I går var det 21. januar. I utgangspunktet en helt vanlig dag, men også spesiell på mange måter.
I går hadde jeg termindato med lillebror.
Som har holdt oss med selskap siden 8. januar kl 13.30.

I likhet med sine fleste søsken kom han kjapt til verden, men det kan vi snakke mer om senere.
Nå vil vi bare stolte vise han frem. For nå er han endelig her 🙂
Daniel er 14 dager i dag, enn så lenge prøver vi å bli kjent.
Han viser mer og mer av seg selv, men som nyfødte flest forandrer de seg fra dag til dag.
Som mange av dere har skjønt, har veien frem til nå vært litt humpete, men det betyr jo at det bare kan bli bedre fra nå?
Daniel ble hentet ut av magen av flere årsaker.
Men en frisk og fin gutt på 3930 gram og 51 cm kom til verden to uker før termin.
Det var så uendelig godt å ha fødselen bak seg og ikke minst gledet vi oss til å ha hele flokken samlet for første gang.
Men det skulle vise seg at det hele skulle bli litt annerledes enn vi hadde håpet.
Vi var så heldige å ha en barnevakt som fikk skjøvet alt annet til side og tilbydde til og med pappen å sove en natt med oss.
men siden jeg gjerne ville ha fødebagen min (hadde strategisk lagt den igjen hjemme)  valgte han å reise sendt på kvelden og planen var å komme tilbake morningen etter.
Men med fem ja faktisk seks små så er det lite som går som planlagt. Det er vi forsåvidt vant med, men når man blander inn en hel dose med hormoner og slitne voksne kan jeg ikke si annet enn at det blir utfordrende å stå i.
Iløpet av første natt etter fødsel fyltes huset vårt seg med sykdom, en etter en falt de som fluer, og vi nøyde oss ikke bare med et virus, og nei da.
Vi snakker omgangssyke, noe influensalignende og hånd-fot-munn.
En salig blanding med andre ord.
Dermed ble mannen låst og jeg og lillegutt måtte klare oss med det lille vi hadde på sykehuset for en stund.
Iløpet av kvelden i inngangen på døgn to merket jeg at han begynte å bli sulten.
Dårlig kombo med mamma som har treg melk.

Han hang som klistret til meg den natten mens jeg febrilsk prøvde å tilby han noen dråper råmelk.
Morningen etterpå var det klart for legesjekk og jeg synes minsten virket så skjelven.
Tok det opp med barnelege som ba om blodsukker og dermed ble det full alarm.
Meget lavt resultat, dette måtte opp asap.
Han fikk tett oppfølging det neste døgnet og sakte men sikkert så vi at det gikk riktig vei.
I samråd med legen ble vi enige om at vi skulle bli en dag ekstra (til fredag) for å la minstemann komme seg og ikke minst se at virusfesten hjemme roet seg.
Jeg GLEDET meg som en unge da jeg la meg torsdag, nå skulle vi endelig få vise lillebror og ikke minst komme oss hjem til senga si.
løpet av natten våknet jeg hyppig, ikke bare pga lillebror men også pga diffuse smerter i kroppen.
Da modningen kom følte jeg meg IKKE bra.
Ble tatt godt hånd om og det viste seg at jeg hadde høy feber og infeksjon i kroppen.

En antibiotika etter den andre ble testet uten funksjon, jeg frøs og svettet om hverandre og kjente virkelig ikke igjen kroppen.
Så plutselig fant vi en løsning og på mandag kjente jeg det hele begynte å snu
Noen dager med feber og en kropp som knapt ville ut av senge for å gå på do fikk jeg virkelig utnyttet kompetansen til de fantastiske jordmødrene, barnepleierene og legene på føde/barsel på Ringerike sykehus. FY søren for noen flinke damer.
Men til tross for flinke folk og trygge rammer.
Nå var jeg sliten og savnet etter flokken borret seg inn i både hjerte og magen.
9 dager vekke fra flokken gjør sitt med en allerede sliten mamma.
Tirsdag var jeg så klar som bare en mamma med savn kunne bli, men en dag til måtte vi altså klare.
Onsdag fikk vi reise hjem. og det var jammen meg godt (og slitsomt)
Så sliten som jeg var i kroppen og hodet etter det lange oppholdet på barsel.

Vi hadde noen rolige dager, jeg gikk på antibiotika ved hjemreise og fikk en kur jeg måtte ta ferdig.
Kroppen hanglet fortsatt og jeg slet med ekstra hodepine og magesmerter.
Fredag fikk vi hjemmebesøk av jordmor fredag (dag to etter hjemreise) og hun avdekket at minstemann hadde gått ytterligere ned i vekt etter hjemreise.
Kanskje ikke så rart alt tatt i betraktning, men nå måtte alle kluter til. Gutten måtte få i seg mat.
Amme amme amme og tilbud om tillegg etter amming ble taktikken.
Barseltårene mine SPRUTET annethvert minutt og jeg kjente veldig på både å ha sultet gutten og ikke minst det å ikke kunne tilby han nok mat.
Og jammen klarte jeg å bebreide meg selv med å ikke ha sett at han var sulten også.
Iløpet av helgen skjedde det mye, han tuslet litt opp i vekt og jeg merket at det økte med melk også.
Vi følger fortsatt nøye med, og i følge boken skal han ha tatt igjen fødselsvekten sin nå, det har vi ikke klart.
Siste offisielle vekt er 3770 og han ble født 3930.
Så vi har enda en liten vei å gå. Vi krysser fingrene for at matfatene mine klarer å henge på behovet hans og at jeg klarer å fullamme denne karen slik jeg har gjort med de andre. Det er på mange måter viktig for meg, kanskje for viktig men det merker jeg er et eget innlegg 😉
Vi er iallfall hjemme nå, og gjett om han har blitt tatt godt imot.
Jeg er så stolt over barna som bare har omfavnet han, både liten og stor.
alle Spør etter han, og inkluderer han godt allerede.
Fy søren så heldig du er Daniel.
Du har mye å glede deg til.
For jeg vet godt du har 5 ivrige søsken som står klare når du er klar for å utforske verden.
Gled deg.

