt.
Derfor valgte vi en litt annerledes måte å fortelle denne gangen.
Alle våre nærmeste fikk vite, samtidig via en tekstmelding.
Høres kanskje kaldt ut, men
på den måten fikk de fordøye nyheten uten å se oss, og gjøre seg opp tanker og formeninger uten at vi trengte å høre de med en gang.
Det viste seg å være en god løsning for oss, iallfall for meg.
For helt ærlig var det ganske så tøft å stå i reaksjonene sist, iallfall når de kom kastet på og jeg stod der sårbar og åpen.
Men man lærer så lenge man lever 🙂
Også var det dere da, det var med skrekkblandet fryd jeg slapp bomba til dere også.
Jeg hadde møtt flere av dere de siste ukene, og mange av dere hadde lagt merke til kula.
Den var umulig å skjule.
Så jammen, var det godt å slippe kula fri.
Og dere, som jeg pleier å si.
dere ass….
Det var 100-vis, ja faktisk  1000-vis av meldinger som tikket inn i innboksen. min de neste 24 timene.
og ikke en, ikke en eneste en var med negativ ordlyd eller mening.
Og vips så satt jeg å kjente på at mange, mange mennesker gledet seg med oss.
Og det var virkelig godt å kjenne på.
Vi VET denne gangen at dette blir siste barnet.
At vi har med oss flere nære som gleder seg med oss, og at vi tillegg har dere i ryggen gjør det hele ekstra stas.
 
 
pssst om du vil lese hvordan. vi delte med dere, finner du det her

Neeeei nå må du slutte å tulle.
Hun rynker på nesa, legger hodet på skakke og slår seg på låra med et lurt glis mot han lille som kom med det stolte budskap.
Hun ler litt smått, før hun gløtter på meg.
Eller?
Jeg er elendig på å juge, så jeg bare smiler.
Prøver på mange måter å holde masken, jeg hadde jo ikke forventet at den lille luringen skulle slippe bomba sånn akkurat i dag.
Han smiler stolt og lurt, sånn som bare en tre, snart fire åring kan.

Hun må smile tilbake, så smiler hun til meg igjen.
Så smiler jeg enda litt mer.
Før han på tre, snart fire kommer løpende bort mot meg og gir meg en kos.
Jeg knuger han i armkroken mens jeg fortsetter å se på henne.
Så er det akkurat som hun skjønner det, at det hele slettes ikke var tull, men helt ordentlig på ekte.
Hun slår begge hendene mot munnen og kommer med et lite jubelbrøl før det hele går over til en ørlitt gråtkvalt latter.
Er det sant, sier hun og strekker ut armene som har fått høstvottene på?
Hun slår seg på lårene måper og veksler blikket mellom meg og han i armkroken min.
Er det sant?? Sier hun igjen før henda går tilbake til munnen.
Jeg klarer ikke si stort, jeg nikker, og klemmer meg litt fast i den lille stolte jeg har ved siden av meg.
Hun kommer rett mot meg, strekker ut armene på veien og gir meg en av de beste klemmene jeg har fått i mitt 34 år lange liv.
Midt i barnehagens lekeplass kommer den.
En lang, god, trygg, vuggende og varm klem i den gryende høstkulda.
Jeg merker han ved siden av tar et godt grep rundt meg han også.
Og der står vi en stund, og bare klemmer.
Og alt jeg kjenner på, er hvor uendelig mye jeg trengte denne klemmen akkurat nå.
Hvordan klump i mage og hals krymper ørlitt, skuldrene senker seg, og for et lite øyeblikk glemmer jeg verden rundt.
Hun skyver meg litt bort, tar en ekstra titt på meg.
Måler meg opp og ned
Er det sant??
Ja.. sier jeg og nikker mens jeg kjemper hardt mot tårene.
Ikke slike vonde tårer jeg har kjempet mot de siste månedene, men gode gledes tårer.
Å herreguuuud sier hun og gir meg enda en klem.
Dåkker er gæærn men fy søren så heldig dåkker e!
Hun har helt rett, spot on tanken jeg har tenkt utallige ganger selv,  jeg nikker, ler litt letta og lar et par tårer slippe og gir mannen min et blikk.
Den fine fine mannen min. Han står der bare å smiler med det lure smilet som bare han har.

