Jeg merker det merkelig nok mest om kvelden.
Kanskje det er fordi det er eneste tiden av døgnet hvor jeg har tid til å sette meg ned og tillate meg selv å gjøre minst mulig.
Jeg har alltid noe å gjøre.
Ikke at det er noe galt i det, jeg trives godt med å ha noe å fylle hverdagen med.
Noe hadde vært oppriktig galt ellers, jeg har tross alt fem små 😉
Men egentid på kvelden er også gull verdt.
Men i det siste har jeg fått selskap.
Et gjensyn jeg hadde håpet å slippe unna.
Den er heldigvis ikke veldig tilstede enda, men nok til å sette meg litt ut.
Pirker meg på skuldra når jeg aner fred og ingen farge.
Gjøre meg litt uvel og ukonsentrert.
Gi meg et lett snev av kvalme, klamme hender og hjertebank.
Urolig mage og en form for urolighet i hele kroppen.
Jeg snakker om fødselsangsten.

Jeg hadde så inderlig håpet å slippe denne gangen.
Med to relativt gode fødselsopplevelser bak meg burde det jo være et godt grunnlag for å slippe.
men den gang ei.
Jeg har klart meg fint til nå, trodde faktisk jeg hadde vunnet da den har vært følgesvenn hele veien de tidligere svangerskapene.
En periode gledet jeg meg til fødsel, på en måte.
Men nå har den altså fått overtaket.
Den setter meg ut, plukker meg fra hverandre på et vis.
Gjør meg ukonsentrert og ueffektiv.

Kanskje er det fordi ukene går raskere enn jeg klarer å holde tritt med.
uke 28 i morgen, under 100 dager igjen til termin.
Mest sannsynlig vil de vurdere igangsettelse pga tempo på tidligere fødsler.
Med andre ord er fødselen her om kanskje 12 uker.
Og jeg har ingen valg, jeg MÅ føde.
Sånn er det bare.
Jeg kjenner jeg får skjelven i hendene bare ved å skrive det.
Jeg må.
FØDE.

Det er ikke frykten for noe galt som spiser meg opp, men frykten for det ukjente.
Ikke smertene, selv om jeg selvfølgelig ikke gleder meg til å ha vondt, men det å ikke vite hvordan ting går eller blir.
Og sist men ikke minst, jeg er livredd for at det skal gå like hurtig som med Oda, (hennes historie kan du lese her)
En hurtig fødsel har mange fordeler, man er i god form etterpå men fy søren så heftig det er mens det står på.
Iløpet av de minuttene det står på var jeg på et punkt der helt sikker på at jeg kom til å dø.

Angst er ubehagelig. Rett og slett.
Altoppslukende og ekkelt.
For hver eneste gang den tar grep, mister man litt av seg selv.
Man blir usikker, bekymret og redd.
Trikset er å ikke la den få overtaket.
Hver eneste gang den kommer snikende prøver jeg å holde fokus på premien.
Eyes on the price.
Jeg vet jo, at fødselen er verdt det.
At følelsen etterpå er uerstattelig.
Men ukene før føles uutholdelig.
 
Jeg kan ikke la den vinne.
Den forbanna angsten..
 
 

Regnbuen.
Vakker på en himmel over et landskap som har vært gjennom et uvær.
Et fenomen som oppstår selv om bakken fortsatt er våt, ja til og med mens regnet fortsatt faller.

Regnbuen oppstår etter en storm, et heftig regnskyll og er et magisk skue på den mørke himmelen.
Den gir håp om at regnskyllet snart er over.
Den vesle kroppen i magen er et regnbuebarn.
En av mange.
Et regnbuebarn er et barn som blir unnfanget etter man har mistet et annet.
Enten i fosterlivet eller utenom.

