Det er ingen tvil om at jeg var nervøs for i dag.
Søvnen har blitt dårligere og dårligere ettersom dagen har nærmet seg.
jeg har vært humørsyk og ustabil.
Og når jeg våknet i dag var jeg både kvalm og stressa i hele kroppen.
I dag var altså dagen hvor vi skulle få en titt inn i magehulen.
Time sent på dagen, så jeg fikk virkelig testet tålmodigheten.
lengre dag skal jeg lete lenge etter.
En stadig leting etter noe å gjøre gjorde at timene gikk og 14.15 var det endelig vår tur.
Det gikk både kaldt og varmt nedover ryggen da jordmoren rundet hjørnet og ropte meg opp.
Av alle, var det hun som tok imot Oda som stod der å smilte bredt mot oss.
Hun bringer bare varme, Et fantastisk menneske med mye omsorg og medfølelse.
Men minnene om fødslene ble veldig klare det er jo bare 15 små måneder siden og plutselig husket jeg alt så godt.
Næmmen hei sier hun og gir oss begge en klem.
Tenk at vi skulle sees igjen.
Hun stråler og vi føler oss virkelig velkommen.
Hun følger oss inn på et rom vi har vært, hele fire ganger før.
Fire ganger før har vi tittet inn i en magehule full av liv.
Jeg sliter litt med å konsentrere meg og senke skuldrene.
Hun er rolig selv og det smitter, etterhvert.
Vi snakker til og fra, om tidligere opplevelser rundt fødsler og svangerskap.
min psykiske historie og hvordan jeg føler meg nå.
Hvordan det er med oss og formen min oppi alt vi har drevet med.
Så titter hun bort på benken?
Skal vi bare sette igang?

Jeg hopper opp på benken og får en god dose gele på magen.
Hun demper belysningen og vi får beskjed om å følge med på skjermen på veggen.
Et par raske strøk over magen og vips kommer det en liten kropp til syne.
En ivrig baby som sparker og turner, sutter på hendene sine og leker med morkaken foran seg.
Sparker ifra med bena, viser styrke og kunster. Svelger fostervann og smatter.
En frisk baby, som har det veldig godt er konklusjonen.
Alt man kan se og måle, er akkurat slik det skal.
Et hjerte med fire kammer, en perlerad av en ryggrad og en liten kropp som vokser som den skal.
Tårene triller, en blanding av lettelse og takknemlighet fyller meg.
Fy søren så heldige vi er .

Nok et liv tar form i magen min, som jeg og min fine mann har skapt sammen.
Som vokser til, og som skal fylle vår familie med sin personlighet og egenskap etterhvert.
Hun gir oss en ekstra rundtur der inne i magehulen.
Hun gir oss valget om vi vil vite kjønn eller ikke.
Vi blir begge enige om at vi vil vite, og svaret overrasker oss.
Tenk at at det gjemmer seg…
Nei kjønnet må vente litt…
Vi har en søskenflokk som må få vite først.
Vi skal fortelle de i morgen, gjett om jeg gleder meg 🙂
Jeg filmet litt fra dagen i dag på snap, legg meg gjerne til om du vil se: idebankmamma

Dagen i går trengte jeg en dag på å fordøye.
Så mange inntrykk og følelser.
Jeg svelget stolte tårer hele dagen.
I det jeg gikk ifra den ene skolestarten til den andre.
Tre skolebarn, ny skole for alle tre og aller første skoledag for en av de.
Det var akkurat som om mammahjertet vokste litt for hvert eneste minutt.
Fy søren så stolt jeg er av disse små altså.
Som med rak rygg og nysgjerrig innstilling tar hver utfordring på strak arm.
Jeg merket de var spente de største også.
Jeg tok ikke så mange bilder, jeg ville heller være tilstede.
Men et øyeblikk fikk jeg, og det bildet oppsummerer egentlig følelsene rundt denne dagen godt.

20. august er en viktig dato i utgangspunktet, men i dag ble den bare enda viktigere på mange måter.
For 7 år siden fikk jeg endelig sørget for at mannen jeg hadde kapret til meg skrev under sort på hvit at han var min.
For 7 år siden ble vi herr og fru. Jeg og min beste venn.
Den fineste mannen jeg vet om.
Vi fikk muligheten til å markere i går.
En liten hverdagsengel kom å passet på ungeflokken mens vi fikset oss litt for en middags date og en tur på kino.
Kanskje ikke det mest romantiske men vi er jo aldri på kino.
Eller om vi er, er det Brillebjørn eller Karsten og Petra som dekorerer skjermen…..
 