Hun røsker meg godt inn i armkroken før hun plutselig er på jobb igjen og griper tak i en liten tass med en velkjent dunst fra nakkegropen.
Aj aj aj, her er det en bleie sier hun.
Og vips så gikk verden videre på et vis.
Vi tar følge bort til inngangen,
hun ser på meg flere ganger og ler, små ler og smiler.
Herregud så stas!
Ja, nå så sier jeg, nå er det det. Det har vært mye annet, men nå er det stas, og spennende på en skrekk blandet frydlig måte.
Nå jobber vi hardt med å glede oss samtidig som vi står rakrygget for hva som måtte komme.
For noe kommer, det vet vi jo. Sånn er verden bare.
Ja det skjønner jeg godt.
Hvor langt er du på vei, om jeg kan spørre.
3 måneder sier jeg stolt og legger en hånd på magehula som vokser, for syvende gang.

Nesten daglig får jeg spørsmål på hvordan jeg overvant fødselsangsten med Daniel.
Den som slukte meg rå og hel.
Hjertesløs og iskald var den. Og gjorde meg nærmeste til et spøkelse.
Sannheten er, at jeg vant aldri.
Sånn egentlig.
Fødselsangsten har besøkt meg før, det er ikke første gang den snek seg på.
Men hver gang har den hatt ulike sleipe metoder for å komme under huden på meg.
Resultatet derimot er det samme hver gang.
Jeg mister meg selv, bit for bit forsvinner jeg inn i den mørke hulen til angsten og mister kontakt, først med omverden, så meg selv.
Denne gangen ble behovet for å bare være meg enormt.
Angsten rundt fødsel var så altoppslukende at jeg ble utslitt av å være med andre mennesker.
Selv de aller nærmeste som mann og barn.
Det høres kanskje rart ut, men selv en tur ut i stuen mens barna var våkne krevde sitt.
Og etterhvert klarte jeg ikke å se på TV en gang. Klarte ikke å ta noe inn. Alt som stod i hodet mitt var fødselen.

Jeg ble uvell av det hele.
Husket følelsen av smerten og at kroppen tok kontroll alt for godt for fødsel nr fem som kun var 1,5 år bak meg.
Og at jeg nå skulle gjennom det samme igjen var utenkelig.
Jeg orket ikke tanken.
Men så kom jeg til et punkt.
over 10 dager var brukt på soverommet, jeg skrev med en god venninne som også har fem barn på telefonen.
Og hun sa det kort og enkelt.
Nina, uansett om du vil eller ikke, du må faktisk føde.
Sånn er det.
Han må ut, og det snart.
Hun hadde rett, og det gjorde ufattelig vondt å høre henne si det.
Det var ingen vei utenom.
Men samtidig gav det meg en styrke, en visshet om at det var ingen vei utenom, jeg måtte bare kvinne meg opp.
Jeg var livredd, proppfull av angst og en kvalme 24/7.
Men nå prøvde jeg å rette blikket litt opp, se over fødsel og mot målet.
Jeg visste at uansett hvordan fødselen skulle bli så skulle det bli usedvanlig godt å få den unna.
Slippe denne følelsen jeg satt med nå.