Og han, i likhet med mange andre regnbuebarn er unike på sitt vis.
De bringer håp etter en mørk tid, samtidig som de har noe så uendelig sårbart ved seg.
Man vet hvor skjørt livet er.
Det gjør fortsatt vondt, om jeg tillater meg å tenke ordentlig på det.
Til tross for at vi mistet det mange vil kalle tidlig i svangerskapet.
Det tar ikke mange sekundene før to blå streker på en test forandrer livet ditt, hvordan du tenker, ikke minst forandrer deg.
Enten den ene eller den andre veien.
Uansett om svangerskapet var ventet, overraskende eller uønsket gjør den positive testen noe med deg.
Gir deg tanker og følelser som må jobbes med.
Og litt etter litt forandrer de alt.
Så blir man vant med tanken, og begynner å løfte blikket.
Hvordan blir livet nå, som man har sett to blå.
Man forbereder seg, legger planer og drømmer.
Også, skjer det som bare ikke skulle skje.
Livet i magen ble aldri noe liv.
I stede ble det smerter, både fysiske og psykiske.
En sorg, et tap og en enorm skydfølelse.
Hva gjorde vi galt?
Hva skjedde?
Hvorfor ville ikke det bankende hjerte i magen, den lille kroppen mer?
Man kan trøste seg med at det er naturens måte å rydde opp, ikke levedyktig.
Men uansett gjør det vondt.
Det er ingen trøst, i sorgen.
Så kommer de, regnbuebabyene.
De som på nytt fyller en med håp og forventning.
Men også med en frykt og respekt.
Hva om det skjer en gang til?
Hva om ikke dette hjerte vil mer?
En regnbuebaby er et symbol på håp, men også på en kamp som er kjempet.
og han i magen er nettopp dette.
Vi gleder oss over livet som spreller i magen, men er også uendelig redde for sårbarheten.
Måtte tankene, drømmene og planene få bli denne gang.
Livet altså..

Kl 14 i dag spiste jeg gulrotkake mens jeg gråt en skvett.
Tårene var hverken vonde eller triste.
Hver eneste dråpe var fylt med takknemlighet og lykke og ikke minst lettelse, jeg må ikke glemme lettelse.
Kl 13.15 i dag lå jeg på en benk med en temmelig vond pute og et ekkelt papirunderlag.
I tussmørket lå jeg der, ganske ubehagelig og anstrengt.
Men det gjorde ingenting.

Foran meg, hadde jeg en liten skjerm med verdens vakreste bilde.
En sprell levende baby, en liten gutt som lekte med hendene sine i ansiktet.
Med ti fingre, ti tær. Oppstoppernese i følge profilen og en liten kulemage.
Han blir ekstra godt passet på, av ulike årsaker regnes svangerskapet som risikosvangerskap.
Men både han og jeg har det helt fint. Over snittet fint om vi skal tolke målingene.
1 kg har han rukket å bli løpet av sine 25 uker med bankende hjerte.
1 kg tung.
Tenk at min kropp ved hjelp av en liten celle fra en annens kropp har klart å lage han lille der.
Han skal vokse mye mer, faktisk skal han bli over tre ganger så tung som han er nå.
Om han får tilbringe den tiden han skal i magehulen.

Jeg synes det er skummelt, sa han i det vi gikk ut igjen.
Skummelt?
Ja eller ikke skummelt, mer uvirkelig kanskje.
sier han og ser meg i øynene, den fineste mannen jeg vet om.
Tenk så heldige vi er, sjette barn og denne er like frisk og rask som de andre.
Det er jammen meg ingen selvfølge sier han og rister litt i meg.
Han har helt rett.
Det er absolutt ingen selvfølge.
Derfor delte vi et stykke kake,
Jeg og han.

 
For å feire.
Oss, han og livet.
 
Både vårt og det lille i magen.

Det er mye som er tungt med å bære frem barn, men energien er den største utfordringen.
Det er kanskje det aller tyngste med å være gravid, skal jeg være helt ærlig.
For meg, virker det er fysisk umulig å styre energibruken.
For selv om jeg setter meg ned, hviler med hele meg, jobber fortsatt nesten alle kroppens celler hardt og intensivt med å lage en ny verdensborger.
Kroppen gjør jo en ufattelig jobb der inne.
Jeg merker at magen vokser, at den lille kroppen der inne krever mer og mer plass for hver dag.
Men også at det krever mer og mer av kroppen.