Jeg har helt siden jeg kan huske vært veldig sosial.
Kanskje i overkant også, spesielt om du spør min kjære mann.
Vi er på 16. året sammen nå, begynner å kjenne hverandre godt. Men vår største utfordring når vi ble sammen var nok mine sosiale vaner.
Jo mere folk jo bedre, og helst så ofte som mulig, gjerne hele tiden.
Jeg elsker folk. Synes det er spennende å se hvordan vi er så forskjellig men likevel så like.
Suger til meg erfaringer og lærdom fra andre og ikke minst lar meg inspirere av de.
Jeg har nok roet meg litt, siden vi møttes.
Eller kanskje ikke, vi har jo tross alt laget oss en liten arme selv, så jeg er støtt og stadig omringet av mennesker, enten jeg vil eller ikke.
Det er noe med å liv å røre rundt seg, man kjenner virkelig at man lever da.

Det er derfor usedvanlig rart å kjenne på de behovene jeg kjenner på nå.
Eller snarere tvert imot hvilket behov jeg absolutt ikke kjenner på.
Nemlig det å være sosial.
Det er 2 uker til termin.
I magen har jeg vårt sjette og siste barn. Kroppen er sliten av å bære på den store magen.
Svangerskapet har vært fint, veldig fint.
Jeg har vært i full sving med det meste og kroppen har hengt med også.
Men nå sier ikke bare kroppen stopp, men hode også.

Det er svært lite av det som skjer rundt meg jeg orker å forholde meg til.
Og minst av alt, andre mennesker.
Det gjelder i grunnen alle, til og med de jeg deler hus med om jeg skal være ærlig.
men jeg tar meg i nakken og tilbringer tid med de når jeg kan og orker.
Men det er kun korte sekvenser om gangen før jeg føler det bare koker i hodet.
Jeg sitter i skrivende stund på rommet jeg til vanlig bruker aller minst tid.
Men som jeg nå aller mest har lyst til å lukke meg helt inn i.
Soverommet.
I senga sitter jeg som en pløsen dronning og hører at resten av familien har filmkveld med godis.
Det er lørdag og ukas høydepunkt.
Jeg elsker lørdagsfilmen vår.
Hvor vi kryper opp i sofaen og diskuterer om det er krokodiller eller salte fisk som er best.
Men ikke nå.
Eller for all del, jeg setter meget stor pris på både lørdagsfilmen og godiset, men aller mest fordi det sørger for at de lar meg være i fred.
Vi er en livlig gjeng og det skjer mye her. Mye lyd, mange ord og mye action.
Det er kanskje ikke så rart jeg får et behov for å melde meg ut når alt med meg går slow Motion om dagen.
Men likevel er det rart å kjenne på at mitt største behov er å få være i fred akkurat nå
 
Want to make me happy?
Bare, ikke snakk til meg.

Resten av huset sover, heldigvis.
Jeg er våken.
Jeg sitter i stua, helt stille i huset. Ikke en lyd.
Det er i grunnen helt merkelig. Hele huset fult av livlige mennesker. Likevel så stille.
Jeg burde ikke vært våken.
Jeg burde sovet. Slik som de andre.
I stede sitter jeg på stua, alene, i mørket, i stillheten og spiser en banan.
 