Jeg vant ikke over angsten, men jeg tok den i hånda.
Jeg skjønte, at denne gangen måtte jeg føde, med angsten på slep. Denne gangen også.
SÅ hva gjorde jeg?
Jeg fant frem lydfilen fra en god fødsel igjen.
Den er med på å hjelpe meg å rette fokus mot premien og ikke minst følelsen av å ha gjennomført det.
Jeg vet at jeg føler meg RÅ etter fødselen er unnagjort. Stolt og rå. Den tvang meg til å tenke på fødselen, men ikke på en uoverkommelig oppgave men noe jeg skulle klare. Og det med kontroll og ro. Jeg jobbet, hver eneste dag, flere ganger om dagen meg gjennom lydfilen. Igjen og igjen og igjen.
Også snakket jeg om den, snakket den nesten ihjel. Angsten altså.
Med de jeg kunne snakke med den om, og som forstod. Ikke med de som fnøys av meg og sa jeg hadde gjort det før.
Jeg tok kontakt med sykehuset og ba om å få snakke med noen på føde barsel dit jeg skulle.
Slik at jordmødrene på avdelingen jeg skulle føde på var fullstendig klar over at jeg ikke skulle føde alene.
Men at både mannen min og angsten var med meg.
Vi snakket på forhånd om hva som var best å gjøre om den tok overhånd, og hva de skulle gjøre for å la meg prøve å ha kontroll.
Jeg visste at når den kom å slukte hele meg, så var jeg ikke alene, uansett hvor mørkt det ble.
Dette gav meg lave skuldre, iallfall innimellom.
For angsten den tok følge, hele veien inn på fødestuen, og for en periode så jeg knapt annet enn innsiden av mine egne øyelokk.
Jeg orket ikke åpne øynene. Jeg bare fokuserte på å puste, puste vekk angsten på en måte.
Den tok følge ganske lenge, holdt hardt rundt meg, helt til smertene tok et enda hardere tak og skøyv den vekk.
Det var nesten godt når det skjedde, jeg visste det jo egentlig. At når man virkelig står oppi det hele og man har forberedt seg.
Tar fokuset over, så kraftig at angsten ikke får plass.
Så jeg tok kanskje feil.
Jeg vant over angsten, men ikke før fødsel.
Men midt i.
Når jeg ble fødekvinne, og lot instinkt ta over.
Ingen tanker, lite følelser, mye instinkt.
Kroppen tok over, fullstendig kontroll og jeg tok følge.
Angsten gikk på gangen.
Og siden har jeg ikke sett han.

Det skremmer meg, hvordan en psykisk reaksjon som angst er kan ta over et helt menneske og snu det på hode og vri innsiden ut på meget kort tid.
Jeg trodde frykt og angst var det samme lenge, jeg tok feil.
Veldig feil.
Frykt spiser deg ikke opp, frykt gjør deg klar for krig.
Frykt jobber ikke mot deg, det gjør angst.
Og eneste måten å vinne over den, tror jeg, er å dele den med noen.
Man kan ikke vinne over angst alene.
Man må dele den med noen.
For ja, lydfilen til en god fødsel hjalp meg finne troen langt der inne, men det var venninnen på telefonen som fikk meg til å ta initiativ.
Det var mannen min og hånden hans i min, blikket hans som møtte mitt når jeg orket å åpne øynene og de gode ordene som holdt meg rolig.
Det var tryggheten fra jordmoren i fødestuen som visste om angsten som gjorde meg fokusert.
Hver dag, får jeg henvendelser fra kvinner med voksende mage og voksende angst.
Alle tror de at de er alene.
Alene med angsten og tankene de sitter med.
Jeg oppfordrer de til å dele, for da er de kvitt det værste.
Ensomheten.
Også sier jeg, uansett om du vil eller ikke, du må faktisk føde.
Sånn er det.
Han må ut, og det snart.

Hun sitter der, i sengen.
Med en liten nyfødt bylt i armene.
Eller, han ligger på brystet hennes, noe han gjør hyppig, overraskende hyppig.

Hun er usikker på omnhun er mest sliten, lykkelig eller overveldet.
For ikke mange timene siden delte hun nyheten om at hun var blitt mamma, for sjette gang.
På det knall gule sykehusrommet, i den elendig vonde sykehussengen sitter hun for sjette gang som nybakt mamma.
Hun er meg.