Det er nærmest håpløst å porsjonere energien når man aldri vet når den andre kroppen trenger litt.
Energien er ikke det eneste som er på bærtur.
Av og til føler jeg rett og slett at det er JEG som låner noen andres kropp.
Den er rett og slett ikke til å kjenne igjen.

Puppa er giga (og mannen puber), magen er stor, rompa har vokst, lårene er fyldig(ere)
Bekkene slarker og tempoet ligner en dame på 80.
For ikke snakke om pusten.
Hvor i huleste ble den av?
Eller rettere sagt når ble lungene mine på størrelse med en fingerbøl?
Pust og pes, svette som renner og en kropp som har vokst ut av det meste av tøy.
Det er jo ikke rart det er vanskelig å venne seg til.
Og når man slenger på et reaksjonsmønster som overhode ikke er på plass innafor normalen.
Ja, DA begynner du å nærme deg meg, slik jeg er, akkurat nå.
Ikke ellers, men akkurat nå.
Og det er jammen ikke bare bare.
Her om dagen, gråt jeg en skvett, fordi det viste seg at mannen hadde kjøpt en ny pakke smør.
Og jeg som trodde vi var tomme. Jeg mener FOR en mann jeg har.
 
Selvfølgelig, en gravids form er veldig variabel. Noen hopper og spretter rundt som en duracellkanin, andre henger over doskåla mens andre føler både på overgangsalder og hormonella slik som meg.

Uansett hjelper det mye, om man bare innser, at slik er det nå.
Min erfaring er at akkurat det, hjelper veldig veldig mye.
For selv om det er tungt, seigt og klamt.
Er det også magisk.
Inni den store stramme magekulen, vokser det seg frem en liten kar som skal snu hverdagen vår på hodet.
Og det er jammen meg verdt både tungpustet og overgangsalder.

Det er kanskje merkelig å føle det slik, men det er først nå jeg føler at svangerskapet er “seriøst”.
Fra nå av ansees jeg, vi som levedyktig begge to.
En viktig milepæl.
Fra nå av kan jeg ringe direkte til føden om det skulle være noe jeg er usikker på eller trenger å snakke om.
Fra nå av er det ikke bare meg og min helse som er til å redde, men også hans.
Fra nå av er vi begge viktige.
Fra nå av er det ikke bare jeg som står til ansvar for hans liv, på en måte.
Uke 24 er uken hvor barnet ansees som levedyktig utenfor mors liv, altså.
De prøver med livreddende behandling dersom en prematur fødsel skulle oppstå.
Det er fra denne uken de gir han en sjans dersom noe skulle skje.

Og det er magisk å tenke på.
Kula har vokst seg stor nå, og det begynner å merkes at jeg bærer barn på resten av kroppen.
Helt ærlig kan jeg ikke faste at jeg skal bli større.

Hoven i bena og fingrene blir jeg utover dagen og sliter med et blodtrykk som er litt på bærtur innimellom.
For lavt, og dermed blir jeg litt susete og svimmel innimellom.
Jeg kjenner han mer og mer.
Og det er helt tydelig at han har fått fritt spillerom lenge, for sparkene kjenner jeg over alt.
Helt i fra nede ved bikinilinja, til godt oppe ved ribbena, og det allerede.
Men fortsatt en temmelig forsiktig kar der inne, så det er ikke stort jeg kjenner.
Jeg nyter hvert eneste lille karatespark.
Ekstra stas er det at pappa og søsken har kjent han også.
At magen har vokst seg stor er tydelig for de kommende storesøskene snakker mer og mer om magen.
Selv minstemor har lagt merke til magen og peker mens hun stotrer frem Bebi.
I følge snart tre åringen er det en traktor som skjuler seg der inne… gjett om HAN kommer til å bli skuffet da 😉
Jeg har prøvd å skru ned tempo.
Merker godt at kroppen sier ifra på en forsiktig måte.
Enten ved å bare kutte energilinja helt så piffen går helt ut av meg, eller drysse søvnstøv så jeg knapt klarer å holde øynene oppe.
Jeg jobber med å tilrettelegge på jobben så jeg kan tillate meg å roe ned litt.
Jeg vil jo ikke at ukene skal fly unna i racerfart.

