Tenk at jeg skal få lov til å dra dere gjennom enda et svangerskap.
Faktisk det tredje etter jeg åpnet bloggen. Helt vanvittig å tenke på.
Jeg er allerede i uke 16, tror vi, altså 15+ ett eller annet.

Enn så lenge er terminen diffus da dette svangerskapet kom rett etter en spontanabort og vi har lite å forholde oss til av tidligere mens eller antatt eggløsning.
Men vi antar at jeg er inn i uke 16 as we speak.
Formen har vært upåklagelig hele veien egentlig.
ingen kvalme å snakke om, ingen hodepine å klage på (iallfall ikke veldig hyppig) ingen hofteslark og heller ingen EKSTREM behov for søvn.
Til tider så lurer jeg rett og slett på om jeg er gravid.
Ingen svangerskap er like sies det, og det kan jeg bekrefte.
Svangerskapene mine har hatt noen fellestrekk, men alle har utartet seg ulikt.
og dette har enn så lenge vært det snilleste faktisk.
Til tross for at jeg er så travel som jeg aldri har vært før. Henger kroppen med og det samme gjør kula.
For det er vel eneste virkelig graviditetssymptomet jeg kan vise til.
En solid og god kule som har vært umulig å skjule fra uke 8.

Allerede noen dager etter positiv test begynte den å synes og etter noen uker begynte ungene å ane ugler i mosen, eller bolle i ovnen eller jah.
Hvordan de reagerte skal jeg også fortelle dere litt senere.
Svangerskapet er fortsatt på mange måter uvirkelig, men likevel veldig virkelig.
Barna har allerede inkludert den lille og han eller hun nevnes hver eneste dag, flere ganger.
Ja for vi vet ikke hva som gjemmer seg i magen enda.
Jeg har alltid hatt en voldsom magefølelse og uten unntak har den vært riktig.
Men i tillegg til lite og svært svake symptomer er også magefølelsen borte.
Eller den vingler, noen ganger heller den dit, andre ganger dit.
Jeg tror nok fordi “presset” er såpass stort har jeg vanskeligheter med å kjenne etter.
For, dere som kjenner oss godt, vet at vi har et aldri så lite mønster i ungeflokken vår.
annenhver gutt og jente.

Og siden vi avsluttet med Oda sist, sier mønsteret at det skal komme en gutt.
Men om det gjør det.. vel det vet vi ikke enda.
For vi vil vite, både for det rent praktiske men mest for det psykiske.
Barna som allerede har inkludert den lille vil kanskje ha enda litt enklere for å forholde seg til den som snart kommer ved å vite hva det er som kommer…også skal det sies at det kanskje er litt viktigere for andre å eventuelt få en forberedelse hvis det ikke blir en lillebror 😉
Jeg må nok innrømme at det er noe helt annet å gå gravid med nr 6 enn med feks nr1.
Jeg kan minnes stålkontroll på uker, og hva som skjedde med babyen i magen.
Nå er blikket mer rettet frem, jeg vet hva jeg har i vente, og gleder meg noe innmari. Det er så godt å GLEDE seg til babytiden og ikke grue seg.
Psyken er fin, men hormonene bobler. Rett som det er gråter jeg en skvett over det hele.
men mest fordi jeg er så uendelig uendelig takknemlig.
Tenk at vi bygger en skikkelig stor familie.
At ungeflokken er så stor at jeg innimellom kommer ut av telling.

Jeg skal bli mamma til 6.
Det er virkelig uvirkelig, SEKS stykker.
Vi er beriket med fem små nå som hjelper oss å ha ting å gjøre.
Og de er nok også en av grunnene til at jeg kanskje ikke kjenner så mye på symptomer.
Jeg har rett og slett ikke tid.
Det er viktig å ta vare på seg selv i svangerskapet, lytte til kroppen, og det må jeg nok innrømme at er vanskelig når man er mamma til fem små og grunder midt i nylansering. Og til tider går det nok kanskje litt for heavy for seg med tanke på at denne kroppen bygger et nytt menneske.
En tur på legevakten med magesmerter har det blitt, men forbigående etter tvungen hvile i ett døgn.
Jeg glemmer at jeg er gravid, mye fordi jeg har mye annet å tenke å gjøre.
Jeg må le litt av meg selv, når jeg her en dag stod å pakket opp en vugge på jobb.
Og sier følgende:
ååå nesten så jeg får lyst på en til….
Det oppsummerer det hele temmelig godt 😉
Hva ser jeg frem mot.
Det jeg ser frem mot nå er den ordinære ultralyden som er neste måned.
For å få bekreftet at alt er godt der inne, få en termin og forholde seg til og ikke minst, kanskje få vite hva det er som skjuler seg i magen.
Jeg merker jeg er mer redd enn nødvendig, en merkelig frykt har etablert seg.
Har vi brukt opp våre sjanser for friske barn?
Skal vi virkelig være så heldige å bli beriket med enda et friskt barn.