Og jeg, føler på alt og ingenting på en gang der jeg sitter.
Helt alene, første kveld som sjettegangs mamma.
Kroppen føles sår, en enorm påkjenning har den lagt bak seg, ikke bare fødselen.
men ni lange måneder med baby på innsiden har gjort sitt både med tyngdepunkt og strekkmerker.
Det føles godt å endelig ha han på utsiden, men også fryktelig fryktelig skummelt.
Jeg visste godt at vi har en utfordrende tid foran oss.
Jeg har rett.
Ikke mange timene etter gratulasjonsmeldingene tikker inn dukker det første såret på høyre brystvorte opp.
Babyen har definitivt sugeinnstiktet på plass, utfordringen er at puppen er tørr.
Kort tid senere melder det seg sårhet på venstrepupp også, og neste dag må jeg bite tenna hardt sammen mens tårene spruter i det babyen tar tak.
Og dette må vi gjenta og gjenta over 12 ganger i døgnet.
Vi blir noen ekstra dager på barsel, melk må på plass i meieriet og babyen må gå opp i vekt.
Innen hjemreise har jeg en forholdsvis normal gange men vondt både her og der.
Vondt i sting, slapp i mage, vondt i rygg, nakke og skuldre, spreng og sår på brystene, hodepine og proppfull av hormoner.
Det er en temmelig stor nedtur, å lengte etter egen kropp på slutten av svangerskapet og ender opp med en meget sliten og preget kropp.

 
Men det er godt å være hjemme, godt, skummelt og overveldende.
Gratulasjonsmeldingene fortsetter å trykke på.
Alle har de felles budskap.
Gratulere så mye med den nye verdensborgeren og
Husk å nyt.
Nyt tiden.
Nyt lillegutt
Nyt nyt nyyyyyt.
 
NYT!
Jeg vet jeg har sagt det selv, opptil flere ganger.
Gratulere så mye, nyt tiden, er typisk frase fra meg, når noen jeg kjenner (eller ikke kjenner) er så heldige å ha blitt beriket med en ny skatt.
Jo mer jeg tenker på det, jo vondere smaker det.
La meg forklare.
Vi alle vet, godt, innerst inne.
At det er svært få faser i livet som vil være tøffere å gjennomføre enn nettopp barseltiden.
Den er absolut alt på en gang.
Ikke bare tøff i negativt forstand, for all del.
Men det er vanvittig mye en sliten sjel skal ta innover seg.
Enten det er gode eller vonde følelser man kjenner på.
Og når sant skal sies,føler man på så uendelig mye på en og samme tid.
Kanskje er man litt skuffet også, oppi alt dette.
Og hva gjør det da egentlig med en, når alle rundt deg ber deg nyte?
Når du sitter der, sliten, sjokkert, bittelitt forelsket, sår i kroppen og veldig veldig trøtt?
Ikke bare øker vi forventningene til at barseltiden skal være bare idyll og kos når vi ber den nybakte mamman nyte,
men vi vanner også den dårlige samvittighetene hun mest sannsynligvis allerede kjenner på.
Du vet, mammasamvittigheten vi alle har gnagende i baklommen uansett hvilken bukse vi har på.
Vi kan fortelle og si at tiden går fort. Både for å berolige og bevisstgjøre.
Berolige den slitne om at dette også vil gå over, og bevisstgjøre om å sette pris på øyeblikkene for med et blunk er de over.
Men,
Ta godt vare på deg selv, er hva vi burde sagt. Med store bokstaver og mange hjerter bak.
Gi rom og bekreftelse til den nybakte mamman om at det er usedvanlig viktig at hun tar vare på seg selv oppi det hele.
Et budskap og ønske som forteller henne at vi vet at det er krevende, at man blir sliten og at det er lov å føle et behov for egenpleie også.
Og ikke minst at man SKAL pleie seg selv, for det er såre enkelt, jo bedre mamma har det jo enklere er det å VÆRE mamma også.
Skal jeg komme å trille så du får tatt en dusj burde vært oppfølgingen
Eller best av alt, ikke spørre, bare si at vi kommer, kanskje spørre når det passer best.
Også burde vi avsluttet med, ikke tenk på middag, den tar jeg med.
Jeg skal aldri be en barselkvinne nyte tiden igjen.
Aldri.
Skal du?

Del 1 kan du lese her.
 