Det er lite forberedelser som er gjort for denne karen enda, man skulle kanskje tro jeg hadde alt siden vi har fem små før han.
men sannheten er jo at jeg har vært overbevist om at jeg har vært ferdig minst tre ganger nå.
Så babyutstyret fyker ut så fort jeg kan kvitte meg med det 😉
Så både klær og det viktigste som bilstol osv må kjøpes inn.
Og det har jeg planer om å kose meg med denne høsten og tidlig vinter.
Det er fortsatt temmelig uvirkelig.
og tankene mine den siste tiden veksler mellom å være ufattelig takknemlig, halvveis i sjokk og ikke tro det hele er sant.
At vi skal bli beriket med et lite menneske til i familien er virkelig ufattelig.
Min egen, lille, store familie.

 
 

Navn.
Har du noen gang tenkt over hvor viktig det navnet egentlig er?
Det vil følge barnet resten av sitt liv og igrunnen første som er med på å gi barnet en viss personlighet.
Navnet er det man presenterer seg med aller først, før interesser og resten av personligheten kommer frem.
Og som vordende mamma skal jeg/vi altså bestemme dette navnet for dette menneske.

Vi er heldige og har tatt valget 5 ganger før, gitt fem unike personer navn og alle har de på sitt vis vokst seg inn i det.
Vi har da klart det før, vi må da klare det nå også?
Navnet til de andre har vært temmelig klart innen kort tid av svangerskapet.. det har bare “kommet” til meg på et vis.
Og barnas navn har en historie. (det har jeg skrevet mer om her)
Godt over halvveis i svangerskapet nå, vi vet det er en lillebror.
Eneste problemet er at vi kun hadde navn klart til en lillesøster, jeg var så innmari sikker på at dette var ei lita jente.
Men den gang ei, vi blir beriket med en lillebror.
Men hva skal lillebror hete?
Vi har to utfordringer.
Vi vet ikke, og det er MANGE forslag.
Vi er plutselig minst 6 stk som har meninger om hva den lille karen i magen burde hete.
Barnas navn har en ting til felles, og det vil vi gjerne att lillebror også skal få ta del av.
Nemlig bokstaven a. Et symbol for oss, om å alltid komme først for oss.
Amalie, Markus, Matilde, Jonatan og Oda.
Men hvem i alle dager er lillebror?

 

Har du et godt forslag kanskje?

Noen mager er små, andre er store.
Noen er spisse, andre er runde.
Noen er brede, noen er smale.
Noen er høye, noen er lave.
Gravidmagene er like forskjellige som vi mammaene som bærer de og babyene som er inni.
Jeg ser annerledes ut en mammaen borti gata her, det er det ingen som kommenterer, men at magen min er annerledes,
DET er det mange som har sitt å mene om.
At man blir en magnet som gravid er kanskje ikke så rart. Det er noe fascinerende, spennende, usannsynlig koselig og høytidelig med de som bærer frem barn, synes jeg. Jeg tar meg selv i å se litt ekstra både på menneske og magen. Ja jeg er ganske sikker på at jeg også viser ekstra omsorg med å passe på at hun har det godt. Likevel sier jeg ikke alt jeg tenker og mener om hvordan magen ser ut.
Det er faktisk slik, at til tross for at magen vokser fordi den gror en baby, så sitter den fortsatt på kroppen til et helt vanlig menneske med følelser og meninger.
Når du velger å kommentere magen eller kroppen til en som bærer barn, kommenterer du kroppen til et helt vanlig menneske.
Og la meg så spørre, når gjorde du det sist?
Filteret til de rundt har en tendens til å bli borte etterhvert som magen vokser til den gravide.
En ting er den fysiske berøringen som mange får et behov for, noe helt annet er kommentarene de tydeligvis føler de har en plikt til å dele.
Du er da ikke så stor du?
Det var da en veldig lav mage?
Var du så stor sist?
Oj nå har du blitt svær.
og klassikeren,
Er du sikker på at det bare er en der inne?