Etter en god og uforstyrret middag, hvor vi kunne sitte ved siden av hverandre, puste mellom tyggene og nyte smakene.
Ble det kino, skikkelig action. Mission impossible hadde fått gode anmeldelser og den ble vist i den nye kinosalen med de ekstra gode stolene. Valget ble enkelt. Vi tok både de ekstra gode stolene og action.
Vi har nesten kinosalen for oss selv.
Noen få hoder ser vi her og der i det vi trer inn på den dukle kinosalen med hver vår godis i hånden.
jeg og den fine fine mannen min.
Vi slenger oss opp i hver vår stol, og ved hjelp av et par tastetrykk ligger vi bakover, med bena høyt.
OH hellooo dette kan jeg like.
Filmen begynner, og jeg innser raskt at det er alt for lenge siden jeg var på kino.
Ikke bare blir skjermen stor og  inntrykkene voldsomme, men flere ganger slår tanken men, at det ikke hadde gjort noe å skru ned volumet ørlitegrann.
Det var rett og slett litt høyt til tider, ja veldig høyt om jeg skal være ærlig.
Det går seg til etterhvert og jeg lar meg rive meg i en film som absolutt fortjene sine terningkast.
også skjer det som skulle gjøre denne dagen større enn den noen sinne kunne bli.
Plutselig kjenner jeg det rumler i magen, sånn skikkelig.
Jeg blir brått bekymret for at magen ikke tålte den uforstyrra middagen.
Rumlingen vil ikke gi seg og jeg prøver å bytte litt stilling for å se om det hjelper.
Men magen jobber på høygir.
Spesielt under scener på filmen med futt og fart.
Når det kjøres fort og motorer ruses, når det er skytescener og lydeffektene nærmest gir meg skuddskader.
også slår det meg.
Dette er jo ikke rumling.
Neimen, hei du.
Der er du endelig lille venn.
Gjett om jeg har ventet på å kjenne fra deg.
Jeg legger begge hendene på magen.
Kjenner ingenting i håndflaten, men kjenner godt det danses inni magen.
Dette er ikke lette sommerfugl vinger eller fiskehaleblaff.
Det er tydelige bevegelser fra en liten kropp som plutselig ble stor nok til å la seg kjenne.
Det skytes, eksploderes og kjøres fort.
Scenene skifter så raskt at jeg knapt henger med.
Noen lykkelige tårer renner ned.
Der var du endelig.

Vi teller ikke måneder, ei heller ikke uker, men dager faktisk.
Om noen få dager er altså dagen her. Hvor vi får en liten sniktitt inn til vårt kommende familiemedlem.
“Alle” Spør meg om dagen, de rundt oss av venner og familie og de som jeg prater med i butikken?
Vet dere hva det er enda? Har dere fått en dato?
Nei svarer jeg mens jeg setter opp et tappert smil.
Hvert eneste spørsmål minner meg om at vi stadig kommer nærmere.
Sannheten er at for meg blir det mer og mer uvesentlig, igrunnen, om det er jente eller gutt.Selv om man selvfølgelig er spent på hva som kommer, blir det dobbelt så mange jenter som gutter, eller like mange av hver?
Eller denne termindatoen da, at jeg blir en av de 3 små prosentene som føder på termindato er lite sannsynlig, en liten pekepinn er greit, men akkurat nå holder det i massevis å vite at januar er måneden vi må gjøre oss klare for å ta imot en til.
 
Alt jeg tenker på er om den lille i magen har det godt. Er frisk og rask og trives der inne.
At han eller hun vokser som han skal. Utvikler seg i riktig tempo og er i stand til å hilse på oss i denne iskalde verden om 4-5 mnd.
 
Etterhvert som dagen nærmer seg begynner nervene.
Tenk om, enn hvis.
Sist gang jeg skrev litt om dette, fikk jeg pekefinger av dere.
Fordi jeg skrev at jeg ønsket meg et friskt barn.
At til tross for nedsatt funksjonsnivå så var man fortsatt frisk.
Jeg beklager om jeg brukte feil ord, men forhåpentligvis forstår dere hva jeg egentlig mener.
Jeg er rundt 18 uker gravid nå.
Og en ultralyd skal fortelle oss om denne krabaten i magen blir et friskt barn.
For hver dag, hver time som går og gjør at ultralyden nærmer seg tenker jeg oftere og oftere på det.
Ultralydnervene preger meg på alle mulig måter og jeg kryper nærmest inn i en egen ventehule.
Måtte bare dagen komme og måtte vi endelig få godt nytt.
 
 

Hun var sliten, litt redd og bekymret mammaen som sendte meg snap i dag.
Hun satt i sofaen med en liten kar ved sin side på 3 år, i magen hadde hun tredje barn på vei.
Om ikke lenge skulle de bli en familie på fem.
De går en spennende tid i møte, det vet vi alle som har fått æren av å bære frem disse små.
Det er noe helt helt unikt med å få møte de for første gang.
Å bli førstegangs er spesielt. Altoppslukende og spennende.
Man har all tid i verden til å lese seg opp hva som skjer med den lille i magen.

Det er selvfølgelig spesielt 2., 3. , 4. 5., og 6. gang også,
men fokuset er på et helt annet sted.
Man har ikke all tid i verden lengre, og den lille i magen må dele oppmerksomhet på den litt større utenpå. Fokuset er kanskje aller mest der, utenpå.
Alle ønsker jo så inderlig å skape et godt søskenforhold fra første stund.