Jeg står foran speilet inne på det gyselige badet.
Bak meg står det en prekestol, FØDEN står det på den med store bokstaver.
Håper jeg slipper å henge over den.
Jeg hører de prater og ler utenfor, hvordan kan de være så lette til sinns nå, rett før dette skal skje?
Jeg gir meg et par klapp i kinnene, skjerp deg, tenker jeg, SKJERP DEG!
To dype magedrag så går jeg ut.
Der står legen, med samlet hender står hun og smiler.
Hei Nina, der er du jo.
Er du klar.
Umiddelbart blir jeg kvalm. Hjerte som jeg roet ned på det gyselige badet begynner å hamre igjen.
Vent litt sier jeg, vent litt og sikter meg inn på stolen jeg satt så godt i for noen minutter siden.
Nei Nina sier hun og rister på hodet, du skal oppi her, hun klapper tre lette klapp på fødesenga.

Jeg orker knapt å se på den.
Ok, ok. jeg orker ikke tenke mer, jeg bare gjør.
Legger meg i fødesengen. Nok en gang kommer jeg på, hvor overraskende behagelig den er å sitte i. Myk og god.
Men komfortabel blir jeg likevell ikke, der jeg sitter.
Bukseløs med sykehusskjorte.
NÅ-SKJER-DET.
Nå tar vi bare vannet Nina, også ser vi hva som skjer.
Som du vet kan ting ta tid, men hvem vet. Kanskje han kommer i dag.
Jeg jobber til fire, skal vi bli enige om å være ferdig innen den tid kanskje, det har jo gått fort de tidligere gangene, sier hun spøkefull og ler.
Jeg er ikke i spøkehumør. Ler ikke, bare puster.
Fokuserer på å puste og holde øynene lukket og bena spredd.
Da setter vi i gang Nina, bare fortsett å pust.
Jeg hører det rasles i plast og at ulike medisinske apparater pakkes ut.
Så føres det noen hender opp i meg og plutselig blir jeg varm i mellom bena.
MASSE VANN sier legen og ler, masse vann.
Skikkelig masse vann.
 
Klokken er 12.35
Jordmor ler, legen ler, mannen ler og jeg puster.
Jeg får høre at legen har vann til albuen, jeg orker ikke se.
Bare lukker øyene og puster.
Vi skifter litt underlag under meg og jeg får på meg en nydelig nettingtruse og bleie.
NÅ var vi i gang.
Lykke til sier hun, før hun går.
Jeg får åpnet øynene, tatt tak i mannen min sin hånd igjen. Bare for å bekrefte at inni der et sted, går det bra med meg.
men jeg må konsentrere meg, holde fokus og sørge for at kroppen er avslappet. At ikke angst og kaos får ta helt over og gjøre meg anspent.
Det går knappe noen minutter, før første rien setter inn.
Jeg skjønner med en gang at dette vil bli nok en fødsel som går inn i kategorien styrtfødsel.
Jeg priser meg lykkelig for at jeg har med meg en jordmor som kjenner meg og oss godt.
Som jeg har hatt mange samtaler med og som vet hva jeg synes er greit.
Jeg fikk ikke samlet meg nok til å skrive et brev denne gangen, og håper våre samtaler har gjort så hun forstår.
Hun forstod, mer enn jeg hadde trodd og gjorde stress og kaos om til kontroll.
Hun sjekket meg aldri, hun spurte ikke om noe.
Satt bare stille og tålmodig ved min side.
Lot meg styre det hele.
Min angst lå i all hovedsak i frykt for å miste kontroll.
Engstelsen over å nok en gang møte den vanvittige urkraften som en fødsel utsetter kroppen for, og hvor ekstremt det var når det hele går raskt i tillegg.
I samtalene i forkant ble jeg anbefalt lystgass av en erfaren jordmor, hun mente det kunne virke beroligende mot angsten og gjøre kropp og sjel mer avslappet.
Hun hadde rett.
Allerede på rie tre etter de tok vannet kjente jeg at smertene var i ferd med å nå toppen.
Og jeg begynte å anspenne meg i frykt for de voldsomme pressriene som snart var i vente.
Jeg tok tak i lystgassmasken, pustet som en helt.
Lyden av min egen pust i masken var beroligende i seg selv, men jeg fikk så absolutt ingen beroligende effekt.
Neste rie kom kort tid etterpå,  ny pusterunde, godt å høre sin egen pust men ingen effekt.
Står denne på?
Ja ja sier jordmor.
Sikker? sier jeg skuffet.
Hun spretter opp, sjekker bak hodet mitt.

