Mange av dere har spurt meg, hvordan vi reagerte denne gangen når vi fant ut at vi var på vei.
Mange har spurt oss om det hele var planlagt eller “nok et” uhell.
Jeg har tidligere blåst litt ifra meg når det gjelder akkurat det, for spør du meg, så spør man ikke om sånt 😉
Men likevel, har jeg lyst til å skrive litt om hvordan vi reagerte denne gangen, jeg husker første gang jeg stod med to blå i hånden som om det var i går…
En helt merkelig ut av deg selv følelse som bare en positiv graviditetstest kan gi deg.
Uansett om det er ventet eller ei så mister man bakkekontakt en liten stund.

Men på mange måter skiller denne seg ut for vår del.
Jeg er ikke ute av telling, om du stusser litt på overskriften. La meg forklare.
Og la meg si, en liten advarsel kanskje, men her sier jeg alt slik det er og var… ingenting i mellom.
Så er du sart eller sensitiv kan det være lurt å kjenne sin egen begrensning nedover i innlegget.
Det var i mars måned, jeg følte at kroppen gikk i slowmotion og slet med mye hodepine.
Diffuse symptomer som jeg synes lignet på graviditetssymptomer.
Jeg brukte ingen prevensjon, et av mine tiltak for å holde meg psykisk frisk er å unngå hormonell prevensjon da jeg av erfaring har reagert på det meste.
Men kondom gjorde nytten sin den.
Bortsett fra en gang, en gang gikk det galt. Men vi var sikre på at det var utenfor faresonen.
Vi skulle jo ikke ha flere barn.
Men kroppen gav seg ikke, sendte ut små drypp av symptomer som jeg hadde kjent før.
Jeg måt ta en test sa jeg, mannen fnøys av meg. Hallo, eeeen gang liksom. Vi kan ikke ha fulltreff da.
jeg var enig, det var passe teit…
Men test måtte jeg ta, for å utelukke, neste steg var legetime, for noe var galt.
Du er kanskje ikke overrasket når jeg forteller deg at den var positiv.
Nok en gang stod jeg der uten bakkekontakt. stemte det?

Jeg hørte mine egne hjerteslag og ble umiddelbart kvalm.
Det stod jo svart på hvit, selvfølgelig var jeg gravid.
I bakgrunnen drev de to nest eldste å kranglet og pappaen drev med brannslukking.
Hvordan i søttan er det mulig?
Jeg fikk så vidt samlet meg før jeg hørte Oda gråt, hun hadde våknet etter duppen sin.
Jeg klarte ikke fortelle det til mannen… gjemte testen og håpet egentlig at hele resultatet skulle bli gjemt med.
Resten av den dagen husker jeg knapt.
Det var langfredag morgen jeg ikke klarte å holde det for meg selv lengre.
Jeg lot mannen sove litt… litt ekstra fordi jeg var redd for at han trengte det lille overskuddet for å takle sjokket.
Fra positiv test til denne dagen hadde jeg googlet, alt for mye.
Lest om medisinsk abort, prosessen, erfaringene.
Jeg ante ikke hvordan jeg skulle komme meg gjennom.
Hele kroppen, hode og hjerte strittet imot.
Fornuften vinglet.

Hva kom alle andre til å si??
Eneste trøst var at jeg ikke var alene i det hele.
Jeg lot han så vidt våkne før jeg serverte han tre ord.
Den var postitiv.
HÆ?
Den var positiv…
Han gnir seg i øynene, tausheten er vond…
Ja ja, sier han..
Så ler han lett nervøst.
ja ja?
Jeg vet ikke om jeg er skuffa eller letta over reaksjonen. En del av meg var redd han skulle ta det hele verre enn meg.
Få panikk, bli sint, oppgitt, kreve at jeg tok abort.
Ja? Sier han…
Godt vi kjøpte stort hus da…
Så ler vi litt nervøst sammen, jeg rister på hode mens jeg sitter på sengekanten.
Forteller han om googling og tankekjør.
Om kropp som stritter imot, hjerte som verker men fornuft som pirker meg i nakken.
Det er jo ikke fornuft avbryter han..
Er det vel, sier jeg kjapt.
Er det fornuft å la andre bestemme hvordan vi skal leve?
Han har rett..
Det var godt å dele, og mye forandret seg de kommende dagene.
Hans rolige reaksjon, forandret mitt syn på det hele.
Iløpet av noen dager ble det på en måte ok, etter noen dager til ble ganske så fint.
Noen uker til så ble det bare helt riktig.
Vi skulle bli en storfamilie med STOR S.