Jeg har en liten bit igjen. Legger den på magen og lar den ligge der en stund før jeg spiser den opp.
Jeg kan bruke den som bord nå, magen altså.
Kanskje ikke så rart når han som gjemmer seg der inne mest sannsynlig er i ferd med å snuse på fire kilo slik som sine søsken ved disse tider.
Uke 39 sier appen på telefonen.
Hjelp sier jeg.
Svangerskapet er snart over.
Nå som jeg først begynner å skjønne at det er her.
At det er virkelig, et faktum.
Det er  litt merkelig, at det skal være så vanskelig å forstå. Når det er sjette gangen og alt mener jeg.
Eller kanskje ikke? Er jo tross alt livets under.
Det er en av mine siste netter i stillheten.
Med han på innsiden.
Om få dager er stillheten brutt.
Det fyller meg med en regnbue av følelser.
Spenning, forventning, frykt, angst, lykke og takknemlighet er noen av de.
Man aner sjeldent hva livet har å by på, hva som venter rundt neste sving.
Men når man sitter slik som meg, med en kul på magen og hovne ben, vet man heller ikke når svingen kommer.
Man ser knapt frontruten, likevell fortsetter man samme forrykende tempo og prøver iherdig å holde styring.
Denne ventetiden er den rareste. Ikke vet man når, hvordan eller hvem man venter på.
Jeg er sliten, jeg skal ikke legge skjul på det.
Det krever sitt å bygge et annet menneske, låne bort kroppen som skal for å forme en annen sjel.
Men aller mest sliten av å ikke vite, eller kanskje er det nettopp det at jeg vet som sliter meg ut?
Jeg liker ikke å vite om at jeg er noe uventet i vente.
Jeg vet jeg skal gjennom en prøvelse.
Jeg vet premien er stor, men å a fokus på premien er ikke alltid like lett.
Jeg har brukt mye av den siste tiden på å være fryktelig redd. Men så skjedde det ett eller annet i går kveld.
I det jeg krøp under dyna og tenkte min faste tanke, skjer det i natt tro? Er det siste gang vi går å legger oss slik.
Noe i meg sa vi har noen dager til. En magefølelse om du kan kalle det det.
Ikke at jeg er overtroisk, men stemmen, eller beskjeden om du vil var så klar.
Og vips gikk det opp for meg at de dagene som er igjen, uansett hvor mange, er de siste i mitt liv slik.
Slik i spenning og forventing med skrekkblandet fryd.
Siste dagene hvor jeg kjenner på meningen av selve livet, og det på innsiden av meg.
Så nært men likevel så fjernt.
Skal jeg kaste de bort på å gråte, være redd og fylle hver eneste følelse med frykt?
Angst kan man ikke kontrollere, men man kan håndtere den.
Man kan forberede seg på den, og akkurat det jobber jeg med nå.
Kanskje hjelper det?
Jeg kan jo håpe?
Bananen har gjort jobben sin.
I magen har jeg nå en liten kropp som tar banandansen.
Nå skal jeg lukke lokket, tusle den tunge kroppen tilbake i sengen.
Legge hånden på magen og kjenne på krumspringene.
Lukke øynene og håpe søvnen finner både han og meg etterhvert.
Jeg må sove litt mer.
Burde ikke være våken nå.
Om noen dager er alt annerledes.
 
 

Vi er på siste innspurt her i heimen.
Julen synger på siste værs og det gjør jammen meg tålmodigheten min også.
Kroppen er stor og tung, det meste er vanskelig og rent psykisk er jeg ikke meg selv.

Det å ta siste innspurt på svangerskapet i juleferien er både godt og vondt på en og samme tid.
Vi har ingenting vi skal rekke, ingen tidsfrister eller stress, men samtidig er jeg aldri alene, ALDRI.
Til en hver tid har jeg mennesker rundt meg, og er det noe jeg kjenner jeg virkelig skulle hatt, så er det litt alenetid.

Hvem vet, kanskje vi rekker noen dager sånn når hverdagen kommer, før lillebror melder sin ankomst.
Juleferien ble ikke helt som planlagt, vel hva blir vel det med fem små?
Men ekstra seig ble den siden vi fikk en god runde med hånd fot munn sykdom og jeg har hatt en natt på sykehus pga regelmessige kraftige kynnere som ikke ville gi seg.  I tillegg har vi en butikk som må ha varetelling, familie som ønsker seg besøk og andre barn som ønsker at det skjer noe.
De siste dagene har med andre ord vært preget av lite søvn, mye ansvar, mye bæring, byssing. omsorg, lite kontroll og mye mye gråt.
Trenger jeg å si jeg er sliten?

Dagen jeg kom hjem fra sykehuset var jeg vanvittig sliten, og det som møtte meg var en veldig sliten pappa, ei lita frøken som hadde veldig vondt og fire andre små med lopper i blodet.Vi voksne følte begge vi ikke strakk til. Stemningen var ikke akkurat god i heimen og jeg hadde aller mest lyst til å grave meg ned.
Det bikket over tilslutt, så imellom forsøk på å bysse og trøste hun som enda er minst, måtte jeg regelmessig gå på badet for å la tårene renne.

Supermom får jeg æren av å bli kalt, hver eneste dag. De som følger meg på snap er gode på fremsnakk og gir meg Superwoman kappen rett som det er.
Jeg følte meg langt ifra som noen supermom der jeg satt å tørket tårer på dolokket.
Jeg valgte å dele øyeblikket.
Tanker og følelser, ja rett og slett hele situasjonen, akkurat der og da, uten filter.
I løpet av kort tid fikk jeg bekreftet at jeg ikke var alene. Nok en gang fikk jeg oppleve at en situasjon jeg stod i og følte meg fryktelig alene i, så langt ifra var ensom.  Flere av dere som svarte meg gav meg varme ord, men fortalte meg også at tårene hadde trillet der også, eller at lengselen etter hverdagen begynte å bli fryktelig stor.
Det var godt å dele, som alltid.
Og jeg begynte å undre, hvorfor deler vi ikke oftere?
Hvorfor kan vi ikke snakke like lett om de tøffe dagene, siden vi alle har de?
Men så kom de, de som er årsaken til at vi ikke bare stenger baderomsdøren, men låser den, lar vannet renne i takt med tårene så ingen skal høre og skyller ansiktet før vi går ut og later som ingenting.
Dette kan du jo for selv?
Ikke rart du er sliten når du puler på deg seks unger?
Har ofte tenkt at dette er uforsvarlig og nå ser jeg jo det stemmer når du sitter å gråter på badet fordi barnet ditt er sykt.
Håper du tar deg sammen og går ut til de fire største, de trenger deg de og.

Dette er din egen skyld, tåpelig av deg å fremstå så stakkarslig
Når du velger å få så mange barn må du også tåle streken
Og dette er grunnen til at jeg tok det fornuftige valget og stoppet på to barn.

