Så skriver jeg altså tredje trimester for sjette og siste gang.
Det er helt usannsynlig å tenke på at jeg i morgen tar fatt på uke 31 og har fullført 30 uker i dette svangerskapet.
Det er uten tvil på tide med en ny gravid-oppdatering.
 
Hvor langt er jeg på vei?
Jeg måtte sjekke appen, for å være helt sikker.
Men jammen er jeg ikke 29+6 skrivende stund.
74 dager igjen til termin.
 
Babyen er så stor som:
En stor salat.

I magen føles det ut som om jeg bærer minst 50 salater skal jeg være ærlig, jeg har rett og slett ikke peiling på hvordan jeg skal klare å romme noen kilo til der inne. Det er foretatt en liten beregning av han størrelse og han ligger 15% over snitt. Så ca 2 kilo nå.

 
Inni magehulen.
Det er enn så lenge en ganske så stille kar som har plassert seg i hodeleie som ligger der inne.
Han gir heldigvis ifra seg noen trøkk men her om dagen måtte jeg be om en liten sjekk på føden pga lite liv.
Heldigvis var alt fint der inne. Årsaken til lite liv fant vi ikke men flere teorier ble lagt på bordet. Det begynner å bli trangt, han har funnet hodeleie og har en særdeles aktiv mamma som sjeldent sitter stille. Kanskje jeg rett og slett ikke har så mye tid til å kjenne etter.

 
Søvn og humør.
Bah, jeg kjenner at jeg har ekstremt lyst til å bare ikke nevne dette i det hele tatt. For hele svangerskapet har jeg følt meg så fin.. men de siste dagene har styggen på ryggen krøpet frem og jeg har kjempet i mot med nebb og klør.
Det er faktisk helt merkelig å beskrive, fordi når jeg har fått depresjon på avstand klarer jeg å tenke at det umulig kunne være så ille.
Det er nesten litt som med fødsel, man klarer ikke heeeelt å huske på hvor vondt det egentlig var.
Men nå de siste dagene (uken tenker jeg) har jeg merket et tankesett og en følelse snike seg på som jeg absolutt ikke vil omfavne.
En merkelig følelse av å ha mest lyst til å gå i hi kryper over meg. Jeg blir nærmest folkesky på et vis, jeg som elsker folk.
Synes til og med min egen familie i eget hus kan bli i overkant mye.
Jeg utsetter avtaler, legger meg grusomt tidlig og bare trekker meg unna.
Jeg kjemper hver eneste dag mot meg selv med å ikke krype inn i hula. For jeg vet at så fort jeg er inni der.. ja da er det vanskelig å komme ut igjen.
Jeg skal på en samtale med jordmor til uka og har planer om å få snakket litt med jordmor om dette da.
Cravings?
Jeg har klart meg uten, til nå.
På benken står det plassert en aldeles nydelig isbitmaskin nå og jeg KNASER isbiter til den store gullmedaljen hele dagen.
Spiser nok minst 2 kilo hver dag. Her om dagen fikk jeg også akutt på wienerpølse og jeg liker det ikke engang 😉
Men ellers så er mat generelt en utfordring om dagen, dårlig matlyst rett og slett. Kanskje ikke så rart når dette er kjøkkenet jeg har som inspirasjonskilde:

 
Nevnte jeg at jeg gleder meg til å få kjøkken igjen?
Fødselsforventninger:

Hva? Skal jeg føde igjen? Oh shit!
Tanken har kommet snikende på innimellom de siste dagene da kynnerne begynner å komme regelmessig på kvelden og ikke minst jeg merker nedpress innimellom. Jeg husker fødselen med Oda alt for godt til å kjenne at jeg gleder meg.
Jeg fikk en relativ god erfaring med å forberede meg psykisk så spørs om jeg ikke må investere i en ny lydfil fra en god fødsel igjen.
Shopping?
Her begynner det å gå opp for meg at vi må få ut fingeren. Heldigvis har vi en relativt ok butikk i temmelig nærhet 😉 Med mye av det jeg trenger.
Men bag til vogna, bilstol, seng og klær er noe av det som står på lista 🙂
 
Kroppen.
Jeg merker det begynner å bli tungt. Har ikke lagt på meg så alt for mye men merker kroppen er i ferd med å bli en vannballong, spesielt på kvelden.
Magen er også mye i veien nå så mye må gjøres annerledes.
Bekkene er småslarkete men heldigvis ikke så ille som tidligere svangerskap.