Nei kjære deg, her er det bare oksygen.
Jeg blir letta, neste rie vil kanskje gi effekt.
Neste rier kommer, jeg griper masken og tar gode magedrag.
Fire pust og DER, merker jeg effekt.
Ikke smertestillende for min del, men avslappende og beroligende.
Å halleluja.
ENDELIG fikk jeg en liten pause fra kaoset i kroppen og kunne fokusere på å håndtere rier og ikke angst.
De kommer hyppig, smertene er ubeskrivelig, men jeg har fokus på å holde kroppen avslappet og la kroppen få jobbe.
Hver eneste rie er annerledes enn den andre, det er fremgang i hver eneste ri.
Nå kommer jeg til å måtte trykke på neste ri sier jeg.
Jeg merker mannen flytter seg bak hodet mitt, dette kan han. Jeg må ha noe å ta tak i (han) og bruke som motstand.
Ja vel sier jordmor og jeg gløtter så vidt med øynene opp for å se hva hun gjør.
Hun tusler bort til bordet hun gjorde i stand tidligere, tar på seg hansker og har, om du spør meg usannsynlig god tid.
Hun når til meg før neste rie kommer, og jeg tyder kroppens signaler riktig.
Pressetrangen kommer umiddelbart.
Men denne gangen i kontrollert mengde.
ikke en voldsom sammenhengende pressetrang men en som følger riene.
Jeg merker babyen står høyt oppe, og jobber forsiktig babyen ned to rier.
Men så sier kroppen det er på tide, og den lille pressetrangen går over til urkraft.
For første gang lager jeg lyd under fødsel, bena er plassert på en jordmor hver, og begge henda mine har et hardt grep rund min mans hender.
De vanvittige kreftene jeg alltid tror jeg mangler trår til og jeg merker at babyen sklir ut,
herregud jeg har født.
utbryter jeg og kan virkelig ikke tro at jeg har lagt bak meg en drømmefødsel.
Klokken er 13.30
 
 
Jeg får somlet meg, gløtter ned mellom bena og ser en stråle stå i været. Minstemann startet sin karriere i frisk luft med å tisse.
Vi ler litt alle sammen før jeg ber de løfte han opp til meg.

Og der var han altså.
Lillebror.
Vesle Daniel.
Mitt sjette barn.
Min sjette fødsel.
Jeg klarte det pokker meg igjen!

Vi får flere timer på fødestuen sammen.
Vi ammer, prater og spiser.
Rister på hodet og sliter litt med å forstå at det hele er over.
Det er ganske uvirkelig, her jeg sitter 16 dager senere og tenkte tilbake.
På en måte virker det som om det ikke var jeg som fødte han, vanskelig å forklare den merker jeg.
Men jeg var så inderlig inderlig redd, også gikk det hele så inderlig bra.
 
Jeg hørte mange snakket om drømmefødsel og fnøys av det hele. Hvordan kunne noen kalle en fødsel for en drømmefødsel.
Jeg forstår det nå.
Det å kunne få oppleve sin egen kropp på denne måten er virkelig noe jeg unner alle fødekvinner.
Takket være jordmor som fulgte oss, og mannen som er ekstremt dreven ble vi et drømmeteam.
Og jeg fikk fred og ro til å føde slik min kropp føder.
Og nå er han her, minstemann, lillebror.
Sistemann ut…
Vesle Daniel, takk for at du valgte oss.
 