Alle disse er unødvendige kommentarer som er rettet mot en allerede sårbar kvinne.
Alle har de noe tilfelles, de er
totalt unødvendige.
Kommentarene over og alle andre har en tendens til å skape en tankeprosess.
En prossess det svært sjeldent bringes noe positivt ut av.
En bekymret vordende mamma som allerede har nok å tenke på, får enda litt til å tenke på.
Er jeg for liten? Er magen for stor?
Har jeg lagt på meg for mye? For lite?
Er det flere der inne??
Er babyen i magen for stor?

Å kommentere en gravid mage basert på hva DU synes om størrelsen bringer ingenting godt.
Du kan gjerne slenge på at du var like stor fullgått, eller at du selv var mye større.
Det jevner fortsatt ikke ut følelsene til mottager av budskapet.
Det er faktisk ikke alt du behøver å si høyt, selv om du tenker det.
Noen tanker gjør seg best på innsiden.
Jeg bærer frem barn for 6. gang.
23 uker på vei for 6 gang.
Gravid med magnetmage for 6. gang.
og 6 gang jeg får høre alle som mener mye om min mage.
Det er jo klart, at når man har en topptrent livmor som har gjort dette 6 ganger før, lar ikke magen vente på seg.
Heldigvis er jeg en av de som bærer kulen med stolthet.
Og heldigvis har jeg hørt de fleste kommentarer før og er klar over hva som kan vente meg.
Kommentarene har vært mange også denne gangen, de fleste basert på størrelse på magen, men også resten av meg.
Ofte sammenligner de med seg selv og bruker seg som fasit.
Jeg ble aldri så stor,
jeg var like stor ved termin,
jeg var akkurat like stor som deg.
Du kan da ikke ha lagt på deg mye ellers?
Du må passe på så du ikke blir for tung…
Og her om dagen var det ei som bastant mente at termin var feil, for denne kula måtte være fullgått..

For hvordan i alle dager skulle jeg se ut til termin om jeg bare var halvveis nå.
Ja det kan vi jammen lure på…
Det er slik at det ikke er sånn at man kan si noe om magen til den gravide, det er ikke det, det handler om.
For all del, snakk mye om henne og jobben hun gjør. Men sørg for å si noe fint.
Fortell henne at hun gjør en fantastisk jobb.
At hun stråler.
At hun er nydelig
Fortell at hun gløder,
at det er flott å se at magen vokser
og at du beundrer henne.
Gi henne ros, støtte og varme tanker.
Klarer du ikke det?
Ja, da holder du heller munn…
 

Det er litt klisje å si, jeg er fullstendig klar over det.
Men hvor ble tiden av?
Jeg hadde jo planer om en gravidoppdaterting hver uke, og nå er det nesten en måned siden sist jeg skrev.
Jeg synes både det er trist og godt at ukene raser.
Trist fordi jeg vet dette mest sannsynlig er siste gang med kul på magen, godt fordi jeg virkelig gleder meg til babytid denne gangen. Sånn på ordentlig. Og DET er fantastisk å kjenne på.
 
Gravidkalenderen sier 20+4 i skrivende stund.
Jeg har en baby på litt over 300 gr i magen, og hele 25 cm lang.
Han, ja for det vet vi nå, det er en lillebror. Han turner rundt inni i magehulen og begynner å få med seg hva som skjer utenfor også. Han er i ferd med å etablere et søvnmønster og en rytme. Veksler mellom aktive faser og søvn.
Det er helt forunderlig å tenke på. En liten lillebror.
Magen er det ingen tvil med, den er virkelig tilstede og jeg har allerede fått flere spørsmål om det nærmer seg.