Hun ventet nr 3 nå, og erfaringene å gå fra 1 til 2 gjorde henne litt stresset og bekymret.
Storesøster hadde ikke synes noe om rollen sin.
Og kampen for søskenkjærligheten var i gang fra nærmest første stund.
Vi snakket litt frem og tilbake, og det som forundret henne var blant annet at mens babyen var i magen var lillebror veldig spennende men i det han kom ut og hjem skiftet alt retning.
Hun ville ikke ha noe med lillebror i det heletatt.
Storesøster sa det mamman følte var stygge ting om sin bror og mente at alt var mye bedre før.
Hun synes mamman kunne ta han med tilbake til sykehuset igjen, og aller helst aldri komme tilbake.
Det er klart, det er vondt både å høre og se at søskenkjærligheten som eksisterte mens lillebror var i magen blir borte med et poff. og det er neimen ikke rart hun bekymret seg for reaksjonene når den lille skulle bestemme seg for å komme ut.
Hun spurte hvordan vi taklet søskensjalusi når vi har bragt et nytt søsken inn i hus.
Og når jeg satt meg ned for å tenke, viser det seg at det har vi ikke taklet særlig.
Vi har rett og slett ikke opplevd det. Vi har så klart søskenkrangling og rabalder nå. men aldri opplevd sterke reaksjoner når vi tusler over dørstokken min en liten nyfødt sjel.
Det kan selvfølgelig være tilfeldig.
At alle være barn har taklet det hele fint av naturlige årsaker.
At det hele bare falt naturlig.
Likevell ble vi enige, jeg og hun. Om at jeg skulle se på hva vi hadde gjort så kanskje hun kunne få noen tips?
Det ble en god prat rundt middagsbordet med min mann.
Hva er egentlig viktig for oss og ikke minst barna når vi bringer nye søsken inn.
Vi har jo gjort det flere ganger enn gjennomsnittet og alikvell ikke opplevd sjalusi.
Hva er det vi har gjort, for å oppnå en god overgang for både liten, stor og større.

Vi kom frem til disse punktene:

1. La barna ta del i forberedelsene.
   Barn inkluderer den lille veldig raskt når de får vite den store nyheten. La de få være med å ordne i stand til han eller hun skal komme også.Skru sengen sammen, se på de små klærne, ordne stelleplass og bleier.Ikke lag for store prosjekt men heller små hyppige som stadig minner på at det snart kommer en som også krever sin plass.
2. Finn en bok.
   Spesielt til de mindre som liker å bli lest til kan en bok på sengekanten være en ide.
   Det finnes mange fine bøker både om å bli storesøsken og ikke minst om babyen i magen.
   Finn en bok som fokuserer der hvor den kommende storesøsken har fokus.
3. Få omsorgsperson nummer 2 godt på banen.
   Hos oss har naturens gang hjulpet oss på dette punktet. Etterhvert som svangerskapet nærmer seg fødsel har jeg blitt mer og mer umobil og sliten. Har tilbragt mer og mer tid i sengen og pappan i huset har måtte virkelig trå til. Dette gjør at barna er vant med at det er pappa de spør først og pappa som kan fikse det meste. På den måten blir det ikke en brå overgang når babyen kommer og opptar mamma mye. For slik er det faktisk, spesielt om mamma har planer om å amme. Man ammer MYE den første tiden.
4. Feire rolleskifte.
   Vi pleier å feire at de har blitt storesøsken.
   En enkel seanse med boller, is eller noe annet “bursdagsaktig” litt pynt på bordet og god stemning.
   På denne måten markerer de at de er blitt storesøsken. Og GJETT om det er stas.
5. Si det slik det er.
   Dette er kanskje det viktigste vi gjør. Vi snakker mye om at den eneste måten babyen kan prate er å gråte, at den liker å være i armene til mamma eller pappa kanskje nesten hele tiden fordi den er vant til å ligge inne i magen. At man må skifte mange bleier, spiser ofte og kanskje til og med er våknen om natten og gjør mamma og pappa veldig trøtte.
   Man har lett for å bare prate om det idylliske og koselige med de kommende søsken, og da er det neimen ikke rart de får litt sjokk om de får en 50 cm lang liten bråkebøtte i hus.
6. Husk at vi alle er forskjellige.
   Selv om du opplevde massiv søskensjalusi første gangen, er det ikke sikkert du opplever det igjen. Selv om du gjør det sammen som oss, kan det fint hende du opplever sjalusi.
   Det er ikke rart, at barna reagerer litt når det plutselig kommer inn noen som de må dele plassen med og som stjeler oppmerksomheten. Sjalusi er en følelse det er vanskelig å takle og svelge på mange måter. Sjalusi er vondt både å oppleve og å se.
   Men glem for all del ikke å fortelle den lille store nybakte storesøsken at det er helt greit å være litt skeptisk.
   Prøv å forstå, være tålmodig og ikke dytte, men heller oppmuntre.

Plutselig en dag, finner du de i en magisk lek og du får beskjed om å holde deg unna 😉