 
Jeg valgte å ikke svare en eneste en av disse, jeg mener, hva fornuftig kan man si til en slik kommentar?
Jeg  er helt enig, det at jeg er mamma til snart seks er mitt valg, og jeg må selv ta mine konsekvenser for mine valg.
Og tro du meg, det gjør jeg.
Konsekvenser på godt og vondt.
Hver eneste dag er jeg omringet av kaos, rot, arbeidsoppgaver som aldri tar slutt, berg med klesvask og rotete gang men også en helt enorm kjærlighet, jeg opplever øyeblikk hver eneste dag som gjør meg varm om hjerte. Som jeg lagrer i lommen til senere, som gjør meg rik og uendelig lykkelig.
Og sliten, slik er det bare.
Heldigvis var disse kommentarene bare en liten del av de 100 vis som ramlet inn, likevel er det nok disse jeg husker best.
Og disse som ødelegger alt. Disse som gjør det så ufattelig mye vanskeligere å dele også de sårbare men kanskje de viktigste stundene.
Jeg vet, veldig godt at følelsene jeg kjente på den dagen, på badet, på dolokket med rødsprengte øyne og sliten kropp.
De har jeg kjent på før også. De kjente jeg på med første i magen også.
Samme når nr 2 meldte sin ankomst og jeg følte jeg ikke strakk til, til hun som skulle bli storesøster.
Eller når nr 3 meldte sin ankomst nesten før nr 2 hadde kommet seg ut.
Jeg vet så inderlig godt at de følelsen var like reelle og voldsomme da.
Alt føltes håpløst og fryktelig fryktelig ensomt.
Jeg turte ikke dele, pga av de.
De som velger å benytte muligheten til å tråkke litt ekstra på de som allerede ligger nede.
De som benytter en sårbar stund til å bygge seg selv sterkere.
De som blåser ut andres små lys for å selv skinne sterkere.

Men denne gangen har jeg ikke tenkt å vær ensom, denne gangen skal jeg dele, dele og dele. Og en ting er sikkert.
Om du som mamma aldri har sittet, sliten på sengekanten og grått noen tårer i selskap med din egen baby fordi alt du ønsker deg er bare ørlitegranne søvn, egentid, eller fri.. ja da tror jeg jammen du har hatt flaks.
Å sitte sliten på badet er en del av å være mamma.
Enten vi vil eller ikke.
Det hadde jo vært rart, om ikke verdens viktigste jobb også er en påkjenning innimellom, hadde det ikke?
 
 
og du, om du vil følge våre kaotiske og slitsomme øyeblikk fulle av kjærlighet, finner du min Snapchat ved å søke på: Idebankmamma
 
 

Bilde på topp er lånt fra kosogkaos.no
 
Vi trår altså inn i uken hvor fødselen kan skje, når-som-helst.
Jeg har ingen historikk med å slippe disse barna for tidlig, så i utgangspunktet burde jeg kanskje ikke ha noen panikk..
men det er noe med uke 37 som gir meg puls.
Hvor langt er jeg på vei.
I dag fullførte jeg uke 36 og vi har offisielt gyvet løs på uke 37.
Babyen er like stor som en honningmelon og dersom lillegutt hadde vært en gjennomsnittlig baby hadde han vært 2700 gram ca nå.

I magehulen.
Men i magen skjuler det seg ingen gjennomsnittsbaby.
Jeg har kjent på en gigantisk mage i noen uker nå og fikk påvist mye fostervann når jeg ble innlagt.
Tidligere denne uken var det på tide med en liten sjekk der inne for å kontrollere ståa.
Fostervannmengenden kan variere gjennom svangerskapet og ved denne målingen var den jammen meg det man kan kalle normal.
Litt rikelig men absolutt ikke noe å påpeke.
Lillegutt viste rikelig med trivelstegn med en en navlesnor med meget god gjennomstrømming, han imponerte med å vise frem pusteøvelser og krumspring til tross for trang magehule. Hikket og styrte på. Vi så til og med litt hår på ultralyden.. det har jeg aldri opplevd før.
Han har det godt der inne, så godt at han ligger godt over snitt.
For noen dager siden ble han estimert til å være hele 3100 gr.
Gode 18% minst over snitt er denne karen.

 
Søvn og humør:
Jeg innser at jeg har sovet godt i svangerskapet frem til nå.
Den siste uka har jeg rett som det er våknet, enten fordi mini turner, jeg må tisse eller bare generelt er gira i kroppen på et vis,
vanskelig å sette fingeren på hva det er som gjør det, men som de fleste av dere vet har jeg en god venn på skulderen med navn fødselsangst jeg mistenker tukler litt med sjel og kropp om dagen.
I morgen har jeg offisielt siste arbeidsdag før permisjon og jeg vet helt ærlig ikke hva jeg føler rundt det.
Jeg merker godt at motivasjonen min for jobb er på et annet plan enn tidligere siden jeg ikke er i stand til å gjøre så mye pga magen, men uff… skal jeg klare å ikke være tilstede sånn ordentlig på jobb på en god stund da? Jeg har helt sikkert godt av det, jeg ser den altså.. men jah. Det er jo en så stor del av meg butikken også.
Men at jeg ikke har stort å gjøre på jobben om dagen er det ingen tvil om, sliten kropp, slitent hode, stor mage og lite søvn gjør en ikke akkurat vanvittig serviceminded.
 