Men man kan ikke planlegge livet, det vet vi jo så inderlig godt.
Dette svangerskapet skulle bli en del av statistikken.
1 av 5 svangerskap ender i spontanabort.
Mitt sjette ble min første spontanabort.
Iløpet av timer, ble tanker og følelser over flere uker knust.
Vi mistet et begynnende liv for første gang.
(jeg har skrevet mer om det her om du ønsker å lese mer)

Jeg fikk en voldsom reaksjon på det hele, en skuffelse jeg aldri hadde opplevd før.
En sorg som var altoppslukende til tross for at den lille kun var noen cm og vi knapt hadde vist om den i noen uker.
Jeg orket ikke snakket med noen, selv ikke min mann.
Jeg måtte gråte, og gråte og gråte enda litt til.
Svangerskapet var et uhell, uplanlagt og nærmest uønsket.
Men ble ønsket, ble nærmest en selvfølge.
Det var jo slik det skulle bli.
Etter noen dager med hode i puta og 1000 tårer fattigere klarte jeg å dele tankene mine.
Å vite at dette skulle være min siste erfaring av å miste fotfeste og pusten samtidig.
Siste to blå i hånden.
Var uendelig vondt.
Jeg hadde blitt vant med tanken.
Det skulle jo bli slik.
Han er like rolig, den fine mannen min.
Han føler det samme som meg, bare på en annen måte.
Han har ikke følt på det fysisk, slik som meg.
Ikke kjent et begynnende liv i magen, en kropp som er i forvandling.
men et hode og et hjerte som gjorde plass.
Vi hadde allerede gjort rom for en til, nå ble den plassen tom.
Vi bestemmer oss for at det er seks barn som kanskje er det riktige for oss.
Minstemor som vi trodde skulle være den siste, skulle kanskje få mulighet til å bli storesøster.
Man vet jo aldri, derfor kanskje.
Vi ble enige om å gi det hele et halvt år med tid.
For å klarne tankene.
Det var godt, det lettet det hele.
Den lille som gikk tapt var ikke forgjeves, den gjorde at jeg lærte mye om meg selv. Om oss.
Det skal ikke mange millimeterne til der inne før båndet er skapt.
Aborten gikk heldigvis fint av seg selv, smerter ja, store blødninger ja, men kroppen ordnet opp selv.
Dagene gikk og visp så var det tid for vår ferie.
Vi skulle til Danmark. Noen hektiske dager var lagt bak oss, og vi visste en hektisk tid ventet.
Vi gledet oss til å koble av, drikke vin og nyte dager med frie planer og masse parker.

Så begynte kroppen og fuske igjen.
jeg trodde det var etterdønninger av aborten som jeg følte akkurat hadde avsluttet.
Dag to i Danmark våknet jeg til en blødning.
FLOTT! en uke med menstrasjon som start på ferien, det blir knall.
Men det ble ingen menstruasjon, blødningen stoppet raskt og borte ble blodet.
I alle dager??
Dagene gikk og vi hadde det fantastisk.
men kroppen min hang bare ikke med.
Jeg frøs, fryktelig mye, hodepine, trøtt.
Jeg burde jo skjønt det, hele kroppen min SKREK gravid.
Men det var virkelig ikke i min villeste fantasi.
Jeg har lært meg å kjenne kroppen godt, og jeg var temmelig sikker på at eggløsning ikke hadde funnet sted etter aborten.
Jeg var igrunnen helt sikker.
Vi koste oss fælt likevel. Ungene storkoste seg og jeg og min kjære nøt varme sommerkvelder utenfor huset på kvelden.
Så var den en lørdag, et tredje forsøk på å finne en hvitvin som skulle falle i smak.
De to tidligere smakte virkelig ikke. Men etter anbefaling var jeg sikker på at først nr 3 skulle være perfekt.
Absolutt ikke, den smakte grusomt.
I det jeg prøver meg på 2. slurk slår det meg.
OH my, jeg er gravid!
Jeg sier det høyt.
HÆ?
Jeg gjentar, jeg er gravid.. tror jeg.
Dagen etterpå kjøpte vi test.

Jammen var vi ikke gravide igjen.
Frøken stålkontroll på kroppen hadde mistet all kontroll.
Nok en gang stod jeg der uten bakkekontakt og puls, høre mitt eget hjerte slå.
Der var du…
nr 6.
Du glemte bare at du skulle vente et halvt år.
Takk, du er veldig veldig velkommen.
 
Følg gjerne vår kaotiske hverdag på Snapchat: Idebankmamma

Annonsørinnhold

Dette er skoene som gjelder i vår