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Jeg har planer og ambisjoner om en liten gravidoppdatering hver uke.
Ting forandrer seg så raskt, fra uke til uke.
Og jeg vil gjerne ta vare på de ukene her.
Jeg vet jeg har sagt det før men mye sier meg at dette er siste gangen.
Mye mer enn før 😉
Men jeg skal så absolutt ikke påstå noen ting )
Men her sitter jeg altså, antagelig godt inn i uke 17 (16+ ett eller annet) og er livredd.
Jeg er en travel dame.
Mange baller i luften og enda flere barn å sjonglere.
Sjelden arbeidsledig og takler svært dårlig dager uten planer, jeg liker at det skjer noe.
Skulle kanskje bare mangle siden jeg faktisk har fem barn 😉
Den siste uken har vært den travleste på lenge, lange arbeidsdager, tusen ting i hode og enormt mange følelser.
Vår butikk som lenge har vært nettbutikk, har nå åpnet og blitt en fysisk butikk også.
Lite ro i kropp og hode. Og til tross for at jeg har gått inn for å ta det ordentlig med ro har jeg nok tatt med meg kroppen til det ytterste av hva den synes er ok. For så sliten som jeg har vært i det jeg har funnet sengen, og så overkjørt jeg har følt meg i det jeg har våknet de siste dagene tror jeg aldri jeg har vært.
Men fy søren så gøy vi har hatt det.
Og nå er butikken åpen og i gang.
De siste dagene har vært roligere og jeg har hatt tid til å føle litt mer og ikke minst tenke.
Jeg er 17 uker, kroppen viser det godt.
En voksende kule som blir mer og mer synlig.
Denne gangen trives jeg godt med det.
På jobb har jeg vært omringet av gravide damer og fy søren så fine dere er altså.
Og jeg er så heldig å være en av de.
Men så… dukker de opp… tankene som kverner hjernen din stedefor å gi deg sommerfugler i magen.
Som gir deg en tung, ekkel og altoppslukende følelse.
Hvorfor i huleste har jeg ikke kjent liv enda?
Som førstegangsfødende skal du ikke bekymre deg, la meg få si det. Å ikke kjenne liv i uke 17  er det helt normalt.
Å kjenne liv før ordinær ultralyd er ganske typisk.
men vi er alle forskjellig og jeg har kjent liv tidlig alle gangene.
Så tidlig som i uke 13 i flere av svangerskapene.
Og første svangerskap kjente pappa liv utenpå allerede i uke 19.
Og her sitter jeg, med stor kul på magen og kjenner INGENTING.
ikke et dult, ikke et spark, ikke et fnugg, boble som sprekker eller noe.
Absolutt ingenting.
Jeg har ligget hver kveld å kjenner, venter på et tegn, et dult ett eller annet som forteller meg at den som gjemmer seg der inne trives og har det godt.
Men enn så lenge må jeg smøre meg med tålmodighet.
Formen er fortsatt superfin, kanskje den beste av alle svangerskap.
Ingen bekkenslark, ingen kvalme, ørlittegranne hodepine, litt ekstra trøtthet og en plutselig følelse av at noen stjeler energi fra meg er det få symptomene jeg har.
I tillegg til en voksende mage .
Det er fantastisk deilig selvfølgelige, men akkurat nå skal jeg innrømme jeg gjerne skulle følt meg mer gravid på sett og vis.
En smule negativ og bekymret oppdatering kanskje, men det er også en del av et svangerskap.
Jeg ser frem mot:
Å kjenne liv, kunne kjenne at det vokser inni meg på en annen måte enn at kula vokser.
Jeg gleder meg til å begynne å bygge rede og handle sånn smått inn.
herremin vi skal få en baby til <3
 
 

Tenk at jeg skal få lov til å dra dere gjennom enda et svangerskap.
Faktisk det tredje etter jeg åpnet bloggen. Helt vanvittig å tenke på.
Jeg er allerede i uke 16, tror vi, altså 15+ ett eller annet.

Mange av dere har spurt meg, hvordan vi reagerte denne gangen når vi fant ut at vi var på vei.
Mange har spurt oss om det hele var planlagt eller “nok et” uhell.
Jeg har tidligere blåst litt ifra meg når det gjelder akkurat det, for spør du meg, så spør man ikke om sånt 😉
Men likevel, har jeg lyst til å skrive litt om hvordan vi reagerte denne gangen, jeg husker første gang jeg stod med to blå i hånden som om det var i går…
En helt merkelig ut av deg selv følelse som bare en positiv graviditetstest kan gi deg.
Uansett om det er ventet eller ei så mister man bakkekontakt en liten stund.

Men på mange måter skiller denne seg ut for vår del.
Jeg er ikke ute av telling, om du stusser litt på overskriften. La meg forklare.
Og la meg si, en liten advarsel kanskje, men her sier jeg alt slik det er og var… ingenting i mellom.
Så er du sart eller sensitiv kan det være lurt å kjenne sin egen begrensning nedover i innlegget.
Det var i mars måned, jeg følte at kroppen gikk i slowmotion og slet med mye hodepine.
Diffuse symptomer som jeg synes lignet på graviditetssymptomer.
Jeg brukte ingen prevensjon, et av mine tiltak for å holde meg psykisk frisk er å unngå hormonell prevensjon da jeg av erfaring har reagert på det meste.
Men kondom gjorde nytten sin den.
Bortsett fra en gang, en gang gikk det galt. Men vi var sikre på at det var utenfor faresonen.
Vi skulle jo ikke ha flere barn.
Men kroppen gav seg ikke, sendte ut små drypp av symptomer som jeg hadde kjent før.
Jeg måt ta en test sa jeg, mannen fnøys av meg. Hallo, eeeen gang liksom. Vi kan ikke ha fulltreff da.
jeg var enig, det var passe teit…
Men test måtte jeg ta, for å utelukke, neste steg var legetime, for noe var galt.
Du er kanskje ikke overrasket når jeg forteller deg at den var positiv.
Nok en gang stod jeg der uten bakkekontakt. stemte det?