Cravings:
Isbiter for life! Jeg knaser og knaser ca 2 kilo is om dagen. Stakkars tenner sier jeg, men FY søren så godt.
I tillegg nyter jeg godt av pepperkaker og annet julegodt som kommer med nå.. HELDIGVIS har jeg ikke plass til så mye og det meste går ned i små mengder 😉

Fødselsforventninger:
Pokker altså, her kjenner jeg skikkelig på at den kommer litt sånn kastet på igjen. jeg må innrømme at jeg husker alt alt for godt fødselen som jeg la bak meg sist, og hvordan jeg og min mann feiret i timene etterpå. Fordi dette skulle jeg ALDRI gjøre igjen. VI hadde lagt bak oss vår siste fødsel og ikke minst siste periode hvor jeg mister meg selv litt for hver dag.. fordi angsten tar et realt jafs av meg hver eneste dag.
Jeg har fått satt ord på hva det er som er min utfordring.
Det har gått opp for meg de siste ukene hva som sitter igjen som gjør at jeg ser på det hele med angst.
Det er ensomheten til tross for at fødestuen er full.
Jeg kan prøve å forklare.
Jeg føder ikke etter boka, fødselen går raskt og har en fremgang utenom det vanlige.
Fra 5 cm til barnet er ute er rekorden 10 minutter.
Jeg forsvinner langt inn i en boble under fødsel og blir fryktelig vanskelig å kommunisere med, i etterkant av femte fødsel fikk jeg også vite av jordmor at det var vanskelig å se at virkelig hadde det vondt. Alt fokuset mitt går til å beholde roen, holde angsten unna og prøve å henge med kroppen.
Jeg kjenner kroppen min, og hvor jeg er i fødselen. Men når de rundt meg ikke henger med, og tenker jeg er så vidt i gang, når jeg føler på hele meg at jeg snart er ferdig.. ja da blir kontrasten vanskelig å håndtere.
En frykt for at jordmor har rett og jeg mistolker kroppen vokser, en desperasjon etter å få de til å forstå hvor jeg er er stor og ikke minst, en kamp mellom meg og kontrollen pågår for fult for å henge med kroppen som har det travelt med å få barnet ut.
PUH lang avhandling der, om det var forståelig vet jeg ikke.
men det jeg vet, er at jeg gleder meg noe vanvittig til akkurat detter:
 

 
 
Shopping:
jeg har offisielt ørlitt panikk.
Har så vidt begynt å handle inn litt klær til han nå, og løpet av neste uke må vi fikse senga hans kjenner jeg.
Kanskje vi skal prøve å få litt ting i hus så vi kan putle litt i romjulen?
Jeg har jo mulighet siste dag på jobb? 🙂
Kroppen:
AAAAAALT går i slow motion nå.
Hodet er ikke festet men presser godt på nedover så maksfart er ikke akkurat noe å skryte av.
Magen sprengte symfyseskjema på siste kontroll, så følelsen jeg har av at jeg ikke kan bli større er helt innafor.
Jeg har blitt flinkere til å drikke så blodtrykket er litt mer på plass, men lagt ifra stabilt.
Jeg har ikke lange tiden denne kroppen tåler å stå rett opp og ned før jeg må sette meg ned.
Bleieskift feks er temmelig håpløst rett og slett.
Bena er hovne, men ikke henda.. jeg kan fortsatt bruke gifteringen.
Jeg har økt vekten med 12 kilo frem til nå, helt innafor men føler meg likevel fryktelig stor og tung.
Jeg kjenner det skal bli godt å få tilbake muligheten til å ligge på magen, gi menneskene rundt meg en skikkelig klem og ikke minst løfte litt på disse småtrolla mine litt igjen.

Som førstegangsmamma var hele perioden som et kraftig slag i trynet.
Jeg hadde bygd meg opp, ved hjelp av media, bøker, blader og mennesker rundt meg, et klissete og romantisk syn på det hele.
Alt jeg så frem til var fødselen og få svangerskapet overstått. Bli FERDIG.
Det jeg ikke innså var at det var da det hele begynte.

Jeg vet nå at fødselen er så langt ifra en ende, det er uten tvil en begynnelse.
Begynnelse på den ekte morsrollen og ikke minst babytiden.
Perioden som kan gi deg en kraftig høyre, når du minst aner det.
Jeg husker jeg satt der, 3 kort uker inn i babytiden og alt jeg ønsket var at den skulle bli over.
Jeg lengtet etter neste milepæl, neste utvikling som kanskje kunne ta meg ut av denne perioden.
I en tykk grøt av lite søvn, såre brystvorter, slapp og sliten barselkropp jeg knapt kjente igjen og hormoner som var på vei ut
av kroppen var det ufattelig at det hele skulle bli bedre.
Nyt tiden sa alle, den går så fort.
Hah tenkte jeg og så ingen ende på det hele.

Hva var vel dette å nyte?
Å være trygghet, gi nærhet, kjærlighet og omsorg konstant gjorde at alt jeg lengtet etter var litt frihet, litt egentid.
Luft rundt egen kropp.
Men så sitter jeg her, snart 12 år senere. Med mitt sjette barn i magen.
For sjette gang skal jeg tre inn i den tøffeste perioden jeg har opplevd, og lagt bak meg.