Det er helt greit, jeg tar meg ikke nær av sånt. Glad det synes at jeg bærer barn, for det er jeg temmelig stolt over. Men å tenke seg ørlitt om før man snakker til en gravid kan være en god regel å følge.
Men stor mage og baby til tross, jeg kjenner fortsatt usedvanlig lite liv.
Iløpet av en dag kjenner jeg kanskje 2-3 dult, eller det jeg antar er dult.

Når han er så stor, så synes jeg jammen meg jeg burde kjent litt mer også.
Jeg ser at sist jeg skrev kjente jeg ikke et fnugg..så det går jo fremover.
At alle svangerskap er forskjellige kan jeg med andre ord bekrefte.
Ved dette tidspunkt med de andre har jeg kjent liv utenpå… men alt er fint der inne, så da får jeg bare smøre meg med tålmodighet.
Formen ellers er fin, det er lite jeg kjenner til svangerskapet på kroppen. En åreknute som ikke synes noe økt blodmengde er det som kan nevnes av plagsomt. Ellers er kroppen “som før”.
Men jeg har bestemt meg for å være litt obs, tempoet som er rundt meg om dagen ville jeg ikke anbefale noen.
Man er ikke syk når man går gravid, men man bygger et liv og DET må man ta hensyn til.
Og akkurat nå, gjør ikke jeg det…så… målet er å gjøre det.
jeg har tross alt fem små til å ta hånd om også.
ingen er tjent om mamma går på en smell.
Jeg innser jo at tiden flyr og jeg må prøve å nyte litt også.
Og slik det er nå rekker jeg knapt å puste, spise og sove 😉
Jeg kjenner jeg gleder meg skikkelig denne gangen.
På en ekte måte.
Jeg omgåes med nybakte mammaer i butikken og fryder meg over at jeg skal få lov til å oppleve dette en gang til.
Hver eneste dag, uten unntak blir jeg overveldet av takknemlighet.
Fy søren så uvirkelig det er at jeg, vi skal få lov til å oppleve dette en gang til.
En liten fersk bylt.. silkemyk og vidunderlig.

Men først vil jeg nyte det å ha et liv på innsiden, forventingene, undringene og ventetiden.
For vips så er julen her, og da er han jo her snart.

 
 
 

Vi lekte litt med tanken på å ikke vite hva som ventet seg der inne denne gangen.
Ha det som en overraskelse og ikke minst motivasjon gjennom fødselen.
Vi ble enige om at om det var mulig å se, ville vi vite. Men om den lille i magen skulle være sjenert fikk det bare være.
Vi ville vite pga barna. Noen av de hadde rett og slett et behov for å forberedes litt dersom et skulle vise seg å være det ene eller det andre.
Med fem små sier det seg selv at det er flere av et kjønn.
Hos oss er det jentene som leder.
I tillegg har vi fått våre små i et aldri så lite mønster.
Jente, gutt, jente, gutt og jente..
Hva i alle dager ville dette være.
Ei som bryter mønstre eller en som fullfører det?
ja ja ja, jeg vet vi har sagt det før, men la oss si det igjen.
Dette er nok siste barn i rekken.
Vi har ikke testet oss som seksbarnsforeldre enda, men noe sier meg at vår kapasitet er nådd her 🙂
Vi får se 😉
Ultralyden var vellykket og fin.
En frisk baby i magen som sprellet og viste seg frem.
Og til slutt får vi vite hva det er som skjuler seg der inne også.
Å fortelle søskene er alltid første prioritering.
Eldste visste godt at vi skulle på ultralyd og hva det innebærer og ringte så fort hun var hjemme fra skolen.
Vi kunne stolte fortelle at det var en frisk baby i magen…men at kjønnet ville vi vente litt med.
Vi hadde skikkelig lyst til å fortelle på en litt ekstra staselig måte.
Jeg har ei lokal kakebake dame som jeg spurte pent om hun kunne ta på seg et oppdrag og hun stilte gladelig opp.
Så da ble det slik jeg hadde håpet, muffins med avslørende farge i midten.