Jeg hørte mine egne hjerteslag og ble umiddelbart kvalm.
Det stod jo svart på hvit, selvfølgelig var jeg gravid.
I bakgrunnen drev de to nest eldste å kranglet og pappaen drev med brannslukking.
Hvordan i søttan er det mulig?
Jeg fikk så vidt samlet meg før jeg hørte Oda gråt, hun hadde våknet etter duppen sin.
Jeg klarte ikke fortelle det til mannen… gjemte testen og håpet egentlig at hele resultatet skulle bli gjemt med.
Resten av den dagen husker jeg knapt.
Det var langfredag morgen jeg ikke klarte å holde det for meg selv lengre.
Jeg lot mannen sove litt… litt ekstra fordi jeg var redd for at han trengte det lille overskuddet for å takle sjokket.
Fra positiv test til denne dagen hadde jeg googlet, alt for mye.
Lest om medisinsk abort, prosessen, erfaringene.
Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom.
Hele kroppen, hode og hjerte strittet imot.
Fornuften vinglet.

Hva kom alle andre til å si??
Eneste trøst var at jeg ikke var alene i det hele.
Jeg lot han så vidt våkne før jeg serverte han tre ord.
Den var postitiv.
HÆ?
Den var positiv…
Han gnir seg i øynene, tausheten er vond…
Ja ja, sier han..
Så ler han lett nervøst.
ja ja?
Jeg vet ikke om jeg er skuffa eller letta over reaksjonen. En del av meg var redd han skulle ta det hele verre enn meg.
Få panikk, bli sint, oppgitt, kreve at jeg tok abort.
Ja? Sier han…
Godt vi kjøpte stort hus da…
Så ler vi litt nervøst sammen, jeg rister på hode mens jeg sitter på sengekanten.
Forteller han om googling og tankekjør.
Om kropp som stritter imot, hjerte som verker men fornuft som pirker meg i nakken.
Det er jo ikke fornuft avbryter han..
Er det vel, sier jeg kjapt.
Er det fornuft å la andre bestemme hvordan vi skal leve?
Han har rett..
Det var godt å dele, og mye forandret seg de kommende dagene.
Hans rolige reaksjon, forandret mitt syn på det hele.
Iløpet av noen dager ble det på en måte ok, etter noen dager til ble ganske så fint.
Noen uker til så ble det bare helt riktig.
Vi skulle bli en storfamilie med STOR S.

Men man kan ikke planlegge livet, det vet vi jo så inderlig godt.
Dette svangerskapet skulle bli en del av statistikken.
1 av 5 svangerskap ender i spontanabort.
Mitt sjette ble min første spontanabort.
Iløpet av timer, ble tanker og følelser over flere uker knust.
Vi mistet et begynnende liv for første gang.
(jeg har skrevet mer om det her om du ønsker å lese mer)

Jeg fikk en voldsom reaksjon på det hele, en skuffelse jeg aldri hadde opplevd før.
En sorg som var altoppslukende til tross for at den lille kun var noen cm og vi knapt hadde vist om den i noen uker.
Jeg orket ikke snakket med noen, selv ikke min mann.
Jeg måtte gråte, og gråte og gråte enda litt til.
Svangerskapet var et uhell, uplanlagt og nærmest uønsket.
Men ble ønsket, ble nærmest en selvfølge.
Det var jo slik det skulle bli.
Etter noen dager med hode i puta og 1000 tårer fattigere klarte jeg å dele tankene mine.
Å vite at dette skulle være min siste erfaring av å miste fotfeste og pusten samtidig.
Siste to blå i hånden.
Var uendelig vondt.
Jeg hadde blitt vant med tanken.
Det skulle jo bli slik.
Han er like rolig, den fine mannen min.
Han føler det samme som meg, bare på en annen måte.
Han har ikke følt på det fysisk, slik som meg.
Ikke kjent et begynnende liv i magen, en kropp som er i forvandling.
men et hode og et hjerte som gjorde plass.
Vi hadde allerede gjort rom for en til, nå ble den plassen tom.
Vi bestemmer oss for at det er seks barn som kanskje er det riktige for oss.
Minstemor som vi trodde skulle være den siste, skulle kanskje få mulighet til å bli storesøster.
Man vet jo aldri, derfor kanskje.
Vi ble enige om å gi det hele et halvt år med tid.
For å klarne tankene.
Det var godt, det lettet det hele.
Den lille som gikk tapt var ikke forgjeves, den gjorde at jeg lærte mye om meg selv. Om oss.
Det skal ikke mange millimeterne til der inne før båndet er skapt.
Aborten gikk heldigvis fint av seg selv, smerter ja, store blødninger ja, men kroppen ordnet opp selv.
Dagene gikk og visp så var det tid for vår ferie.
Vi skulle til Danmark. Noen hektiske dager var lagt bak oss, og vi visste en hektisk tid ventet.
Vi gledet oss til å koble av, drikke vin og nyte dager med frie planer og masse parker.