Men det jeg vet nå, som jeg ikke visste da, er at klisjeen har rett.
Tiden går så fort.
Tiden flyr.
Og til tross for at man på de tøffeste dagene føler perioden uendelig, sitter man i etterkant og føler det hele var over på et blunk.
Nyfødt, eller spedbarnstiden om du vil, er unik. Ingen andre perioder i livet er lik.
Unik og vakker på sitt vis. Med en nærhet og avhengighet som ikke kan sammenlignes med noe.
Det er voksende kjærlighet, en ro, og en nysgjerrighet både hos det lille menneske og de større rundt.

Med kul på magen som snart sprekker prøver man så godt man kan å forberede seg.
Hvordan var det egentlig sist, hva gjorde vi da?
Bilder og minner dukker opp, og man innser at det første møte på null komma niks har blitt de første steg.

Fra et bilde til et annet ser man en uendelig stor forandring.
Barnet vokser for hvert øyeblikk, nye milepæler hver dag, nærmest minutt for minutt.
Og selv om det var vanskelig å se da, gikk tiden fortere enn jeg ante.
Jeg trer snart inn i den, babytiden.
Jeg både gruer meg og gleder meg.
Men jeg skal gjøre mitt ytterste i å prøve å nyte.
For jeg vet så inderlig godt nå, at jeg kan værken stoppe tiden eller spole frem.

Men jeg kan gjøre det jeg kan med å være tilstede her og nå.
Jeg skal la meg selv erklære unntakstilstand.
Ha fokus på å hvile og puste de tøffe dagene, og nyte og se det vakre i de gode dagene.
Samle alle øyeblikk og fylle hjerte.

Jeg vet så inderlig godt, at det vil, uansett hvor forberedt jeg er.
Komme dager i babytiden som er både uendelige og tårevåte.
Dager hvor jeg ingen ende ser og hvor jeg lengter etter frihet og egentid.
Men da vet jeg også at klisjeen har så inderlig rett.
Tiden går, så alt alt for fort.

Jeg. var helt sikker på at jeg nå hadde klart å kun ha en uke siden forrige oppdatering, men jammen har det flydd unna to.
Sist jeg skrev tok jeg for meg uke 34, og nå trer jeg jammen meg inn i uke 36!?
 
Hvor langt er jeg på vei nå.
Fredag er dagen hvor jeg skifter uke, og i dag trer jeg altså inn i min 36. uke som gravid. 35+0 sier tellinga og jeg er offisielt høygravid.
Babyen er nå like stor som en ananas.

 
Fra hode til rompe strekker den seg like langt som en ananas, merkelig å tenke på, at han er ferdig.
Alle organer er modne og klare. Det er bare babyfettet som skal på den lille kroppen så han er bedre rustet for å komme ut til denne iskalde verden.
I magehulen
Sist skrev jeg om at det hadde dukket opp en rytme, og den har blitt mer tydelig. En meget rolig kar på morningen og helt bajas på kveld og natt.
Jeg håper INDERLIG at han ikke kommer ut med samme rytme.
Jeg begynte i uke 34 å merke mer brå, voldsomme og tydelige bevegelser og fikk i uke 35 bekreftet at jeg har alt for mye fostervann, som også forklarer hans bevegelighet og ikke minst den gigantiske magen.

 
Søvn og humør:
Så har graviditeten satt skikkelig preg på søvnen og jeg våkner sånn skikkelig opp hver eneste natt fordi jeg må opp å tisse, og jeg har en baby som prøver å flytte om der inne.
Jeg er fortsatt ved godt mot føler jeg, men kjenner at det er tungt å gå med denne store magen og det å gjennomføre vanlige oppgaver som kan gjøre meg litt motløs. Jeg vil jo så gjerne gjøre det meste. Liker ikke å måtte spørre om hjelp til alt. SÅ humøret er nok kanskje en smule preget av det.
Det er også litt enklere å bli hjemme merker jeg. En voksende følelse av å ha lyst til å gå i hi gjør at en rolig dag hjemme er helt innafor.
Men fødsel nærmer seg.. og rett som det er blir jeg preget av både angst og forventning.
Skikkelig ventemodus nå..

 
Cravings:
Et ord: ISBITER.
Jeg spiser og spiser og spiser og spiser og investeringen av isbitmaskin har vist seg å være verdt det.
Jeg sliter generelt med matlysten om dagen, så er kanskje dumt å fylle på med isbiter. Men herreguuud så godt det er.
 
Fødselsforventninger:
Det er helt sjukt å se at det er under 40 dager igjen til han er her.
Og at jeg iløpet av en måneds tid mest sannsynligvis har lagt en sjette fødsel bak meg.
Det er nesten bra at magen er usannsynlig stor denne gangen, for jeg kjenner den gir meg litt motivasjon til å bare få det overstått.
Men fortsatt sitter fødsel nr 5 og følelsene rett for tett under hunden at jeg husker ting for godt.
Tankene kommer når det er stille rundt meg, når jeg skal sove og prøver å finne roen med sprelsk baby i magen.
Da kommer det en snikende følelse av å ikke få puste. HETTA er et godt ord. Jeg har fødselshetta.

Shopping:
Herreguuud gutten har seriøst nesten ikke klær, og det er helt sant.
Jeg tror jammen jeg må sette meg ned å bestille litt.
Bilstol er bestilt, og jammen meg vogn i hus også 🙂
Den skal jeg fortelle mer om senere.
 
nå mangler seng, dyne og et sted å sove i stua.