Innimellom slipper den taket.
Og det er akkurat som om luften blir litt lettere i rommet og jeg får puste ordentlig.
Akkurat som om noen har skrudd på lyset etter du har falmet i blinde.
Jeg benytter muligheten til å se på min kjære mann som sitter ved siden av meg.
Som tålmodig bare er der, strekker ut en hånd når han ser jeg er klar for den og tar tak akkurat så hardt som jeg trenger.
Er jeg tåpelig får jeg stotret frem mens jeg endelig orker å åpne øynene litt.
Tåpelig nei, sier han betryggende, dette klarer du så fint.
Jeg får ikke lange pausen før den tar over alt igjen.
Angsten kommer snikende innpå igjen og på et blunk blir luften tung og jeg må lukke øynene for å ikke gå i panikk.
Puste, konsentrere meg og prøve desperat å holde et fokus.
Et fokus på at dette skal jeg klare.
8.januar.
Kl er halv ti på morningen. Jeg har prøvd å spise frokost tre ganger men det er fullstendig stopp.
Orker ikke tanken på mat egentlig, selv om jeg merker at jeg trenger.

Yes… jeg har møkkete speil 😉
Jeg har allerede brukt unaturlig lang tid på badet, kvinnet meg opp til å ta meg sammen og være litt med flokken før de forsvant til barnehage og skole
Jeg står ved spisebordet, foran meg har en jeg en halvferdig fødebag.
Jeg bestemmer meg for å la den ligge.
Jeg skal jo ikke føde i dag, skal bare på kontroll. Trivselskontroll som de kaller det.
Det er lite trivsel i denne kroppen nå. Sover dårlig, energiløs, full av angst og en snikende depresjon banker på.
Denne kroppen hadde det ikke godt.

Her er det en gutt som trives sa han, og jeg forstod raskt at trivselskontrollen var basert på barnet i magen.
20% over snitt, masse friske flotte tegn. Han svelger fostervann, viser oss pusteøvelser og krumspring til tross for liten plass.
Han leser litt i journalen og ser at en induksjon skal planlegges.
Vi tar det til termin ble sagt bestemt, ok sa jeg og var sikker på at jeg måtte vente til 21. januar i det jeg gikk videre inn til føden for å ta en CTG.
Jeg vet ikke om jeg er lettet eller skuffet, For føde ville jeg jo ikke. men jeg ville heller ikke ha det slik som jeg har det nå.
Vi blir tatt imot av et kjent og kjært menneske inne på føden og hun ser over snittet glad ut i dag.
Velkommen sier hun og strekker armene ut. Jeg får en god klem.
Veileder oss inn på mottaksrommet hvor CTG maskinen står klar.
Jeg får stroppene på så kommer ordene som snur fred og ingen fare til angst og panikk.
 
Da går jeg bare å gjør i stand fødestuen jeg da Nina.
Fødestue?
Skal jeg føde nå?
Ja er det ikke like greit å bare få det overstått da?
Lillegutt er klar, vi er klare, 8 januar er en perfekt dag. Er det ikke?
Jeg merker jeg blir varm i kinna, pulsen øker og jeg må bare lukke øynene.
Nå må jeg virkelig konsentrere meg for å ikke la angsten få kontroll.
Overkjører jeg deg nå? Sier hun og legger hånda på skuldra mi.
Nei sier jeg, du må, jeg er ikke i stand til å ta den beste avgjørelsen selv nå.
Jeg får hentet meg litt inn mens CTG går, lillegutt i magen var tydelig preget av en stresset mamma med meget høy puls selv.
Vi ble sittende en stund ekstra for å se at den roet seg.