Så begynte kroppen og fuske igjen.
jeg trodde det var etterdønninger av aborten som jeg følte akkurat hadde avsluttet.
Dag to i Danmark våknet jeg til en blødning.
FLOTT! en uke med menstrasjon som start på ferien, det blir knall.
Men det ble ingen menstruasjon, blødningen stoppet raskt og borte ble blodet.
I alle dager??
Dagene gikk og vi hadde det fantastisk.
men kroppen min hang bare ikke med.
Jeg frøs, fryktelig mye, hodepine, trøtt.
Jeg burde jo skjønt det, hele kroppen min SKREK gravid.
Men det var virkelig ikke i min villeste fantasi.
Jeg har lært meg å kjenne kroppen godt, og jeg var temmelig sikker på at eggløsning ikke hadde funnet sted etter aborten.
Jeg var igrunnen helt sikker.
Vi koste oss fælt likevel. Ungene storkoste seg og jeg og min kjære nøt varme sommerkvelder utenfor huset på kvelden.
Så var den en lørdag, et tredje forsøk på å finne en hvitvin som skulle falle i smak.
De to tidligere smakte virkelig ikke. Men etter anbefaling var jeg sikker på at først nr 3 skulle være perfekt.
Absolutt ikke, den smakte grusomt.
I det jeg prøver meg på 2. slurk slår det meg.
OH my, jeg er gravid!
Jeg sier det høyt.
HÆ?
Jeg gjentar, jeg er gravid.. tror jeg.
Dagen etterpå kjøpte vi test.

Jammen var vi ikke gravide igjen.
Frøken stålkontroll på kroppen hadde mistet all kontroll.
Nok en gang stod jeg der uten bakkekontakt og puls, høre mitt eget hjerte slå.
Der var du…
nr 6.
Du glemte bare at du skulle vente et halvt år.
Takk, du er veldig veldig velkommen.
 
Følg gjerne vår kaotiske hverdag på Snapchat: Idebankmamma

Vi har testet ut det meste.
Jeg må nesten le litt, for de fleste venner som har fått flere barn rundt oss har fått disse rundt samme tid,
Vi har fem små og INGEN er født i samme måned.
Jeg har et vinterbarn, to vårbarn (om man følger kalenderen iallfall) og to høstbarn.
Februar, mars, mai, september og november.
Og alle har så absolutt sine fordeler og ulemper.
Om jeg skal velge et tidspunkt jeg synes var absolutt best var det Mai måned.
Mange tenker på hvordan det er når babyen blir født og tiden rett etterpå, men for meg så spiller det ganske stor rolle hvordan innspurten på svangerskapet er også. Tidlig høst risikerer du en temmelig varm og tung innspurt.
Vinteren, vell da får du en mørketid å holde ut med tung kropp.
Hun som kom i mai gav svangerskapet en fin avslutning siden vi gikk mot lysere tider. Og det ble enklere å ha med seg babyen fra dag en siden luften var litt varmere, men kald nok til å kunne kle på den ferske kroppen litt.
Men det blir ikke noe nytt Mai barn, faktisk ser det ut til at vi dekker enda en måned denne gangen.
Mange av dere har spurt siden magen er såpass synlig, hvor langt jeg egentlig er på vei..vell… sannheten er at jeg ikke er så veldig langt.
Jeg tusler i disse dager over i 2. termin og…
Terminen er Januar,

Og før du tenker åååå et nyttårsbarn kanskje? Kan jeg nok fortelle deg at vi må nok godt inn i januar før vi nærmer oss termin.
Helt eksakt vet vi ikke men tror nok vi bikker 15. iallfall.
Vi har hatt termin i Januar før, Amalie hadde termin 26 januar men lot vente på seg og ble et februarbarn.

Herreguuuud som vi ventet på slutten, jeg som førstegangfødende var jo skråsikker på at hun skulle komme før.
Og utålmodig som jeg var, mente at hun kunne komme så fort vi hadde bikket midnatt nyttårsaften.
Noe hun selvfølgelig ikke gjorde.
Å ha termin i januar igjen er alt på en gang.
En følelse av å avslutte der vi startet…. (om vi avslutter nå da he he)
En frykt over at mørketiden kan bli for tung.
Og en herlig og spennende følelse av at vi starter 2019 på en MAGISK måte.

Å ha termin i januar er kanskje ikke det ideelle skal jeg være ærlig.
Iallfall ikke med fem små til hvorav 2 er temmelig små og trenger hjelp for å feks gå ut.
Vi snakker votter og luer, dresser og ikke minst høysesong for all mulige baselusker.
Men igjen, i januar er det lenge til det skjer noe.
Julen er over, påska er neste.
Hverdagen er på plass og jeg og babyen har noen rolige dager foran oss mens de andre er på skole, barnehage og jobb.

ja for tro det eller ei, denne damen skal faktisk ha permisjon denne gangen.
Ikke fra bloggen, men fra nettbutikken.
Og helt ærlig, gleder jeg meg som en UNGE!
Rolige dager med baby, ja kanskje vi til og med tar igjen litt tapt søvn som henger igjen helt ifra Oda ble født.
Og ikke minst mulighet til å ta imot barna som kommer hjem fra skolen og barnehage etterhvert med pappa.
Det vil bli travelt, det er vi klare over, Jonatan er akkurat fylt 3, Oda knappe 1,5 når denne kommer.
3 bleiebarn.

 
Så med andre ord er permisjon strengt tatt nødvendig for alle parter.
At jeg steller hus og hjem når babyen gir meg tillatelse til det vil gjøre hverdagen vår hakke hyggeligere.
Termin på heldig tidspunkt eller ei.
Vi gleder oss veldig.. både til reisen fremover og ikke minst til å finne ut hvem siste tilskudd i familien er.