 
 
Kroppen:
Å gå med en gigantisk mage tærer på både ledd og psyke. Innimellom gjør vondt både her og der.
Det er vanskelig å finne en god stilling og alt vannet gjør det vanskelig å puste ordentlig.
Ting går slow motion best, men vanskelig å ta hensyn hele tiden til tempoet kroppen ønsker.
Blodtrykket er voldsomt lavt til tider, og på det laveste kjørte det meg rett i bakken. 90/70 er ikke et trykk å skryte av.
Det ble et døgn på sykehus etter at jeg og lillebror dessverre gikk i bakken.
Litt drama på slutten med andre ord 😉

 
Men det går fint med oss, og jeg håper og tror at jeg holder fint ut, ut 2018.
Når kalenderen viser 2019 tillater jeg meg selv å gå i hi, fødselsmodus og venteboble.
Alt i ett…

Navnet til første barn hadde jeg klart før hun var i magen.
Amalie heter vår eldste og er oppkalt etter en av sine besteforeldre.
Min manns bestemor som jeg aldri fikk æren av å møte.
Han ville vise meg hennes grav og på veien opp dit snakket vi om å kalle barna opp etter tidligere familiemedlemmer og konkluderte egentlig med at ingen hadde navn vi likte eller så var de navnene vi likte allerede “godt brukt” og oppkalt tidligere.
Nå skulle vi besøke graven til Agnes og Johan.
Og der så vi plutselig at Agnes hun het også Amalie.
Og vips, var navnet i boks.
2 år senere, ble Amalie født.
Markus, Matilde og Jonatan har også en historie rundt sitt navn. Den kan du lese her om du er mer nysgjerrig.
Oda fikk navnet sitt av betydning.
En overraskelse og berikelse vi absolutt ikke så komme.
Oda betyr rikdom.

 
Jeg synes helt ærlig at det å velge navn er vanskelig.
Enten man vil eller ikke blir det en del av personligheten. Noe som skal følge de resten av livet.
Ikke vil vi ha for spesielt, ikke for alminnelig og hvordan i alle dager vet vi om det passer det lille vesenet som kommer ut av min mage.
Vell, sannheten er vel at man ikke vet.
Navn er noe man må ta på magefølelsen.
Jeg bryr meg ikke om navnet passer med resten av flokken, det er i grunnen uvesentlig. Jeg mener, hva betyr det for lillebror om navnet matcher hans søsken?
Jeg pleier å holde navne kortet tett til brystet.
Og denne gangen blir inget unntak.
Årsaken er at det finnes vanvittig mange meninger rundt navn, og sjeldent sitter folk på de.
Og hva trenger vel jeg å vite, om du synes navnet er pent eller ei?
Det viktigste er at det passer for oss som familie og ikke minst for han som kommer?
Samtidig blir det på en merkelig måte viktig, hva andre synes.
Da det er han som etterhvert skal oppleve responsen rundt sitt navn.
Men, to små hint rundt navnet kan vi dele.. så kan du kanskje gjette…og kanskje har du rett.
Barnas navn har en ting til felles.
Alle inneholder de minst en A, som et symbol på at de alltid kommer først i rekken for oss. Alltid.
 
Så da blir familien vår bestående av.

For Jan-Anders

For Nina

For Amalie

For Markus

For Matilde

For Jonatan

For Oda
 
og

 
For….
 
Vi gleder oss til å fortelle dere.

Så skriver jeg altså tredje trimester for sjette og siste gang.
Det er helt usannsynlig å tenke på at jeg i morgen tar fatt på uke 31 og har fullført 30 uker i dette svangerskapet.
Det er uten tvil på tide med en ny gravid-oppdatering.
 
Hvor langt er jeg på vei?
Jeg måtte sjekke appen, for å være helt sikker.
Men jammen er jeg ikke 29+6 skrivende stund.
74 dager igjen til termin.
 
Babyen er så stor som:
En stor salat.

I magen føles det ut som om jeg bærer minst 50 salater skal jeg være ærlig, jeg har rett og slett ikke peiling på hvordan jeg skal klare å romme noen kilo til der inne. Det er foretatt en liten beregning av han størrelse og han ligger 15% over snitt. Så ca 2 kilo nå.

 
Inni magehulen.
Det er enn så lenge en ganske så stille kar som har plassert seg i hodeleie som ligger der inne.
Han gir heldigvis ifra seg noen trøkk men her om dagen måtte jeg be om en liten sjekk på føden pga lite liv.
Heldigvis var alt fint der inne. Årsaken til lite liv fant vi ikke men flere teorier ble lagt på bordet. Det begynner å bli trangt, han har funnet hodeleie og har en særdeles aktiv mamma som sjeldent sitter stille. Kanskje jeg rett og slett ikke har så mye tid til å kjenne etter.