Så var det ingen vei tilbake, fødestuen av klar.
8. januar 12.00 tusler jeg over.
Jeg finner meg en stol og setter meg ned, luften er tung og jeg må konsentrere meg om å puste.
Herregud så tåpelig av meg, fødselen er ikke i gang en gang og her sitter jeg å puster å peser husker jeg at jeg tenkte.
Med jevne mellomrom slipper den taket litt, jeg får et øyeblikk med pause og jeg får øyekontakt med min tålmodige mann.
Jeg beklager altså, jeg vil virkelig ikke være så tåpelig.
Slutt, du er ikke tåpelig sier han beroligende.
Det er så godt de øyeblikkene angsten gir meg en liten pause, akkurat som rier kommer den i bølger.
Pausene gir meg guts nok til å takle neste bølge.
Inn og ut forsvinner jeg av angstboblen og innser mens det står på at dette mest sannsynlig vil være verre en fødselen.
Jeg hører jordmor styrer i bakgrunnen.
Ser hun finner frem blanke kar, hører hun river i plastikkpakninger og ordner i stand.
Ordner til fødsel og baby.
HJELP jeg skal bli 6 barns mor I DAG?? jeg skulle jo ikke føde.
Ikke i dag.
Jeg gløtter på klokken, 12.15.
Det føles som jeg har vært her en evighet.
Jordmor forsvinner ut, jeg får en ny pause og benytter muligheten til å gå på do.
Mens jeg er der inne hører jeg fødestuen fylles opp av flere hvitkledde.
Nå er legen her også.
Nå skjer det.
Nå -skjer – det.
 
del to finner du her

Tilsynelatende kan de komme helt uten forvarsel.
Plutselig sitter du der på sengekanten mens tårene strømmer nedover begge kinn.
For fem minutter siden var det kanskje ingenting som tilsa at du om litt skulle føle deg overveldet, ja kanskje til og med litt trist?
Jeg har god kontroll på følelsene mine, kjenner meg selv godt.
Det er en av styrkene mine etter mange år med depresjoner og psykiske utfordringer.
Men som barselkvinne, (elsker det ordet, så høytidelig og viktig på mange måter)
Mister jeg fullstendig kontroll.

Jeg synes de er skumle, jeg skal være såpass ærlig.
Skumle av flere årsaker.
Skumle fordi jeg ikke helt klarer å holde meg samlet, skumle fordi de kommer så brått og uten forvarsel.
Ekstra skumle fordi de minner meg så alt for godt om hvordan det egentlig var, å ikke være psykisk frisk.
Jeg bagatelliserer nok sykdommen min, nå som jeg står utenfor den.
Tenker med lette skuldre at det kanskje ikke var så ille. Ikke så tøft.
At det hele bare var en illusjon og at det gikk over så innmari enkelt.
Barseltårene minner meg på at det overhode ikke var enkelt.
Men mørkt, tungt og innmari ensomt.
Trøsten er, at barseltårer er helt normalt, ja kanskje til og med sunt?
Det er klart det følger mye følelser med å plutselig få dette ansvaret servert i fanget.
Vi har riktig nok hatt ni måneder til å forberede oss.
men alt skjer likevell så plutselig.
Man trer inn i et rom med kul på magen og kroppen full av forventinger, og blir trillet ut med en baby i armene.

Vips så var en mamma født.
Det sier jo seg selv, det kan man ikke forberede seg til, sånn ordentlig.
Kroppen er plutselig tom, men hjerte svulmer over.
Kanskje ikke av forelskelse, (slapp av den kommer) men av overveldelse og skrekkblandet fryd.
Du visste jo at du skulle bli mamma, men ante ikke hvordan det ville føles.
Det er 14 dager siden fødsel.
Barseltårene bør trekke seg tilbake nå.
Heldigvis kjenner jeg det går riktig vei, jeg gråter ikke for alt lengre.
Ligger ikke alene i sengen og hulkegråter uten at jeg helt vet hvorfor.

Men jeg reagerer fortsatt litt utenfor min egen kontroll.
Tårene sitter løst, men triller ikke ustanselig.
Det er viktig, å la tårene trille, men også viktig å ta de på alvor.
Barseltårene skal være der, men de skal også forsvinne.
Sitter de i for lenge, må man ta tak.
Barseltårer og følelser må snakkes om.
Ikke pakkes inn.
På den måten blir de kanskje ikke så skumle for neste mann.
Og eventuelt barseltårene som sklir over til noe mer alvorlig blir enklere fanget opp.
Derfor snakker jeg, om de skumle barseltårene.
Og det burde du også <3