Dere beviste nok en gang at jeg kanskje har verdens fineste lesere når vi slapp vår store hemmelighet til dere.
Å vente nr 6 er en stor glede for oss, men helt ærlig en nyhet som er litt skummel å slippe.
Iallfall når du deler det med så mange mennesker som vi gjør, på en eneste gang.
Vi er selvfølgelig fullstendig klar over at det kan være vanskelig å forstå vår galskap, at man lurer på hvordan og hvorfor.
Men forventer også helt ærlig at mennesker rundt oss har respekt for våre valg, at man har tillit til at de er nøye tenkt igjennom, av oss…som står bak valget…
Overveldet ble vi av alle gratulasjonene, telefonen min gikk varm, bloggen kokte.
Mange mange gledet seg på våre vegne og vi ble om mulig enda gladere for at vi valgte å dele med dere.
Det beste med en glede er jo å dele den med noen andre.
Mange av dere mente dere både hadde sett og følt det på dere i en lang stund, flere mente jeg hadde gitt små hint i tekstene mine en stund nå og andre ble skikkelig overrasket 🙂

Jeg ble varmere og varmere om hjerte for hver eneste melding jeg åpnet og svarte på.
Tenk at jeg skulle være redd for å dele med dere.
Men innimellom dukket det opp et spørsmål som fikk det hele til å skurre litt hos meg.
På en måte provoserte deg meg, men aller mest fikk det meg til å undre.
Det var ikke mange av dere som spurte, det kan jeg ikke påstå, men at det var en del, såpass langt kan jeg gå.
Gjerne som første ord etter en gratulasjon.
Gratulere så mye, var det planlagt?
Første som spurte gjorde meg litt små sint, nestemann gjorde meg overrasket og tredje, fjerde osv gjorde meg fryktelig nysgjerrig.
Hvorfor i huleste lurer man på det?

Jeg mener, en ting er å spørre om termin, hvordan formen er, om vi vet det er gutt eller jente eller hvordan ungene reagerte.
For sånt er jo gøy, og er med på å si noe om hvordan svangerskap er og vil gå og forventningene våre er rundt det hele.
Men om barnet er planlagt eller ei??
Altså, jo da, jeg lot meg provosere første gang noen spurte, men etterhvert så våknet nysgjerrigheten.
For jeg lurer oppriktig på hvorfor man spør.
Jeg skal være såpass ærlig og si at det aldri har falt inn i mitt hode å spørre noen når jeg har fått det glade budskap.
For, hvorfor i alle dager skulle jeg lure på det?
Jeg vurderte frem og tilbake,
Skal jeg svare?
Jeg svarte jo de fleste som lurte på termin feks.
Det endte med at jeg ikke gjorde det, hoppet glatt over, men takket høflig for gratulasjonen.
Jeg svarte ikke, fordi jeg er i den formening at om et barn er planlagt eller ikke spiller da virkelig ingen rolle
i det man velger å fortelle verden at man skal ta imot et barn til.
For er det slik, at om svaret var nei, hva hadde det sagt om svangerskapet?
Var vi uforsiktig, eller rettere sagt dumdristige?
Eller står det enda mer respekt bak det hele fordi vi likvell valgte å beholde?
Hva om svaret er ja, da?
Gjør det galskapen vår enda galere?
Eller barnet mer ønsket fordi det var planlagt?

Til syvende og sist, når valget er tatt, og mor og far, eller mor og mor, eller far og far eller.. ja du skjønner poenget.
Når de har bestemt seg, og velger å forteller verden hva som skal forandre deres liv for alltid.
Så spiller det ingen rolle, om barnet var planlagt eller ei.
Barnet er etter et slikt valg, like ønsket, like velkomment og etterlengtet.
Like høyt elsket og en like stor velsignelse.
OM du trykket deg inn her i dag, i håp om å kanskje få svar på om 6 mann ut i rekken var planlagt, må jeg nok skuffe deg.
Det har jeg ingen ønske om å svare på, og faktisk så tviler jeg på at du få noe ut av å vite det også.
Men det jeg kan svare deg på, er at vi gleder oss uendelig,
at vi er takknemlige som tusan,
At vi føler oss velsignet og
veldig veldig rike.
Og helt til slutt, kan du kanskje heller spørre deg selv..
Var DU planlagt? 😉
 
 
Psst følg gjerne vår galskap på Snapchat: Idebankmamma

Det er på en måte en helt vanlig lørdag, det er god stemning i vår fantastiske lokale butikk.
Jeg og mannen nyter å handle uten ungeflokken på slep og tar oss god tid.
Jeg tar meg tid.
Tid til å lukte på frukten, se etter nyheter i kjøledisken, vurdere om jeg skal teste en ny melk.
Jeg har all tid i verden.

Man hilser mye i lokalbutikken.
Særlig på lørdager.
Man kjenner på en måte alle her, iallfall nok til å si hei.
Men så dukker hun opp. mens jeg står med en fersk tomat i hånden.
Det brer seg en merkelig følelse i hele kroppen. Nesten som en forelskesesrush ifra man var 14 år.
Jeg kjenner jeg nesten blir litt rød i kinna.
Jeg ser hun ser på meg også, vi smiler, så vidt før vi begge fortsetter med vårt.
Hvem i huleste rekker jeg å tenke..