 
En gåte fikk de, om at muffins skulle fortelle de hva det var som gjemte seg i magen, og ingen av de kommende storesøsken skjønte noe.
Men så…. begynte lillebror å spise…

 
Så ble det plutselig ingen tvil.
En klar og tydelig blå stripes, midt i muffinsen
 
Vi viker ikke vekk fra mønster, det blir ikke dobbelt så mange jenter.
Men i mammas mage… gjemmer det seg en lillebror.

Mønsteret fullføres
Jente, gutt, jente, gutt, jente og tilslutt en gutt.
Fy søren, så takknemlige vi er.

Ordinær ultralyd er vell overstått og skuldrene litt lavere.
Til tross for at vi vet at det kan skje noe nå også er det godt å vite at den lille har det trygt og godt inne i magehula.
Det var en sprell levende baby som var så travelt opptatt av å vise kunster at det nærmest var umulig å få til et bilde som var klart nok til å forstå noe som helst.
Spark, sprell, snurret rundt seg selv og fiklet med armene.
Så nærmest ut som om totten var i munnen flere ganger.
Termindatoen var ganske uvist denne gangen siden vi ikke hadde noen siste menstruasjon å forholde oss til.
men vi var temmelig sikre på at januar var riktig måned.
Og det stemmer også, det blir Januar.

Selv om termindatoen er uvesentlig er den likevell magisk på sitt vis.
En markering på at rundt de dager vil livet forandre seg og vi blir kastet inn i seks barns rollen.
Det er heldigvis langt unna enda, vi har mye vi skal og burde gjøre før den tid.
Og ikke minst finne en rytme hvor det er litt rom for at jeg får slappet litt av.
For slik det er nå, med det tempoet vi har, ville jeg nok ikke anbefalt noen gravide å gjennomføre.
For all del, det går fint med meg, men jeg merker godt at kroppene både sliten og overbelastet av inntrykk fra de månedene vi har lagt bak oss. Den største utfordringen er at jeg har det så vanvittig gøy. Så det rett og slett vanskelig å legge vekk alt jeg driver med. Det gir meg så mye psykisk at det er verdt det, men et sted må man ta hensyn til det fysiske også.
Pekefingeren til jordmoren var temmelig klar, slik jeg drev nå kan jeg ikke drive med mange ukene til.
Jeg er to, og det må jeg ta hensyn til.
Så da får jeg prøve på det.
Termindatoen er 21. januar.
Amalie hadde termin 26. januar, ble født i februar.
Så vi har “prøvd” det før. Jeg må innrømme jeg synes det er plusser og minuser med termin uansett når.
Men at det aller tøffeste er kanskje det å gå høygravid midt i tjukkeste mørketiden.
Men igjen. Siste ventetid er preget av julekos og mye som skjer og det er jo topp.
 
Ingen tvil om at jeg blir julens største julekule iallfall 😉
Og med stor mage har jeg enda en god unnskyldning til å pynte litt tidlig 😉

Jeg går ut i permisjon (oh yes du leste riktig, jeg skal prøve meg på permisjon)
1. januar med denne terminen.
Finnes det noen bedre start på året ? 😉
Det er kaldt, mørkt og mye snø.
Det vil forhåpentligvis gi meg good samvittighet til å kose meg inne med babyen og prøve å nyte når det nytes kan, sove når jeg sove kan, og bysse, amme, rugge, stelle når det må til.
Jeg nærmer meg altså allerede halvveis i svangerskapet.
Vi trer inn i høsten og kula skal vokse. I skrivende stund er det 150 dager igjen til den magiske datoen.
Enn så lenge god tid, men jeg vet godt at tiden flyr fortere enn jeg aner.
Så satser vi på at Januar blir passe kald, passe lang og at alle holder seg temmelig friske.