 
Søvn og humør.
Bah, jeg kjenner at jeg har ekstremt lyst til å bare ikke nevne dette i det hele tatt. For hele svangerskapet har jeg følt meg så fin.. men de siste dagene har styggen på ryggen krøpet frem og jeg har kjempet i mot med nebb og klør.
Det er faktisk helt merkelig å beskrive, fordi når jeg har fått depresjon på avstand klarer jeg å tenke at det umulig kunne være så ille.
Det er nesten litt som med fødsel, man klarer ikke heeeelt å huske på hvor vondt det egentlig var.
Men nå de siste dagene (uken tenker jeg) har jeg merket et tankesett og en følelse snike seg på som jeg absolutt ikke vil omfavne.
En merkelig følelse av å ha mest lyst til å gå i hi kryper over meg. Jeg blir nærmest folkesky på et vis, jeg som elsker folk.
Synes til og med min egen familie i eget hus kan bli i overkant mye.
Jeg utsetter avtaler, legger meg grusomt tidlig og bare trekker meg unna.
Jeg kjemper hver eneste dag mot meg selv med å ikke krype inn i hula. For jeg vet at så fort jeg er inni der.. ja da er det vanskelig å komme ut igjen.
Jeg skal på en samtale med jordmor til uka og har planer om å få snakket litt med jordmor om dette da.
Cravings?
Jeg har klart meg uten, til nå.
På benken står det plassert en aldeles nydelig isbitmaskin nå og jeg KNASER isbiter til den store gullmedaljen hele dagen.
Spiser nok minst 2 kilo hver dag. Her om dagen fikk jeg også akutt på wienerpølse og jeg liker det ikke engang 😉
Men ellers så er mat generelt en utfordring om dagen, dårlig matlyst rett og slett. Kanskje ikke så rart når dette er kjøkkenet jeg har som inspirasjonskilde:

 
Nevnte jeg at jeg gleder meg til å få kjøkken igjen?
Fødselsforventninger:

Hva? Skal jeg føde igjen? Oh shit!
Tanken har kommet snikende på innimellom de siste dagene da kynnerne begynner å komme regelmessig på kvelden og ikke minst jeg merker nedpress innimellom. Jeg husker fødselen med Oda alt for godt til å kjenne at jeg gleder meg.
Jeg fikk en relativ god erfaring med å forberede meg psykisk så spørs om jeg ikke må investere i en ny lydfil fra en god fødsel igjen.
Shopping?
Her begynner det å gå opp for meg at vi må få ut fingeren. Heldigvis har vi en relativt ok butikk i temmelig nærhet 😉 Med mye av det jeg trenger.
Men bag til vogna, bilstol, seng og klær er noe av det som står på lista 🙂
 
Kroppen.
Jeg merker det begynner å bli tungt. Har ikke lagt på meg så alt for mye men merker kroppen er i ferd med å bli en vannballong, spesielt på kvelden.
Magen er også mye i veien nå så mye må gjøres annerledes.
Bekkene er småslarkete men heldigvis ikke så ille som tidligere svangerskap.
 
 

At tiden flyr, sier det fleste.
Og en ting er sikkert, det er jeg jammen meg enig i, men fy SØREN som tiden flyr når du har 5 små, en i magen, en butikk og drive og et hus som skriker.
Jeg var sikker på at jeg skrev en oppdatering forrige uke, og når jeg søker, ser jeg at forrige uke var i uke 24.
Altså for en måned siden, ikke forrige uke.
Jeg merker godt jeg er i uke 28, men til tross for at tempoet er høyt klarer jeg fortsatt å henge temmelig godt med.
Men at tiden er hektisk er det ingen tvil om.
Før slike gravid oppdateringer ser jeg alltid gjennom bildene min, og et godt bevis på at tiden er hektisk.
Dette er det eneste jeg har knipset av kula den siste mnd.

 
Mye har skjedd med kula på de fire siste ukene.
Jeg må le litt når jeg ser jeg skriver at jeg ikke kan forstå at jeg skal bli større.
For GJETT om denne kula har vokst.
Første symfysemål er unnagjort, og at vi allerede sprenger skjemaet tyder på at denne kula virkelig har tenkt til å synes denne gangen.
Alt er bra der inne til tross for store symfysemål, men vi har det under litt ekstra ettersyn.
De har jo ikke akkurat vært små disse babyene i magehula mi.

 
At jeg allerede er i uke 28 er helt ærlig uvirkelig for meg.
Og jeg vet godt at tiden fremover ikke heller kommer til å snegle seg frem.
Førjulstid og masse å gjøre både her og der.
Også ELSKER jeg jo denne tiden, og når man koser seg og har det gøy, går jo tiden ekstra fort 😉
Jeg er så ofte jeg orker og kan på jobb. Det er mulig å styre litt hverdagen min litt i forhold til tempo, men helt ærlig synes jeg det er vanskelig å posjonere.
Så rett som det er går jeg på en smell og blir fryktelig sliten.

Kula er stor, beina hovne og bekkenet begynner dessverre også å slarke litt, noe som gjør at det å gjøre de
dagligdagse små tingene er hakke mer slitsomt enn ellers.
På jobb er jeg omringet av småttiser.
Kulemager har blitt til babyer siden vi åpnet og jeg merker at jeg gleder meg virkelig til å hilse på karen i magen.
Det er fortsatt uvirkelig at vi skal oppleve enda en babytid og et nytt menneske i familien.
Men kroppen forteller meg med tydeligere og tydeligere signaler at jeg bærer barn.
At han turner og sparker der inne er mer tydelig nå.
han er fortsatt ikke den mest aktive babyen i magen, men jeg kjenner spark og bevegelser mye bedre.

Betryggende og godt, for jammen har jeg vært bekymret de dagene jeg ikke har kjent noe.
Jeg har bestemt meg for å jobbe litt med å overbevise meg selv om at det snart er en babytid.
Minstemann har enn så lenge to bodyer i skuffen, ingen seng, ingen vogn, ingen bilstol, ja.. egentlig svært lite.
Så fra nå av skal jeg begynne å handle inn sånn smått.
Begynn med litt redebygging rett og slett <3