Før mannen drar meg inn i barnefriverden og jakten på uoppdagede varer i kjøledisken.
Jeg glemmer litt, helt til han ser henne også, og får merksnodig nok samme reaksjon.
Han blir helt rar, gløtter opp mot henne mens blikket flakker opp og ned.
Jeg ser han prøver å hilse, men langt ifra tydelig.
Hvem i alle dager er denne dama?
Ingen sier noe, resten av handleturen går raskt.
Vi unngår på en måte hverandre litt i den trange, lille, koselige butikken.
På vei ut, strekker han hals over skuldra mi.
Du vet hvem det der er, sant? sier han opplagt
Ehh nei?? jeg gjør faktisk ikke det sier jeg oppgitt.
Det var jo Karianne??
Karianne hvem?
Jeg blir oppgitt, mest over meg selv.
På en merksnodige måte husket jeg at hun hadde betydd mye for meg.. men plassere henne klarte jeg ikke.
Jordmora vår når vi skulle få Jonatan vel.
Tusen brikker falt på plass i det jeg plasserte posen i bilen.
Små øyeblikk suste gjennom hodet.
Viktige øyeblikk, stolte øyeblikk, livredde øyeblikk og veldig veldig lykkelige øyeblikk.
Et fjerde barn hadde funnet vei i magen, mot alle (spiralske) odds.

Herremin så klart det var Karianne.
Hun som snudde fortvilelse, frykt og skam til glede og stolthet og lykke.
Det var jo HUN.
Jeg husker, hvor redd jeg var første gang jeg trådde inn i kontoret hennes med et voksende liv i magen.
Vi var i sjokk, men likevel usannsynlig takknemlige.
Et skjelvende aspeløv, med klamme hender og panikk i blikket tråkket jeg inn.
Hun stod der stødig som et fjell med utstrakte armer og en temmelig bredt smil.
Først og fremst gratulere sier hun i det vi setter oss ved pulten.
4. barn, så stas, jammen er dere heldige!
Jeg husker jeg reagerer umiddelbart med tårer.
Letta, glad og takknemlig for å møte noen som umiddelbart delte gleden vi bar men nesten følte oss alene om.
Reaksjonene rundt at vi ventet nr 4 hadde ikke latt vente på seg.
Spøker om prevensjon, fotballlag og bytte av bil var det gratulasjonene var preget av.
Plutselig mente alle noe om antall barn og hvordan vi skulle sette sammen vår familie.
Det var ufattelig vanskelig å stå i.
Karianne ble ingen vanlig jordmor for meg, for oss.
For oss ble hun en del av oss og svangerskapet.
Hun holdt meg i hånda, lo med meg, gråt med meg, viktigst av alt forstod meg.
Hun gjorde en forskjell.
Gjorde meg trygg, oss trygge.
Så oss som en helhet, som en stor familie som skulle bli større.
Lot meg være redd, men viste meg at frykten tok feil.
Hun lot oss være stolte, heiet oss frem når vi trengte det som mest.
Hjalp oss når det stormet som værst i hodet og sinn hos meg.
Svangerskap nummer fire ble annerledes enn de tre andre.
Jeg holdt meg frisk. Flere ganger banken depresjonen på, skrapet med skarpe klør på mine svake dører.
Men den fikk aldri komme inn.
Jo lengre ut i svangerskapet jeg kom, jo mer vaiet jeg.
Mye pga hormoner, resten pga formen. Man mister virkelighetsbegrepet jo nærmere fødsel man kommer.
Mister litt av seg selv i takt med at magen vokser.
Men jeg holdt meg frisk.
Mye takket være Karianne.
Dag og natt var hun tilgjengelig.
Strakte seg lengre enn de fleste.
Og nå møtte jeg henne, i vår lille koselige butikk i bygda vår.
Vettu, jeg kommer til å angre på at jeg ikke gjør dette sier jeg til mannen, og legger ifra meg det jeg har i hendene og går inn igjen.
Litt småflau, med ørlitt hjertebank og klam i henda kakker jeg henne på skuldra.
Hun snur seg og lyser opp, jeg ser hun kjenner meg igjen.
Jeg hadde angret om jeg ikke gjorde dette, sier jeg og strekker armene rundt henne og gir henne en god klem.
Hun blir glad, heldigvis.
Vi prater om oss, og om henne.
Jeg får takket henne for at hun er den hun er.
Informert henne om at hun betydde mye for meg.
Men ordene kommer til kort, jeg skulle så gjerne sagt mer.

Jeg skulle så inderlig fortalt henne at hun snudde på alt.
At hun gav oss troen, styrken og et bedre samhold.
At hun gjorde meg tryggere i reisen mot en frisk mamma.
At hun gjorde en forskjell.
At hun er en del av det vi har blitt idag, en stor familie med trygge foreldre.
Hun vet det kanskje, men jeg skulle ønske jeg fikk sagt det.
Hun er heldigvis jordmor fortsatt.
På sykehuset vi har født 4 av våre 5 barn
Og som vi også skal få gleden av å føde vårt 6.

 
Rakrygget, stolte, spente, litt redde,uendelig uendelig takknemlige.
Vår store flokk, skal bli enda litt større.
Vårt lille punktum Oda, får æren av å bli et komma.
Hun blir ikke lengre minst.
Ikke om denne reisen går godt, og vi ender opp som foreldre til seks.
Herremin som vi gleder oss…
Jeg håper vi sees igjen da, Karianne… så kanskje jeg tørr å fortelle deg da.
Frem til da,
Tusen takk <3
 
 
 
Pssst: følg gjerne vår gærne hverdag på Snapchat: Idebankmamma